For 7 år siden

På denne tiden for 7 år siden lå jeg lys våken i sengen min. Det var noe som plaget meg den natten, noe som gjorde at jeg ikke fikk til å sove. Først klarte jeg ikke å kjenne hva følelsen var. Jeg følte meg først urolig, så var jeg plutselig kjempe deppa. Etterhvert følte jeg et skikkelig behov for å ta opp telefonen og ringe pappa. Jeg så på klokken, fant ut at det var alt for sent å ringe han nå. Jeg la fra meg telefonen, selv om jeg ikke hadde lyst. Jeg kranglet med meg selv, for jeg hadde så lyst å ringe han. Jeg klarte ikke å skjønne hvorfor jeg følte et så sterkt behov for å ringe han, for jeg var egentlig litt sur på han. Sist vi snakket sammen hadde vi kranglet litt, og det var ikke min jobb å ringe å fikse opp. Plutselig kjente jeg på savnet. Savnet etter stemmen hans, klemmene hans, tryggheten hans og smilet hans. Jeg bestemte meg for å ikke ringe, men likevel måtte jeg få ut følelsene. Jeg skrev derfor i dagboken på nettby ” Savner deg pappa”. Jeg fikk en kommentar, og det var ” Er pappaen din død?” Nei, død var han så absolutt ikke. Pappa hadde flyttet til Spania, og jeg hadde ikke sett han på kjempe lenge. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Dagen etter våknet jeg til at telefonen min ringte, ” pappa” stod det på skjermen. Jeg husker jeg fikk frysninger når jeg så det, er vi virkelig så like at vi tenker det samme? Kjente han på de samme følelsene jeg hadde kjent på hele natten? Eller kunne det være at noen hadde fortalt han om statusen min på nettby? Jeg tok telefonen, det var ikke pappa som snakket. Alt jeg kan huske fra samtalen var ” Pappaen din er død”. Jeg ville ikke tro på det, det kunne ikke være sant. Pappaen min er død? Nei det går ikke. Pappa var alt for ung til å være død. Jeg snakket med han for bare noen uker siden, og nå var han plutselig død. Jeg hadde vanskeligheter for å godta at han var død da, og jeg har fortsatt vanskeligheter med å godta det. Det er så mye du skulle gjort, som du ikke fikk gjort. Du skulle lært meg å kjøre, du skulle blitt bestefar, du har døtre du skulle fulgt til alteret. Men alt ble revet bort over natten. 

Så kjære pappa, jeg savner deg virkelig. Hadde du stått foran meg nå ville jeg sagt unnskyld for den teite krangelen vi hadde. Jeg ville gitt deg en stor klem og fortalt deg hvor glad jeg var i deg. Jeg ville sagt at jeg ikke er sur på deg. Du var ikke perfekt og du gjorde feil, men du var bare et menneske. Jeg er evig takknemlig for at akkurat DU ble pappaen min. Takk for alle fine minne vi har sammen. Takk for alt.