Min historie / Utøya

Categories Personlig

Det har vært mye fokus og spørsmål rundt Utøya etter at det kom frem i introen min at jeg befant meg der 22.07.2011. Jeg kan forstå at dere er nysgjerrige, for det hadde nok jeg også vært om jeg ikke hadde vært der selv. Jeg har derfor bestemt meg for å fortelle historien min på nytt.

Det høres kanskje rart ut, men det er mye rundt denne dagen som er helt borte. Jeg tror nok jeg har fortrengt mye, men det er egentlig helt ok. Det er mange detaljer jeg ikke har behov for å huske, da det ikke gir meg noe som helst. Jeg leste gjennom avhøret mitt for noen år siden, og det var nesten som å lese en annen person sin historie. Jeg hadde aldri trodd jeg kom til å glemme noe som helst av den dagen, men heldigvis har jeg gjort det. Jeg skal likevel prøve å fortelle historien min så godt jeg kan. 

Det var ikke lenge etter vi hadde hørt om tragedien i Oslo da første skuddet ble avfyrt på Utøya. Skudd høres veldig annerledes ut i virkeligheten enn hva det gjør på film, så jeg klarte ikke å forstå hva det var for noe. Jeg var likevel redd for at det var en bombe, og da jeg fikk beskjed om å løpe inn i skolestua som er et lite “hus” nektet jeg. Var de lydene vi hørte bomber var det dummeste vi kunne gjøre å gjemme oss inne i et bygg, for da var det større sannsynlighet for å dø. Heldigvis hadde jeg Victoria ved min side som dro meg inn i skolestua, selv om jeg kjempet imot. Jeg husker alle løp rundt meg å barrikaderte vinduer med madrasser, stoler og bord. Jeg derimot sto bare på gulvet å gråt uten å røre meg.

Plutselig lå jeg under en sofa sammen med to venner, hvordan jeg kom meg under sofaen husker jeg ikke. Er det noe jeg husker derimot, så er det redselen av å ikke vite hva som skjer. Jeg vet ikke hvor lenge vi lå under sofaen før Breivik tok i dørhåndtaket. Da han kjente at døren var låst begynte han å skyte inn i glassvinduet på døren. Plutselig tok adrenalinet over kroppen å jeg begynte å løpe i den retningen Breivik skøyt for å komme meg inn på et rom å gjemme meg der istedenfor. Etter at han hadde fyrt av 3-4 skudd ble det helt stille og han forsvant. 

Jeg vet ikke hvor mange timer vi satt inne i skolestua, men det føltes som en evighet. Meldinger tikket inn på telefonen hele tiden, og likevel er det kun en av de jeg husker og den var fra mamma. Jeg husker hvor jævla vondt det var å vente på å dø mens stakkars mamma satt hjelpesløs i Tromsø. Jeg husker hvor vondt det var å vite at jeg aldri skulle få se henne igjen. Det var så urettferdig. Skuddene fortsatte utenfor vinduet, hvor er hjelpen? Vi hørte et slutt et helikopter, endelig var vi reddet. Hjelpen kom aldri og det viste seg å være et helikopter som fløy over for å lage nyheter. Etter mange timer med tårer, redsel og lyder av skudd var det plutselig noen som ropte “POLITI” før døren ble slått opp. Jeg husker at jeg tenkte “LØP NÅ”. Jeg var lei av å være redd og var egentlig bare klar for å dø. Vi hadde allerede hørt at det var en politimann som skøyt og drepte vennene våre, og nå var de kommet for å ta oss. Da jeg kom ut av rommet fikk jeg beskjed om å legge med ned med hendene over hodet. Nå skjer det

Ingenting skjedde, utenom politimenn som forsikret seg om at det ikke var noen terrorister i skolestua. Jeg så plutselig Victoria som satt i rommet ovenfor meg å gråt. Vi hadde klart å løpe på hvert vårt rom i det han begynte å skyte. Jeg husker enda hvor godt det var å klemme henne igjen. Vi hadde overlevd. Etterhvert som politiet fikk samlet oss så vi hvor mange som hadde gjemt seg i dette bygget, 47 stykker. Vi var så mange at brannalarmen gikk flere ganger på grunn av at det ble for varmt, det sier vel sitt. Etterhvert fikk vi lov til å ringe de vi ønsket å ringe. Jeg kan enda huske følelsen da jeg ringte mamma for å fortelle at jeg ikke lengre var i fare, og at alt kom til å bli bra. Jeg håper og tror at jeg aldri må ta en sånn telefon igjen. Det var både jævlig vondt og godt på samme tid.

Etter mye venting skulle vi få komme oss på en båt som skulle frakte oss vekk fra øya. Politiet ga oss streng beskjed om å holde hendene opp mens vi gikk, ellers kunne vi bli skutt. Akkurat da tenkte jeg politiet kunne håndtert det mye bedre, og ikke skremt oss mer enn nødvendig. Senere har jeg forstått at de gjorde dette for vår sikkerhet. Synet som møtte oss da vi kom ut av skolestua var absolutt ikke hyggelig. Det var blod og døde mennesker innpakket i hvite laken overalt. Aldri hadde jeg forestilt meg at jeg skulle være vitne til noe forferdelig i en alder av 16. 

Vi var en av de siste gruppene som ble fraktet til Sundvollen Hotell, og det var kanskje noe av det verste med hele opplevelsen. Det å løpe rundt for å finne ut hvem som hadde overlevd og ikke var helt jævlig. Jeg husker følelsen av urettferdig og sinne. Hvorfor skulle jeg få en ny sjanse og ikke dem? Jeg husker enda da vi fikk beskjed om at siste buss var på vei. Jeg husker enda den enorme smerten når Sondre ikke kom ut av den bussen. Selv om jeg forbinder Sundvollen med mest vondt, kommer jeg aldri til å glemme samholdet vi som var der hadde. Klemmene vi ga hverandre, tingene vi sa og gleden av å se hverandre igjen.

25 kommentarer

25 thoughts on “Min historie / Utøya

  1. Har lest historien din før fra Utøya, men det er like vondt hver eneste gang! ❤️ Du er så sterk som har mot og forståelse for å fortelle og igjen og igjen hva som skjedde og hva du husker. Det er ikke alle som er så forståelsesfulle og sterke som du er ang utøya og 22.7 ❤️

  2. Husker første gangen du skrev om Utøyas hendelsen på bloggen din . Det var veldig sterkt innlegg da , men dette var like sterkt . Skulle ønske jeg kunne gitt deg en god klem , for det fortjener du .
    Du er sterk som orker å skrive og fortelle om den vanskelige dagen i ditt liv . Respekt for deg og ditt valg . Får håpe vi slipper å oppleve noe sånt igjen .

  3. Dette er en veldig sterk opplevelse du har opplevd, husker selv at jeg satt i Spania på denne tiden å leste hver dag den norske avisen for å få med meg tragedien, det å lese historien din, fikk tårene mine til å renne nedover skinnet mitt. Takk for at du er så sterk som deler dette med oss.

  4. Jeg bor ved Utøya og jeg selv har hørt skuddene og fikk vite at noen jeg bryr meg veldig om mistet livet under hendelsen, men så utrolig glad for at du overlevde dette! Det er veldig tungt for deg og mest sannsynelig for alle andre som var der❤️ Du er ei veldig tøff jente og vet selv hvor jævelig det kan være for foreldre å ikke få svar fra ungene dems når de virkelig trenger å få tak i de!

  5. Jeg syntes det er fint å høre flere historier fra denne fæle dagen. Vet ikke om jeg fikk til å kommentere URLen riktig, men hvis du vil kan du finne historien min på bloggen middelspluss.blogg.no

  6. Jeg var også på Utøya det året, men jeg satt ved pumpehuset. Hvilket fylke var du med? (:

  7. Husker den dagen så sykt… var på vei hjem fra Sverige så skulle vi egentlig ha en dag i oslo men dro istede direkte te kr.sand 21.07.11. Vis vi hadde valg oslo hadde jeg antakelig dratt te utøya eller vært i sentrum.. jeg måtte selv vente hjemme på når vi fikk vite hvem som overlevde eller ikke. søstera mi mista en kompis der og jeg hadde just blitt skjent med en kompis av min bestevenn min og kompisen overlevde ikke men broren hans gjorde. Og det er helt normalt å ikke huske eller glemme for i slike situasjon blir det mye adrenalin og hjernen går i survival modus som gjør at du ikke husker det du gjorde.

  8. Kjære Sofie! Utrulig sterkt å læse din historie <3 æ hadde to som æ gikk på skolen lamme der, heldigvis gikk det bra me dem! e veldig gla før at du har det bra nu!<3

  9. Vet egentlig ikke så mye om den dagen har bare hørt at den fyren der sitter i fengsel for livstid, du va utrolig heldig som overlevde, 4-meningen til BFFen døde der.
    Go sofie❤️❤️

  10. Når jeg skriver dette begynner jeg nesten og gråte bare og tenke på det😓
    Jeg husker den dagen så utrolig godt😔 Breivik sprang jobben til bestefar, han skulle egt være på jobb den dagen, men heldigvis så var han på hytta sammen med oss og så på de døde menneskene som lå ved de sprengte lokalene😭 Han så at det ene barne til en kollega av han hadde glasskår i foten og var bevisstløs mens faren lå død veisiden av😭 Det var en helt forferdelig opplevelse og se at bestefaren min var helt knust og satt og gråt i stolen ved tv’en😔
    Når vi kom på skolen etter sommerferien var ikke bestevenninna mi der, ikke fordi hun var død men hun var i begravelse til tanta si som hadde død når Breivik sprang jobben til bestefar og selvfølgelig også tanta til bestevenninna mi (og ja, de jobbet på samme sted)😭
    Sofie💝 du er kjempe sterk som klarer og skrive om en så forferdelig ting som har skjedd i livet ditt💕💕
    ELSKER DEG💜❤️

  11. Når eg en gang da eg var i Oslo såg eg utøya og med en gang tenkte eg ar det var eg som var der og at eg holdt på å bli skutt men det var heldigvis bare en tanke og så stoppet vi på en bensin stasjon og på høgre side var Sundvollen hotel eg syndes så synd på di som var det og ventet på og finne noen som Kansje ikke man aldri ser igjen.Det du har turt og skrevet det forstår eg ikkje at du var så sterk eg hadde ikke sagt noe. Skulle Såå ønske at man kunne skru til bake tiden sån at det ikke sjedde❤️❤️❤️❤️

  12. Dette bare må du skrive mer og mye om. Dette endret Norge og hele landet var i sorg og er det fremdeles.
    Dere som var på Uttøya må KREVE at samtlige ledere i alle norske partier endrer språk, kroppspråk om alt som handler om Uttøya. Vi ser at alle partene, og ikke minst auf og Ap viser sinne mot andre partier når de skriver om Uttøya.
    Det er kun en vinner i slike diskusjoner og det er psykopaten ABB.
    Det er kun dere som var på Uttøya som kan beskrive alle de grusomme opplevelsene.
    Skriv om det gang på gang. Det er selvhealing foruten at krig og fanenskap alle skal ties.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *