Jeg fikk et spørsmål for noen dager siden om jeg kunne fortelle litt om hvordan det var å være med på Paradise etter alt jeg har vært gjennom. Jeg synes det er fint at dere spør, for jeg vil virkelig være til hjelp til dere som ønsker det. Jeg fikk selv mye hjelp av å lese andre sine historier, og det er derfor jeg har bestemt meg for å være åpen om dette temaet. Så til dere som synes jeg bruker Utøya for alt det er verdt, bare bli vant til det 😉 dette er min blogg og jeg skriver om akkurat det jeg vil, og om dere virkelig tror jeg bruker noe så alvorlig for PR så får det bare være.
Jeg føler likevel det er viktig å svare på dette spørsmålet, for det er ikke lenge siden jeg ikke klarte å reise for jeg var så redd. Jeg var redd for terror, flystyrt, ukjente mennesker.. ja you name it. Jeg var redd for å være redd og jeg var redd for å komme i ubehagelige situasjoner. Jeg var redd for alt. Jeg hadde en lang samtale med psykologen min da jeg fikk vite at jeg var tatt med i året sesong av Paradise. Vi begge var enig om at jeg kom til å takle presset, men man kan likevel aldri være sikker. Jeg skal ærlig innrømme at jeg var livredd for denne reisen.
Etter Utøya er det å ha kontroll veldig viktig for meg. Det er en av grunnene til at jeg har flyskrekk, for der har jeg virkelig ingen kontroll. Livet mitt ligger i noen andre sine hender, og det er skremmende. Sist en tok fra meg kontrollen sto det mellom liv og død, og det var helt jævlig. Jeg vil aldri komme i en sånn situasjon igjen, og jeg unngår derfor ofte situasjoner der jeg føler at jeg ikke har kontroll. Det er ingen hemmelighet at du mister mye av kontrollen med engang du sjekker inn på hotellet. De tar fra deg all kontakt med omverden, de bestemmer så og si alt over deg og du skal i tillegg være med på et ganske tøft spill. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg hadde mange tøffe dager inne på hotellet, og jeg vurderte faktisk å trekke meg i uke 4. Jeg klarte heldigvis å ta meg sammen, og presse meg selv til å holde ut. Jeg hadde mange tunge dager inne på hotellet, og det var ofte jeg måtte ut for å snakke med noen.
Likevel er jeg glad for at jeg presset meg selv gjennom dette, for jeg føler absolutt at det har gjort meg noen erfaringer rikere. Alle som har slitt med angst og depresjoner vet at det ikke bare er å gjøre noe helt utenom det vanlige, og gi fra seg kontrollen man egentlig ikke har. Jeg hadde ikke klart dette for noen år tilbake, men jeg har heldigvis vært flink til å presse meg selv hele veien. Det er også det som har gjort at jeg har kommet meg så langt den dag i dag. Det er bare litt under et år siden jeg vurderte å ikke reise til New York, rett og slett for at jeg var livredd terror. Når jeg først klarte å sette meg på flyet til New York var jeg livredd for offentlig transport i New York . Jeg presset meg også til å ta offentlig transport, og vet dere hva? Jeg følte virkelig at jeg mestret noe. Jeg lærte også at det ikke var så skummelt som jeg trodde, og det er det viktigste.
Hadde det ikke vært for at jeg er så flink til å presse meg selv og bite tennene sammen, ville jeg nok ikke klart å vært med på Paradise Hotel. Man er selvfølgelig forskjellig, og noen er flinkere til å presse seg selv enn andre. Det er viktig å ha tålmodighet og ta tiden til hjelp, for alt vil ordne seg til slutt. Jeg hadde aldri trodd at jeg noen sinne kom til å føle meg som et normalt menneske igjen etter alt jeg opplevde, men det gjorde jeg. Det tok lang tid før jeg så lyset i tunnelen igjen. Det har vært mye tårer, redsel, sinne og ikke minst utfordringer. Paradise Hotel var en av dem.
Kan du fortelle litt mer om hva som skjedde med deg på utøya? Eller har du skrevet om det tidliger? 🙂
Herregud Sofie, så glad for at du skrev det her! Det er akkurat slik jeg har hatt det det siste året. Jeg har hatt en tøff oppvekst, noe jeg plutselig begynte å slite med i fjor i midten av tjueåra, i form av å være redd, nervøs og ha panikkangst som etterhvert utartet seg i agorafobi. Det har vært helt jævlig, jeg kan komme meg til jobb og hjem igjen – alt som er “rutine” går greit, men å ta bussen i Oslo alene, eller gå å handle alene gikk ikke uten at jeg var veldig svimmel og nervøs, og etterhvert lagde taktikker for å unngå det, og unnskyldninger for at samboeren min måtte bli med. Jeg har akkurat begynt å ta tak i det og øver på å bli “normal” igjen, ved å tvinge meg selv til å ta fly hvor enn jeg skal reise, cruise rundt på busser, tbaner og trikker, ved å gå inn på butikker og innlede samtaler med butikkpersonell etc. Så skriv gjerne mer om dette, du gir meg håp at jeg kan bli frisk igjen <3
Det går over! Jeg er også redd for terror å sånn, sånt e bare forferdelig. Men husk at de varsler som oftest om slik skulle skje. Tenk positive tanker❤️
Når jeg leste innlegget ble jeg veldig trist, men jeg er glad for at du ble med på paradise❤️ Sofie, du er min engel!
Du kan gjøre alt du vil men bare ha troa på deg selv😊
Tusen takk for at du åpner deg opp og deler det med oss! Jeg er en av de som har etterspurt det, nettopp fordi jeg ser at du kan være en blogger jeg faktisk kan relatere meg til. Og sannelig kjenner jeg meg godt igjen i det du skriver. Våre traumer ble skapt i 2 vidt forskjellige situasjoner, men til tross for det så manifesterer traumene seg på relativt like vis hos de fleste. Dette er noe jeg innså da jeg endelig begynte å gå til psykolog, og oppdaget at jeg ikke er gal som våkner opp hylende i panikk midt på natten av at det står en fremmed mann i rommet mitt (natteskrekk). Det er ikke noe feil med meg som aldri føler meg trygg med mindre jeg er på et sted fult av mennesker. Jeg er ikke svak fordi jeg plutselig nå ikke stoler på fremmede, og får vanvittig hjertebank hvis en person ser målrettet på meg for lenge. Mine traumer ble skapt i 2010, og de ble gradvis mer og mer voldsom jo flere år jeg gikk uten hjelp. Du kan hjelpe en person til å innse at de må oppsøke hjelp tidligere, og de kan unngå at det blir så voldsomt som det har blitt hos meg.
Føler at du virkelig prøver å melke dette for å få sympati. Folk har oppleved lang verre so get over it!
Åååå Sofie<3 du er så god<3 akkurat oppdaget bloggen din, gleder meg å følge deg videre<3
Oisann….når jeg leste dette fikk jeg et helt annet inntrykk av deg! Ikke et negativt et men et positivt. Jeg har lenge slitt med selvmordstanker, men jeg har aldri sagt d til noen eller åpnet meg for noen om det. Jeg er 11år og jeg begynte å få disse tankene når jeg var 9år. Men asså jeg kan ikke måle det jeg har vært gjennom m det du har vært gjennom! Du har vært gjennom så mye! Mens jeg har bare vært lei av mobbing og tenkt at det er bedre å ikke leve lenger….men jeg vil bare at du skal vite at jeg ser opp til deg og du er en helt for mange!❤️
Anonym: <3
Anonym: <3
Silje: Ønsker deg masse lykke til <3 <3 Stå på, og ta tiden med hjelp.
Silje Solberg Klepp: <3 <3
Anonym: Det er veldig godt å lese at du har begynt å gjøre ting du egentlig ikke tør, dette vil du virkelig lære mye av. Du må ha masse lykke til, og stå på <3 Dette klarer du !