GJERNINGSMANNEN

De neste ukene før 22 juli kommer jeg til å dele noe veldig personlig med dere. Jeg har tekster som jeg skrev rett etter Utøya, som jeg har tatt vare på. Det er utrolig rart å lese dette igjen, for mye har forandret seg. Det er også mye detaljer jeg ikke husker, eller fortrengt er vel det rette ordet å bruke. Jeg har ikke endret noe på teksten, og det vil dere nok merke med litt skrivefeil her og der. Jeg tenker uansett ikke at det har så mye og si. Nå får dere lese den uredigerte sannheten. Overskriftene på innleggene jeg kommer til å legge ut er overskrifter jeg skrev da. Alt er som det var for nesten 6 år siden.. 

Jeg får ofte spørsmål av forskjellige lesere som lurer på om jeg kan skrive om ting de lurer på, derfor har jeg nå bestemt meg for å svare på spørsmålene deres kanskje 2 ganger i uken. Det var veldig mange som har spurt om det samme, og det er ” Hvordan er ditt forhold til gjerningsmannen, hva føler du når du ser eller hører noe om han?”

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Det er egentlig veldig mange stygge ting jeg har lyst å skrive ned her. Hvor jævlig han er, hvor mye jeg hater han, hvor lyst jeg har å gjøre livet hans til et helvete, og hvor mye han har ødelagt. Hva hjelper egentlig dette meg? Det hjelper absolutt ingenting, og alt jeg sitter igjen med etter å ha tenkt på han er sinne og sorg. Derfor prøver jeg ikke å tenke på han, jeg vil ikke tenke på han. Jeg vil glemme han, for godt. Jeg vet at jeg aldri kommer til å glemme han, hvordan kan man glemme en person som tok fra oss 77 mennesker? en person som har ødelagt så mange liv, en person som prøvde å drepe deg. Jeg kommer ikke til å gå rundt å snakke om han, for han fortjener ikke et eneste ord. Jeg nevner aldri navnet hans heller,for det burde bli glemt. Jeg ser nesten aldri på nyheter eller leser aviser for jeg klarer virkelig ikke å høre om han. Jeg har ikke lyst å høre om hvor forferdelig barndom han har hatt, eller alle feilene politiet har gjort. Hvorfor han klarte å gjennomføre planen sin. Alt han har planlagt i 9 år. Hva får man ut av å høre på sånne ting? Jeg får i alle fall ingenting ut av det. Bortsett fra at det tapper all energi ut av meg og at jeg har lyst å legge meg under dyna å bli der en god stund. 

Jeg har også tenkt ofte, hva kunne jeg gjort annerledes? Men jeg får aldri noe svar, for det er ikke noe vi kunne gjort. Vi var stuck på en øde øy sammen med en massemorder, hva kunne vi gjort? Det har vært så mange ganger jeg har ønsket at jeg hadde turt å gjøre noe, at jeg ikke hadde vært så redd. Kastet meg over han, løpt mot han og dyttet han ned når han sto ved stupene. Jeg vet at det er også en tanke jeg burde legge fra meg, for det hjelper meg ikke det heller. Jeg vet at det er mange som sitter igjen med sånne tanker. Er det virkelig vår skyld? Hva kunne vi gjort? Det var en jente som la ut et bilde der noen av oss svømte og  skrev under ” Det var 500 ungdommer på en øy, hvorfor tok dere han ikke sammen istedenfor å flykte?” Når jeg leste det kjente jeg at det stakk i magen. Tror virkelig enkelte at det var så lett? 500 ungdommer som hadde panikk, hva skulle vi gjort? Samlet oss i en flokk å løpt mot han? Skulle vi da diskutert hvem som som skulle løpt først for å så bli skutt og drept først? Vi var hjelpeløse. Det var ikke noe vi kunne gjort annerledes. Det eneste vi kunne gjøre var å prøve og redde livet sitt og de du sammen var med. Vi kunne passe på hverandre, og det gjorde vi. 

Som dere kanskje har forstått så har jeg valgt å ikke bry meg så mye om gjerningsmannen, selv om det er vanskelig. Uansett hvor man går så hører man jo snakk om han. Han har ødelagt for mye, og jeg skal ikke la han ødelegge mer.