VI ALLE SKAL DØ EN DAG, UANSETT

Helt siden jeg var 16 år gammel har jeg vært skikkelig redd for å fly. Det er ikke selveste flyturen jeg er redd for, for jeg vet det som oftest går bra. Det er det å ikke ha kontroll, og tanken på at det kan skje. Det er døden som skremmer livet ut av meg. Etter å få opplevd dødsangsten for noen år siden, er jeg livredd for å kjenne på den igjen. Aldri før har jeg tenkt på døden, men det er vel kanskje ikke så normalt i en alder av 16 år. I går da vi tok flyet fra Bodø til Oslo kjente jeg på denne angsten igjen, den tar meg hver eneste gang jeg flyr. Nesten hver eneste gang i alle fall. 

I går tok jeg meg likevel i det, for hvorfor skal jeg bruke tid og energi på å stresse over noe jeg ikke kan kontrollere? Hadde det skjedd noe i går kunne jeg ikke gjort noe med det uansett, så hvorfor ikke nyte utsikten i stedenfor? Hvorfor ikke le og prate som pilotene som kjører flyet gjør? De er ikke redde, så hvorfor skal jeg være redd? Det å fly er egentlig ganske kult, og jeg kjenner meg heldig som faktisk har råd til å gjøre det. Det er ikke en selvfølge for alle, dette med reising. 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg skjønner jeg enda har mye jeg må jobbe med, og det er noe jeg vet selv også. Det vil likevel ta tid, for jeg er ikke den som åpner meg fort. Med mindre jeg skriver på en blogg med flere tusen lesere. Det er nesten så ironisk at jeg må le, for jeg forstår meg ikke på meg selv. Akkurat det jeg skriver nå, og følelsene jeg satt med på flyet i går har jeg ikke delt med noen. Jeg har latet som ingenting. Så kommer jeg hjem, setter meg ned og deler dette med dere.

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget. Kanskje det er det at jeg innså at jeg mest sannsynlig trenger noen å snakke med. En dag langt frem i tid. Eller det at livet er for kort til å stresse og være redd for ting vi uansett ikke kan gjøre noe med. Jeg vil heller bruke energien min på å nyte livet. Sånn som denne dagen. Solen skinner i Oslo og jeg kan gjøre akkurat hva jeg vil. Jeg vil leve her og nå, og ikke bekymre meg over hva som kan skje. Jeg av alle burde vel vite akkurat dette å nyte hver eneste dag og ikke ta noe som helst forgitt. Det er bare vanskelig noen ganger, når man kjemper mot angsten man later som ikke eksiterer.