UNNSKYLD..

Først vil jeg beklage til dere lesere for litt triste innlegg de siste dagene. Jeg vet noen av dere ser på dette som negativt, men det er ikke det som er meningen. Jeg har bare veldig mye følelser inni meg, og dette er min måte å få det ut. Dette er dagboken min. Min psykolog. Mitt sted der gode og vonde tilbakemeldinger kommer. Når jeg er i en slik periode som jeg er i nå blir jeg plutselig veldig dyp. Jeg har masse på hjertet jeg bare må få ut, og det er dere jeg deler det med. De eneste jeg klarer å dele det med. Masse fremmende mennesker, er det ikke litt rart? Dere har tilliten min i alle fall, det er sikkert. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det som er vondt og litt rart er at det skal ikke mer til enn en ubehagelig flytur for å ta meg tilbake. Det tar meg tilbake til det vonde. Til redselen. Til angsten. Til en trist fredag for 6 år siden. Det som også er så vondt men også litt godt er at perioder som dette får meg til å reflektere. Den siste tiden har jeg reflektert mye. Sannheten har vært vond, det skal jeg love dere. Men innerst inne har jeg godt av å innse dette. 

Jeg har til tider vært et jævlig menneske etter 22.juli. Ikke bare jævlig, men forferdelig. Jeg har vært vanskelig å forstå. Jeg har hatt sinneutbrudd over små teite ting. Jeg har grått. Jeg har skylt på andre for mine smerte. Det har vært lettere å ta smerten og sinne ut på noen andre, istedenfor å godta at problemet ikke er en flekk på duken. Det er noe større. Noe mer brutalt. Noe så vondt at jeg ikke klarer å ta tak i det. Ikke enda. Jeg trenger hjelp, men jeg føler meg ikke klar. Vil jeg noen gang føle meg klar?

Det knuser hjertet mitt å vite at jeg har vært vanskelig og til tider slem ovenfor de jeg bryr meg om mest. De menneskene jeg elsker. De som har støttet meg gjennom alt. De som er grunnen til at jeg står her i dag. Det er vondt å vite at jeg mest sannsynlig ødela mye. Det er vondt å vite at jeg har såret andre for at jeg har vært såret selv. Tårene presser på nå, for det er vondt å skrive dette. Det er som å få bekreftet svart på hvitt for et grusomt menneske jeg har vært til tider. Det var aldri meningen, og det er ikke før i senere tid at jeg har innsett at problemet var min fortid, ikke deres. 

Jeg har allerede sagt unnskyld. Jeg har allerede fått høre at det går bra. Jeg vet at jeg ikke kan unnskylde meg resten av livet, men jeg vil at dere skal vite at jeg virkelig mener det. Jeg vil at dere skal vite at det gjør vondt å innse nå et par år senere hvor mye jeg lot det gå utover dere. Det var aldri dere som såret meg. Det var ikke dere som ga meg angst. Det var ikke dere som gjorde meg deprimert. Det var han. Så unnskyld. Unnskyld for hvordan jeg oppførte meg noen ganger. Unnskyld for at dere alltid fikk skylden. Unnskyld for at jeg ikke så hvor mye dere faktisk ga meg. Unnskyld.