Twitter sier “En politimann skyter på Utøya“.
Hva faen skjer med verden? En politimann? Det som skulle redde oss er drapsmannen. Jeg gir opp.
49, 50, 51. Nei, nå kan jeg ikke telle skudd mer, jeg kommer til å bli gal. Går han ikke tom for skudd snart? Skal dette aldri ta slutt?
Twitter sier “ 2 politimenn skyter på Utøya akkurat nå“. 2 stykker? Vi er fucked. Jeg vet ikke hva som irriterer meg mest. At jeg kommer til å dø uansett, eller at sidemannen forbereder meg på døden ved å lese på twitter.
Skuddene stopper. Er det over? Nei, vent. Det starter igjen. Den lille følelsen av håp er nå borte. For en deilig følelse, hvorfor har jeg ikke satt pris på den før? Hvorfor måtte jeg kjenne på døden for å kunne sette pris på følelsen av noe bra? Bortskjemte drittunge.
“LEGG FRA DEG VÅPENET, OVERGI DEG“. Hva skjer nå? Det blir stille. Helt stille. Vi venter. Ingen sier noe. Jeg kan så vidt høre at sidemannen puster i et rom fylt av mennesker. Stillheten er lyden av ungdommer som er livredd for døden. “HYSJ” var det noen som skrek ut i det noen hostet. “Hysj, du dreper oss“
Plutselig hører jeg lyden av knust glass. “ER DET NOEN HER?”. Faen, politiet har funnet oss. Nå dør jeg. Jeg skal ikke være byttedyret som er presset inn i hjørnet mer. Jeg skal ikke sitte her å vente på å bli drept. Hva gjør jeg? LØP, IGJEN.
Jeg løper mot døden. Løper mine siste steg. Puster for alle siste gang. Føler for siste gang. Min siste følelse er redsel.
Jeg vil ikke sitte å vente på å dø, skal det skje så skal det skje med engang. Lommelykten kommer mot meg. “LEGG DEG NED, TA HENDA OVER HODET“. Jeg legger meg ned. Venter på skuddet. Nå dør jeg.
<3
Kommer dt del 2?? Dt va dritbra og kjæmpebra at du står fram å snakke om d!
Fikk klump i magen av å lese det der :// så glad for at du overlevde, sett pris på livet❤️
Du bruker virkelig historien din ( hvor jeg tipper på at du såvidt kjente noe) for alt det er verdt. Det er bare trist å utnytte noe sånt kun for å få klikk. Du som skulle legge alt bak deg i det nye året og komme deg “videre”, haha. Tåpelig.
Wtf!! Hva for slags kommentar er det der??? Nå får du søren meg ta deg sammen! Du vet da vel ikke hva hun opplevde der du! Og å si at hun utnytter situasjonen….ere mulig å utrykke seg så slemt.
Vet ikke om du er en person som liker klemmer, men sender deg en klem likevel. 🙂 Jeg kjenner deg ikke, men er likevel uendelig takknemlig for at du er blant oss i dag. Flere av innleggene dine har snudd vonde dager til gode. Du har hjulpet meg gjennom kjærlighetssorg, uten å en gang kjenne meg. Du. Sofie Nilsen. Du er fantastisk.
Aldri la noen få deg til å tro noe annet.
Føler du bruker dette for å få lesere:// dumt….at du har blitt så forandret av bloggverden
Fiskekake: Vil komme etterhvert 🙂
Marie: <3
Anonym: Ok 🙂
Anonym: <3
Ellen: Takk kjære deg <3
Synes det er supert at du snakker om opplevelsen din. Det er trossalt en del A.V Norges historie, og det er absolutt ikke noe vi må glemme. Det er viktig å snakke om det, og det er sikkert såå mange som har opplevd noe traumatisk (ikke nødvendigvis Utøya, men andre ting også) som kjenner seg igjen i det du skriver. Det er fint for folk å vite at de ikke er alene. Selv mistet jeg en venninne på utøya, og fikk kjenne på det. Det var utrolig fælt og tungt, og jeg kan ikke sette meg inn i hvor følt du må ha hatt det. Det er utrolig inspirerende å lese din historie. Du er så sterk!
😢❤️stå på
Gode deg! Sender deg en klem fra Trøndelag.❤️ Når man har opplevd enorme, traumatiske påkjenninger setter det spor. I hele deg. Det blir tiden «før og etter» Livet blir aldri det samme igjen. Man mister uskylden og naiviteten man hadde før. Man blir smertelig klar over hvor skjørt livet er. Og hvor nærme døden kan være. Prøv å ikke ta innover deg sårende kommentarer. De vet ikke bedre, har ikke vært så nærme det du faktisk sto midt i, og overlevde. Ta godt vare på deg selv. Du er verdifull.
– Det krever mot til å leve med «der og da» og være «her og nå» og gå inn i sin framtid med hele sin historie –
Ønsker deg alt godt.❤️ Klem fra Marit i Trøndelag.
Kan bare forestille ( og man kan nesten ikke forestille seg en gang) hvor traumatisk dette måtte vært for deg og alle andre! Å bare føle at nå skal jeg dø. En redsel som river inni deg..Du er tøff og sterk! Og alle di som skriver over her at det e pga klikk at du skriver dette. De aner ikke og lever i en overfladisk verden og har ikke skjønt at blogg ikke bare er mote, skjønnhet og reiser. Men en plass man kan dele sine tanker og følelser. Stå på vidre! Håper du har der bra❤️
Sofieeee!!! Just saying, jeg var på Utøyas samtidig som deg!! Kan du huske meg?? Søsteren min ble drept som ett av de første ofrene. Kjenner følelsen!
Anonym: Føler du burde mind your own fucking business. Det er hennes blogg, stedet hvor hun uttrykker følelsene sine, redslene sine og tankene sine. Jeg kan ikke forestille meg hvordan det kan være å ha vært på Utøya, men å sitte inne med alle disse følelsene, det vet jeg at ikke er bra.
❤️
Du e veldig godt mæ ord, dæ va veldig sterkt å les, men samtidig fint om du skjønna.
Ikkje bry deg om enkelte kommentara over her, folk har forskjellig måta å kom se gjennom ting, nån skriv dæ ned, nån snakka om dæ å nån hold dæ inne. Bloggen e din, å den får du bestemt akkurat sjøl over å ka du skal skrive der, kor mange gang du skal skrive dæ å kordan du skriv dæ.
Har sjøl gådd igjennom en traumatisk opplevelse, å veit kor viktig dæ e å få snakka/skreve om dæ. Å uansett kor mange år dæ e sia dæ skjedd, sett dæ fremdeles i deg, å man treng en måte å få dæ ut på. Stå på, du e fantastisk rå 🙂
❤️❤️❤️klemklem
Susann: Takk kjære deg <3 jeg håper du har det bedre nå, virkelig!
Susi: <3 <3 <3 <3
Ey!: Dessverre! Utrolig trist å høre om søsteren din, kondolerer så masse <3
Anonym: <3 <3 <3 <3
Marit: Tusen tak, Marit <3 <3
Mariell: <3 <3
Anonym: Veldig enig med deg! Og utrolig trist å høre om venninnen din. Jeg håper virkelig du har det bedre nå, og kondolerer så masse til deg <3 klem