“Hver gang du har det vanskelig stenger du meg ute Sofie”. Jeg tror helt ærlig ikke man kunne få mer sannhet i et par setninger. Det er akkurat det jeg gjør, for det er slik jeg er. Jeg hater å snakke om mine innerste tanker og følelser, og velger derfor å trekke meg unna når folk begynner å spørre. Jeg åpnet meg litt til Morten i går, helt til jeg angret sekundet etter. Det er som å åpne døren litt, for å så lukke den igjen og låse den for godt. Han prøvde å ringe, og alt han fikk ut av meg var “jeg vil ikke snakke om det, hvordan har dagen i Praha vært?”.
Den mest irriterende setningen jeg kan høre er “du må begynne å gå til psykolog”. Jeg føler nesten psykolog og skole er litt den samme greia, det passer ikke for alle. Noen er flink med det teoretiske, mens andre er flink med det praktiske. Noen klarer lett å snakke om følelsene sine, mens andre får det ikke til. Det er ikke slik at jeg ikke vil få det bedre, men jeg klarer rett og slett ikke å si noe. Det er som at ordene stopper opp, magen knyter seg og hjertet begynner å pumpe. Det går bare ikke..
Sannheten er at det er ikke bare 22.juli og pappa som plager meg, jeg føler meg også ensom, og har gjort det i litt over et halvt år nå. Jeg fikk kjenne på det ekstra i helgen, for uten Morten, Martine og Andrea så har jeg svært få mennesker jeg kjenner her i Oslo. Jeg ble derfor sittende alene. Er det ikke litt rart hvordan man kan føle seg ensom i en verden der man egentlig har alt? Jeg har en fin familie, jeg har gode venner og jeg har en jobb jeg elsker over alt på denne jord. Det er ikke mangel på mennesker i livet mitt, men kanskje mangel på tilhørighet? Andrea har alle sine venner her, Martine har alle sine venner her og Morten har alle sine venner her. Så er det liksom jeg i midten. Midten av hva egentlig?
Det er skummelt å skrive dette innlegget, for jeg føler nesten at man ikke har lov til å si at man er ensom så lenge man har mennesker i livet sitt. Det er ikke lov å føle på ensomheten så lenge man har venner og familie. Men hva vil det egentlig si å være ensom? Hadde noen spurt meg ville jeg sagt “Det er de som ikke har noen i livet sitt, de som er helt alene”, men nå ville jeg sagt “Det kan være så mye”.
Hvorfor kan du ikke henge sammen med andrea og hennes venner sånn at du kan bli kjent med de å kanskje være sammen med de etterhvert?
Eller møte blogglesere, er jo flere bloggere som har møtt lesere som har blitt til en av dems beste venner.
jeg støtter deg uansett, hvor ensom du føler deg.. jeg tenker på deg, vil gi deg en god klem.. du fortjener det så mye! Det forbilde du er, og presset du har, for å være en person som ikke kan gjøre feil.. jeg (og sikkert mange andre) kommer til å støtte deg HELE veien!!
Klem<3
Føler med deg. Kan ha så mange rundt meg, men med en gang de drar føler jeg meg helt alene og tom…
❤️❤️❤️
Kjenner meg så godt igjen, Sofie! Har også fin familie og mange venner, og føler derfor ofte at jeg ikke har “rett” til å føle meg ensom 🙁 i dårlige perioder så kan jeg føle meg ensom i et rom fullt med mennesker.
Og ja, det vil alltid være noen som har det verre. Men det er ingen grunn til at vi ikke har rett til å føle det vi føler. Du virker som en flott jente, og de som har deg i livet ditt er heldige. Våg å snakk med de som er nære deg om hva som er vanskelig. De vil forstå.
Stor klem <3
Jeg har det også vanskelig å åpne meg opp for folk, jeg sier ofte at jernkulene vil snakke om det eller at det ikke er noe. Så skjønner veldig hvordan det er å ikke være åpen til noen du er glad i 🙁
Hva skjedde med faren din?
Helt utrolig hvor godt jeg kjenner meg igjen, det er som om jeg har skrevet det selv.. nesten litt ekkelt! Det å være ensom kan bety så mye, at fra det å ikke ha noen rundt seg, til å ikke føle noe tilhørighet, men det kan også være hvem du er. Vet du egentlig hvem du er, hvor du hører til og din egen identitet? Det kan ha mye å si! Uansett, så syns jeg du utad er en veldig tøff person! Jeg tror du er et forbilde for mange! Uansett hvordan ting blir for deg, støtter jeg deg, også håper jeg på at når du flytter til Trondheim at du vil finne din plass igjen, for det tror jeg kan ha mye å si for deg! Stå på videre, Sofie, du er bra!<3
Forstår godt hva du mener, har hat disse tankene mange ganger selv.
Jeg bil gjerne bli vennen din! <3
åå kjenner meg igjen i dette <3
Kjære vakkre Sofie!
Det er lov å være ensom, det er lov å være sårbar bare helhjertede mennesker klarer å være disse tingene og samtidig føle seg vellykket.
Det er helt grusomt å miste pappan sin, han som liksom skal være der til man blir gammel selv. Det er lov å kjenne på disse følelsene så lenge man lever.
Du har også opplevd noe av det mest traumatiske og rett å slett jævlige noen kan gå igjennom. Det «norske satan» gjorde mot alle de fantastiske ungdommene og hele Norge opplevde du ubeskrivelig nært. De følelsene kommer alltid til å være en del av deg, men du kan ikke la de være deg. Jeg håper du jobber med å takle når de følelsene kommer, at du lærer deg å distrahere hjernen over på noe annet. Du er selvstendige, vakkre, morsomme, ærlige og gode Sofie, ikke la tomheten/ ensomheten og «norske satan» ta fra deg det. «Norske satan» ville se folk lide, la det gi deg styrke i stede. han skal aldri få knekke deg eller skremme deg igjen, han er et ondt individ som aldri bør få lov til å føle noens lidelse igjen. Han bør være redd for alle som vil vise han mot til å komme seg videre.
Skjønne vakkre du, selv om du mener at psykolog ikke passer deg så lov meg at du stiller deg spørsmålet: er dette vært å bruke tid, tanker og følelser på? Finn noe som distraherer hjernen din vekk fra det. Jeg ønsker deg masse lykketil fremover og aldri glem at det er i motbakke det går oppover. det finnes ikke problemer, men løsninger ❤️
Om du ikkje vil føle deg ensom, må du prøve og få deg flere venner. Kan kanskje hjelpe å åpne seg litt…
Kanskje du skal jobbe med de relasjoner du allerede har? Være faktisk en god venn til Andrea og Martine. Være der for Andrea i stedenfor å disse henne. Når det gjelder Morten, må du slutte å kreve så mye! Det er slitsomt, spesielt når han er på guttetur og du krever oppmerksomhet, er sutrete og viser ingen hensyn til gutteturen hans.
Marie: Tusen takk for en veldig fin kommentar Marie, det betyr mye <3
Helena Westergren: <3
Tina: Ikke gøy å lese, håper du har det bra!
Så fint sagt Tina, tusen takk <3 <3
Marita: Tusen takk for det, Marita <3 Jeg håper du også har det bra!
Agnetha: Åh 🙁 Det er absolutt ikke gøy å ha det sånn!
<3
Ellen: Det er så sant det du sier! Kommentaren din traff meg skikkelig..
<3 <3
Anonym: <3
R?: <3 <3
Anonym: Det betyr mye, TAKK <3
kjenner meg så utrolig godt igjen! kan sitte med mine aller beste venner, og enda føle på ensomheten. føler ikke jeg kan nevne det til noen heller, fordi som du sa; det er som at det nesten ikke er lov til å være ensom, selv om man har mange gode og bra mennesker rundt seg. tror faktisk ikke det er én eneste sjel som vet at jeg faktisk føler meg så ensom som jeg gjør
Huff! Føler med deg. Det er kjipt å føle seg ensom selv om man har folk der. Og ja det kan nok henge litt sammen med det å være rastløs og litt rotløs. Er i litt samme situasjon nå. Er på reise og har virkelig fått kjenne på ensomheten, men føler ikke jeg kan klage siden jeg får oppleve det jeg får. Uansett. Til de som sier “få flere venner da”. De kan ikke være så gamle. For er en ting sikkert så er det at det blir vanskeligere og vanskeligere å få gode venner jo eldre man blir. Alle rundt er plutselig etablert, har stort nok nettverk eller forsvinner like fort som de kom.Man får nye bekjente og “venner”, Men de nære gode vennene er vanskeligere å få. Da tror jeg det er viktigere å ta vare på dem man alt har 🙂
Kjente meg veldig ingen i den setningen angående psykolog og at du ikke greier å prate om følelsene dine. Sliter med akkurat det samme… Så jeg kommer liksom ikke noen vei.
Thea: Ikke godt å høre.. Prøvd å løse problemene på en annen måte?