TAKKE JA ELLER NEI?

Som dere vet så er jeg veldig for at man skal ta mulighetene man får. For mange år siden bestemte jeg meg for å være en “yes man” til hver eneste mulighet jeg fikk, og denne “yes man” greia fikk meg hit jeg er i dag. Bare et år før jeg selv var med på Paradise Hotel satt jeg å “baksnakket” Paradise Hotel deltakere på bloggen etter at jeg hadde fått spørsmål om å være med i sesongen før meg. På denne tiden var jeg livredd for å ta sjanser selv, og snakket ned om de som turte. Jeg kjenner jeg er evig takknemlig for at jeg ikke turte, for jeg hadde aldri passet inn den sesongen som var før meg. Menneske i sesong 9 var som skapt for meg, og jeg er så glad for at jeg sa JA og for at jeg turte. 

Selv om jeg ofte kan være litt pysete, så har jeg alltid vært god til å presse meg. Jeg var veldig usikker på om jeg skulle takke ja til Paradise eller ikke. For hva om jeg ikke fikk meg noen venner? Hva om ingen kom til å like meg? Hva om jeg ble sendt hjem allerede i uke en eller to? Jeg hadde tusen tanker og spørsmål som virkelig skremte meg, men likevel presset jeg meg. Det var ikke bare tanker, jeg hadde også en gutt som jeg “bodde” hos etter å ha flyttet ut derfra noen måneder tidligere. Hva om jeg ødelegger mellom oss? Hva om han ikke vil ha meg tilbake når jeg kommer hjem? Hva om jeg mister han? 

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg innså til slutt at vi to aldri kom til å funke og at vi bare var sammen for at vi var redde for livet uten hverandre. Vi var redde for å miste tryggheten og vi var livredd for å gå videre. Jeg innså til slutt at jeg ikke kunne bli hjemme i Norge for et forhold som aldri kom til å vare, da ville jeg mest sannsynlig angre for alltid. Nå som jeg ser tilbake er jeg evig takknemlig for at jeg turte å gi slipp på en den tryggheten som holdt meg igjen, for den hadde aldri gjort noen av oss lykkelig, den hadde bare gjort oss trygg. 

Skal man utvikle seg i livet så må man tørre å ta sjanser. Man må tørre å si ja til muligheter som skremmer dritten ut av deg. Selv om jeg føler at jeg startet med dette “yes man” prosjektet året før Paradise, så ser jeg i ettertid at jeg alltid har hatt det i meg. Jeg tror mye av grunnen er for at jeg flyttet en del som barn, noe som gjorde meg tøff. Jeg måtte tilpasse meg nye steder og mennesker, noe som igjen gjorde at jeg utviklet meg som menneske. Jeg er bare 23 år, men har likevel bodd i fire forskjellige byer i Norge. I en alder av 18 år var jeg lei av lille Tønsberg, så jeg bestemte meg for at jeg trengte en forandring. Jeg pakket derfor tingene mine å dro til Trondheim, der jeg nesten ikke kjente noen. Jeg var livredd og angret mange ganger, men så fikk jeg meg plutselig venner og en opplevelse for livet. 

Selv om jeg til tider har vært kjempelei av å flytte, så angrer jeg ikke et sekund. Jeg har fått erfaringer, minner og venner for livet. Jeg har utviklet meg på så mange måter, som jeg er evig takknemlig for den dag i dag. Bloggen er bare begynnelsen på et langt eventyr som jeg virkelig gleder meg til å ta en og hver av dere med på. Jeg har satt meg store mål som jeg ikke kommer til å gi meg med før jeg har fått det til. Jeg satt meg blant annet tre mål før jeg reiste ned til Mexico og det var Toppblogger, Side2-kontrakt og en ting til. Jeg lover at jeg skal dele denne tingen med engang det skjer, noe jeg tror er ganske snart. 

Et år før jeg selv ble med, haha!

Jeg mener ikke at du må si ja til Paradise Hotel for å oppleve kule ting og få syke muligheter, jeg mener bare at du må si ja til mulighetene du får. Om det er en studieplass du har SÅ lyst på, men er usikker på om du skal flytte eller ikke, om det er et vennskap, reise eller jobb. Det er så viktig å følge drømmene våre, uansett hvor skremmende det virker. Du lever bare en gang og jeg kan garantere deg at du ikke vil sitte å angre på alle mulighetene du ikke tok. Alt handler om å tro på seg selv, for DU er BRA nok. Så lenge DU tror på deg selv, så har det ikke så mye å si hva alle andre tror.