Personlig

22 KJAPPE

 

Hvor høy er du?
172 cm

Hva er du mest redd for?
Døden

Hva er din største drøm?
Flytte til L.A og New York i et år. Den drømmen skal oppfylles etterhvert, i promise ;-)

Hvor mange kjærester har du hatt?
2 seriøse forhold før Morten

Hva gjør deg sint?
Stress og urettferdighet

Hva gjør deg glad?
Reise, venner og familie

Beskriv deg selv med tre ord?
Masse energi, reflektert og krevende

Har du noen hobbyer?
Hehe nei, blogging er vel hobbyen min?

Hva er favorittsangen din?
Helt klart Justin Bieber - No pressure. Den er så nydelig ♥

Hvilken kjendis ville du møtt/datet?
Gjett en gang? Justin Bieber ofc :-D

Favoritt drikke og mat?
Helt klart Pepsi Max, jeg er faktisk avhengig.. Det er flaut å innrømme, men jeg drikker det faktisk hver dag. Før brukte jeg ikke sugerør, så tennene mine har blitt litt misfarget :-( Jeg må få bleket de snart. Taco er helt klart favorittmaten min, det spiser jeg flere ganger i uka. 

Neste reisemål?
Bali

Favoritt årstid? 
Egentlig sommer, men nå har jeg begynt å like vinter utrolig mye. Jeg tror egentlig bare det er jeg som savner alt som har med jul å gjøre, ellers har det skjedd noe helt utrolig med meg.

Hvordan ser drømmelivet ut?
Hus i LA, nok penger til å gjøre akkurat det jeg vil, sånn at jeg kan reise og oppdage verden. Også vil jeg ha fred.

Hva er du mest avhengig av?
Bloggen og mobilen min. Litt trist egentlig.

Hvem er din bestevenn? 
Jeg kan ikke bare si en, jeg har faktisk 4 <3

Hva liker du best med deg selv? 
Det at jeg er så spontan og trygg meg på selv, det elsker jeg.

Hva er ditt fulle navn?
Sofie Caroline Nilsen

Liker du best å være singel eller i et forhold?
Jeg trodde jeg likte best å være singel, men livet mitt viser vel noe annet, haha. Jeg får meg faen meg ny kjæreste like ofte som jeg bytter undertøy. Neida, så ille er det ikke, hehe. Jeg var bare singel et år før jeg møtte Morten da, så det har jo absolutt gått fort.

Har du en utdannelse?
Nei. Jeg fullførte videregående, og that's it. 

Hva er stjernetegnet ditt?
Jeg er født 30 mars, så væren.

Hvordan har du det akkurat nå?
Jeg er litt trøtt og prøver virkelig å motivere meg selv på trening, hehe.. Ellers er alt bra, jeg har ingenting å klage på <3

PINLIGE INNRØMMELSER

Jeg tror ikke på kjærlighet
Det er selvfølgelig mange grunner til at mine tidligere forhold ikke har funket. Likevel tror jeg, eller jeg vet at innstillingen min rundt kjærlighet har hatt en negativ påvirkning i mine tidligere forhold.
 Av en eller annen merkelig grunn har jeg vanskeligheter for å tro at et forhold kan vare for alltid, noe som egentlig er kjempe trist. Det er heldigvis annerledes denne gangen. Nå klarer jeg ikke å se for meg noe annet enn et liv sammen med Morten <3 

Jeg er ekstremt følsom
Og litt av en dramaqueen. Følelsene mine tar skikkelig overhånd, og jeg kan derfor overdramatisere alt. Oppfører noen seg litt rar mot meg en dag, tror jeg at denne personen er sur eller ikke vil ha noe kontakt med meg. Jeg blir derfor kjempe stresset, og tror ikke på svar som "det er ingenting". Det har heldigvis blitt bedre med årene, for tidligere var jeg kjempe redd for at noen skulle mislike meg eller være sur på meg. Om jeg ikke blir likt av alle nå er det helt okei. Jeg bryr meg ikke. Det viktigste er å være seg selv, og ta vare på de menneskene som godtar deg for akkurat den du er <3

Jeg er veldig avhengig av menneskene rundt meg
Spesielt Morten, hehe. Vi er jo sammen veldig mye, og det føles ikke ut som at jeg noen gang skal bli lei. Det var en kveld Morten tullet med meg at han skulle sove hjemme, og jeg ble nesten SUR. Eller, stresset er vel kanskje det riktige ordet å bruke. Jeg svare han bare " Hmm okei. Natta da.. <3", haha. Akkurat i det jeg sendte meldingen kom han inn døren, hehe. Jeg takler veldig dårlig å være alene, og er veldig avhengig av å ha mennesker rundt meg 24/7.
. Hadde ikke Morten kommet hit den natten hadde jeg vært kjempe lei meg og redd, haha. Jeg hater å sove alene i leiligheten.. 

Jeg er kontrollerende
Jeg elsker at ting skjer på min måte, og jeg synes (nesten alltid) at mine forslag er best, hehe. Jeg kan derfor være veldig kontrollerende til tider, noe som jeg selv synes er slitsomt. Den lille tiden jeg gikk til psykolog sa hun at det var helt normalt å være litt kontrollerende etter å ha opplevd det jeg har opplevd, og at det mest sannsynlig ville gå over etterhvert. Jeg må jo selvfølgelig jobbe med problemet om det skal gi seg, det vet jeg. Det er på listen over ting jeg SKAL oppnå og jobbe med, tro meg :-)
Litt kontrollerende er det bare sunt å være, men jeg kan være litt for mye noen ganger. 

Jeg er ekstremt dårlig med penger
Uff, dette er så flaut. Jeg tenkte faktisk at jeg skal skrive et innlegg om mine dårlige egenskaper når det kommer til penger, for det er sikkert veldig mange som vil kjenne seg igjen? Jeg har aldri hatt masse gjeld, men jeg har brukt ALT for mye penger. Er dette noe dere vil høre om?

Jeg hater å klemme
Det å gi en hei og hadeklem er helt ok, men om det er sånne lange klemmer får jeg helt panikk. Jeg føler meg nesten litt...kvalt? Jeg klarer ikke helt å beskrive hva det er for noe, men vennene mine plager meg alltid med dette. Spesielt Julie, hun skal alltid klemme meg en gang ekstra eller gi meg verdens lengste klem. Jeg får nesten litt panikk, det er helt merkelig. Jeg skjønner bare mer og mer hvor sær jeg er, hehe...

Stress gjør meg sur
Jeg takler stress EKSTREMT dårlig. Jeg liker at alt skal være på stell, og når noe uventet stressende skjer ender jeg alltid opp med å bli sur. Jeg stresser rundt mens jeg kjefter på alle rundt meg... Det gir seg heldigvis veldig fort, og jeg sier alltid unnskyld. Om noen av dere har noen gode tips til hvordan man kan takle stress på best mulig måte, så vil jeg veldig gjerne vite. I need it. 

SÅ DREP MEG DA

Det er frykt du vil skape, og det er frykt du har skapt. Jeg burde kanskje være redd, men det er en del av meg som ikke klarer. Jeg har vært gjennom dette før, burde jeg ikke være redd? Kanskje det er akkurat derfor jeg ikke er redd, for aldri igjen skal noen få ha en sånn makt over meg. Det kan skje, men jeg skal ikke tillate deg. Jeg skal ikke bruke resten av livet mitt på å være redd for hva som kan skje, for det er akkurat det du ønsker.

I går under Karpe konserten hørte jeg to jenter si " Hva om det skjer noe nå? skal vi gå før konserten er over?" Jeg hadde lyst til å snu meg å si at det bare var å slappe av, men samtidig var det et eller annet som fikk meg til å holde igjen. Det er ikke bare å be noen slappe av når det kommer til terror, for det skjer. I 2017 har vi dessverre blitt vant til å lese og høre om terror, sånn var det ikke når jeg vokste opp. Jeg visste så vidt hva terror var før jeg selv fikk kjenne det på kroppen. Jeg fikk lære det på en brutal, men viktig måte. 

Etter hva jeg har vært gjennom burde terror skremme meg.. Jeg burde tenke "terror" hver gang jeg møter opp på en stor festival eller feirer 17.mai, men jeg gjør det ikke. Tiden etter var jeg livredd for å ta buss, dra til byen og være på steder med masse mennesker, men jeg måtte ta et valg. Skal terror bestemme over livet mitt? eller skal jeg bruke tiden jeg har og istedenfor nyte det livet jeg har fått? Jeg ville valgt nummer to ti av ti ganger.  Vet dere hva jeg angret på mest 22.Juli ? Alt jeg ikke hadde gjort, på grunn av at jeg var redd.Jeg hatet meg selv for å ikke ha vært tøff nok, og at jeg nå skulle dø uten å ha tatt muligheter og valg som utfordrer og skremmer meg. Vi lever mest sannsynlig bare en gang. Det er kanskje veldig klisje men så forbanna sant. 

Jeg sa til meg selv "overlever jeg dette skal jeg gjøre akkurat hva jeg vil, og ta de sjansene jeg får". Det er nøyaktig det jeg har gjort, og aldri har jeg vært mer lykkelig. Aldri skal terror få skremme meg fra å dra på en festival og høre på Karpe Diem som jeg elsker, aldri skal terror skremme meg til å dra et sted der det er masse mennesker, aldri skal terror få skremme meg til å reise og oppdage verden. Aldri skal terror få skremme meg til å ikke leve det livet jeg ønsker. Aldri. Slutter vi å møte opp på konserter og andre offentlige arrangementer, har de oppnådd akkurat det de ønsker. De vil skape frykt. Selvfølgelig kan det skje, men du kan også dø i en bilulykke. Setter du deg ikke i bilen til jobb hver eneste dag? Vi må slutte å tenke på alt som kan skje, og heller leve her og nå. Jeg kan love deg at du ikke vil angre på de tingene du ikke gjorde, det er den kjipeste følelsen i verden. 

I går når jeg hørte kommentaren til jentene bak meg så tenkte jeg  " så drep meg da". Kanskje brutalt, men terror skal aldri igjen få bestemme over livet mitt. 

Når vi først er inne på dette, så vil jeg gjerne si at alle mine tanker går til de berørte av terroren i Barcelona.. <3

JEG KLARER IKKE Å STÅ IMOT PRESS

Akkurat nå har jeg ganske dårlig tid, og hva skjer da? Jeg klarer ikke å skrive. Jeg får totalt skrivesperre når jeg er stressa, så vanligvis legger jeg fra meg bloggingen. Jeg har skjønt at jeg må begynne å utfordre meg selv, for dette er virkelig noe jeg må jobbe med. Alle har sine mål, eller hva? haha

Som dere mest sannsynlig har fått med dere så er jeg syk, rett og slett for at jeg er en skikkelig sutreunge. Jeg har bombadert Snapchat, Instagram og bloggen med sykdommen min, i håp om få litt sympati ♥ Sympati har jeg fått nok av, dere er så snille. Nå snakker jeg meg veldig bort her, så over til poenget. I går var det Findings og vors hos Morten, i og med at jeg er ganske dårlig bestemte jeg meg for å holde meg unna alkohol. Tror dere jeg klarte det? Selvfølgelig ikke. Jeg klarer ikke å stå i mot press når det kommer til alkohol, det er utrolig irriterende. Jeg synes det er skikkelig kjipt å være den eneste som er edru, og begynner derfor alltid å drikke. Dere aner ikke hvor dårlig jeg er, og likevel drikker jeg? Det gir ingen mening, og nå har jeg faktisk ikke lov til å klage. 

Jeg beundrer virkelig de menneskene som klarer å møte opp på fest etter fest uten alkohol. De menneskene som likevel klarer å nyte selskapet og kose seg, selv om menneskene rundt bare blir fullere og fullere. Jeg skjønner virkelig ikke hvordan dere klarer, fyfaen som jeg beundrer dere. Ta Grunde som et eksempel. Reiser ned på Paradise Hotel og er edru en hel sesong, og ingen merket forskjell på han. Han var like mye med på festen som oss, danset og laget masse stemning. Det hadde jeg aldri klart.

Vi er klare for dag to på Findings, og jeg kan ikke vente med å se Karpe Diem. Jeg er skikkelig fangirl, og skulle gjerne vært venn med disse guttene. De er så utrolig flink med hva de driver med og for noen forbilder, i love them <3 I dag skal jeg virkelig prøve å holde meg unna alkohol, og heller nyte kvelden som edru :-)

JEG VURDERTE Å KUTTE KONTAKTEN MED MORTEN

Nå skal jeg fortelle dere noe jeg er 99% sikker på at jeg aldri har snakket om på bloggen, for det er egentlig ganske privat. Som dere kanskje har merket så er jeg ekstremt åpen og jeg deler kanskje litt for mye noen ganger? Jeg har ingen problemer med å være åpen med dere, for jeg vil at dere skal bli kjent med meg. Jeg har mine svake sider jeg også, og jeg tenker det er viktig at dere ser helheten, og ikke bare fasaden.

Uansett, over til det innlegget egentlig handler om. Det var en periode for noen måneder tilbake der jeg vurderte å droppe all kontakt med Morten. Med engang jeg merket at Morten og jeg begynte å bli seriøse, ble jeg livredd. Når vi møttes i Mexico hadde jeg aldri sett for meg at vi kom til å bli sammen, og jeg følte meg egentlig ikke klar for en ny kjæreste. Som dere vet var det ikke så lenge siden jeg hadde kommet ut fra et et annet forhold, og tanken på et nytt skremte meg. Jeg er livredd for å bli såret, og har derfor en uvane med å trekke meg unna når jeg føler at det blir for seriøst.

Det gikk en hel dag der jeg ikke prøvde å snakke med Morten for å kjenne på hvordan livet uten han ville være. Helt ærlig, det sugde. Jeg hadde en lang prat med Andrea den dagen, der hun ba meg satse på Morten om dette var noe jeg virkelig ville. Jeg er så glad for at jeg hørte på Andrea, og at det akkurat var hun jeg snakket med. Hun hadde hele veien sett hva jeg følte for Morten, og jeg tror Andrea visste like godt som meg at dette var noe å satse på. Så ja, det var faktisk en tid der jeg vurderte å droppe Morten, kun for at jeg var redd. Herregud så glad jeg er for at jeg ikke var så feig. Jeg er så utrolig lykkelig nå ♥ 

VÆRE MED I FILM OM 22 JULI?

Den siste tiden har jeg fått en del spørsmål om hva jeg tenker rundt det at det skal lages film om 22.Juli. Jeg har også fått spørsmål om jeg skal være med i denne filmen, noe jeg kan avkrefte med engang. Skal jeg være helt ærlig med dere så har jeg ikke satt meg noe inn i det, og jeg unngår å lese alt av nyheter som omhandler akkurat dette temaet, for det gir meg ingenting godt. Jeg prøver å gå videre i livet mitt, og da hjelper det ikke oppsøke problemet, eller å lese om hvor forferdelig han har det i fengselet for at han ikke får spille nok Playstation.

Hadde det ikke vært for dere så hadde jeg ikke visst at denne filmen skulle produseres, så lite har jeg faktisk fått med meg. Jeg tror nok ikke dette er en film jeg kommer til å se, men jeg synes det er viktig at historien blir fortalt. Dette er en stor del av Norges historie, så det burde absolutt være i pensum til de som var alt for ung til å huske denne dagen, og for de som kommer etter. Terror må snakkes om, uansett hvor ubehagelig det er. Om jeg har forstått det riktig så skal noen av de overlevende fra 22.juli være med i filmen, noe jeg synes er veldig imponerende. Jeg hadde personlig aldri klart å vært med i en film der historien skal gjenfortelles, for jeg vet det ville dratt meg langt tilbake.. Så dere er tøffe. 

Som dere kanskje ser så har jeg ingen kunnskap til denne filmen, men jeg håper likevel dere fikk svar på det dere lurte på. Jeg fant ut av det var lettere å svare dere i et innlegg, istedenfor for svare på en og en kommentar. 

HVORFOR ER SITUASJONEN RUNDT PAPPA SÅ HEMMELIG?

Det er mange av dere som lurer på hvorfor jeg aldri har nevnt hva som egentlig skjedde med pappa, altså dødsårsaken. Jeg skjønner veldig godt at dere er nysgjerrige, for jeg ville nok vært det selv. Jeg tenkte derfor å forklare dere hvorfor jeg ikke snakker om det på bloggen, sånn at dere kanskje forstår. Jeg kan si så mye som at pappa hadde ingen dramatisk død. Han har heller ikke blitt drept som noen av dere tror. Grunnen til at jeg ikke forteller hvordan han døde er rett og slett for at det er andre involvert. Pappa etterlot ikke bare meg, men en hel familie. Vi er mange som sitter igjen, og alle reagerer selvfølgelig på forskjellig måte. Og akkurat dette er veldig privat.

Det er helt forståelig at ikke alle ønsker at jeg skal skrive om pappas død på en så offentlig blogg, og det er rett og slett grunnen til at jeg aldri har gjort det. Det er ingenting dramatisk, men enkelte ting vil man gjerne holde privat. Store deler av privatlivet mitt er allerede så offentlig, og jeg tenker det får være nok. Jeg er generelt en veldig åpen person som deler mye med dere, bare ikke dette. Jeg håper dere forstår, og at dere nå har fått en forklaring på hvorfor jeg aldri har snakket om pappas død på denne bloggen. Det jeg derimot kan snakke om er han, livet etter og hvordan livet uten en far har vært. 

<3 verdens beste

NAKENBILDER AV MEG BLE SENDT RUNDT

Nå skal jeg fortelle dere om en veldig ubehagelig opplevelse som skjedde for noen år tilbake i tid. Denne personen har aldri blitt nevnt på bloggen, så jeg vil ikke at dere skal begynne å spekulere hvem som kan ha gjort det, for det kommer jeg aldri til å fortelle. Grunnen til at jeg skriver dette innlegget er rett og slett for å advare unge jenter og gutter, ikke for å henge ut noen. Jeg vet selv hvor stort presset kan være, og det er akkurat derfor jeg synes dette er et viktig tema å ta opp. 

Som dere sikkert forstår på grunn av overskriften ble nakenbilder av meg sendt rundt. Den personen som sendte disse bildene videre var en jeg virkelig stolte på, og det var kanskje det som var det verste. Man tror så gjerne at de menneskene du ønsker godt, ønsker deg også godt. Det er dessverre ikke alltid sannheten, og det gjør jævlig vondt noen ganger. Jeg fikk heldigvis beskjed om dette ganske tidlig, av en person jeg faktisk ikke kjenner engang. Det er så utrolig godt å vite at det finnes gode mennesker der ute, som sier i fra når slike situasjoner oppstår istedenfor å være med på å bidra til å sende de videre. 

Det var en hard, men viktig lærepenge for min del. Aldri etter dette skjedde har jeg sendt bilde av kroppen min til noen, og jeg kommer aldri til å gjøre det igjen. Ikke Morten engang. Vil han se kroppen min så kan han se den når vi er sammen, og dette har ingenting med at jeg ikke stoler på han å gjøre. Jeg ønsker bare ikke at noen skal ha bilder av kroppen min på sin telefon, enkelt og greit.  Jeg skulle så gjerne ønske at noen kunne fortelle meg noen år tilbake at jeg aldri må føle meg presset til å sende bilde av kroppen min. For meg var det veldig viktig å bli akseptert av denne gutten, og at han skulle like meg. Det er så utrolig synd at jeg noen gang trodde at jeg kom til å bli akseptert på grunn av noen nakenbilder. Jeg har heldigvis blitt eldre, og nå forstår jeg at det ikke er kroppen min jeg skal søke aksept for. Det er personligheten min og mine verdier og holdninger. Aldri føl deg presset til noe du egentlig ikke vil for at noen skal like deg. 

MORTEN HAR ENDRET MEG

Det er ikke unormalt å endre seg litt når man kommer i et forhold. Jeg snakker ikke om å endre personlighet (det er jo dessverre noen som gjør det også), men det er jo alltid noen ting som endrer seg. Kanskje man begynner å drikke mindre? Noe man synes var gøy før man fikk kjæreste er plutselig ikke så gøy mer. Det er alle disse små tingene vi kanskje ikke legger merke til selv, men som de rundt oss merker. Jeg har garantert endret meg på noen måter etter jeg gikk inn i et forhold med Morten, men det er en spesiell ting jeg har lagt merke til selv.

Jeg har plutselig begynt å like musikk jeg aldri har klart å høre på før. Jeg har aldri vært spesielt fan av norsk musikk, og nå er jeg skikkelig fan av Arif og Unge Ferrari. Morten har hørt så mye på disse to at jeg plutselig har begynt å digge musikken selv. I starten fikk jeg vondt i ørene mine hver gang han skrudde på en norsk sang, men nå er det jeg som frivillig setter på Alene og D&G. Flere ganger om dagen også, hehe. 

Han har også fått meg til å like en klesstil som jeg aldri trodde jeg kom til å like. Jeg har aldri brydd meg om jeg har kjøpt Nike eller Adidas, og jeg vet i alle fall ikke hvilken type eller modell jeg kjøper meg. Nå vet jeg plutselig det meste om alt, og det er plutselig viktig med hvilke type sko jeg kjøper. Den outfiten jeg har på meg på bildet under er aldri noe gamle Sofie kunne tatt på seg, men nå elsker jeg det plutselig. Det verste er at han ikke har gjort noe spesielt for å få meg til å like det, han har bare introdusert meg for det uten å kanskje vite det helt selv? Det er litt morsomt og ikke minst fascinerende å se hvilken påvirkningskraft de menneske rundt deg har. Det er ingen tvil om at Morten har en stor påvirkningskraft på meg, uten at noen av oss egentlig har lagt merke til det. Før nå da, hehe. 

 

HVA FORVENTER JEG I ET FORHOLD?

Jeg får ofte spørsmål om hva jeg synes er greit og ikke greit når det kommer til forholdet til Morten og meg. Jeg tenkte derfor at jeg skulle dele noen punkter med dere med hva jeg synes er viktig når det kommer til et forhold. Litt forventinger, hva jeg liker og ikke liker. 

Tillit
Dette er number one om man virkelig skal få et forhold til å fungere, for det er utrolig slitsomt å ikke stole på partneren sin. Jeg har selv opplevd å ikke stole på noen, og det gikk utover hele forholdet. Jeg forventer derfor at kjæresten min skal være ærlig, men det er vel ikke så mye å forvente? Det som er viktig å huske er at man må stole på partneren sin om h*n ikke har gjort noe som har brutt tilliten mellom dere. Det verste jeg vet er mennesker som er skeptisk til alt kjæresten gjør, selv om h*n er helt uskyldig. Det er utrolig unødvendig å straffe noen for noe det ikke har gjort, og jeg hadde ALDRI taklet å vært i et sånt forhold selv. Slapp av, og nyt forholdet istedenfor, det funker alltid mye bedre :-)

Kommunikasjon
Dette var jeg selv veldig dårlig på før, og jeg ble derfor en veldig slitsom person å være sammen med. Jeg har derfor skjerpet meg veldig, og funnet ut at ting blir så mye lettere om man bare snakker om det. Jeg forventet alltid at han skulle skjønne hvorfor jeg var sur eller lei meg, hvordan kunne han egentlig vite det? Jeg føler det er litt typisk jenter, for vi er utrolig kompliserte noen ganger. Kommunikasjon er utrolig viktig, og det kan løse så mange situasjoner på en veldig mye bedre måte enn stillhet. Jeg har blitt utrolig åpen selv etter at jeg skjønte hvor teit jeg var, og jeg merker selv hvor utrolig mye bedre det er. GO KOMMUNIKASJON. 

Initiativ
For meg er det utrolig viktig at begge to er like flinke til å ta initiativ når det kommer til forholdet. Enten til å finne på ting eller gjøre noe hyggelig for kjæresten sin. Jeg hadde personlig ikke taklet å være i et forhold der kun ting gikk den ene veien, og man aldri fikk noe igjen. Det er viktig å ta og gi, ikke sant? 

Sjalusi
Denne henger jo mye sammen med tillit, men jeg tar den som et eget punkt likevel. Det er alltid søtt når kjæresten blir litt sjalu, men det er absolutt ikke søtt når kjæresten er konstant sjalu. Hadde Morten blitt sjalu på grunn av at jeg snakker med andre gutter på byen, eller likt et Instagram bilde hadde jeg følt meg kvalt. Igjen, det er viktig å stole på kjæresten sin til det motsatte er bevist. Man må kunne snakke med det motsatte kjønn uten at det skal bli krangling. 

Tid
Jeg synes det er veldig viktig at man setter av tid til å være med hverandre. Ikke bare at man har et forhold der man er sammen, men ikke er sammen. Morten og jeg har ofte dager der vi er sammen hele dagen, men vi begge er så opptatte av vi like gjerne kunne vært hver for oss. Selvfølgelig kommer man til å ha sånne dager, og det er akkurat derfor jeg synes det er viktig å sette av tid til hverandre. Lag en middag, dra på date, se en film eller gjør et eller annet. 

Venner
Dette punktet er UTROLIG viktig for meg. Vennene mine betyr alt for meg, og det er derfor viktig at kjæresten min passer inn sammen med de. Jeg kunne aldri vært sammen med en som hatet alle vennene mine, og aldri ville ha vært sammen med de. Dette er jo selvfølgelig motsatt også. Heldigvis har ikke Morten og jeg dette problemet, han digger vennene mine og jeg digger hans. Mine venner liker også Morten veldig godt, noe jeg er kjempe glad for ♥

JEG RØMTE FRA NORGE

Nå skal jeg faktisk dele noe veldig personlig med dere, som jeg egentlig hadde bestemt meg for å aldri innrømme på bloggen. Alt endrer seg om man gir det litt tid, og nå forstår jeg at jeg bare var et menneske jeg også. Selv om jeg har satt meg selv i den posisjonen jeg har gjort, så takler jeg ikke absolutt alt jeg heller. De siste ukene Paradise gikk på TV var det veldig tøft å være meg, for jeg måtte daglig lese kommentarer om hvor stygg, grusom, slem og forferdelig jeg var. Det ble så ille på et tidspunkt at jeg faktisk måtte stenge kommentarfeltet mitt, og det var da jeg fikk nok.

Dere husker kanskje turen min til Barcelona, når jeg plutselig satt meg på flyet og dro? Det var for at jeg visste at siste uken på Paradise kom til å bli et helvete, og på det tidspunktet der taklet jeg ikke mer. Det var sant at vi dro til Barcelona for å dra i et jobbmøte, men jeg fikk tilbudet om å ta dette etter finalefesten i tilfelle det ble stress for meg. Det ble stress for meg, men jeg klarte ikke å utsette å komme meg vekk fra helvete som ventet hjemme i Norge. Det hjalp på en måte å reise vekk, men samtidig ikke. Jeg ble faktisk sittende inne på hotellet for å oppdatere alle stygge kommentarene jeg fikk, og det er utrolig hva mennesker får seg selv til å skrive. 

Jeg er tøff, og jeg tåler mye. Aldri etter Paradise sluttet å sendes på skjermen har jeg opplevd å måtte være redd for å sjekke kommentarfeltet mitt, og det er jeg glad for. Selvfølgelig kommer det inn noen kommentarer her og der, men det takler jeg fint. Jeg taklet derimot ikke å stå i en storm av hat og stygge kommentarer, men jeg kom meg gjennom det også til slutt. Det å stå i rampelyset er virkelig tøffere enn hva man kan se for seg, og jeg hadde virkelig ingen anelse om hva jeg gikk til. Så jeg har mine svake øyeblikk jeg også, så svake at jeg setter meg på et fly å rømmer fra problemene mine. Ikke den beste løsningen, men akkurat da var det som føltes riktig. 

HVA MENTE EGENTLIG MORTEN MED INNLEGGET?

Som dere kanskje har merket er jeg tilbake, og Morten har lagt bloggen på hylla for denne gang. Jeg tror han synes det var litt mer slitsomt enn hva han kanskje hadde forventet. Det var utrolig deilig å være den som lå på siden å slappet av, mens han måtte skrive innlegg til dere. Jeg tror det er lenge til jeg får høre "er du ferdig snart?", haha. Hva synes dere om Morten som blogger? Det virker som mange synes det var gøy å høre litt fra han også, og det er selvfølgelig noe vi kan gjøre igjen (om han vil). 

Jeg fikk lese gjennom innleggene før han publiserte det, og det siste innlegget som du kan lese HER skjønte jeg absolutt ingenting av. Jeg må ærlig innrømme at jeg fikk skikkelig latterkrampe på slutten, for ingenting av det han skrev hadde en sammenheng eller ga mening. Var det egentlig noen som fikk svar på da Morten begynte å like meg? Tviler. Jeg ba han derfor svare nå, og han sier det samme som meg. Han likte meg inne på hotellet, men det var ikke før vi kom hjem fra Paradise at følelsene virkelig begynte å komme. Vi begge trengte litt tid fra hverandre for å finne ut hva vi egentlig ville, og det var noen dager der vi ikke hadde kontakt i det hele tatt. Vi endte opp sammen til slutt, og vi begge er glad for det :-)

PS, vi har aldri lekt potetleken før, så jeg har dessverre ingen spilleregler å dele med dere. Hvordan han i det hele tatt klarte å komme på "potetleken" kan jeg ikke forstå, det var utrolig random, haha. Så nei, vi kaster ikke poteter på hverandre.

JEG SAVNER DEG

I dag savnet jeg deg. 
Jeg savnet deg i det jeg så et fint øyeblikk mellom en sønn og en far. Hvor ble det av mine øyeblikk med deg? 
Jeg savner deg. 
Spesielt rundt bursdag, jul og viktige hendelser. Hvor er kortet med ditt navn på?
Jeg trenger deg
Hvem skal beskytte meg på den måten bare en pappa kan? Jeg trenger din beskyttelse. 

Jeg tenker på deg
Hver eneste dag. Det går ikke en dag der du ikke er i tankene mine. Noen dager er verre enn andre. Hvorfor kan du ikke bare være her?
Du er borte
Du er borte for alltid, og det jeg sitter igjen med er et åpent sår og masse minner. Jeg vil skape nye, men det går ikke. Hvorfor måtte dette skje deg?

Savnet og lengsel etter deg vil alltid være der. Det vil alltid være små eller store øyeblikk som vil minne meg om deg. Det vil være hendelser du går glipp av, som jeg håper du får med deg på en eller annen måte. Jeg vil for alltid lengte etter smilet og klemmene dine. En dag vil ikke denne lengselen være her, for vi vil forhåpentligvis møtes igjen. Et helt annet sted og tid
 

21 PERSONLIGE SPØRSMÅL OG SVAR

Hvor mange søsken har du?
Med meg er vi 7 søsken. Pappa har 6 barn og mamma har 3 barn. Som dere sikkert forstår har jeg ikke samme mamma og pappa med alle, kun med en faktisk. Dette har jeg fortalt før da :-)

Hvor mange kjærester har du hatt?
Jeg har har hatt to seriøse forhold før Morten. 

Har du hatt kjærlighetssorg?
Ja, en gang. 

Har du noen ganger hatt selvmordstanker? 
Ikke selvmordstanker akkurat, men jeg har ønsket meg selv død. Rett etter Utøya håpet jeg at jeg ikke skulle våkne hver gang jeg la meg. Forferdelig å tenke tilbake på, og jeg er evig takknemlig for at den tiden er over, for godt

Har du vært skikkelig forelska før? 
To ganger. Mitt forrige forhold, så er jeg selvfølgelig super forelska i Morten også. Det er seriøst verdens beste følelse <3 

Hva er du virkelig redd for?
Døden. Det er ikke noe mer som skremmer meg enn døden, men jeg prøver å ikke tenke så veldig mye på det. Jeg er heldigvis veldig flink til å utfordre meg selv, og gjør ofte ting jeg egentlig er redd for å gjøre. Jeg er også veldig redd for å miste noen som står meg veldig nær, det skremmer meg ofte.

Har du ofte dårlige dager?
Det går veldig periodevis til meg, og hvordan hverdagen min er har veldig stor påvirkning på akkurat dette. Er det mye stress og usikkert rundt meg går jeg fort ned i kjelleren. Det skal ikke så mye til før jeg føler meg som dritt, det går heldigvis veldig fort til over. Bare så det er sagt så har jeg flere gode dager enn hva jeg har dårlige dager. Det er uansett helt normalt å ha dager som ikke alltid er like bra. 

Hadde du en bra barndom?
Det vil jeg absolutt si. Jeg har vært så heldig å ha en mamma som alltid har stilt opp for meg, uansett hva det har vært. Hun har vært helt fantastisk, og hun har klart seg så utrolig bra som alenemor. Jeg har selvfølgelig ikke bare hatt det bra, men på grunn av mamma har jeg absolutt ingenting å klage på. 

Hvorfor skriver du aldri om hva som skjedde med pappaen din?
Det er veldig mange som lurer på dette, og det er selvfølgelig forståelig. Jeg skal skrive et innlegg veldig snart om hvorfor jeg ikke snakker om det på bloggen. 

Føler du at du har endret deg som person etter Paradise?
Det å endre meg var faktisk min største frykt, og jeg var veldig opptatt av å fortsatt være den samme når jeg kom hjem til Norge igjen. Er det en ting jeg har lært så er det at det er umulig å ikke forandre seg når hele livet mitt har blitt helt annerledes etter Paradise. Jeg vil uansett ikke si at jeg har forandret meg på en negativ måte. Jeg har vel heller blitt mer arbeidsom, reflektert og ikke minst sterk. Det er ikke bare bare å være i denne bransjen og daglig få stygge kommentarer og at alle skal ha en mening om alt jeg gjør. For 2-3 år siden hadde jeg aldri taklet dette livet, og hele opplevelsen har bare gjort meg sterke. Mine bestevenner som står meg aller nærmest sier at jeg fortsatt er den samme, og det er det som betyr noe. Det vil alltid være mennesker der ute som vil si at jeg har endret meg, men så lenge de som virkelig kjenner meg føler jeg er den samme, så er det som betyr noe. 

Hvor har du gått på skole?
Er det noe jeg har gjort i barndommen min så er det å bytte skole. Skal jeg fortelle alle skolene jeg har gått måtte dere ha satt av et par timer, hehe neida joda. Jeg har byttet skole utrolig mange ganger, men jeg har gått på forskjellige skoler i Tromsø og to skoler i Tønsberg + et år i Trondheim.

Har du gjort noe du angrer på?
Det er selvfølgelig mye jeg angrer på, det vil det alltid være. Jeg skulle for eksempel ønske at jeg behandlet mennesker rundt meg litt bedre i tiden etter Utøya. Jeg var ikke direkte slem, men jeg var veldig mye sint og som jeg har fortalt dere før gikk det dessverre utover mine uskyldige venner, kjæreste og familie. Likevel så er det ikke noe som plager meg, for det vet hvorfor og jeg har selvfølgelig beklaget i ettertid. Man kan uansett ikke angre på noe man har gjort i fortiden, i alle fall ikke jeg. Alle valg og beslutninger jeg har tatt har ført meg akkurat hit jeg er i dag. Så for meg er det helt umulig og angre. Istedenfor å angre så lærer jeg av mine feil, det liker jeg bedre. 

Hvor gammel var du da du fikk ditt første kyss?
Jeg var 12 år, og det var med en gutt jeg var kjempe forelsket i. Han snakket aldri til meg igjen etter det,  haha :-( Jeg tok hintet for å si det sånn. Øvd meg litt mer etter det da.

Har du noen ganger blitt mobbet eller mobbet?
Jeg har aldri blitt mobbet eller mobbet noen før. Jeg har selvfølgelig opplevd at noen har vært slemme mot meg, og motsatt. Dette var mest i barndommen, for barn kan dessverre være veldig slemme. Det opplever jeg mye av nå, og det er grunnen til at jeg kontakter foreldre. Man er ikke alltid moden nok til å forstå hvor mye en kommentar eller å bli utestengt kan skade et annet menneske. Det er akkurat derfor jeg prøver å sette en stopper på det. 

Hvor gammel var du første gang du hadde sex?
Hvor gammel jeg var kommer jeg ikke til å fortelle på bloggen, da jeg synes det er veldig personlig. Jeg synes ikke man må dele alt med alle selv om man har en blogg :-) Det skjedde før jeg fylte 16 år, og det er det eneste jeg vil dele med dere. 

Hvor mange dyr har du hatt?
Dette er noe jeg ikke har telling på. Vi har hatt så utrolig mange katter og hamstere. Utenom det har jeg hatt en kanin, en hest og to hunder. Jeg er over gjennomsnittet glad i dyr som dere kanskje forstår, haha. 

Var foreldrene dine skilt?
Mamma og pappa var aldri gift, men det var sammen i veldig mange år. Det ble slutt før jeg ble født. 

Hvor høy er du?
Jeg er ca 1.72cm 

Har du og Morten snakket om å flytte sammen?
Nei, det har vi ikke gjort. Morten bor jo så og si hos meg og Andrea da, men å få egen leilighet er ikke i tankene enda. 

Hvor ser du deg selv om 5 år?
Hmm, om 5 år er jeg 27 år!! Det føles enda ut som at jeg er 16, så det at jeg begynner å nærme meg halvveis til 50 er rart å tenke på. Om 5 år har jeg reist utrolig mye, kjøpt min egen leilighet og mest sannsynlig produsert noe helt eget :-)

Hva er din mest negative og positive egenskap?
Min mest negative egenskap er at jeg er alt for sta, og har vanskeligheter med å innrømme at jeg tar feil. Den mest positive vil jeg si er at jeg er veldig åpen og imøtekommende. 

JEG ØDELA FORHOLDET

Dette er egentlig et veldig personlig innlegg for min del, og jeg hadde egentlig aldri sett for meg at jeg kom til å dele dette med dere. Jeg har alltid sagt at jeg liker meg best singel, men likevel har jeg vært mange år i forhold. Grunnen til at jeg prøver å overbevise meg selv om at jeg liker best å være singel er for at jeg er så forbanna redd for å bli såra. Jeg har derfor gått inn i et forhold der jeg har sett for meg slutten. Jeg har også tenkt at han kommer til å være utro, eller gjøre et eller annet for å såre meg. Jeg ser for meg at noe trist kommer til å skje, og hva gjør det med forholdet mitt da? Jeg skaper problemer som egentlig ikke er der, og skaper krangler som aldri burde eksistert.

Jeg har også vært en ekstremt vanskelig person å være sammen med, på grunn av min fortid. Jeg har gjort det vanskeligere for meg selv og for de rundt meg også, for jeg har ikke ønsket å snakke om det. Derfor har alle problemer blitt tatt ut i sinne og frustrasjon. Jeg ble faktisk sur på eksen min for at han sølte noe på duken, hvor teit og unødvendig er ikke det? Det var selvfølgelig mer som lå bak, men igjen så gikk det utover han. Jeg er selvfølgelig ikke den eneste grunnen til at mine tidligere forhold ikke fungerte, men jeg vet selv at jeg er en stor del av det.

Jeg har heldigvis lært av akkurat dette, og det er jeg utrolig glad for nå som jeg er i et forhold som jeg håper vil vare. For første gang ser jeg ikke for meg en slutt, eller at Morten kommer til å være utro. Jeg får ofte meldinger om at Morten har gjort forskjellige ting, men dette er ting jeg ikke tar innpå meg. Hadde det vært for 2 år siden, hadde jeg aldri taklet det. Jeg har heldigvis blitt tryggere på meg selv og fått jobbet mye med det som har plaget meg. Selv om jeg har mye skyld for at tidligere forhold ikke har fungert, så skal ikke det være problemet denne gangen. Nå ser jeg kun for meg en fremtid, og det er utrolig deilig. Det føles bare så utrolig bra, og jeg elsker den følelsen.. ♥

JEG VIL FLYTTE, IGJEN

Noen ganger føler jeg at jeg trenger å søke hjelp, eller bare gå et sted for å snakke med noen. Vanligvis føler jeg meg helt OK, og jeg våkner opp nesten hver eneste dag med et smil om munnen. Det er ikke det at jeg ikke har det bra som er problemet, men det er denne ekstreme rastløsheten. Her om dagen begynte jeg å se på leiligheter på finn. Hvorfor? For jeg vil finne en ny leilighet der Andrea og jeg kan bo. Vi har bodd i leiligheten vår i 4 måneder, og ALLEREDE ser jeg på nye leiligheter? Jeg fant selvfølgelig drømmeleiligheten mens jeg kikket gjennom Finn, og jeg ble plutselig desperat etter å få akkurat denne leiligheten. 

På 4 år har jeg flyttet 6 ganger, noe jeg selv synes er ekstremt mye. Bare de 3 årene jeg bodde i Trondheim flyttet jeg 3 ganger, haha. Hva er det som gjør at jeg aldri klarer å slå meg til ro? Hvorfor vil jeg allerede flytte fra en leilighet jeg egentlig liker ganske godt? Jeg må virkelig skjerpe meg, for det går ikke å holde på sånn som dette. Jeg har derfor bestemt meg for at jeg skal bo i leiligheten min i minst 2 år, og jeg har derfor ikke lov til å flytte før disse to årene er over. Om jeg ikke klarer å holde dette må jeg gjøre en eller annen klein straff, som dere lesere skal få bestemme. Det er virkelig på tide å ta tak i dette problemet, og det at dere skal få bestemme en straff skremmer meg nok til å aldri ville flytte, haha. 

HVA HAR DU GJORT MED MEG?

DCIM\101MEDIA\DJI_0003.JPG

Denne kjærligheten er nesten litt skremmende. Eller, den er skremmende. Det å plutselig være så knyttet til et annet menneske er utrolig fint, men likevel kan være det skummelt. Jeg føler meg plutselig som en liten fjortis igjen. Jeg er så forelska, dødsforelska faktisk. Det er noen ganger du aldri tror du skal kjenne på en sånn følelse igjen, så dukker den plutselig opp. På et luksushotell i Mexico, langt vekk fra virkeligheten og Norge. Hvem hadde sett for seg deg?

Nå 7 måneder senere er du plutselig kjæresten min, som jeg er dødsforelska i. Det gikk fra en uskyldig flørt til å plutselig bli noe seriøst, veldig seriøst. Det er deg jeg ser for meg en fremtid sammen med. Vi skal reise jorda rundt sammen, hjelpe hverandre til å oppnå mål og drømmer, oppfylle drømmene vi skaper sammen, kjøpe hus og leve et liv, du og jeg. Det hadde til og med vært helt okei å få barn. Det er ikke lenge siden jeg skrev et innlegg om at jeg ikke hadde behov for barn, og min største frykt er faktisk å bli gravid. Så kommer du, så er det plutselig noe jeg kan se for meg sammen med deg. Langt langt frem i tid vel og merke. Hva er det du egentlig har gjort med meg? 

Det er både deilig og vondt på samme tid å føle det sånn ovenfor et annet menneske, for man blir plutselig så forbanna sårbar. Jeg er likevel glad for at akkurat du ble kjæresten min, og jeg er evig takknemlig for hvordan akkurat du får meg til å føle. Jeg har det så utrolig bra sammen med deg, og jeg håper virkelig dette er noe som kommer til å vare livet ut. Jeg kan ikke se for meg noe annet. 

OVER 300.000 KR ER BORTE







Nå skal jeg dele noe veldig privat med dere, som jeg sjeldent snakker om. Grunnen til dette er rett og slett for at jeg synes det er flaut, og for at jeg er veldig sint på meg selv. Etter Utøya fikk jeg erstatning, og den første erstatningen jeg fikk ble overført til meg da jeg bare var 18 år gammel. Jeg var langt i fra moden nok til å håndtere disse pengene, så jeg brukte mye av de bare på tull. Vi snakker om sminke og klær nå, og dette var heller penger jeg kunne brukt på å investere i fremtiden min. 

Som dere sikkert vet klarte jeg ikke å fullføre videregående på 3 år, jeg måtte dele det opp. Jeg klarte heller ikke å komme meg ordentlig i jobb, så jeg fikk mer i erstatning etterhvert. Jeg hadde utrolig mye fravær fra jobb, noe som gjorde at jeg fikk en veldig liten lønn. Dette var en lønn jeg ikke kunne leve på da jeg ikke bodde hjemme, men i Trondheim. Jeg klarte heller ikke å komme meg på NAV for jeg synes det var utrolig flaut i en alder av 19-20 år. Man kunne ikke se på meg at jeg var syk, derfor føltes det helt feil at jeg skulle motta penger. (Nei, jeg ser absolutt ikke ned på andre som går på NAV. Alle har sine grunner og historier, nå snakker jeg bare om mine EGNE følelser.) 

Årene gikk og pengen forsvant mer og mer. Det er nesten sånn at jeg ikke vil logge inn på nettbanken, for hver eneste gang jeg gjør det slår virkeligheten meg. Dere aner ikke hvor mye jeg hater det, og noen ganger er jeg sint på meg selv. Likevel forstår jeg at jeg ikke kan være det, for på det tidspunktet der kunne jeg ikke gjort noe annerledes. Jeg kunne søkt om penger fra NAV, men det klarte jeg ikke. Jeg fikk litt hjelp en sommer jeg knakk helt sammen, for da skjønte jeg selv at jeg ikke kunne fortsette sånn her. 

Da vi kom hjem fra Mexico levde jeg på sparekontoen min også, for jeg skjønte at jeg måtte gi 100% om jeg skulle få til denne bloggen, noe jeg også klarte. Så hvem vet hvor denne bloggen hadde vært i dag om jeg ikke hadde hatt muligheten til å vie all min tid til den? Jeg har heldigvis begynt å tjene penger igjen, og fremover skal jeg være kjempe flink til å spare så mye som overhodet mulig. Planen er jo etterhvert å kjøpe seg noe eget, og da må man virkelig være flink med hva man bruker pengene sine på :-) Er det en ting jeg har lært av alt dette, så er at jeg virkelig å være mer forsiktig med pengene mine. Det var en hard, men viktig lærepenge. 

JEG VURDERER Å OPERERE

Nei, jeg skal ikke operere noe på kroppen min som jeg er misfornøyd med. Eller jeg er jo misfornøyd, og dette har plaget meg helt siden jeg har vært 13 år gammel. Jeg tror faktisk ikke det er så mange som vet om akkurat dette, for jeg har aldri nevnt det på bloggen. Som 13-åring fant jeg ut at jeg hadde dårlig syn, og jeg har slitt med det siden da. Jeg kan ikke huske hvordan det er å våkne opp å se alt klart, og det er selvfølgelig et ønske jeg har. Jeg er utrolig lei, og vil virkelig gjøre noe med det.

I mange år har jeg tenkt på å ta laseroperasjon, men det er et eller annet som holder meg igjen. Jeg er livredd, det er tross alt øynene mine. De er ganske ubrukelige nå, og det er akkurat derfor jeg er redd for å gjøre det enda verre. Jeg er også livredd for å bli blind, selv om jeg vet at sannsynligheten er liten. Jeg vil uansett høre om det er noen av dere som leser bloggen min som har erfaring rundt laseroperasjon, og kan dele deres historie med meg. Jeg prøver å manne meg opp til å operere, og jeg tror derfor at akkurat DU kan være til stor hjelp. Takk på forhånd <3

FØRSTE GANG VI...

Første kyss
Hadde det ikke vært for at dette var super kleint hadde jeg nok ikke husket når Morten og jeg kysset for første gang. Vi hadde ofte flasketuten peker på, så vi alle kysset hele tiden. Det var faktisk på flasketuten peker på at Morten og jeg kysset for første gang, og det gikk alt annet enn bra. Vi kjente ikke hverandre så godt på dette tidspunktet så presterte vi å kræsje med tennene våre, guud så kleint det var. Vi begge latet som ingenting og fortsatte kysset, haha.

Første gang vi sa "jeg er glad i deg"
Det sa vi inne på hotellet et par dager før jeg røk ut. Det var mandag uke 9 når vi begge var kjempe fulle, det var en skikkelig kaotisk kveld. Jeg husker rett før jeg la meg så sa jeg "glad i deg" så svarte Morten "ilu", haha. 

Første gang vi holdt hender
Hmm, det er bare noen uker siden. Morten og jeg holder så og si aldri hender, hvorfor det har blitt sånn har jeg ingen anelse om.

Første gang vi sov over hos hverandre.
Når Morten og jeg begynte å holde på bodde ikke jeg i Oslo, så vi var alltid hos han. Første gang jeg sov over der var vel et par dager etter premierefesten, da alt var nytt og spennende. 

Første gang vi introduserte hverandre for vennene våre.
Det skjedde ganske tidlig egentlig. Mine beste venninner møtte Morten på premierefesten og motsatt. Vi introduserte ikke hverandre som kjærester akkurat da, men alle visste at vi hadde et godt øye for hverandre. 

Første møte med foreldrene våre
Jeg møtte foreldrene til Morten for første gang i starten av juni, og han møtte mamma i slutten av juni.

Første reise sammen
Mexico? hehe neida. Vår første reise sammen var da vi dro til Roma, og nå skal vi snart reise til Bali. Jeg gleder meg til å oppdage verden sammen med Morten <3

Første gang vi kalte hverandre for "kjæresten"
Jeg husker ikke første gang Morten kalte meg for det, men jeg sa det til han i Roma. 

Første krangel
Det var når vi var i Trondheim i mai?. Vi kranglet faktisk hele helgen, og vi har aldri kranglet før eller etter, haha. Ingen av oss har en anelse om hvorfor det ble sånn. Vi vet ikke hva vi kranglet om engang, haha. 

LIVET ER ANNERLEDES





Det som skremmer meg litt (kun for at jeg er overtroisk) er at jeg har mellomlandet flere ganger i Bodø. Da jeg bodde i Trondheim var det ofte flyet stoppet innom Bodø på vei til Tromsø, og av en eller annen merkelig grunn følte jeg meg hjemme her. Jeg var fast bestemt på at jeg måtte besøke Bodø en dag, og hvor er jeg nå? Aldri i mitt liv hadde jeg trodd at jeg kom til å få meg kjæreste fra Bodø. Det er helt sykt å tenke på hvordan livet og hverdagen forandrer seg. Jeg har sluttet å planlegge, tro og håpe for fremtiden, for den vil mest sannsynlig ikke være som jeg har sett for meg. Jeg tar heller en dag av gangen, og lever i øyeblikket som er akkurat nå. Dette vil jeg aldri få igjen, så hvorfor ikke nyte det jeg har nå istedenfor å planlegge fremtiden min? Selvfølgelig har jeg mine mål og drømmer, men fremtiden og livet mitt vil være helt annerledes igjen om 2 år. Vi forandrer oss litt hver dag, uten å merke det engang. 

Dette innlegget ble plutselig veldig dypt, men jeg husket følelsen fra da jeg landet i Bodø for et år siden. Vi kunne se flyplassen fra toppen, og det var da jeg kom på følelsen jeg satt med på flyet. Selv om jeg aldri hadde sett for meg det her, så er jeg bare så utrolig glad for hvordan livet mitt er akkurat nå. Det er nesten perfekt, og det er lenge siden jeg følt denne følelsen. Jeg har alt jeg trenger, og så mange fine mennesker i livet mitt. Akkurat nå virker kjipe dager helt meningsløse, og perioder som dette er virkelig de beste. Tusen takk. Takk til dere som gjør hverdagen min så fin, og takk til alle dere som leser denne bloggen og støtter meg <3

MINE STØRSTE ØYEBLIKK

Da jeg takket ja til å være med på Paradise Hotel. Det er en helt ubeskrivelig opplevelse, og tenk på hvor utrolig mye jeg fikk ut av å være med. Jeg hadde aldri forestilt meg at det kom til å forandre livet mitt totalt. Jeg elsker det. 



2.Plass på Paradise Hotel, som jeg fikk sammen med kjæresten min. Det er litt kul men samtidig merkelig ting å ha opplevd sammen. Jeg er faktisk veldig stolt over meg selv, med tanke på at min allianse startet helt på bunn der flertallet ville ha oss ut av hotellet. Tenk så mange som har vært med gjennom sesongen også. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle komme så langt, det er sykt. 




Kontrakt med Side2. Det har vært et mål og en drøm i mange år, og den gikk faktisk i oppfyllelse. Det viser bare at man kan få til akkurat det man vil, man må bare ha troen på seg selv <3 

Jeg flyttet endelig til Oslo, noe jeg har drømt om i et par år. I tillegg fikk flytte sammen med en av mine beste venner. Vi har også fått en utrolig fin leilighet, som jeg virkelig elsker <3 

 
Roma-turen med Morten. Det var også på denne turen vi ble kjærester, selv om vi ikke fortalte dere det akkurat da. Jeg regner likevel med at dere skjønte det? Vi tok kyssebilder og dro på en romantisk tur sammen, hehe. Det var veldig åpenbart at vi var mer enn bare venner, det var bare skummelt å dele det på en såpass stor blogg. Så jeg fikk faktisk tur og kjæreste samtidig, bedre blir det vel ikke? 
 


 
VG skrev en artikkel om meg der de omtalte meg som toppblogger. Selv om jeg ser meg selv på topplisten hver eneste dag, var det en veldig spesiell opplevelse å lese " Toppbloggeren Sofie Nilsen". Alle som kjenner meg vet hvor mange år jeg har drømt om akkurat dette, og hvor mye tid jeg har lagt i det. For et år siden når jeg nesten ikke hadde noen lesere blogget jeg 2-3 ganger om dagen. Jeg la like mye tid i bloggen da, som jeg gjør nå. Det viser bare at dette alltid har vært en drøm. Det var en drøm som har blitt en virkelighet, herregud så stolt jeg er <3
 

Barcelona sammen med Julie. Jeg tror de fleste har fått det med seg nå, men Julie er min beste venninne. På dette tidspunktet trengte jeg virkelig å komme meg bort, samtidig som vi fikk en avtale i USA. Jeg takket nei til dette, for det passet seg ikke når jeg hadde kjæreste. Kanskje jeg forteller deg om dette senere ;-)
 



DERE FÅR MEG TIL Å GRÅTE

Wow.. jeg har ikke ord. Det finnes ingen riktige ord å bruke nå, annet enn at jeg er i sjokk. Tårene kom i hele går, men ikke for at jeg var lei meg. De kom av sjokket, og ikke minst gleden. Gleden av å se hvor mange fantastiske mennesker det finnes i denne verden. Helt ærlig, så tror jeg ikke dere vet hvor bra dere er. Alle dere som tar dere tid til å legge igjen en kommentar til en dere ikke kjenner engang. I hele går ble jeg skrevet til her på bloggen og på Facebook, både av kjente og ukjente. Jeg tror ikke dere vet hvor mye det betyr, og ikke minst hvor mye det hjelper. Dere er så jævla bra, vet dere egentlig det? 

Selvfølgelig kom det kommentar på at jeg brukte dette for å få klikk på bloggen, den var forventet. Det finnes mennesker der ute som gjør alt for å trykke ned andre mennesker, for å kunne føle seg bedre selv. Det er synd, men sant. Det var uansett umulig å ta seg nær av en sånn kommentar når jeg har over 200 mennesker som har støttet meg. 200 mennesker, det er helt sykt mange. Dere fikk meg til å gråte, og det skal mye til. Jeg vet ikke hva jeg skal si, for jeg klarer ikke å sette ord på dette. Det eneste jeg vil med dette innlegget er å fortelle hvor bra dere faktisk er, for det trenger dere å høre. Verden trenger flere mennesker som dere, tenk hvor fint og trygt det hadde vært å leve da <3

MIN HISTORIE UTØYA / 22.07-VIDEOBLOGG

Nå kommer videoen dere har ventet på veldig lenge. Som jeg skrev for et par dager siden så er dette noe av det jævligste jeg har gjort på lenge. Aldri før har jeg åpnet meg på denne måten. Ikke til familie, venner eller psykolog. Det er utrolig at det er lettere å snakke til et kamera, for å så legge det ut på en blogg med flere tusen lesere enn å snakke med noen jeg er glad i. Det er bare alt for sårt, og det er deilig å kunne snakke uten reaksjoner og kommentarer. Jeg håper uansett dere fikk svar på det dere lurer på. Kanskje jeg senere forteller dere mer utdypende om livet rett etter, vi får se... <3

NÅR DU TAR PÅ MEG

Selv når du sover bryr du deg. Det var et eller annet med det som fikk meg til å innse hvor utrolig glad jeg er for at akkurat du er min. Selv om du kan irritere meg til tider, og gjøre ting du vet jeg ikke liker kun for å plage. Så får du meg likevel til få føle meg så lykkelig. Du er kanskje et av de staeste menneskene jeg har møtt, og du er ikke den første til å gi deg under en diskusjon. Du er akkurat som meg, og likevel får vi det til å funke så bra. I går når jeg fikk skikkelig hoste som jeg har hatt hver natt de siste ukene, så tok du hånden på ryggen min for å passe på. Jeg prøvde å snakke til deg uten å få noe svar, så du passet på selv om du sov. Det er sånne rare øyeblikk som får meg til å innse hvor heldig jeg er som har en som deg. 

Det høres sikkert klisje ut, men det føles bare så godt. Jeg er så utrolig forelsket, og endelig føler jeg at jeg kan slappe av. Du får meg til å føle meg så utrolig trygg og avslappet rundt deg. Det er bare deg, og det er verdens beste følelse. 

"MIN HEMMELIGE SØSTER"

Det er noe jeg ikke har fortalt dere før, og det er at jeg har en søster. Denne søsteren tilbringer jeg utrolig mye tid sammen med og hun er også min beste venn. Hehe neida, jeg har søsken jeg ikke har nevnt på bloggen, men Julie er ikke en av de. Jeg får utrolig mange spørsmål om Julie er søsteren min, noe jeg aldri har forstått, helt til nå. Når jeg ser på Julie ser jeg ingen likhetstrekk, for vi er veldig forskjellige. Ingen av oss har skjønt hvorfor vi alltid får spørsmål om vi er søsken, men etter bildet jeg fant i går kan jeg endelig forstå hvorfor. 

Dere forstår sikkert hvem Julie er, for herregud så like vi er på dette bildet. Det skulle ikke noe mer til enn lik hårfarge før jeg så det selv. Selv om Julie og jeg ikke har samme foreldre, eller har vi? Etter dette bildet lurer jeg på om det er noe mamma eller pappa ikke har fortalt meg. Tenk om vi egentlig hadde vært søstre, så hadde ingen av oss visst om det? En hemmelig søster hadde virkelig vært noe. Hehe neida, hun er uansett søsteren jeg aldri fikk <3

JA, JEG ER NEGATIV

Her om dagen fikk jeg en kommentar om at jeg har virket så negativ i det siste, og at jeg må begynne å sette mer pris på hva jeg har. Denne personen har helt rett, det skal jeg ikke nekte for. Jeg har vært kjempe negativ i det siste, jeg trodde ikke bare det var så synlig. Denne måneden suger, og jeg har ingen problem med å være ærlig om det. 

Dere vil nok forstå mer når jeg legger ut videoen om 22.juli, for der forklarer jeg det veldig utdypende. Juli er en vond måned for meg. Jeg sitter her mange år senere uten en pappa og traumer etter terror. Dette skjedde samme måned med to år og noen ukers mellomrom. Jeg rakk ikke å komme meg over det første sjokket før et nytt skjedde, og det har gjort noe med meg som person. Så ja, jeg er negativ. Det er bare viktig at dere forstår at jeg har perioder der jeg kan være lei meg, sur, skuffet og sliten. Jeg har ikke tenkt å legge skjul på disse periodene eller følelsene, for dette er dagboken min. Jeg synes det er viktig å vise at livet ikke er så jævla perfekt hele tiden, for det er det ikke. Vi alle går gjennom gode og dårlige perioder, sånn er livet. Det er bare å lære seg å leve med det, for det kommer til å være sånn for resten av livet.

Jeg har vært i dårlig humør de to siste ukene, og det tror jeg nok menneskene rundt meg merker. Jeg prøver virkelig så godt jeg kan å være så godt humør som overhodet mulig, men det er ikke alltid det går. Det er heldigvis bare noen uker igjen av juli, og da vil alt være mye bedre. Selv om jeg kanskje er litt negativ for tiden, så må dere vite at jeg virkelig setter pris på alt jeg har. Jeg er frisk, jeg har en fin familie, gode venner, en fantastisk kjæreste og dere. Dere aner ikke hvor takknemlig jeg er for hver og en av dere, dere har gitt meg en mulighet jeg har drømt om så lenge. En mulighet som gjør at jeg våkner med et smil om munnen hver eneste dag. Tusen takk for alle fine kommentarene jeg fikk i går, og tusen takk for at dere alltid støtter meg <3 Dere er fantastiske. Love you guys

I DAG GJORDE JEG NOE JÆVLIG

Jeg har lenge lovet dere å fortelle min historie fra 22.juli. Jeg bestemte meg for å ta det på video, da det oftere er lettere å snakke enn å skrive. I dag spilte jeg inn videoen, og det var mye verre enn hva jeg hadde forventet. Dette er følelser jeg har gjemt og fortrengt og følelser jeg ikke har kjent på, på veldig lenge. Dette kommer nok til å være noe av det mest personlige jeg kommer til å dele på denne bloggen. Dette er ting jeg ikke har snakket med noen om, så det at jeg plutselig skal dele det med så mange skremmer meg. Etter å spilt inn videoen ble jeg sittende med en rar følelse, det var både lettelse og sorg. Jeg tror jeg trengte å kjenne på følelsen jeg har stengt inne så lenge, men det var samtidig vondt. Det var som å få et slag i ansiktet, og en kraftig påminnelse på hva jeg faktisk har vært gjennom. Akkurat nå orker jeg ikke å se videoen, men jeg skal redigere den til dere med engang jeg klarer. Jeg skal prøve å få den ut denne uken <3


When life gives you a hundred reasons to cry show life that you have a thousand reasons to smile <3

NOEN HEMMELIGHETER

JEG HATER Å VISE MEG NAKEN
Som jeg har fortalt dere før så har jeg slitt veldig med mitt syn på egen kropp, og jeg tror nok dette er grunnen til dette. Man skulle trodd dette ble bedre når man er med en man virkelig stoler på, men det hjelper ikke. Neste mål er helt klart jobbe mer med meg selv. 

JEG SLITER MED Å MØTE BLIKK
Dette er faktisk noe jeg har slitt med hele livet, og jeg har ingen anelse hvorfor. Jeg hater å se andre inn i øynene, det er faktisk noe av det verste jeg vet. Alt føles så mye mer seriøst da, det liker jeg ikke

JEG SNAKKER TIL MEG SELV NÅR JEG ER ALENE
Jeg har ofte lange samtaler med meg selv når jeg er alene, og det er ofte da jeg bestemmer meg for ting. Det er ingen andre enn meg selv som kan overbevise meg så godt som det jeg kan.

JEG ER OVERBEVIST OM ET LIV ETTER DØDEN
Jeg tror 100% på spøkelser. Spøkelser er vel kanskje feil ord å bruke, men jeg tror at det finnes noe mer mellom himmel og jord. Mange vil sikkert synes jeg er teit nå, men jeg har opplevd ting man absolutt ikke kan forklare. Jeg tror også på at om du dør mens du har mye uoppgjort, så klarer du ikke å gå videre. Om dere skjønner hva jeg mener?

JEG ER KONSTANT REDD FOR Å BLI SÅRA
Dette punktet er så irriterende, dere aner ikke. Jeg tror nok dette har noe med fortiden min å gjøre, og det vil nok mest sannsynlig bli bedre når jeg får jobbet med det som plager meg. Men ja, jeg går faktisk rundt å er redd for å bli såra. Jeg har derfor veldig vanskelig for å slippe mennesker innpå meg, i tilfelle de kommer til å såre meg. Helt latterlig og utrolig irriterende. 

FØR JEG DØR

Det som både er skremmende og fascinerende med livet er at vi aldri vet når vi skal dø. Det kan skje når som helst, og det skremmer meg. Nei, jeg har ikke dødsangst, men det er likevel en tanke som slår meg i ny og ne. Helt siden jeg var liten har jeg hatt en liste med ting jeg skal gjøre og oppleve før jeg dør. Her er den.

♥ FLYTTE TIL UTLANDET
Livet er alt for kort til å bo i Norge for resten av livet. Jeg vil oppleve andre kulturer, mennesker og byer. Jeg vil utvikle og utfordre meg selv, og det å flytte til et sted du ikke kjenner noen er virkelig å utfordre seg selv. Jeg har snakket lenge om å flytte til LA, og jeg tror nok at dette er noe jeg vil gjøre etterhvert. 

♥HOPPE I FALLSKJERM
Jeg har høydeskrekk og flyskrekk, likevel har jeg kjempe lyst å hoppe i fallskjerm. Det er nok jævlig skummelt, men herregud for en opplevelse det må være. 

♥STARTE ET SHELTER
Dette har jeg også fortalt dere om før. Jeg er 100% sikker på at jeg skal starte et Shelter et eller annet sted i utlandet der jeg skal hjelpe hjemløse dyr. Drømmejobben ♥

♥ DRA TIL AUSTRALIA
Jeg har så utrolig lyst å reise til Australia, og det er helt klart noe jeg skal gjøre med engang jeg har mulighet. 

♥ GIFTE MEG
Jeg er enda en liten jente som drømmer om et stort bryllup med prinsessekjole, hehe. Det er også så utrolig fint, det å ha funnet den rette som du ønsker å dele resten av livet sammen med. 

♥ FÅ EN HEST
Morten kommer til å hate meg for dette punktet, men det er ikke mitt problem hehe. For dere som ikke vet det så var jeg en skikkelig hestejente før, og ønsket om hest er enda der. Når livet mitt begynner å roe seg ned skal jeg ha en hest, uansett hva Morten sier. 

♥ KJØPE DRØMMEHUSET
Jeg har allerede sett for meg drømmehuset mitt, og jeg kommer ikke til å gi meg før jeg finner et hus som ligner. Det skal ligge ved sjøen og være gammelt, men renovert. Det skal ha store vinduer, og selvfølgelig være i Tønsberg eller på Nøtterøy. Kanskje Tjøme også? 

♥ REISE JORDA RUNDT
Nesten iallfall. Det er ikke alle stedene jeg har behov for å besøke, men jeg skal ha vært reist så mye som mulig før jeg dør.

♥ STARTE NOE EGET
Sminkemerke, klesmerke, bok et eller annet. Jeg vil gjøre noe som er mitt. 

♥ HJELPE NOEN SOM TRENGER DET
Jeg vil enten reise ned til et barnehjem eller hjelpe til i en familie. Jeg har lyst til å hjelpe mennesker på flukt og de som er i nød. Akkurat hva har jeg ikke funnet ut enda, men jeg vet at jeg skal hjelpe andre som ikke har vært like heldige som meg. 

IKKE GLEM

Noen ganger tar jeg meg selv i å glemme hvor heldig jeg egentlig er. Selv om denne måneden er tung, og humøret mitt er veldig svingete så har jeg det sykt bra. Det er egentlig litt rart det der, hvor dårlig vi mennesker er til å sette pris på ting. Man jobber for å oppnå visse mål og krav man har til seg selv, så er man fornøyd når man klarer det, så glemmer man det siden. Du glemmer det kanskje ikke, men du glemmer å sette pris på det. For da har du satt deg høyere mål, og klarer derfor ikke å være fornøyd med det du har oppnådd.

Misforstå meg rett, det er viktig å jobbe for de tingene man vil oppnå. Det er også viktig å sette krav og utfordre seg selv. Det er bare viktig å ikke glemme hvor heldig man egentlig er. Det er også viktig å være stolt over seg selv, og kunne skryte av hva du har oppnådd. Akkurat nå er livet mitt perfekt og det høres kanskje klisje ut. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle klare å få et normalt liv etter Utøya, men det klarte jeg. Jeg har klart å oppnå alle målene jeg har satt meg, og jeg er så jævlig stolt over meg selv. Jeg har hundre grunner til å smile, og det er akkurat dette som får meg gjennom måneder som dette. Hva som har skjedd i fortiden min kan jeg ikke gjøre noe med, men jeg kan bestemme selv hvordan jeg ønsker at fremtiden min skal se ut.


Dette bildet ble tatt i forbindelse med en bok om Utøya som jeg var med i. Jeg husker enda hvor negativ jeg var til livet da, hadde jeg bare visst.. <3

10 STEG TILBAKE

Det er akkurat sånn ting føles ut nå, at ingenting går fremover. Jeg har alltid hatt dager som har vært bra også har jeg hatt dager som ikke var fult så bra. De to siste ukene har bare vært negative. Jeg har vært utrolig nedfor, og ikke hatt energi til å gjøre noe som helst. Jeg skulle ønske jeg kunne glede meg til jul, men jeg gleder meg ikke litt engang. Nå er det faktisk bare 3 dager til jul, og hadde ting vært som de skulle ha vært så hadde jeg gledet meg som et litt barn. Jeg er den typen som elsker å åpne julegaver, være med familie å bare ha det hyggelig. Sånn blir det altså ikke i år.

Det eneste positive med denne tiden er at det er juleferie, endelig litt fri fra skolen. Jeg burde egentlig være glad nå, for jeg klarte å fullføre dette skoleåret. Jeg trodde faktisk aldri at jeg kom til å greie det, aldri. Det har vært perioder jeg ikke har klart å komme meg på skolen, perioder der jeg har vært helt ubrukelig. Perioder der jeg var klar for å gå til læreren min å si at jeg klarer ikke mer, jeg slutter. Jeg klarte faktisk det. Jeg klarte mitt første skoleår på VGS. Etter 22.Juli trodde jeg aldri at jeg skulle klare noe som helst, jeg trodde aldri jeg skulle få tilbake livet mitt igjen. Nå har jeg nettopp klart å gått et halvt år på skolen uten å droppe ut, og jeg klarer ikke å være fornøyd med det? Jeg har bare lyst å legge meg under dyna å være der for alltid. 

Snart begynner rettssaken mot han også, og som det har stått om i avisa den kommer til å bli forferdelig.Han skal forklare detaljert om drapene og alt han gjorde. Filmer og bilder fra utøya kommer til å bli vist, og dette er i April. Da er det 2 måneder til skoleslutt, tenk om rettssaken tar helt knekken på meg? At jeg ikke klarer å fullføre de 2 siste månedene jeg har igjen av VG1. Så blir det andre julen uten pappa, det blir også veldig rart. Jeg tenker også på de som mistet barna sine 22.07, første julen deres uten noen som egentlig skulle vært der. Jeg får så vondt inne i meg, og hadde det vært noe jeg kunne gjort for at det skulle bli litt bedre for dem så hadde jeg gjort det, virkelig. Nå skal jeg ikke bare skrive negative ting, så jeg håper alle dere får en god jul med venner og familie. Får alt dere ønsker dere og spiser mye god mat. Tilbringer masse tid sammen med familien. GOD JUL ALLE SAMMEN <3


Dere skjønner sikkert når dette innlegget er skrevet. 21.12.2011 er datoen, det er nesten 6 år siden. Det er rart å tenke å se hvor annerledes livet mitt er nå. Kunne jeg sagt noe til Sofie 16 år, ville jeg sagt at det kom til å ordne seg. Ikke gi opp.

JEG BLE DOPET NED

Nå som festivalene er godt i gang ønsker jeg å komme med en liten påminnelse til dere. De fleste vet dette allerede, men noen ganger glemmer man. For 6 år siden opplevde jeg å bli dopet ned da jeg befant meg et sted jeg ikke burde ha vært. Vi sneik oss inn på en camp under en festival. Det var et par eldre gutter som hjalp oss under gjerdet, noe vi selvfølgelig synes var kjempekult. Jeg løpte rundt på campen og tok i mot drikke fra alle som ønsket å gi meg. Jeg var ung og uvitende, og tenkte ikke over at ikke alle har gode hensikter. Dere skjønner sikkert hvor denne historien ender, jeg ble dopet ned. Ingen av venninnene mine fant meg, og en god del timer senere ble jeg funnet på en benk.

Jeg husker svært lite fra den kvelden, uten om at jeg ble tatt vare på av en vakt og sendt på legevakten. Jeg har ingen anelse om hvor jeg befant meg de timene jeg var borte, og det er veldig ekkelt å tenke på. Jeg har heldigvis lært etter den gangen, og ALDRI igjen har jeg tatt i mot drikke fra noen jeg ikke kjenner. Det er også veldig viktig å ikke sette fra seg drikken sin for å så komme tilbake å drikke. Man vet aldri hva mennesker rundt deg kan finne på, og det er dessverre alt for mange som har opplevd det samme som meg. Så kjære alle festivalvenner og dere som er ute på byen generelt, vær så snill å pass på hvem du tar i mot drikke fra. Det er selvfølgelig super digg å bli spandert på, men det er ikke super digg å bli dopet ned. 


Festivaler er egentlig veldig gøy, det er bare så jævlig kjipt at noen alltid må ødelegge. Her er et bilde fra verdens beste festival, og det er nå bare 3 dager igjen <3 <3 

IKKE DØM BOKEN ETTER OMSLAGET

Dette ordtaket har en viktig betydning, for det ligger så mye sannhet bak. Som jeg har fortalt dere før så var jeg veldig skeptisk til Kevin i det jeg fikk se han. Aldri i min villeste fantasi hadde jeg trodd at han kom til å bli en av mine bestevenner. Hvorfor? Rett og slett for at jeg dannet meg et inntrykk av han uten å kjenne han. Beklager for at Kevin har vært nevnt mye den siste tiden, men historien vår passer perfekt til dette innlegget. 


Et av mine beste minner fra PH <3

Det er ikke ofte jeg dømmer andre mennesker før jeg kjenner de, men det skjer. Jeg har lært meg at man ikke skal dømme før man vet, men noen ganger tar følelsene over. Det er ikke alltid jeg klarer å fortelle meg selv at jeg må gi det en sjanse, før jeg skal ha en mening om noe jeg egentlig ikke vet noe som helst om. Da jeg fikk Kevin som partner skjedde dette. Jeg trodde helt seriøst at det kom til å bli kjempe kleint å dele rom med Kevin, kun på grunn av et bilde der det sto en tekst under. "Vi har ingenting til felles, jeg kan ikke være partner med han". Tenk at jeg faktisk har sagt noe sånt om et menneske jeg har så utrolig mye til felles med. Jeg er evig takknemlig for at jeg ble presset til å være i en situasjon jeg egentlig ikke ønsket å være i, for Kevin og jeg ville aldri hatt det samme vennskapet idag visst ikke. 

Kevin er en helt fantastisk gutt, og jeg føler meg så heldig som har en sånn som han i livet mitt. Aldri hadde jeg trodd at gærningen med alle tatoveringene skulle bli en av mine bestevenner. Han jeg ringer til klokken 02.00 på natten når jeg er full, kun for å få trøst over meningsløse ting. Han som kan bli irritert på meg når hønemor Sofie kommer frem. Han som ler av meg hver eneste gang jeg løper rundt for å rydde småting han har plassert rundt om kring i leiligheten. Jeg vasker faen meg bokserne til Kevin, og han sover her flere ganger i måneden. Tenk alt jeg hadde gått glipp av, om jeg ikke hadde blitt kjent med Kevin. Selv om det bare er småting, betyr de likevel veldig mye.


Jeg har heldigvis vokst, og det er veldig sjeldent at jeg dømmer andre mennesker. Det kan likevel skje, som i dette tilfelle. Jeg tror likevel at jeg har lært nå. Det å faktisk bli kjent med Kevin var en skikkelig oppvekker, og det er jeg glad for. En så fantastisk gutt som han skal man lete lenge etter, og hun som kaprer han en dag er verdens heldigste jente. Kevin er så mye mer enn masse tatoveringer og en klein beskrivelse av seg selv(hehe sorry). Kevin har en unik personlighet og et hjerte av gull, og det er det som virkelig betyr noe. 

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget. Eller, jeg vet vel egentlig det. Jeg vet selv at vi mennesker har alt for lett for å forhåndsdømme, og jeg tror helt ærlig at vi går glipp av mye fint på grunn av dette. Vi må lære oss å utfordre oss selv noen ganger, og bli kjent med mennesker vi kanskje ikke tror vi har noe til felles med. En ting er sikkert, du vil lære utrolig mye

GJERNINGSMANNEN

De neste ukene før 22 juli kommer jeg til å dele noe veldig personlig med dere. Jeg har tekster som jeg skrev rett etter Utøya, som jeg har tatt vare på. Det er utrolig rart å lese dette igjen, for mye har forandret seg. Det er også mye detaljer jeg ikke husker, eller fortrengt er vel det rette ordet å bruke. Jeg har ikke endret noe på teksten, og det vil dere nok merke med litt skrivefeil her og der. Jeg tenker uansett ikke at det har så mye og si. Nå får dere lese den uredigerte sannheten. Overskriftene på innleggene jeg kommer til å legge ut er overskrifter jeg skrev da. Alt er som det var for nesten 6 år siden.. 


Jeg får ofte spørsmål av forskjellige lesere som lurer på om jeg kan skrive om ting de lurer på, derfor har jeg nå bestemt meg for å svare på spørsmålene deres kanskje 2 ganger i uken. Det var veldig mange som har spurt om det samme, og det er " Hvordan er ditt forhold til gjerningsmannen, hva føler du når du ser eller hører noe om han?"

Det er egentlig veldig mange stygge ting jeg har lyst å skrive ned her. Hvor jævlig han er, hvor mye jeg hater han, hvor lyst jeg har å gjøre livet hans til et helvete, og hvor mye han har ødelagt. Hva hjelper egentlig dette meg? Det hjelper absolutt ingenting, og alt jeg sitter igjen med etter å ha tenkt på han er sinne og sorg. Derfor prøver jeg ikke å tenke på han, jeg vil ikke tenke på han. Jeg vil glemme han, for godt. Jeg vet at jeg aldri kommer til å glemme han, hvordan kan man glemme en person som tok fra oss 77 mennesker? en person som har ødelagt så mange liv, en person som prøvde å drepe deg. Jeg kommer ikke til å gå rundt å snakke om han, for han fortjener ikke et eneste ord. Jeg nevner aldri navnet hans heller,for det burde bli glemt. Jeg ser nesten aldri på nyheter eller leser aviser for jeg klarer virkelig ikke å høre om han. Jeg har ikke lyst å høre om hvor forferdelig barndom han har hatt, eller alle feilene politiet har gjort. Hvorfor han klarte å gjennomføre planen sin. Alt han har planlagt i 9 år. Hva får man ut av å høre på sånne ting? Jeg får i alle fall ingenting ut av det. Bortsett fra at det tapper all energi ut av meg og at jeg har lyst å legge meg under dyna å bli der en god stund. 

Jeg har også tenkt ofte, hva kunne jeg gjort annerledes? Men jeg får aldri noe svar, for det er ikke noe vi kunne gjort. Vi var stuck på en øde øy sammen med en massemorder, hva kunne vi gjort? Det har vært så mange ganger jeg har ønsket at jeg hadde turt å gjøre noe, at jeg ikke hadde vært så redd. Kastet meg over han, løpt mot han og dyttet han ned når han sto ved stupene. Jeg vet at det er også en tanke jeg burde legge fra meg, for det hjelper meg ikke det heller. Jeg vet at det er mange som sitter igjen med sånne tanker. Er det virkelig vår skyld? Hva kunne vi gjort? Det var en jente som la ut et bilde der noen av oss svømte og  skrev under " Det var 500 ungdommer på en øy, hvorfor tok dere han ikke sammen istedenfor å flykte?" Når jeg leste det kjente jeg at det stakk i magen. Tror virkelig enkelte at det var så lett? 500 ungdommer som hadde panikk, hva skulle vi gjort? Samlet oss i en flokk å løpt mot han? Skulle vi da diskutert hvem som som skulle løpt først for å så bli skutt og drept først? Vi var hjelpeløse. Det var ikke noe vi kunne gjort annerledes. Det eneste vi kunne gjøre var å prøve og redde livet sitt og de du sammen var med. Vi kunne passe på hverandre, og det gjorde vi. 

Som dere kanskje har forstått så har jeg valgt å ikke bry meg så mye om gjerningsmannen, selv om det er vanskelig. Uansett hvor man går så hører man jo snakk om han. Han har ødelagt for mye, og jeg skal ikke la han ødelegge mer. 

JEG TRIVES BEST SOM SINGEL

Nå skal jeg fortelle dere noe om meg som egentlig er veldig ironisk. I alle år har jeg alltid sagt at jeg trives best som singel, likevel har jeg vært mer opptatt enn hva jeg har vært singel. Man skulle nesten tro at jeg var redd for å være alene, men det er absolutt ikke det som er problemet. Jeg hadde det veldig bra det året jeg var singel før jeg møtte Morten. Det var utrolig godt å bare ha seg selv å tenke på og slippe å bekymre seg over en annen. 

Likevel har jeg det sånn at jeg alltid møter noen. Jeg føler alle vennene mine snakker om at de har så lyst på kjæreste, men aldri finner noen. Så kommer jeg da, som har vært ganske heldig med mine kjærester. Jeg vil nok tro at det har mye med at jeg ikke er på leting etter kjæreste. Alle vennene mine som desperat har vært på utkikk etter kjæreste har aldri funnet, eller så har det vist seg å være helt feil. Det kan selvfølgelig være en tilfeldighet, men jeg føler at man har litt lettere for å ta det man får om man er desperat etter en kjæreste. Misforstå meg rett, det er sikkert mange som vil ta seg nær av den setningen der. Se litt mellom linjene, så kanskje dere forstår hva jeg mener. 

Planen var aldri å forelske meg i Mexico, det var faktisk det siste jeg ville. PH-forhold har kanskje ikke vært helt min greie, og i de fleste tilfeller har det ikke funket. Følelsene man har i Mexico trenger ikke alltid å være de samme når man kommer hjem, noe det heldigvis var i dette tilfellet. Jeg er utrolig glad for at jeg har møtt en gutt som Morten. Jeg ville aldri gått inn i et forhold med han om jeg ikke trodde dette var noe å satse på. Forhåpentligvis er det han jeg skal dele resten av livet mitt sammen med, noe jeg virkelig gleder meg til ♥


Som jeg elsker dette bildet <3 Flinke Andre!

Det føles utrolig godt å ha funnet en gutt som fjerner alle mine behov for å være singel. Nå synes jeg det er deilig å ikke bare ha meg selv å tenke på. Ikke minst det å alltid ha noen der. En man legger seg med hver natt og våkner opp sammen med. Følelsen av å være så knyttet til en annen på både godt og vondt, det er utrolig fint. Jeg elsker den følelsen. 

DET ER PERSONLIG OG SÅRT

Akkurat nå sitter jeg med en følelse jeg ikke kan beskrive. Ord blir fattige og jeg vet ikke hva jeg skal si. Alt jeg kan si er tusen takk <3 Jeg gruet meg til å poste innlegget om pappa i går, for det er veldig personlig og sårt tema. Jeg har selv fått kjent på kroppen hvor slemme mennesker kan være, og det å da få oppleve så mange snille mennesker gjorde meg godt. Vanligvis vil jeg takle å høre at pappa ikke ville vært stolt over meg, og at jeg kun skriver dette for å få oppmerksomhet, men ikke i går. Det var en vond dag, og det er enda vondt i dag. Jeg fikk heldigvis bare et par kommentarer, men de godkjente jeg ikke. I går fikk dere ikke lov til å trykke meg ned. 

Derfor vil jeg takke alle dere som skrev til meg i går. Jeg fikk over 70 kommentarer på blogginnlegget, rundt 40 på Facebook og mange av vennene mine tok kontakt. For dere tar det kanskje noen sekunder å kommentere et hjerte, men for meg betyr det mer enn bare et par sekunder. Selv om jeg ikke har svart en eneste en, så skal dere vite at jeg har lest absolutt alt. Jeg har fortsatt at det er mange som er i den samme situasjonen som meg, og det gjorde vondt å lese. Jeg skulle ønske jeg kunne gi en klem til hver og en av dere <3 

Er det en ting jeg lærte i går, så er det at jeg må bli flinkere til å snakke om følelser. Morten prøvde å snakke med meg om det, og det eneste jeg gjorde var å avvise han. Det første jeg sa når jeg når vennene mine tok kontakt var "jeg vil ikke snakke om det" Hvorfor er det så vanskelig å snakke om følelser? Jeg har alltid vært sånn, og det irriterer meg. Jeg hater å vise mine sårbare sider, det er noe av det verste jeg vet. Mitt neste mål er helt klart å bli flinkere til å snakke om følelser. Det har jeg bare godt av.

Nå er det heldigvis en ny dag med nye muligheter. I går kom min kjære bestevenninne kjørende hele veien fra Trondheim, og i dag reiser kollektivet til Sverige. Jeg skal hamstre mat, godteri og pepsi max. Jeg er ikke den som reiser til Sverige for å kjøpe masse alkohol og tobakk. Jeg er vel en av få som ikke snuser eller røyker, og det er jeg evig takknemlig for. Det er mye bedre å bruke pengene sine på en fin kjole istedenfor en "dåse med snus" som dere kaller det. Hver sin smak, haha. Vi snakkes senere ♥

Innlegget finner du HER

HAN ER DØD

I dag føles det meningsløst å skal starte på et innlegg som egentlig ikke har noe betydning. Et innlegg om hva som skjedde i går eller planene mine i dag. Jeg har prøvd flere ganger nå, men hvorfor skal jeg late som? Hvorfor skal jeg late som at ingenting plager meg, når jeg egentlig har tusen tanker som går gjennom hodet mitt akkurat nå. Alt føles meningsløst i dag, og det er jævlig kjipt.

På denne dagen for 8 år siden døde pappa. 8 år.. Det føles ut som det skjedde i går. Jeg kan enda huske telefonen jeg fikk tidlig på morgenen "pappaen din er død". Han er død, det vil si borte for alltid. Jeg skal faktisk aldri se han igjen, aner dere hvor vondt det er? Jeg er flink til å stenge følelsene mine ute å late som ingenting, men på dager som dette går det ikke. Det er vondt å bli påmint hvert eneste år og hver eneste sommer hva som har skjedd. Jeg føler enda på smertene som 14 år gamle Sofie kjente på. Jeg som trodde det kom til å bli bedre med årene. Det har blitt bedre, men langt i fra bra. 

Savnet vil alltid være der. Spesielt på dager han skulle vært her. Som på sykehuset for å ta i mot barnebarnet sitt, om det noen gang skjer. Han har allerede gått glipp av dette. Han døde før han fikk barnebarn. Hva med kirken? Hvem skal følge meg opp til alteret da? Det er vondt å vite at noen av de viktigste dagene i mitt liv kommer til å være uten han. Jeg kan ikke gjøre noe med det heller, jeg må bare godta det. Jeg føler meg hjelpesløs. Det er så vondt

Noen ganger lurer jeg på om han visste at han kom til å dø. Tror dere man kan kjenne det på kroppen? Jeg husker siste gangen jeg var med pappa. Vår siste kveldstur med bil og musikk. Vår siste kveld med en fast tradisjon som bare vi to gjorde. Det var mye løfter den kvelden, løfter han var veldig opptatt av at jeg måtte holde. Jeg måtte ta lappen og fullføre skolen, dette var veldig viktig. Jeg husker enda dagen jeg fikk lappen. Jeg besto på første forsøk, og herregud som jeg gråt. Ikke av glede, men av stolthet. Jeg hadde holdt løftet jeg ga til deg. Det samme var tredje året på videregående, et år jeg aldri hadde trodd jeg kom til å klare. At jeg klarte å fullføre videregående etter 22.juli var på grunn av deg. Ikke faen at jeg ikke skulle holde løftet jeg hadde gitt deg. 

Selv om du er borte. Selv om jeg aldri kommer til å se deg igjen, så føler jeg likevel at du er her. På en eller annen måte må du være her. Jeg har ikke lyst å akseptere at jeg aldri skal se deg igjen. Det er så jævlig vondt og ikke minst urettferdig. Jeg vil kjenne klemmene dine igjen. Jeg vil se det igjen. Jeg vil gråte, for jeg vet innerst inne at det kommer aldri til å skje. Kanskje en dag, et annet sted. Kanskje vi møtes igjen. Jeg elsker deg pappaen min <3 

HVORDAN ER LIVET SOM "PARADISE SOFIE"?

Hvordan er det egentlig å gå fra å bare være Sofie til å bli "Paradise Sofie"? En ting er sikkert, og det er at jeg hadde aldri sett for meg hvordan dette kom til å være. Du kan forestille deg og du kan ha dine forventinger, men det vil mest sannsynlig ikke være sånn som du tror. Det er et press, et press jeg aldri har kjent på før. Det er utrolig mye man må tenke på, og uansett hva man gjør så er det alltid noen som vil finne et eller annet å pirke på. For det er dessverre sånn, at noen vil gjøre alt for å trykke deg ned.

Jeg er fortsatt den jeg alltid har vært. Den Sofie som meldte seg på Paradise i håp om en kul opplevelse. Hun som gråter av ingenting, får fort dårlig samvittighet og ler av alt. Samtidig kan jeg også være sta,barnslig og sur. Jeg føler ikke at jeg har forandret meg som person. Jeg er bare forrvirret, samtidig som jeg prøver å venne meg til min nye hverdag. Hittil har jeg ikke taklet det så veldig bra, for jeg klarer ikke å finne tid. Jeg vil så gjerne, men det er så mye jeg ikke rekker. Skal jeg være ærlig så føler jeg meg ofte alene, for jeg må sitte hjemme foran macen. Jeg må takke nei til å være med på ting på grunn av avtaler og jobb. Det å blogge er frihet, men samtidig et fengsel. Jeg vet mange av dere ikke vil forstå, men dere skulle bare visst hvor mye tid dette tar. Jeg elsker bloggen min overalt, men noen ganger kan det være tøft også. Jeg må gjøre alt for å tjene penger, akkurat som deg. Likevel kunne jeg ikke tenkt meg noe annet, jeg må bare finne en balanse. 

Plutselig spiser jeg middag med mennesker jeg selv har sett på TV. Jeg henger med andre som jeg selv har fulgt i mange år. Jeg drar på arrangementer som jeg engang pleide å lese om på blogg eller se på Snapchat. Jeg er en av de. Jeg har mennesker som løper etter meg for å ta et bilde, av meg. Det er en helt merkelig tanke, for hvorfor vil egentlig noen ha bilde med meg? Misforstå meg rett, for jeg skjønner hvorfor. Det er bare rart, for jeg er jo egentlig bare Sofie. Så er det denne grensa da, for er det egentlig greit å si nei? Jeg vil ikke si nei, for jeg digger alle dere som støtter meg og hjelper meg på denne veien. Likevel er jeg bare et menneske jeg også, og noen ganger kan det bli for mye. Jeg har blitt dratt i håret, fått kamera trykt opp i ansiktet mitt uten å bli spurt, åpenbare snikbilder, blitt snakket om mens jeg står ved siden av, fått stygge kommentarer, men de skal likevel ta bilde og jeg har blitt fulgt etter i flere timer. I går ble Morten kalt en "jævla fitte" for at han kun smilte og sa hei, og ikke stoppet opp. Det er liksom greit å gjøre alle disse tingene, for vi er offentlige personer og har valgt dette selv. Vi er bare mennesker vi også, vær så snill å husk det

I går er første gangen jeg sa nei til å ta et bilde. Rett og slett for at noe hadde skjedd og jeg var jævlig lei meg. Jeg trengte litt tid for meg selv, og akkurat da kom det dessverre en jente bort. Det å si nei føltes ikke bra, og samvittigheten tok meg et minutt senere. Den tok meg så mye at jeg glemte mine egne problemer, og løp rundt for å finne henne. Jeg skrev på Snapchat i håp om at hun skulle se det, noe hun ikke gjorde. Det plagde meg i hele går og det plager meg enda i dag. Jeg vil ikke være en av de som sier nei, men er det greit i noen tilfeller? Jeg personlig synes det er viktig å ta vare på alle dere som leser bloggen min, for jeg er ingenting uten dere. Det er bare vanskelig å være 100% hele tiden, selv om jeg så gjerne kunne ønske.

Jeg har bare vært "Paradise Sofie" i fire måneder, og det vil nok ta tid før jeg blir vant til dette. Det høres kanskje ikke ut som jeg liker det livet jeg har nå, men det gjør jeg. Jeg elsket det livet jeg har nå og det har gitt meg så mye fint ♥ Jeg ønsker bare å være ærlig med dere, for det er ikke " et perfekt liv" som veldig mange tror. Jeg får være med på mye moro og jeg har allerede fått opplevd mye sykt. Jeg har fått møtt masse mennesker og stiftet nye bekjentskap. Når du ser på det store bildet så er det ikke det som betyr noe. Det som betyr noe er vennene mine, familien min og kjæresten min. Det som betyr noe er at jeg fortsatt er meg, og det er den personen jeg alltid vil være. Uansett om jeg er "Paradise Sofie" eller "hun med bloggen" Uansett om jeg får tilgang på VIP sammen med de andre kjendisene, så er jeg bare meg. Jeg ønsker ikke å være noen andre, kun for at jeg er en offentlig person. 

OM JEG OVERLEVER DETTE..

"Om jeg overlever dette skal jeg aldri klage igjen" saklig, ikke sant? 22 juli for snart 6 år siden var jeg helt sikker på at jeg kom til å dø. Jeg satt å ventet på å bli skutt og drept, brutalt men sant. En ting var sikkert, kom jeg meg gjennom dette skulle jeg aldri klage igjen. Jeg vet ikke hvor mange dager det tok, men jeg kan love dere at jeg klagde igjen. Jeg har tatt meg selv i det mange ganger, for jeg vet hvor ille det faktisk kan være. Man skulle ikke tro at man kan overlevere terror, så skal man glemme følelsen av takknemlighet. Misforstå meg rett i dette innlegget, men noen ganger blir jeg flau over meg selv. 

Selvfølgelig skal man klage, for man kan ikke gå gjennom livet å bare være positivt. Du skal ha gode dager, og du skal ha dårlige dager. Det er bare de tingene jeg velger å klage over som irriterer meg noen ganger. Dere vet sånne små ting, som absolutt ikke har noen betydning? Jeg skjønner virkelig ikke hvorfor jeg velger å fokusere på små bagateller. Psykologen min sa til meg "Når noe irriterer deg, legg det til side og ta det opp igjen før du skal legge deg. Det vil mest sannsynlig ikke irritere deg da." Det er SÅ SANT. Hvor mange ganger har vi ikke irritert oss skikkelig over ting, så kan vi nesten ikke forstå hvorfor noen timer senere? Alt for mange ganger. Jeg har vært så utrolig heldig med livet mitt, så noen ganger burde jeg holde kjeft. 

Jeg er frisk. Har en fin familie og en mamma som alltid stiller opp. En snill og god kjæreste som passer på meg. Fantastiske venner. Jeg bor i Norge. Jeg har masse muligheter foran meg. Med andre ord, jeg har tusen grunner til å smile. Nå er ikke jeg en veldig negativ person, men det er noen ganger jeg tar meg selv i å være en utakknemlig drittunge. Det er ikke spesielt kult, og noen ganger må jeg minne meg selv på hvor heldig jeg faktisk er. Jeg er veldig heldig. Takk livet og takk dere rundt meg <3 

HVORDAN ER DET Å TILBRINGE SÅ MYE TID SAMMEN?

Er det noe jeg elsker, så er det å være rundt mennesker. Jeg kan likevel bli lei om jeg ser de samme menneskene hver eneste dag, så hvordan er det egentlig å henge så mye sammen med Morten? Vi er så og si sammen hver dag, og vi blir alltid invitert på arrangementer sammen. Det er ingen tvil om at jeg liker å være med vennene mine, og at jentekvelder er noe av det beste jeg vet. Likevel er Morten er ganske morsom type å henge med, noe som gjør at det går helt fint å være sammen så mye som det vi er. Vi har utrolig mye til felles, samtidig som vi har ganske lik humor. Mange vil nok tro at dette bare er nyforelskelsen, men det tror jeg ikke. Enkelte mennesker klikker man bare utrolig godt sammen med, og Morten er en av de. Han er kjæresten min, samtidig som han er bestevennen min. 

Vi er også veldig flinke til å tilpasse hverandre, noe jeg tror er veldig viktig. Sånn som nå, Morten sover mens jeg skriver ferdig blogginnleggene mine. Han skjønner at dette er noe jeg må gjøre, selv om han til tider synes det er utrolig kjedelig. Jeg bruker mye tid foran macen som jeg heller kunne brukt på han, om dere forstår. Jeg er glad jeg han er så forståelsesfull når det kommer til dette, ellers ville det nok aldri funket. Vi begge har heldigvis en jobb innen sosiale medier, noe jeg vil tro gjør hele situasjonen lettere. Vi hjelper hverandre, kommer med ideer og støtter når det trengs. Så det å tilbringe så mye tid sammen med Morten er bare morsomt. Jeg nyter hvert øyeblikk jeg har sammen med han, selv om han kan være utrolig plagsom noen ganger, haha. Jeg føler meg veldig heldig som har møtt en som han <3 

HAR JEG NOEN FREMTIDSPLANER?

Nå som Paradise er over, hva tenker jeg egentlig å gjøre fremover? Skal jeg begynne å studere? Er det en spesiell utdanning jeg ønsker meg? Svaret er nei. Jeg kan ikke se for meg at jeg begynner å studere med det første, det er ikke noe jeg ønsker. Akkurat nå skal jeg satse fult og helt på bloggen, og gjøre mitt aller beste for å få det til. Jeg føler jeg har kommet godt i gang, så jeg vil absolutt si at jeg er kjempe stolt over meg selv. Hei hei janteloven ♥♥

Jeg har aldri hatt et ønske om å studere, for jeg har rett og slett ikke følt at det har vært noe for meg. Jeg sliter veldig med konsentrasjonsvansker, noe jeg har gjort siden 22 juli. Det er sikkert mye jeg kunne gjort for at dette skal bli bedre, men jeg må klare å snakke om følelsene mine først. Jeg er enda ikke kommet til det stadiet der det er greit, så akkurat nå prøver jeg å gjøre det beste ut av situasjonen. Det å kunne jobbe med å skrive og uttrykke tankene og følelsene mine har alltid vært en drøm, og den har endelig gått i oppfyllelse. Jeg vil selvfølgelig gjøre noe mer ut av den muligheten jeg har fått nå. Kanskje skrive en bok om fortiden min/traumer?. Jeg vil også hjelpe barn og dyr. 

Før jeg takket ja til å være med på Paradise Hotel var planen å reise ned til Los Angeles for å bli make-up artist. Jeg ønsket videre å starte mitt eget merke, noe jeg fortsatt drømmer om. Jeg har lyst til å lage noe som er mitt. Enten sminke eller klær. Jeg har utrolig mange drømmer og mål som jeg ønsker å oppnå. Jeg er ikke den som gir meg med det første, så jeg vet at jeg vil få til dette :-) Det jeg gleder meg mest til er å dele denne reisen sammen med dere ♥


I SAMARBEID MED LAPOINT HAR JEG NÅ KONKURRANSE PÅ INSTAGRAMMEN MIN, DER DU KAN VINNE EN REISE TIL PORTUGAL DER DU SKAL SURFE <3 SOFIEENILSEN PÅ INSTAGRAM  :-) LYKKE TIL!

FUCK KJÆRLIGHETSSORG

I går fortalte jeg dere at jeg har hatt skikkelig kjærlighetssorg en gang i løpet av livet mitt, og tenkte derfor å dele dette med dere. Det er jo egentlig veldig personlig for min del, men kanskje jeg kan hjelpe andre som er i samme situasjon nå. 

For noen år siden møtte jeg en gutt jeg var helt sikker på at jeg kom til å være sammen med for resten av livet. Jeg var så forelska at dere ikke vil tro det engang. Sommerfuglene jeg trodde var oppskrytt var noe jeg plutselig kjente hver eneste dag. Savnet etter han når han bare var borte noen timer var nesten utholdelig. Jeg var avhengig, og kjempe forelsket. Jeg er ganske sikker på at disse følelsene var gjensidig, og vi hadde det utrolig bra sammen. Likevel var det et eller annet som skjedde. Vi fikk det bare ikke til å funke, uansett hvor hardt vi prøvde. Eller, problemet var vel at vi ikke gjorde de riktige tingene.  Vi bare ga opp, og latet som ingenting. 

Det tok meg noen år å innse at dette mest sannsynlig ikke ville funke. Det var vondt, for han betydde utrolig mye for meg. Det var så vondt at jeg ikke klarte å gi slipp, selv om jeg viste at det var det eneste rette å gjøre. Jeg stakk derfor av, for jeg klarte ikke å møte sannheten. Jeg gikk en hel sommer å hadde kjærlighetssorg, for jeg skjønte hva som kom til å skje. Jeg klarte ikke å reise hjem til Trondheim, for jeg visste at det ville være slutten for oss. Jeg ble derfor igjen i Tønsberg med kjærlighetssorgen min. Jeg smilte på utsiden, men det føltes helt jævlig. Kjærlighetssorg var noe som skulle komme etter et brudd, ikke flere måneder før. Hvordan skulle jeg klare å reise hjem til leiligheten vår og pakke tingene mine? Han skulle være igjen der, uten meg. Hvordan skulle jeg klare å avslutte et kapittel som var så viktig for meg? 

Jeg klarte til slutt å reise hjem til Trondheim, og gjøre det slutt. Selv om det var vondt, var han enig. Vi begge satt med de samme følelsene, men ingen av oss hadde klart å ende det. Jeg flyttet tilbake til Tønsberg, men det tok ikke mer enn et par dager før jeg var tilbake til Trondheim igjen. Hvorfor klarte vi ikke å å gi slipp? Jeg hadde det vondt i mange måneder, for vi var kjærester uten å egentlig være sammen. Vi begge var single, og kunne gjøre akkurat hva vi ville, samtidig som vi sa "jeg elsker deg". Jeg måtte faktisk reise hele veien til Mexico for at vi skulle klare å gi helt slipp.

Selv om det var tungt, så var dette det beste for oss. Noen ganger er det vanskelig å se det selv, men det er ikke alltid det vil funke. Vi var nok for ulike og hadde forskjellige drømmer og mål.  Nå kan jeg ikke forstå hvorfor jeg valgte frivillig å ha det vondt i flere måneder. Helt ærlig, så trodde jeg aldri at det kom til å bli bedre. Jeg trodde heller ikke at jeg kom til å klare å forelske meg på nytt, men se hvor jeg er nå. 

Jeg vil ikke tenke på hvordan forholdet hadde vært den dag i dag om vi ikke hadde gjort det slutt. Selv om det var jævlig vondt der å da, er alt bra nå. Han har det bra, og jeg har det bra. Jeg har forelsket meg på nytt, selv om jeg ikke trodde det var mulig. Alt vil ordne seg til slutt, det kan jeg love deg. Når en dør lukkes, åpnes alltid en ny. Husk det 

15 TING DU IKKE VET OM MEG.

Jeg spiser ikke fisk. Absolutt ingenting. Tanken på hva det er gjør meg kvalm, og det smaker absolutt ikke noe godt.

Første gang jeg prøvde sushi spydde jeg. Jeg har derfor ikke prøvd det igjen :-)

Jeg er født i væren. Passer perfekt da jeg er både sta og har en sterk personlighet.

Da jeg var liten hadde jeg en merkelig hobby, nemlig å putte perler i nesa. En gang puttet jeg så mange perler i nesa at mamma måtte ta et sugerør å suge de ut igjen, da de hadde kommet alt for langt inn. Jeg vil tro mamma var fornøyd i det hun måtte suge på et sugerør som var plassert langt inni nesa mi. Bare hyggelig :-)

Da jeg var liten bestemte jeg meg for å rømme hjemmefra. Jeg dro derfor til naboen å satt meg i en gammel trailer og ventet til noen skulle hente meg. Når jeg oppdaget at ingen brydde seg dro jeg hjem igjen å latet som ingenting.

Jeg har hatt skikkelig kjærlighetssorg en  gang i løpet av livet mitt. Den varte i flere måneder.

Humøret mitt kan endre seg utrolig fort. Jeg kan gå fra å være kjempe glad til sint på noen sekunder.

Jeg har hatt en ponni, en hest, 8 hamstere, 4 katter og 2 hunder. 

Jeg har overdrevent støv på hjernen. Jeg bruker kanskje 1/3 av dagen på å rydde. Det verste jeg vet er rotete overflater. 

Det er bare et par år siden jeg slet ekstremt mye med selvbilde. Både utseendet og kropp.

Jeg har kun jobbet etter at jeg fullførte videregående.

Jeg har gått gjennom mange faser i ungdomstiden min. Det er noen perioder jeg mest sannsynlig ikke vil dele bilder fra, men jeg kan si så mye som løvemanke. Noe dere kan se bilder fra er den perioden jeg skulle ha minst mulig bryn. 1KM mellom hvert brynene er fint.


:-)

Samvittigheten min er noe for seg selv. Jeg får fort dårlig samvittighet, og kan gå å tenke på situasjoner jeg egentlig ikke trenger å ha dårlig samvittighet for. 

Jeg tar lett til tårene. Jeg gråter av å se andre gråte, urettferdighet, dyr som dreper dyr, ja alt. 

Jeg må alltid sjekke bak meg før jeg tar i headsettet, ellers tror jeg alltid noen følger etter meg. Min største frykt er at noen skal overfalle meg uten at jeg hører det først, hehe. 

HVORDAN GIKK MØTET MED FORELDRENE MINE? - MORTEN

Da har jeg fått en del spørsmål om hvordan det var å møte foreldrene til Morten og hva de synes om meg, tenkte jeg å skrive et innlegg om det. Jeg spurte derfor om Morten ønsket å skrive et innlegg om hvordan han synes møtet gikk. Det er jo alltid litt skremmende å ta med kjæresten hjem til foreldrene, er det ikke? Jeg ville ikke tatt med meg selv til foreldrene mine så, hehe neida. Personlig synes jeg det gikk utrolig bra, men nå skal dere få høre Morten sin side av saken ;-)

Forrige uke var vi hjemme i Bodø hos foreldrene mine. Dette var noe vi hadde planlagt en stund tilbake i tidMamma og Pappa ble kjempeglad da vi fortalte at vi skulle ta turen oppover til kalde nord. Jeg visste at Sofie kom til å bli godkjent, så jeg var ikke nervøs. Så innbilsk som Sofie er sa hun selv at hun visste de kom til å like henne, noe de absolutt ikke gjorde. Neida, jeg bare tuller. Foreldrene mine er veldig lett  snakke med, så Sofie hadde absolutt ingen grunn til bekymring. Som sagt, man blir fort kjent med mamma og pappa, men Sofie tok det virkelig til et nytt nivå. Det virket nesten som hun hadde kjent dem hele livet, for hun ble utrolig fort varm i trøya, haha. Jeg synes selvfølgelig det bare var bra.

Så hvordan gikk egentlig turen hjem til Bodø? Jeg kan si så mye som at de elsket henne, og det virker som de har fått seg en ny bestevenn. Jeg fikk til og med beskjed fra pappa om å ta godt vare på henne, da han ikke vil at det skal skjære seg mellom oss. I går ringte de Sofie på Facetime. Dette var kun for å vise henne solnedgangen i Bodø. Det var egentlig noe vi skulle gjøre mens vi var der, men på grunn av dårlig vær fikk vi aldri gjort det. Mamma og Pappa gikk derfor opp på fjellet for å filme solnedgangen slik at Sofie fikk sett det. Veldig søtt. Hun er godt likt med andre ord!

LA OSS SNAKKE OM DÅRLIGE VENNER

Det er utrolig deilig når du begynner å forstår hvem du trenger i livet ditt, og hvem du ikke trenger. Som jeg har fortalt dere før så har jeg vært veldig opptatt av å bli likt av alt og alle. Heldigvis er den perioden over. Jeg hadde behov for aksept, og når jeg ikke fikk det var det verdens undergang. I mange år har jeg vært desperat etter å holde på venner, som egentlig ikke er venner. De menneskene du alltid må jobbe for å ha kontakt med, de som ikke gir noe som helst tilbake. Hvorfor vil man egentlig ha sånne mennesker i livet sitt? Hvor kom behovet mitt fra? 

Jeg skulle ønske jeg kunne gå tilbake i tid å be meg selv om å stoppe. Det er dessverre ikke mulig, men jeg har likevel muligheten å be dere som leser dette om å stoppe. Respekter deg selv nok til å kutte ut mennesker som ikke ønsker deg godt. Mennesker som tråkker deg ned istedenfor å løfte deg opp. De som ikke ofrer sin tid og energi på deg, selv om du gir så mye av deg selv. Det kommer en tid der du ikke føler behovet mer for å bli akseptert av de som blir sett på som kul. Herregud som jeg misliker ordene "populær" og "ikke populær". Hvem faen har egentlig retten til å bestemme det? Jeg kan love deg at om noen år, vil du ikke bry deg om å være venn med han eller hun som alle ønsker å være venn med nå. Du kommer til å le av deg selv. Du kommer ikke til å forstå hvorfor du brukte så mye tid og energi på noe så meningsløst.

Bruk heller tiden din på de menneskene som aksepterer deg for akkurat den du er. De som støtter deg og heier på deg. De elsker deg, selv for dine negative sider. Ingen mennesker er perfekte, noe dessverre ikke alle forstår. Det beste valget jeg har tatt er å slutte å bry meg. Jeg vil mye heller bruke min tid på de som faktisk ønsker å være med meg. Vennene mine, som betyr alt på denne jord. Ingen av oss var en de kule, men vi har alltid hatt det utrolig morsomt sammen. Vi har alltid støttet hverandre, og brydd oss. For meg er dette mye viktigere enn alle disse overfladiske vennskapene. Så kjære du som leser dette. Respekter deg selv nok til å vite hva du fortjener. Du vil få det mye bedre, det jeg kan love deg. 


Denne gutten er definisjonen på en god venn. Jeg unner alle å ha en Kevin i livet sitt <3

HVA TENKER JEG OM Å FÅ BARN?

Det er vel ingen hemmelighet at jeg ser for meg en framtid sammen med Morten. Jeg hadde aldri orket å bli sammen med en gutt om jeg ikke hadde trodd det var noe å satse på. Likevel skremmer det meg litt med alle forventingene som kommer med et forhold. Det var noe annet når man var ungdom og fant seg en kjæreste, enn hva det er nå. Nå kommer spørsmål som, "skal dere flytte sammen?" og "vil dere ha barn?"

Skal jeg være helt ærlig med dere så har jeg ikke lyst på barn. Jeg føler meg egentlig veldig alene når det kommer til dette. De fleste vennene mine snakker om hvor mye de gleder seg til å få barn. Så har dere meg da, livredd for å bli gravid og ingen ønsker om å få barn. Jeg vil jo tro at dette kanskje endrer seg med årene, for jeg er bare 22 år. Jeg føler meg alt for ung til å få barn, selv om jeg egentlig ikke er det. Eller er jeg det? Noen ganger føler jeg meg som et barn. Jeg kan enda være både sutrete og sykt barnslig. Hvordan skal jeg kunne ta vare på et barn? 

Det vil nok helt sikkert føles annerledes den dagen jeg blir gravid. Det kan godt være at jeg rett og slett bare ikke er klar for å få barn. Jeg vet helt ærlig ikke hvorfor jeg føler det som jeg gjør, det er bare noe jeg alltid har gjort. Det er egentlig veldig merkelig, for jeg er utrolig glad i barn. Det er nok bare ansvaret som bekymrer meg. Jeg er også redd for å være en dårlig mor. Jeg har vært så heldig med min mamma, så jeg føler jeg har mye å leve opp til. Jeg unner virkelig mitt fremtidige barn en like bra oppvekst som det jeg har hatt. Jeg kjenner jeg blir stresset bare av å skrivet dette innlegget. Alt jeg klarer å tenke på er ansvar og tid. 

Jeg tror den fremtidige meg vil le av dette innlegget. Det blir nok noe helt annet den dagen jeg får mine egne barn. 

FORANDRING ER BRA - DEL 2

For 10 år siden var jeg 11 år. Jeg bodde i Tromsø og drømte om å bli politi. Nå 10 år senere bor jeg i Trondheim. Her har jeg bodd i 3 år, men nå er jeg lei. Derfor skal jeg flytte til Los Angeles for å studere. Hadde noen fortalt meg dette for 10 år siden, ville jeg aldri trodd på dem. 

Har du noen ganger tenkt over at alle valgene du har tatt, har fått deg akkurat dit du er i dag? 

Jeg har bodd i Tromsø store deler av livet mitt, men aldri følte jeg meg hjemme. Hadde det ikke vært for alle tårene og maset om å flytte til Tønsberg, ville jeg nok vært på et helt annet sted i livet den dag i dag. Jeg ville ikke hatt all erfaringen jeg har fått ved å flytte og måtte omstille meg. Jeg hadde helt annet liv og venner da, enn hva jeg har nå. Miljøet rundt meg var annerledes. Jeg ville nok vært en helt annen person. 

Hadde jeg ikke flyttet til Tønsberg hadde jeg aldri dratt på Utøya i 2010. Hadde jeg ikke dratt på Utøya i 2010 ville jeg aldri møtt Victoria som tok meg med igjen i 2011. Selv om Utøya har gitt meg arr jeg alltid vil ha og tatt fra meg mennesker jeg aldri vil se igjen, har den introdusert meg for mennesker jeg ellers aldri ville møtt. Utøya har også lært meg hvor brutalt livet kan være. Utøya tvang meg til å bli voksen da jeg kun var 16 år, noe som har gjort meg til akkurat den jeg er i dag. 

Hadde det ikke vært for Utøya hadde jeg aldri flyttet til Trondheim. 

Hvordan hadde livet mitt vært da? Hvor hadde jeg vært i dag om jeg ikke hadde følt for å komme meg vekk fra Tønsberg en stund? Selv om jeg er veldig klar for å flytte hjem igjen å komme nærmere familie og venner, angrer jeg ikke et sekund på at jeg flyttet til Trondheim. Jeg husker hvor redd jeg var for et helt nytt liv. I senere tid har jeg skjønt at det var akkurat dette jeg trengte. Jeg trengte å utfordre meg selv, jeg trengte å bli kjent med andre mennesker og jeg trengte å føle meg usikker og redd. 

Jeg er 21 år og har allerede bodd i 3 byer.

Tenk så tøff jeg har blitt. Tenk så mange mennesker jeg har møtt. Så mye jeg har utfordret meg selv og ikke minst hvor mye jeg har lært. Det var ikke dette livet jeg så for meg for 10 år siden og det er jeg evig takknemlig for. Jeg har fått så mye mer enn hva jeg egentlig hadde planlagt. Eller jeg har ikke fått det, jeg har jobbet for det. Nå drar jeg snart til Los Angeles for å bo der i nesten et halvt år, hvem vet hvordan retning livet tar etter det ? 

Jeg skulle ønske jeg kunne gitt deg som leser dette alle erfaringene jeg har fått med å utfordre meg selv. Jeg skulle ønske jeg kunne introdusert deg for alle menneskene jeg har møtt. Jeg skulle ønske du kunne kjent alle følelsene jeg har kjent. Jeg kan garantere deg at du ville gjort akkurat det samme. Livet er for kort til å gjøre det samme hver eneste dag, kun for at man er redd for forandring. Forandring er bra.


Dette innlegget skrev jeg 28.06.2016. På dette tidspunktet skulle jeg reise til LA for å studere make-up. Jeg hadde meldt meg på skole og ordnet boplass. På dette tidspunktet visste jeg ikke noe som helst om Paradise. Jeg kan ikke engang huske om jeg hadde meldt meg på. Når jeg først fikk tilbudet var jeg veldig usikker på om jeg skulle takke ja. Los Angeles kunne jeg gjøre når som helst, men Paradise Hotel skjer bare en gang. Det var nå eller aldri. Tør jeg dette? Tenk om jeg ikke hadde takket ja.

Jeg hadde ikke hatt kontrakt med Side2. Jeg hadde ikke hatt Morten, Kevin eller Andrea. Jeg hadde kanskje ikke bodd i Oslo. Livet mitt hadde vært helt annerledes enn hva det er nå. Tenk om jeg hadde dratt til Los Angeles istedenfor.

DET ER SKUMMELT

En ting som er typisk meg er å få skrivesperre når jeg har dårlig tid. Jeg takler stress ekstremt dårlig på alle måter. Vi skal å spise lunsj med familien til Morten klokken 12, og jeg sitter enda her. Jeg skal blogge, dusje og ordne meg, på 2 timer. Jeg tror de fleste av oss skjønner at jeg mest sannsynlig ikke vil rekke det, og jeg vil forsinke oss igjen. Dette gjorde jeg for noen dager siden også, hehe. Jeg burde egentlig gjort alt dette i går, men det var viktigere å være sammen med de rundt meg. Jeg bruker store deler av dagen foran denne macen, så noen ganger er det viktig å ta litt fri. Ikke sant?

En dårlig uvane er at jeg kan være ekstremt usosial av meg. Prøver du å se en film med meg vil jeg mest sannsynlig se mer på telefonen enn hva jeg ser på skjermen. Er det en film som virkelig interesserer meg, legger jeg bort telefonen. Jeg er utrolig kjip, i know. Det eneste problemet er at Morten er helt lik. Vi er alt for dårlig til å være sammen, selv om vi er sammen. Derfor hadde vi en utrolig fin kveld sammen i går, og jeg setter virkelig pris på hver gang vi faktisk er med hverandre. Det er også disse dagene som får meg til å innse hvor heldig jeg faktisk er. Jeg har aldri møtt et menneske som er mer lik meg, men samtidig så ulik. Vi har det så morsomt sammen, og Morten får meg til å føle meg helt spesiell.

Det er også på sånne kvelder jeg innser hvor mye jeg har å miste. Utrolig rart å legge fokuset der, men noen ganger slår tanken meg. Det er skummelt å være veldig glad i et annet menneske. Man er jo avhengig, og gir så mye av seg selv til en annen. De har alle muligheter til å såre deg når som helst, noe som er skummelt. Jeg sa til Morten i går " Jeg er veldig glad i deg, men du skremmer meg". Morten skjønte først ikke så mye, men etter å ha forklart var han enig. For det er skummelt. Likevel er det ikke der man skal legge fokuset, men noen ganger slår tankene meg. Jeg er bare så lykkelig, og ikke minst forelsket. Skummelt


Jeg anbefaler alle å prøve Fun Light sin nye saft, den er sååå god!

Dette ble kanskje litt rotete, men er det ikke det typisk meg? Jeg skriver bare det jeg føler, og noen ganger er følelsene mine rotete. Nå skal jeg komme meg i dusjen, så snakkes vi senere ♥

JEG ER SJOKKERT

Både i går og idag har jeg virkelig fått sett noe som sjokkerer meg. Eller jeg vet ikke.. Jeg føler kanskje at sjokkert er feil ord å bruke, men det er faktisk det jeg er. Etter at jeg valgte å være åpen med dere i går, og dele noe veldig privat har jeg fått sett hvor fantastiske mennesker det finnes. Jeg får ofte hyggelige kommentarer på bloggen, men det å se at de som skriver faktisk bryr seg, det er helt spesielt.

Jeg har opplevd mye rart etter at jeg ble en offentlig person, og jeg har møtt mennesker som kun ønsker meg vondt. Mennesker som skriver utrolig stygge ting kun for å dra meg ned. Det er akkurat derfor det er så utrolig godt å møte på mennesker som dere. Mennesker som tar seg tid til å støtte meg. I går da jeg skrev innlegget skal jeg være så ærlig å si at jeg hadde det kjipt, og det tok ikke mange timer før jeg følte meg mye bedre. Det er på grunn av dere. Jeg føler dere er vennene mine, selv om jeg ikke vet noe som helst om dere. Det eneste jeg vet er at jeg hadde vært stolt over å kjenne en som deg. Jeg håper alle dere som leser dette skjønner hvor bra dere faktisk er. Tusen takk ♥

Innlegget kan du lese HER

ER JEG FLAU OVER FORTIDEN MIN?

Det virker som utrolig mange misforstår det jeg skriver på bloggen. Som jeg oppfatter mange av kommentarene jeg har fått den siste tiden så tror mange av dere at jeg er flau over å være fra Tromsø? Jeg får ofte kommentarer som "hvorfor later du som at du ikke er fra Tromsø?" Er du flau over fortiden din?" Du er vant til midnattsolen, du er jo fra Tromsø".

Ja, jeg er fra Tromsø. Jeg er også fra Tønsberg. Nei, jeg er absolutt ikke flau over fortiden min. Som jeg har nevnt før så er mamma fra Tromsø og pappa er fra Tønsberg. Jeg har bodd mange år i Tromsø, så jeg kan snakke nordlending. Jeg snakker dialekt når jeg er i Tromsø, men det er kun når jeg er i Tromsø. Jeg ser ikke på meg selv som en nordlending, selv om jeg er det. De årene vi bodde i Tromsø var seriøst de verste årene i mitt liv, og jeg har aldri hatt det så tungt før. Det var et utrolig vanskelig miljø, med press fra alle kanter. Det å flytte til Tønsberg er noe av det beste jeg har gjort, og jeg er evig takknemlig for at røtter som er derfra.

Det er i Tønsberg jeg har store deler av livet mitt, og det er her jeg føler meg hjemme. Ja, halve familien min er fra Tromsø. Jeg har bodd i Tromsø, men det er fortsatt ikke der jeg føler meg hjemme. Jeg har aldri følt meg hjemme der, og jeg kommer nok aldri til å ville føle meg hjemme der heller. Resten av familien er fra Tønsberg, så hvordan noen av dere kan mene at jeg er mer fra Tønsberg enn Tromsø kan jeg ikke forstå. Jeg er like mye fra begge stedene, men jeg føler meg ikke som en nordlending. Jeg har min egen dialekt med en god blanding av både søring og nordlending, som de fleste kanskje hører.

Jeg håper dere har fått oppklart det dere lurer på. Så håper jeg at dere forstår at jeg er hverken flau av å være fra Tromsø eller fortiden min. Det at jeg klager på midnattssol er rett og slett for at jeg ikke er vant til dette mer. Det er over 8 år siden jeg bodde i Tromsø, så jeg er naturligvis ikke vant til at det er lyst døgnet rundt mer.

DET GJØR VONDT

For de aller fleste er sommeren den beste årstiden av de alle, men for meg er det annerledes. Jeg elsker sommeren, og det er helt klart min favorittårstid, det er likevel bare så mye som har skjedd. På fredag hadde Sondre bursdag, han skulle blitt 23 år. Han rakk så vidt å fylle 17 år, og nå var det altså 23-årsdagen hans. 3.juli er det 8 år siden pappa døde. Om noen uker er det 22.juli. Alt er samlet på 2 måneder, og jeg skal være så ærlig med dere å si at det er vondt. Det er jævlig vondt.

Jeg stenger ofte følelsene ute, for noen ganger føles det som den eneste måten å overleve. De få gangene jeg faktisk setter meg ned for å føle på det, så stopper jeg. Det å kjenne på at jeg aldri skal møte pappa igjen, er tungt. Jeg skal aldri mer få en klem eller se et smil. Jeg skal aldri mer få høre stemmen hans, eller være rundt han. Han er borte, for alltid. Jeg har snart vært uten han i 8 år. Jeg så han sist da jeg var 14 år gammel. Tenk så mye som har skjedd, og hvor mye han har gått glipp av. Hadde han vært stolt over meg?

Livet kan virkelig være brutalt noen ganger, og det er mye som kan være vanskelig å godta. Jeg vet ikke om jeg har godtatt, eller om jeg bare har lært meg å leve med det. Jeg har lært å kjenne på lykken, selv om det kan gjøre vondt samtidig. Jeg kan le, men også gråte. Jeg er sterk, men jeg tillater meg selv å være svak. Jeg vet dette er et rotete innlegg, men for meg så er dette rotete. Noen ganger føles det ut som at jeg har glemt alt som har skjedd. Jeg klarer å leve med det, helt til påminnelsene kommer.

I går slo det meg plutselig at jeg aldri skulle få møte de igjen. Det virker noen ganger som om de har reist på ferie, og vært borte i mange år. I 6 år overbeviste jeg meg selv om at pappa hadde reist bort. Jeg fortalte meg selv at han snart ville komme igjen, og jeg skjønner selv hvor feil det er. Noen ganger er det lettere å gjøre feil, enn å godta sannheten. Selv om jeg stort sett er lykkelig, og har mange grunner til å smile. Så er det dager som dette der det bare gjør vondt. Det gjør vondt å føle på, og det gjør vondt å vite. Sannheten sårer like mye hver eneste gang. 


Jeg skulle gjort alt for få oppleve denne dagen på nytt. Ta vare på de rundt deg <3

DEN SLITSOMME STARTFASEN

For bare 3 måneder siden hadde jeg aldri trodd jeg kom til å være hjemme i Bodø hos foreldrene til Morten. Jeg skal være ærlig å si at det har vært mye frem og tilbake, og mye usikkerhet. Er jeg alene med å ikke like startfasen ? Jeg føler alle snakker om at det alltid er så hyggelig i starten, for da er man mye flinkere til å ta vare på hverandre. Jeg er helt motsatt, for jeg hater det.

Alt er så mye mer stress. Det er så vidt man skal tørre å gå på do å tisse, i tilfelle han hører det. Det er mange matretter man unngår da man er syk usjarmerende når man spiser, som pasta for eksempel. Åh som jeg hater pasta på første date. For å ikke snakke om å ha glattbarberte legger 24/7. Så glattbarberte at du kan kjenne sårene på leggene i det du barberer deg for hundrede gang. Ikke minst det at man alltid er usikker. Liker han meg? Holder vi på? Skal jeg kysse han nå? Skal jeg spørre om å sove over?

Det kan godt være jeg som er rar, men jeg har alltid hatt det sånn. Jeg trives mye bedre nå som jeg kan ligge på sofaen i den rosa joggedressen min med bustete hår. Man skulle tro at man ble trygge på hverandre etter å delt rom i mange uker på Paradise Hotel, men med engang vi begynte å bli seriøse var det masse som plutselig ble flaut. Som dere sikkert har sett på TV så er kanskje ikke Morten den som viser mest følelser, så han kan være utrolig vanskelig å forstå seg på. Det var mange ganger jeg lot være å snakke til han, kun for å se om han tok kontakt med meg. Det endte alltid med en " skal du sove over?" melding, og en time senere var jeg hjemme hos Morten.

Det er selvfølgelig hyggelig i startfasen, men jeg trives mye bedre nå. Vi vet hvor vi har hverandre, og vi har det utrolig bra sammen. Jeg føler meg så heldig som har møtt en så fin gutt, med så mange gode verdier. Jeg er utrolig glad for at det ble oss til slutt, og at det ikke bare var Paradise boblen som fikk oss til å føle som vi gjorde. 

WHEN LIFE GIVES YOU LEMONS



Make Lemonade. Right? :-)

Jeg fant denne t-skjorten på H&M, og jeg kan ikke si annet enn at jeg elsker den. Et morsom ordtak, med en viktig betydning. Vi vil alltid møte nedturer gjennom livet, og det er hvordan vi håndterer dem som har noe å si. Istedenfor frustrasjon og sinne, make lemonade <3 

HAPPINESS

Jeg har så utrolig mange grunner til å smile for tiden. Så lykkelig som jeg føler meg nå tror jeg helt ærlig at jeg aldri har vært. Det føles endelig ut som at alle brikkene faller på plass, og at livet går min vei. Med tanke på all motstand jeg har hatt fra jeg var 14 år til nå, hadde jeg aldri trodd jeg skulle komme meg hit jeg er i dag. Jeg har et helt fantastisk liv, og jeg har så utrolig mange grunner til å være glad. Jeg har så mange fantastiske mennesker rundt meg. Jeg har mine bestevenninner og jeg har Morten. Jeg har mamma som alltid er der. Jeg har endelig fått drømmejobben min og leilighet i Oslo. Jeg har endelig lært meg å fokusere på det positive istedenfor det negative, og det føles utrolig bra.

Jeg er lykkelig. 

INGEN GRUNN TIL BEKYMRING

Jeg tror de fleste har fått med seg den vår lange reise til Bodø? Oslo-Bodø-Evenes-Narvik-Bodø var altså reiseruten vår i går, så dere kan tro vi var sliten når vi endelig kom frem. Foreldrene til Morten hentet oss på halvveien, og jeg må virkelig si at det er en av de fineste menneskene jeg har møtt. Dere vet sånne mennesker som er så åpne at det føles ut som du har kjent dem i evigheter? Det er akkurat sånn de er. Akkurat nå kan jeg ikke forstå hva jeg var bekymret for, for det hadde jeg ingen grunn til. Det er kanskje ikke så unormalt likevel, eller hva?

I dag har vi ikke gjort noe fornuftig, så jeg har enda ikke fått sett så mye av Bodø. Jeg skulle stå opp klokken 09.00 for å faktisk få noe ut av denne dagen, men det skjedde selvfølgelig ikke. Jeg kjenner likevel at det er godt med noen avslappende dager. Det skjer alltid noe ellers, så jeg tror jeg skal nyte denne uken i Bodø. Vi får til og med servert middag hver dag, hvor luksus er ikke det? Nei, nå skal jeg nyte tiden her. Jeg skal ikke stresse noe som helst nå, og ta ting litt mer som det kommer. Jeg trenger litt fri kjenner jeg. 

HVORDAN ER FORHOLDET MITT TIL MAMMA?

Den siste tiden har jeg fått spørsmål om hvordan forholdet mitt til mamma er, og om vi ikke har kontakt. Jeg kan faktisk forstå hvorfor dere spør, for hun nevnes aldri på bloggen. Sannheten er at jeg ikke har sett mamma siden jul, og det begynner virkelig å bli mange måneder siden. Mamma bor i Tromsø og jeg bor i Oslo, og det er den eneste grunnen til at vi enda ikke har møttes. Vi begge har hatt utrolig mye å gjøre siden jeg kom hjem, noe som har gjort at vi ikke har hatt tid til å reise.

Så til alle dere som lurer, vi har et utrolig bra forhold. Jeg snakker med mamma nesten hver eneste dag på telefonen, ofte flere ganger om dagen. Etter alt som har skjedd i livet mitt ville jeg aldri vært her jeg er i dag uten henne. Hun har vært verdens beste mor og ikke minst støttet meg gjennom alt. Mamma kommer til Tønsberg i dag, men da er jeg selvfølgelig ikke hjemme. Jeg skal rett til Tønsberg med engang jeg kommer hjem, og da skal jeg endelig få møte mamma igjen ♥

Dette er en av få bilder jeg har sammen med mamma. Denne nydelige damen hater å bli tatt bilde av, og klager på absolutt alle bildene hun er med på. Derfor ender det opp med bilder som er 4, nesten 5 år gammelt. Jeg skal prøve å få med mamma på flere bilder når jeg reiser hjem til Tønsberg, så kanskje dere også kan bli litt bedre kjent med henne :-)

JEG ER REDD

Den siste tiden har jeg vært redd. Det verste er at jeg ikke har noe som helst grunn til å være redd, jeg bare er det. For første gang på mange år kan jeg med hånden på hjerte si at jeg har det utrolig bra. Det begynner endelig å føles som at brikkene faller på plass, og at ting endelig føles rett. Jeg kan ikke forklare det, men de siste årene har det vært noe som har manglet i livet mitt. Jeg var glad, men aldri lykkelig. Jeg smilte, men hadde som oftest lyst til å gråte. Jeg var veldig ofte lei meg, for jeg visste at noe var feil, jeg klarte bare ikke å finne ut hva. 

Selv om jeg noen ganger har hatet alt som har med Paradise Hotel å gjøre, så tror jeg at dette var vendepunktet i livet mitt. Jeg trengte rett og slett å komme meg bort. Jeg trengte å møte nye mennesker, jeg trengte en utfordring og jeg trengte en pause fra mitt livet mitt. Jeg har lært så utrolig mye etter dette, og jeg føler jeg har utviklet meg på så utrolig mange områder. Jeg har fått meg så mange gode venner, og jeg har fått Morten. Jeg har endelig flyttet til Oslo, som jeg har ønsket i 4 år. Jeg har latt meg holde igjen på alle kanter, og derfor ikke gjort de tingene jeg har ønsket. Det er så utrolig deilig at jeg endelig tør, og ikke minst at jeg har begynt å sette meg og mine behov først. Jeg høres kanskje egoistisk ut når jeg sier dette, men det er faktisk viktig å sette seg selv først om man noen gang skal bli lykkelig. Man blir dessverre ikke lykkelig av å leve etter andre, det gjorde iallfall ikke jeg. 

Jeg føler at livet mitt er perfekt nå. Jeg våkner opp hver eneste dag å er i godt humør. Jeg klarer ikke å beskrive det, men jeg har bare så mange grunner til å være glad. Det er akkurat dette som gjør meg redd, og det er egentlig helt tåpelig. Jeg klarer ikke å nyte min egen lykke, for jeg er redd for hva som kan skje. Jeg er redd for å mislykkes, jeg er redd for å bli såra og jeg er redd for å være redd. Jeg skjønner selv hvor teit dette er nå som jeg sitter å skriver dette, og egentlig har jeg lyst å gi meg selv et spark i rævva. Jeg har ikke hatt en lett ungdomstid, og det er utrolig mye som har skjedd i livet mitt. Jeg synes jeg selv fortjener å ha det bra, og det er akkurat derfor jeg vil klare å nyte dette. Jeg vet det selv at livet har både oppturer og nedturer, og da er det utrolig dumt om jeg skal bruke denne oppturen på å være redd for hva som kan skje. 

Det kan sikkert være lett å misforstå mye av det jeg skriver nå, og det er derfor viktig å påpeke at jeg hadde veldig mange fine mennesker i livet mitt før jeg reiste til Mexico. Jeg tror rett og slett bare jeg trengte en forandring. Og selvfølgelig er mine gamle venner med på denne forandringen, for det var aldri de jeg trengte en pause fra. 

JEG BLE SYK AV Å DRIVE MED FITNESS

Da kan jeg endelig komme med beskjeden som har vært i tankene mine de siste 4 ukene. Jeg har kommet til et punkt der jeg skal være så ærlig å si at jeg ikke klarer mer, jeg orker rett og slett ikke mer for denne gangen. Mange vil sikkert tenke " hvorfor gi opp 4 uker før målet?" jo, det skal jeg fortelle dere. Jeg ser ingen grunn til å gjøre noe jeg ikke vil lengre. Jeg har mistet all lysten på å stille, og det har blitt så ille at jeg sliter med å stå opp om morgenen for jeg har ikke lyst å møte en ny dag. Jeg er rett og slett dritt lei, og kroppen min er helt utslitt. Etter 6 måneder med ekstremt lite mat og mye trening så sier kroppen min stopp, og det var uheldigvis rett før mål. Helsa mi betyr mer for meg enn å stå 10 minutter på scenen, så derfor ble dette valget tatt. Jeg har heller ikke gitt opp visst dere tror det, for dette er noe jeg vil gjøre. Men jeg vil gjøre det når jeg føler meg klar for det, og har fått motivasjonen min tilbake. Jeg orker ikke å fullføre noe bare for å tilfredsstille alle andre enn meg selv. 

Dette ble skrevet 28.02.2015. Jeg skulle egentlig stilt i Bikini Fitness, men jeg valgte å trekke meg rett før konkurransen. Jeg holdt på med dette i 8 måneder, og valgte å trekke meg rett før målstreken. Akkurat da var det et utrolig tøft valg, men nå er jeg så stolt over meg selv som klarte å sette helsen min først. Jeg hadde ikke godt av å ha et så stort fokus på trening og kosthold, jeg ble rett og slett syk av det. 

"En annen ting som har gjort denne prosessen veldig tøff, er at dette har endret mitt syn på kropp og helse. Jeg har gått fra å være en jente som ikke brydde meg noe særlig om dette, til å stå på vekta hver eneste morgen. Hva jeg veier på morgenen har alt å si på humøret mitt resten av dagen. Jeg har hatt dager der jeg har følt jeg har veid alt for mye, og har rett og slett kjørt meg selv helt ned i kjelleren med tankene som kommer etterpå. Det er et ekstremt press for å gå ned i vekt, og bli tynn nok. For man skal bli så utrolig tynn. Når man går på en diett så er det utrolig mye sunn og bra mat som plutselig blir nei mat. Spiser jeg et eple en dag så har jeg skeia helt sykt ut, og hvor sykt er egentlig ikke det? Et eple er da virkelig ikke å skeie ut."

Dette er også fra dette innlegget. Jeg er glad for å lese at jeg turte å være ærlig med hvor problematisk dette var for mitt syn på egen kropp. Det verste er at jeg ikke var helt ærlig i innlegget. For jeg måtte faktisk i møte med legen da dette opplegget begynte å gå for langt. Vennene mine ble kjempe bekymret for meg, for de så forandringene på meg. Jeg gikk fra å være en lykkelig jente som elsket livet, til å ønske at jeg kunne dø noen ganger, kun for at jeg ikke var tynn nok. Jeg husker at jeg var livredd for å innrømme det, da jeg var redd for at noen skulle nekte meg å fortsette. For selv om jeg visste at jeg ble syk av dette, hadde jeg faktisk tenkt å stille om et år. Jeg kan ikke forstå hva jeg tenkte med, og jeg kjenner nå at jeg er evig takknemlig for at jeg aldri gjorde det. 

"Jeg går 14 cardioøkter i uka, og føler at jeg legger på meg om jeg mister en eller to. Hvor sykt er ikke det? 14 cardioøkter er overdrevent mye allerede, og kommer jeg ned til 12 skulle det egentlig ikke ha ha noe å si. Men det er igjen tankene som tar over, og får meg til å tenke tanker som ikke stemmer i det hele tatt. Jeg drar på trening uansett form. Kroppen min har ikke fått noe hvile på 6 måneder, maks 2 dager i uka. Jeg har egentlig 5 styrkeøkter i uka, men jeg velger å ta enda en for å prøve å gå ned enda mer i vekt. Jeg har kommet dit at jeg overdriver alt, og det er absolutt ikke bra. Kroppen trenger virkelig og hvile, og det har ikke kroppen min fått gjort på en utrolig lang tid nå"

Jeg fikk sjokk når jeg leste dette. Jeg har faktisk glemt hvor ille det var, og dette var en skummel påminnelse å få. Noen klarer helt fint å holde på med dette uten å la det påvirke ditt normale forhold til trening og mat, men det er det absolutt ikke alle som klarer. Helt ærlig så kan jeg faktisk ikke forstå hvordan noen kan gå gjennom denne prosessen uten å få et annet syn på kropp. Du har et konstant fokus på å gå ned i vekt, og bli kjempe tynn. Samtidig som du ikke kan spise mat som egentlig er sunt, for det ikke er bra for dietten. Jeg skal være så ærlig med dere at jeg enda sliter med kroppen min. Jeg har heldigvis blitt mye bedre, og det siste året har jeg endelig klart å nyte usunn mat med god samvittighet. Før fikk jeg dessverre kjempe dårlig samvittighet, eller dro på trening som straff. Jeg kunne også bestemme meg for å kun spise fire godtebiter da 5 var alt for mange. 


Jeg tenkte at jeg var feit på dette bilde, det er UTROLIG skremmende å tenke på. Jeg var absolutt ikke feit. 

Jeg vet egentlig ikke hva jeg vil med dette innlegget. Kanskje jeg føler for å advare unge jenter som vurderer å begynne med fitness. Det er mye tøffere for kroppen og psyken enn hva man kanskje forventer. Noen vil takle dette bedre enn andre, og det er ingen hemmelig at dette absolutt ikke var noe for meg. Dette kommer fra en jente som aldri har vært opptatt av trening og kropp før jeg begynte med fitness. Jeg vil virkelig anbefale alle som vurderer å begynne med dette til å ha en godt nettverk rundt seg. Få god oppfølgning, og ikke minst god støtte. Mitt beste tips er rett og slett å trene for at det er gøy, spise god og variert mat, og ikke minst NYTE LIVET :-) Dere kan lese hele innlegget HER

HVORDAN ER DET Å BO MED ANDREA?

Skal jeg være helt ærlig med dere, så er det faktisk helt grusomt å bo med Andrea. Hun er sjefete, rotete og kranglete. Haha, neida! Jeg har hatt to roomier før Andrea, og hun er helt klar den beste jeg har bodd med. Ikke for at de andre ikke var bra, men Andrea og jeg er mer like. 

Jeg er over gjennomsnittet opptatt av at det skal være ryddig, og heldigvis er Andrea en veldig ryddig person. Hun er også veldig flink med Celine, og hjelper meg alltid. Hun både passer, går turer og gir henne mat. Vi begge er også veldig glad i å ha besøk, men det kom vel kanskje ikke som et sjokk da det alltid er mennesker her? Noen ganger kan vi bli litt lei, men som oftest så synes vi begge det bare er utrolig hyggelig. Ikke nok med at vi har besøk all the time, så bor jo også Morten hos oss. Andrea tror jeg er det første mennesket jeg har møtt som ikke irriterer seg over gutter som er på besøk hver eneste dag. Hun er faktisk helt motsatt, da hun ber Morten sove over de dagene jeg ikke er hjemme. Noen som er redd for å sove alene? haha

Alt i alt så er det veldig bra å bo med Andrea. Jeg kommer til å bli utrolig lei meg om hun i nærmeste fremtid skal finne på å flytte ut. Så sær som jeg er kommer jeg nok til å flytte for meg selv da, for jeg kommer garantert ikke til å finne en ny roomie som er like bra som Andrea. Herregud så heldig jeg er som møtte Andrea i Mexico, det er jeg evig takknemlig for. Jeg har virkelig fått meg en venn for livet :-)

ANGÅENDE MIN OPERASJON

Jeg får utrolig mange spørsmål om puppene mine og operasjonen. Når, hvor, hvor mye tok jeg, hadde jeg vondt, osv. Jeg har bevist latt være å svare på mange av disse spørsmålene, og jeg har heller ikke skrevet noe om operasjonen utenom innlegget "det hjalp ikke å operere".

Grunnen til at jeg har valgt å ikke skrive noe er rett og slett for at jeg ikke ønsker fokus rundt operasjoner på bloggen min. Jeg har fått endel kommentarer på at det er dårlig gjort av meg å overse spørsmålene deres, men hvorfor er det så viktig for deg å vite hvor mye silikon jeg tok? Vurderer du å ta silikon vil legen fortelle deg hvor mye som passer til din kropp, uavhengig av hvor mye jeg har. Jeg skjønner at noen av dere er nysgjerrige, men jeg har valgt å ikke skrive innlegg om operasjoner etter at jeg ble en offentlig person. Jeg har mange yngre som leser bloggen min, og jeg synes derfor det er viktig å ha andre temaer på denne bloggen enn silikon, botox og restylane. Nei, jeg har hverken restylane eller botox, det er bare et eksempel.

Jeg valgte å operere for 4 år siden, så det at jeg har silikon er absolutt ikke noe jeg tenker over. Som jeg skrev i innlegget "det hjalp ikke å operere" så hadde jeg ikke tatt silikon om jeg hadde fått tilbudet igjen. Det er akkurat derfor jeg ikke ønsker å fremme operasjoner på min blogg, for man utvikler seg så utrolig mye fra man er 18 år til man er 22 år. Det er bare 4 år, men likevel har jeg fått et helt annet syn på kropp. Som jeg også nevnte i innlegget så var det ikke puppene mine som var problemet, men mitt eget syn på min egen kropp. Problemene var fortsatt der selv om jeg plutselig hadde fått større pupper. Jeg fant til slutt ut at det var meg selv jeg måtte jobbe med. Det hjalp ikke å operere meg fin, om jeg skal sette det på spissen.

Dette er uansett grunnen til at jeg noen ganger ikke godkjenner kommentarene deres, eller lar være å svare på spørsmålene dere spør meg. Som jeg allerede har nevnt så vil legen svare på alle spørsmål du måtte ha om operasjon, om du vurderer å ta silikon. Dere trenger ikke meg for å få svar på spørsmålene deres :-) Misforstå meg rett, jeg ønsker bare ikke dette fokuset på min blogg. Håper dere forstår. 

I DAG ER DET EKSTRA URETTFERDIG

Dette innlegget skrev jeg rett før terrorangrepet i London i går, noe som nesten er litt skremmende å tenke på. I dag føler jeg kommentarer som dette er ekstra urettferdig, for man skal ALDRI og da mener jeg ALDRI dra inn terror av en så liten grunn som at du ikke liker noen. Mine dypeste tanker går til England, og alle de som er berørt av dette. Dette er tredje terrorangrepet som rammer England hittil i år. Det gjør meg forbanna og ikke minst lei meg. Uskyldige mennesker har blitt drept og skadet, jeg har ikke ord. Det er helt vanlige mennesker som var ute en lørdagskveld som ante fred og ingen fare. Det var en gravid kvinne som ble kjørt ned av lastebilen. Jeg føler meg så hjelpesløs oppi all denne elendigheten, og ikke minst redd. For første gang på lenge kan jeg si at jeg er redd. Pray for London 

Jeg bestemte meg for å slutte å gi oppmerksomhet til alle dere som skriver stygge ting til meg, men akkurat denne klarer jeg ikke å se forbi. Ikke for min egen del, men for alle de som faktisk mistet noen på Utøya eller i regjeringskvartalet 22.07.2011.

Det er helt greit at mange av dere ikke er enige i valgene jeg har tatt inne på PH, det er også helt greit om dere ikke liker meg. Jeg synes også det er helt greit at dere kommer med konstruktiv kritikk, men når jeg gjentatte ganger får kommentarer om at jeg burde blitt skutt og drept på Utøya reagerer jeg kraftig. Det virker som noen av dere prøver å gjøre alt for å trykke meg ned, og velger derfor å bruke den verste dagen i mitt liv mot meg. Jeg klarer likevel å skjønne at det er syke mennesker som skriver ting som dette, så om dere virkelig ønsker meg død så skal dere vær så god få gjøre det. Det jeg reagerer på er at det er så utrolig mange mennesker som ble berørt den dagen, som mistet sine kjære. Det var uskyldige barn som ble drept den dagen, og likevel klarer noen å si noe sånt? 

Jeg takler det meste, men dette gjør meg virkelig forbanna. Jeg vet det er mange foreldre og søsken som absolutt ikke har det bra. De har mistet det kjæreste de har, på en så jævla urettferdig måte. Fra nå kommer jeg ikke til å godta flere kommentarer som handler om Utøya eller terror generelt på en negativ måte, for dette blir rett og slett for drøyt. Takk for meg. 

ER MORTEN FLAU OVER MEG?

Av en eller annen merkelig grunn får jeg en del spørsmål om jeg ikke reagerer på at Morten virker flau over meg, og at han ikke vil innrømme at vi er "sammen". Jeg personlig kan ikke forstå hvorfor så mange mener dette, og kommer med kommentarer om at jeg fortjener bedre. Det kan godt være for at dere ikke kjenner Morten og derfor ikke forstår dere på humoren hans. Morten og jeg tuller utrolig mye, og jeg kan jo skjønne hvorfor ikke alle forstår humoren vår. Det var også noen av dere som reagerte på at Morten sa at han var singel i den ene videobloggen. Det er kanskje litt vanskelig å høre, men han sier at han bare tuller når vi er ferdig å snakke om det. 

Jeg vet heller ikke hvor mange kommentarer jeg har fått om at Morten er på tinder, og derfor er utro mot meg. Han hadde tinder en god stund, men det hadde jeg også. Du kan ha tinder uten å være aktiv, så det er absolutt ikke noe å bekymre seg over. Jeg setter pris på at så mange av dere bryr dere, men det er ingen grunn til å tro at Morten er med andre jenter. Det er også mange som mener at han er flau over meg og at det da er kleint å se hvor desperat jeg er etter han. Jeg kan avkrefte dette med engang, for Morten er absolutt ikke flau over meg. Morten er kanskje litt mer tilbakeholden enn meg, og har kanskje mer vanskeligheter for å vise følelser. Jeg er helt motsatt, og viser kanskje litt for mye følelser noen ganger? haha. Jeg vil ikke si at noen av delene er feil, og Morten har den personligheten han har uten at han nødvendigvis er flau over meg. Vi har det veldig fint sammen, og jeg er utrolig glad for at jeg har møtt en så fin gutt som Morten. Jeg håper dette oppklarer noe av det dere lurer på :-)

DERE GJØR DET ENKELT

Jeg har faktisk ikke ord... dere er fantastiske ♥ Så utrolig mange fine kommentarer dere la igjen på innlegget mitt i går, jeg er helt i sjokk. Det er ingen hemmelighet at jeg møter mange nettroll nå som jeg er en offentlig person, og det å se at det finnes så mange fine mennesker oppi alt det her gjør meg så glad. Planen var bare å ta en dag fri for å samle tankene da jeg ikke fikk til noe som helst på denne bloggen i går. Jeg satt lenge å vurderte om jeg skulle dele denne "pausen" som ble en liten fridag med dere, men jeg vet at det hadde blitt kommentert om jeg plutselig forsvant. Derfor fant jeg ut at det beste var å bare være ærlig med dere, og det var absolutt ikke noe problem med så mange fine lesere ♥

Jeg merker spesielt i tider som dette hvor krevende det kan være at jeg har valgt å blottlegge meg for så mange mennesker, for det er ikke bare bare å skulle dele så mye av livet sitt med noen. Jeg var usikker på om jeg kom til å klare å få til denne bloggen i dag, men dere gjør det enkelt. Jeg har endelig fått drømmen min oppfylt, så nå er det bare å bite tennene sammen å holde ut. Jeg hadde en så fin dag sammen med Julie og Andrea i går, og det hjalp virkelig på humøret mitt. Det var godt å glemme både blogg og Paradise for en dag, og bare være meg selv uten å føle på noe som helst press. 

JEG TAR EN PAUSE

Som jeg har nevnt tidligere på bloggen så har jeg ikke hatt det så greit den siste tiden, og i dag kjenner jeg virkelig at jeg trenger en pause fra denne bloggen. Jeg vil så veldig gjerne gi noe til alle dere som leser bloggen min hver eneste dag, men i dag klarer jeg dessverre ikke. Det er viktig å sette seg selv først, og det er akkurat det jeg gjør nå. Jeg klarer ikke å konsentrere meg og alt føles bare meningsløst. Det er akkurat derfor jeg skal prøve å få tankene på noe helt annet og dra i parken sammen med Julie. Jeg håper dere forstår, så skal jeg komme sterke tilbake i morgen. Kanskje det hjelper å komme seg ut litt, jeg håper det. Vi snakkes ♥

DU KAN IKKE BLI LIKT AV ALLE

Store deler av livet mitt har jeg brukt til å prøve å tilfredstille alle rundt meg til enhver tid. Det har vært utrolig viktig for meg å bli likt av alle, og jeg har rett og slett vært livredd for at noen skal mislike meg. Akkurat dette behovet var en av grunnene til at jeg vurderte å takke nei til å være med i årets sesong av Paradise Hotel. Jeg visste rett og slett ikke om jeg kom til å takle presset rundt det at alle skulle ha en mening om meg på både godt og vondt. Jeg bestemte meg for å takke ja da jeg skjønte at jeg måtte presse meg selv til å gjøre noe som er langt utenfor min komfortsone. Jeg hadde bare godt av å kjenne på det ikke alle kunne like meg uansett hvor hardt jeg prøvde, for jeg kom ikke til å ha det bra med meg selv om jeg skulle tilfredstille alle andre hele tiden. 

Jeg fikk en ganske fin start de første ukene inne på hotellet, for da fikk jeg kun positive tilbakemeldinger. Etterhvert som tiden gikk og spillet ble tøffere begynte jeg å få en del dritt kommentarer. I starten tok jeg dette veldig til meg, og jeg begynte å tvile på meg selv. Jeg var redd for at jeg var en manipulerende og kontrollerende drittkjerring, da jeg fikk høre dette gjentatte ganger. Jeg følte plutselig behovet for å endre meg som person, og det var kanskje da jeg skjønte at jeg ikke kunne ta slike kommentarer til meg. Jeg har skjønt at de menneskene som føler behov for å trykke andre ned ikke har det så bra med seg selv, så det er vel mer synd på de enn meg. Jeg vet godt selv at jeg har en sterk personlighet som til tider kan ta mye plass. Jeg vet også at jeg kan være sta, og jeg er alt for glad i å få viljen min. Jeg er kanskje ikke den som gir meg først i en diskusjon da jeg virkelig elsker å ha rett, likevel gjør ikke disse tingene meg til et dårlig menneske. Det er en del av personligheten min, sammen med mange andre egenskaper. Jeg har mine dårlige sider jeg også, og jeg gjør enda mye feil. Jeg kan både si og gjøre ting jeg absolutt ikke mener, men det gjør meg ikke til et dårlig menneske av den grunn. Det gjør bare meg bare til et menneske. 

Jeg har så mange fine mennesker i livet mitt, så noe rett må jeg ha gjort. Det er ikke alle mennesker som liker personligheten min, og det er helt greit. Jeg skulle bare ønske dere ble kjent med meg som person før dere dømte meg gjennom et TV-program. Jeg har uansett forstått og ikke minst godtatt at jeg ikke kan bli likt av alle, og jeg har det så mye bedre med meg selv nå. Jeg tror nok ikke jeg er alene med å føle behovet for å bli godtatt, for innerst inne er det vel det vi alle ønsker. Jeg tror det viktigste er at vi selv godtar den vi er, så kan man heller jobbe med de "uvanene" man har. Du har den personligheten du har og det er akkurat det som gjør deg til den du er. Vær stolt over deg selv, for vi kommer aldri til å være perfekt uansett. 

HVILKE EGENSKAPER ELSKER OG IRRITERER JEG MEG OVER?

Jeg har fått veldig mange spørsmål om jeg kan lage et innlegg der jeg skriver hvilke egenskaper jeg liker med Morten. Jeg har også fått spørsmål om jeg kan skrive hvilke egenskaper som irriterer meg. Jeg synes dette var en veldig morsom ide, da jeg regner med at vi begge har ting vi både elsker og irriterer oss over med hverandre. Dette er selvfølgelig et helt uskyldig innlegg, og alt i alt er Morten verdens beste gutt ♥ Jeg tenkte at Morten kunne skrive et innlegg på min blogg der han skriver om mine beste og irriterende sider. Hva tenker dere?

DET JEG ELSKER MED MORTEN

Han er omsorgsfull
Morten er utrolig omsorgsfull, og bryr seg veldig mye om menneskene rundt seg. Det er veldig godt å ha sånne mennesker i livet sitt. 

Han er morsom
Morten er utrolig morsom og han får meg alltid til å le. Du vet de dagene der du egentlig ikke føler for å smile eller le? Morten får meg alltid til å le på sånne dager, og det setter jeg utrolig stor pris på ♥ En dag med Morten er aldri kjedelig, for vi har det utrolig morsomt sammen. Jeg er heldig som har en som han i livet mitt. 

Han er spontan
Jeg er veldig spontan av meg, derfor elsker jeg når jeg møter mennesker som er lik meg. Da vi reiste til Roma spurte jeg Morten om han ville være med meg på tur, dagen etterpå satt vi på flyet på vei til Roma. Hvor morsomt er det ikke å bare kunne reise til et annet land når man føler for å komme bort? Thanks Morten for at du blir med meg på spontane turer ♥

Han er snill
Denne er jo veldig standar da, men Morten er veldig snill. Det er mange som mener han er alt for cocky på tv ( han er cocky i virkeligheten også hehe), men man kan være både cocky og snill ( man er ikke slem selv om man er cocky, men dere forstår hva jeg mener). Jeg liker at han er en god blanding, for det hadde blitt kjedelig om han bare skulle vært snill. Jeg liker at man kan være litt begge deler, for det er det som gjør Morten til Morten. Han er veldig snill mot de rundt seg, og jeg synes Morten er veldig flink til å ta vare på andre mennesker. 

Han tar godt vare på meg
Morten får meg alltid til å føle meg bra. Han er veldig flink til å ta vare på meg, om det er noe jeg trenger ordner han alltid det. Han har kanskje blitt en liten tøffel? ♥♥ "Morten kan du hente vann til meg?"Morten kan du lage mat?"Morten kan du gå ut med Celine?". Jeg kan være alt for lat selv noen ganger, og da er det veldig hyggelig å ha Morten som gjør sånne ting for meg. Jeg burde vel egentlig ha noen som sier nei, for jeg kommer vel til å bli bortskjemt om han fortsetter sånn. Det skal sies at det går begge veier, men Morten er nok litt snillere enn meg. 

DET SOM IRRITERER MEG. 

Han er utrolig sta
Jeg er selv veldig sta, men jeg vil kanskje si at jeg har møtt min overmann. Dere kan tro når vi først begynner å diskutere, for begge er alt for sta til å gi seg. Det er likevel litt morsomt, for vi har vel bare godt av en utfordring i blant. Hadde ikke jeg vært så sta som det jeg er, så hadde det kanskje ikke vært like irriterende, haha

Han elsker å ha rett
Jeg tror ikke jeg har møtt et menneske som er mer glad i å ha rett enn Morten. Forrige uke da Celine var syk ble jeg kjempe stresset å tok henne med til dyrelegen to ganger. Den andre gangen sa Morten at det var helt unødvendig, og jeg ble kjempe sur på han for at han kunne si noe sånt. Vi kom til dyrelegen og hun sa nøyaktig det samme som Morten. Dere skulle sett hvor fornøyd han var da han fikk bekreftet at han hadde rett, haha. 

Han er konstant trøtt
Jeg tuller ikke når jeg sier at Morten kunne sovet seg gjennom en hel dag og likevel vært trøtt. Morten er trøtt 24/7, og benytter hver eneste mulighet han har til å sove. Han er også utrolig vanskelig å vekke, så man må kanskje beregne rundt 10-15 minutter fra man starter å vekke han til han har stått opp. 

HVORFOR FLYTTET JEG?

Da er en langhelg i Trondheim over, og jeg vil virkelig takke for en fin helg. Jeg har hatt det utrolig morsomt her, selv om det føles mer som at jeg er hjemme enn på ferie. Jeg bodd her de 3 siste årene, så jeg "etterlot" utrolig mye den dagen flyttebilen kjørte avgårde med tingene mine. Hvorfor flyttet jeg egentlig? Jeg har aldri hatt det kjipt her i Trondheim, det kan vel denne helgen bekrefte ganske bra. Store deler av vennekretsen min er her, likevel flyttet jeg fra dem. Jeg hadde egentlig tenkt å flytte for 2 år siden, men da møtte jeg min daværende kjæreste. Etter at det ble slutt følte jeg meg ikke hjemme her mer, jeg trengte virkelig en ny hverdag. Trondheim er en stor by, men samtidig ikke. 

Det var aldri lett å flytte, for jeg flyttet fra mennesker som jeg virkelig er avhengig av. Jeg angret utrolig mange ganger, men da følte jeg at det var for sent. Jeg kunne ikke ta med flyttelasset tilbake igjen, så nå måtte jeg bare bite i det sure eplet. Jeg klarte jo selvfølgelig ikke å bite i det sure eplet, for jeg var i Trondheim konstant. Jeg sa ikke opp jobben min i Trondheim da jeg uansett var her i flere måneder. Det merkelige var at jeg flyttet for at jeg trengte noe nytt, jeg var så utrolig lei av Trondheim. Så endte jeg likevel opp her igjen, måned etter måned. Jeg måtte faktisk reise til Mexico å være med på Paradise Hotel for å ikke ønske meg tilbake hit. Med engang jeg fikk livet mitt på avstand ville jeg gjøre endringer. Jeg fikk så verdens beste Andrea med på å finne oss en leilighet i Oslo, så flyttet jeg en måned etter at jeg kom hjem. 

Det å gjøre en såpass stor endring i livet mitt var akkurat det jeg trengte. Jeg har det bedre nå enn noen gang, og jeg stortrives i Oslo. Nå nyter jeg helgene jeg har her i Trondheim sammen med vennene mine, og det er mer enn nok for meg. Nå håper jeg bare at noen av de som enda bor i Trondheim velger å flytte til Oslo etterhvert, da vil virkelig livet mitt bli komplett. Ja, dette er et hint Julie ;-)

ANGRER JEG PÅ TATOVERINGENE MINE?

Det som er litt morsomt er at hver gang jeg forteller at jeg har en tatovering så kommer det nesten som et sjokk. Hvorfor kan jeg ikke forstå, for jeg føler ikke man må ha et spesielt utseendet eller stil for å ha tatovering. Jeg føler tatovering er noe de fleste har. Jeg kjenner flere med tatovering enn uten, litt morsomt egentlig. For dere som ikke visste at jeg har tatovering så har jeg både på ankelen og skulderen. Den første tatoveringen tok jeg da jeg var 16 år gammel, og den andre tok jeg da jeg var 18 år gammel. Litt for ung til å bestemme noe som skulle være på kroppen min for resten av livet if you ask me. Den jeg har på ankelen hadde jeg egentlig tenkt å ta på underarmen, TAKK gud for at jeg aldri gjorde det. Jeg var livredd for å angre, og da hadde det vært kjipt å ha en så synlig tatovering. Jeg vet ikke hvor kult det hadde vært å gått rundt med "Utøya 2011" på armen min nå. En veldig "privat" del av livet mitt som jeg ikke ønsker å vise frem så tydelig. 

UTØYA 22.07.11
Som veldig mange andre valgte jeg å ta en tatovering etter Utøya. På dette tidspunktet følte jeg at jeg ville ha noe som minte meg om denne hendelsen på både godt og vondt. Skal jeg være ærlig med dere var dette en lite gjennomtenkt tatovering som jeg bestemte meg for å ta på under et døgn. Jeg hadde ingen anelse om hvordan den skulle se ut eller hvor den skulle være, det eneste jeg var sikker på var at den skulle være enkel. Det er ingen hemmelighet at denne tatoveringen betyr mye for meg, men jeg hadde absolutt ikke tatt den igjen om jeg hadde fått muligheten nå. Jeg angrer ikke, men jeg har rett og slett ikke behov for å ha en tatovering på kroppen mer. Jeg skulle gjerne ønske at jeg kanskje hadde ventet noen år til, for det er utrolig vanskelig å vite om du tar det rette valget eller ikke når man bare er 16 år. 

HEROES
Denne tok jeg da 18 år gammel. Jeg mistet pappa da jeg var 14 år gammel, så mistet jeg Sondre på Utøya. Jeg hadde derfor lyst på en tatovering som var til minne for dem. Det morsomme er at de fleste tror dette er en harry tatovering jeg har tatt i fylla på grunn av "heroes", det er den absolutt ikke. Det var utrolig vanskelig å skulle finne en tatovering som passet til to mennesker som hadde så forskjellig betydning i livet mitt. Jeg bestemte meg for å tatovere "heroes" da begge var og fortsatt er helter i mine øyne. Dette er en tatovering jeg aldri kunne angret på da har en så spesiell betydning for meg, MEN jeg angrer på at jeg ikke tok noe annet. Tatoveringen er veldig stor og ikke minst synlig, noe jeg ikke er så fan av. Jeg skulle heller ønske jeg tatoverte forbokstavene, S&S for eksempel. Det er uansett ikke jeg kan få gjort noe med nå, den er og vil for alltid være på kroppen min. 

KONTROLLFREAK OG EGOIST

I går fikk jeg denne kommentaren på bloggen og den traff meg skikkelig. Ikke for at jeg ble lei meg over at jeg ble kalt en kontrollfreak og egoist, for man blir virkelig immun mot "stygge" kommentarer etter 9 uker på TV-skjermen. Den traff meg for at denne personen har mye rett i det hun skriver. Det er vel ganske åpenbart at hun har kalt meg disse tingene etter å ha sett meg på TV. Det er ingen hemmelig at jeg gjorde alt for å ha kontroll inne på hotellet, for det er akkurat dette som gjør at du kan komme langt. Jeg kom meg helt til uke 9, så noe riktig vil jeg absolutt si at jeg har gjort. Egoist vil jeg ikke si meg enig i, for jeg brydde meg veldig mye om de rundt meg. 

Det er likevel viktig å skille på den personen dere ser på TV-skjermen og den personen jeg er til vanlig. Jeg var ikke kontrollerende inne på hotellet for at jeg har vært på Utøya, jeg var kontrollerende for å prøve å redde meg og mine hver uke. Likevel så forstår denne personen at jeg har et behov for å ha kontroll etter det jeg har opplevd, for det har jeg. Forskjellen er bare at jeg må ha kontroll på situasjoner og ikke mennesker. Det har for eksempel tatt meg nesten 6 år før jeg kunne føle meg delvis trygg på å fly. Ikke for at jeg ikke vet at det egentlig er trygt å fly, for det er det. Det er bare det at jeg ikke har kontroll over situasjonen og da føler man seg hjelpesløs.

Jeg er ikke et kontrollerende menneske, jeg må bare ha kontroll over enkelte situasjoner for å beholde roen selv. Jeg var kontrollerende inne på hotellet, men jeg er virkelig ikke det i mitt " vanlige" liv. Et liv inne på Paradise Hotel kan ikke sammenlignes med et liv utenfor, så enkelt er det. Jeg ble fratatt kontrollen over mitt eget liv for snart 6 år siden, og det er da kanskje ikke så rart at jeg føler behovet for å ha kontroll.Det gjør noe med deg som person når et annet menneske bestemmer om du skal leve eller dø. Man må være i lignende situasjoner selv for å forstå hva jeg snakker om. Ikke alle kan forstå, og det er helt greit. 

Jeg like uansett slutten på kommentaren veldig godt, for det er så sant at man skal være forsiktig med å dømme andre. Jeg blir utrolig lei meg når jeg ser alt hatet Andrea får overalt. Hadde dere som skriver disse kommentarene kjent Andrea ville dere aldri skrevet sånt om henne. Hun er en av mine beste venner, og det hadde hun absolutt ikke vært om hun hadde vært et forferdelig menneske. Jeg lurer også på hvem som egentlig er de slemme her, for man er absolutt ikke noe bedre selv når man skriver stygge ting til andre :-) dobbeltmoralsk å kalle andre for mobber når man selv skriver stygge ting til mennesker man ikke kjenner engang. Takk for meg. 

KJÆRE FORELDRE

Etter å selv blitt en offentlig person har jeg vært vitne til mye rart. Det som er så merkelig er at med engang du ikke er en "privatperson" mer, så tillater mennesker seg å skrive alt mulig til deg. Med engang du er et kjent fjes er tydeligvis alt lov, for vi må bare tåle det. Det skremmer meg at visse mennesker har slike holdninger, og det sier vel alt om de som person. Selvfølgelig skal dere få lov til å ha meninger om meg, og selvfølgelig kan dere både komme med ris og ros. Merk bare forskjellen på konstruktiv kritikk og det å ønske meg død

Det som er skremmende er at det er utrolig mange barn som slenger dritt på nett ( veldig mange voksne også, men disse er dessverre håpet ute for uansett), og jeg lurer da på om foreldre får med seg hva barna driver med på nett? Jeg skjønner at det er umulig å få med seg absolutt alt, for jeg har vært et barn selv. Likevel vet jeg at det er mulig å ha en viss oversikt. Jeg tror de fleste barn vet at det ikke er greit å skrive stygge kommentarer til andre på nett, men vet de egentlig hvor skadelig det kan være ? Jeg er voksen å tar heldigvis ikke slike kommentarer innover meg, for jeg vet at det er mye uvitenhet bak disse kommentarene. Likevel finnes det andre der ute som ikke klarer å skyve vekk sånne kommentarer, og hva kan det gjøre med akkurat den personen? 

Jeg har vært heldig å ikke fått så mye hat, men jeg har likevel fått et par kommentarer som bekymrer meg. Jeg følger også med på mine kjære Paradise venner, og jeg har ofte blitt sjokkert over kommentarer enkelte får. " Din jævla hore, gå å dø" håper noen dreper deg" du er utrolig stygg" æsj, så ekkel du er" du fortjener å dø". Det er greit at man er et barn og at man enda har mange livserfaringer man skal ta med seg, men uansett alder er det aldri greit å ønske noen død. Det som bekymrer meg er at de kan skrive dette til fremmende mennesker, hva skriver de til de andre barna på skolen da? 

Det er mange som kommenterer på blogger, og dere vil for alltid være anonyme med mindre jeg blir kjent med en hacker, hehe neida joda. Dessverre så er det sånn at man kan gjemme seg bak tastaturet å skrive hva du vil til et menneske, uten å få noen konsekvenser. Det er jo også sånn at noen velger å kommentere på Instagram, der jeg kan se både navn og bilde. Kommentaren blir jo også stående i mitt kommentarfelt med navn og bilde, så det er jo veldig mange andre enn meg som leser denne kommentaren. Jeg tror kanskje ikke det er like kult at det står stygge kommentarer om andre på nett et par år fram i tid, da man kanskje har lært litt mer å endret meninger og holdninger om ting. 

Så kjære foreldre, vær så snill å følg bedre med på hva barnet ditt skriver til andre på nett. Det er forståelig at man tror det beste om barnet sitt, og at han/hun ikke gjør sånt. Det kan likevel være lurt å sjekke, for jeg regner med at du ikke vil at barnet ditt skal ønske andre dø, for å så fortelle hvor stygg og ekkel andre mennesker er. Jeg tror heller ikke barnet ditt ønsker at slike kommentarer skal ligge ute i offentligheten om noen år. 

Hvordan påvirket fortiden min meg på Paradise Hotel?

Jeg fikk et spørsmål for noen dager siden om jeg kunne fortelle litt om hvordan det var å være med på Paradise etter alt jeg har vært gjennom. Jeg synes det er fint at dere spør, for jeg vil virkelig være til hjelp til dere som ønsker det. Jeg fikk selv mye hjelp av å lese andre sine historier, og det er derfor jeg har bestemt meg for å være åpen om dette temaet. Så til dere som synes jeg bruker Utøya for alt det er verdt, bare bli vant til det ;-) dette er min blogg og jeg skriver om akkurat det jeg vil, og om dere virkelig tror jeg bruker noe så alvorlig for PR så får det bare være. 

Jeg føler likevel det er viktig å svare på dette spørsmålet, for det er ikke lenge siden jeg ikke klarte å reise for jeg var så redd. Jeg var redd for terror, flystyrt, ukjente mennesker.. ja you name it. Jeg var redd for å være redd og jeg var redd for å komme i ubehagelige situasjoner. Jeg var redd for alt. Jeg hadde en lang samtale med psykologen min da jeg fikk vite at jeg var tatt med i året sesong av Paradise. Vi begge var enig om at jeg kom til å takle presset, men man kan likevel aldri være sikker. Jeg skal ærlig innrømme at jeg var livredd for denne reisen.

Etter Utøya er det å ha kontroll veldig viktig for meg. Det er en av grunnene til at jeg har flyskrekk, for der har jeg virkelig ingen kontroll. Livet mitt ligger i noen andre sine hender, og det er skremmende. Sist en tok fra meg kontrollen sto det mellom liv og død, og det var helt jævlig. Jeg vil aldri komme i en sånn situasjon igjen, og jeg unngår derfor ofte situasjoner der jeg føler at jeg ikke har kontroll. Det er ingen hemmelighet at du mister mye av kontrollen med engang du sjekker inn på hotellet. De tar fra deg all kontakt med omverden, de bestemmer så og si alt over deg og du skal i tillegg være med på et ganske tøft spill. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg hadde mange tøffe dager inne på hotellet, og jeg vurderte faktisk å trekke meg i uke 4. Jeg klarte heldigvis å ta meg sammen, og presse meg selv til å holde ut. Jeg hadde mange tunge dager inne på hotellet, og det var ofte jeg måtte ut for å snakke med noen. 

Likevel er jeg glad for at jeg presset meg selv gjennom dette, for jeg føler absolutt at det har gjort meg noen erfaringer rikere. Alle som har slitt med angst og depresjoner vet at det ikke bare er å gjøre noe helt utenom det vanlige, og gi fra seg kontrollen man egentlig ikke har. Jeg hadde ikke klart dette for noen år tilbake, men jeg har heldigvis vært flink til å presse meg selv hele veien. Det er også det som har gjort at jeg har kommet meg så langt den dag i dag. Det er bare litt under et år siden jeg vurderte å ikke reise til New York, rett og slett for at jeg var livredd terror. Når jeg først klarte å sette meg på flyet til New York var jeg livredd for offentlig transport i New York . Jeg presset meg også til å ta offentlig transport, og vet dere hva? Jeg følte virkelig at jeg mestret noe. Jeg lærte også at det ikke var så skummelt som jeg trodde, og det er det viktigste. 

Hadde det ikke vært for at jeg er så flink til å presse meg selv og bite tennene sammen, ville jeg nok ikke klart å vært med på Paradise Hotel. Man er selvfølgelig forskjellig, og noen er flinkere til å presse seg selv enn andre. Det er viktig å ha tålmodighet og ta tiden til hjelp, for alt vil ordne seg til slutt. Jeg hadde aldri trodd at jeg noen sinne kom til å føle meg som et normalt menneske igjen etter alt jeg opplevde, men det gjorde jeg. Det tok lang tid før jeg så lyset i tunnelen igjen. Det har vært mye tårer, redsel, sinne og ikke minst utfordringer. Paradise Hotel var en av dem. 



 

 

Å snakke om det som er vanskelig

Jeg må takke alle for de hyggelige tilbakemeldingene jeg fikk på innlegget mitt i går. Det er mye lettere å åpne seg når man får så mye støtte ♥ Jeg fikk en melding på facebook i går der jeg fikk skryt over at jeg klarer å snakke om det som er vanskelig, og det betyr veldig mye. Innlegget kan du lese her

Det har ikke alltid vært lett å snakke om dette, og det er ikke så lenge siden jeg klarte å åpne meg helt. Det er selvfølgelig veldig skummelt å skulle åpne seg for så mange mennesker, mennesker jeg ikke vet hvem er engang. Likevel så gir det meg noe, for jeg håper jeg kan hjelpe andre ved å dele mine erfaringer. Jeg fikk selv hjelp av sosiale medier, av andre som turte å skrive om det som er vanskelig. Jeg gikk i mange år å følte meg som en taper, og at jeg var unormal. Det var vanskelig å være en ungdom som hadde problemer med angst og depresjoner, og jeg følte meg ofte alene. Det var ikke før jeg begynte å lese andre sine historier at jeg forsto at jeg hverken var unormal eller en taper, jeg var bare et menneske. Angst og depresjoner kan komme av så mye, man trenger ikke å overleve Utøya eller å miste en pappa for å slite etterpå. Det som var veldig lærerikt av å lese andre sine tanker og erfaringer er at vi hadde mange av de samme problemene, men en helt forskjellig bakgrunn. 

Jeg følte for å dø

Jeg husker ikke nøyaktig hvor mange måneder etter 22 juli jeg satt på bussen på vei inn til Oslo, men det var et par måneder senere. Jeg var på vei til advokaten min der jeg skulle få lese gjennom avhørene til oss overlevende, og jeg skulle snart få vite hva som hadde skjedd med Sondre. Jeg ble satt på et rom alene med en pc foran meg. Hva skulle jeg gjøre nå? Det var et søkefelt øverst til høyre, og jeg visste at jeg var noen få tastetrykk unna av å få vite nøyaktig hva som hadde skjedd med han. Ikke bare skulle jeg få vite hva som hadde skjedd med han, jeg skulle også få vite hva som hadde skjedd med de andre. Det var også mye jeg hadde glemt fra den dagen, så jeg var livredd for hva jeg kunne bli påmint. 

Jeg hadde aldri trodd jeg kunne glemme noe fra den dagen, men jeg tror kroppen og hodet valgte å stenge mye ute. Det var mye følelser og inntrykk, og jeg tror ikke kroppen klarte å håndtere alt. Jeg klarte til slutt å skrive inn navnet hans i søkefeltet, og plutselig dukket det opp masse tekst der hver setning med ordet " Sondre" i var understreket med gul. Jeg følte meg som en robot der jeg satt, jeg leste alt av detaljer jeg bare kunne finne. Jeg prøvde å finne ut hva, når og hvorfor. Jeg analyserte samtidig som jeg bannet og gråt. Alt gikk på autopilot til det plutselig ikke var mer å lese. Det føltes ut som hjertet mitt stoppet og kroppen falt sammen, det var plutselig ingenting som ga mening mer. 

Jeg satt på bussen tilbake til Tønsberg. Jeg prøvde å fokusere på alle menneskene rundt meg, for om jeg mister fokus vil jeg knekke sammen. Jeg gikk fra å tenke på den blå strikkagenseren hun til høyre hadde på seg til hvor mange skudd som ble avfyrt. Jeg tenkte på at det snart var jul, til jeg plutselig husket beskrivelsen av blod overalt. Hvorfor kunne jeg ikke bare ha normale problemer som de andre 16-åringene jeg kjente? Hvorfor var mine problemer angst, depresjoner og traumer? Hvorfor kunne ikke bussen være fremme snart? Jeg klarer snart ikke å late som ingenting er galt mer, for akkurat nå er alt galt. De siste minuttene på bussen føltes som en evighet, og jeg husker at jeg ikke kunne gå fort nok fra busstoppen og hjem til meg. Tårene rant, det var umulig å holde de inne mer. Jeg hadde lyst til å skrike, men jeg ville ikke at noen skulle tro jeg var gal. Kanskje det var det jeg var, gal

Jeg husker mamma sa noe til meg i det jeg kom inn døren, men jeg klarte ikke å tyde hva hun sa. Det føltes ut som at bena mine skulle svikte under meg, jeg måtte legge meg NÅ. Jeg klarte å komme meg inn på rommet før jeg falt ned i sengen. Jeg lå i fosterstilling å gråt, og gråt og gråt. Var det virkelig sånn her livet skulle være? Skal jeg ligge i sengen min å gråte over venner som er drept, når jeg selv overlevde. Skal jeg noen sinne klare å leve med denne urettferdigheten jeg føler? Hvor lenge skal jeg fortsette å være redd? Når skal angsten gi seg? Det føltes ut som jeg la meg ned for å dø, for det kjentes ut som at kroppen ikke orket mer. Jeg var så langt nede at jeg skulle ønske jeg kunne dø, samtidig som jeg følte at jeg måtte være takknemlig for at jeg enda var i livet. Det var bare så jævlig vondt, og jeg visste ikke om jeg kom til å klare å ha det sånn her mer. Lengselen, savnet og urettferdigheten. Det var så vondt.

Det hjalp ikke å operere

For nesten 4 år siden bestemte jeg meg for å operere puppene mine. Jeg hadde tenkt på det i mange år, og jeg ventet egentlig bare på å bli gammel nok til å kunne operere. På den tiden hatet jeg puppene mine mer enn noe annet, og det tok meg nesten et år før jeg klarte å vise de til min daværende kjæreste. Jeg la sokker i BH-en i en alder av 17 år, for det var så mange topper jeg " ikke " kunne bruke på grunn av at jeg ikke hadde store nok pupper. 

Etter operasjonen følte jeg meg så bra. Jeg kunne endelig bruke de toppene jeg ikke kunne gå i før, jeg kunne også føle meg bra i bikini på stranden og endelig kunne jeg tørre å vise puppene mine til en fremtidig kjæreste. Jeg hadde endelig fått selvtilliten tilbake igjen.... i noen måneder. Med engang jeg hadde blitt vant til mine nye pupper fant jeg noe nytt å plukke på. Jeg var jo litt chubby, så hvorfor ikke begynne med bikinifitness? Jeg ble tynn, veldig tynn. Hjalp det? absolutt ikke. Med engang jeg ikke klarte mer av strenge dietter og masse trening gikk jeg opp i vekt igjen, og da var det også feil. Jeg var virkelig deprimert i en periode, for uansett hva jeg gjorde mot og med meg selv så ble jeg aldri fornøyd. 

Det tok meg noen år før jeg klarte å forstå at det er det innsiden jeg må gjøre noe med, og ikke det på utsiden. Selvfølgelig er jeg mer fornøyd med puppene mine nå enn hva jeg var da, men det har egentlig ingenting å si. Hadde jeg ventet noen år ville jeg ikke brukt penger på silikon den dag i dag, for jeg har det mye bedre med meg selv nå enn hva jeg hadde da. Dette kommer fra en jente som hadde store komplekser med puppene sine, så alt kan virkelig endre seg med tiden for dere som ikke tror det. Hva andre velger å gjøre med kroppen sin er ikke min sak, og jeg synes ikke man er et dårlig menneske selv om man velger å endre ting med seg selv. Jeg kan forstå hvorfor noen velger å operere, for jeg har vært der selv. Jeg synes likevel det er viktig å få frem at det ikke alltid vil hjelpe å legge seg under kniven, for det føler jeg er viktig å få frem. Man må rett og slett lære å elske seg selv, og den oppgaven kan være utrolig vanskelig noen ganger. Jeg finner enda ting med meg selv som jeg ikke er fornøyd med, men forskjellen fra da til nå er at jeg har lært meg å forstå at jeg er bra nok. Jeg er ikke perfekt, og endelig har jeg lært meg å godta det.

Jeg har skrevet et lignende innlegg tidligere, men jeg ønsket å skrive det igjen da jeg har flere lesere nå. Jeg synes også det er et viktig tema å snakke om, for jeg kjenner selv på presset mange av dere gjør. Innlegget kan du lese her

Min historie / Utøya

Det har vært mye fokus og spørsmål rundt Utøya etter at det kom frem i introen min at jeg befant meg der 22.07.2011. Jeg kan forstå at dere er nysgjerrige, for det hadde nok jeg også vært om jeg ikke hadde vært der selv. Jeg har derfor bestemt meg for å fortelle historien min på nytt.

Det høres kanskje rart ut, men det er mye rundt denne dagen som er helt borte. Jeg tror nok jeg har fortrengt mye, men det er egentlig helt ok. Det er mange detaljer jeg ikke har behov for å huske, da det ikke gir meg noe som helst. Jeg leste gjennom avhøret mitt for noen år siden, og det var nesten som å lese en annen person sin historie. Jeg hadde aldri trodd jeg kom til å glemme noe som helst av den dagen, men heldigvis har jeg gjort det. Jeg skal likevel prøve å fortelle historien min så godt jeg kan. 

Det var ikke lenge etter vi hadde hørt om tragedien i Oslo da første skuddet ble avfyrt på Utøya. Skudd høres veldig annerledes ut i virkeligheten enn hva det gjør på film, så jeg klarte ikke å forstå hva det var for noe. Jeg var likevel redd for at det var en bombe, og da jeg fikk beskjed om å løpe inn i skolestua som er et lite "hus" nektet jeg. Var de lydene vi hørte bomber var det dummeste vi kunne gjøre å gjemme oss inne i et bygg, for da var det større sannsynlighet for å dø. Heldigvis hadde jeg Victoria ved min side som dro meg inn i skolestua, selv om jeg kjempet imot. Jeg husker alle løp rundt meg å barrikaderte vinduer med madrasser, stoler og bord. Jeg derimot sto bare på gulvet å gråt uten å røre meg.

Plutselig lå jeg under en sofa sammen med to venner, hvordan jeg kom meg under sofaen husker jeg ikke. Er det noe jeg husker derimot, så er det redselen av å ikke vite hva som skjer. Jeg vet ikke hvor lenge vi lå under sofaen før Breivik tok i dørhåndtaket. Da han kjente at døren var låst begynte han å skyte inn i glassvinduet på døren. Plutselig tok adrenalinet over kroppen å jeg begynte å løpe i den retningen Breivik skøyt for å komme meg inn på et rom å gjemme meg der istedenfor. Etter at han hadde fyrt av 3-4 skudd ble det helt stille og han forsvant. 

Jeg vet ikke hvor mange timer vi satt inne i skolestua, men det føltes som en evighet. Meldinger tikket inn på telefonen hele tiden, og likevel er det kun en av de jeg husker og den var fra mamma. Jeg husker hvor jævla vondt det var å vente på å dø mens stakkars mamma satt hjelpesløs i Tromsø. Jeg husker hvor vondt det var å vite at jeg aldri skulle få se henne igjen. Det var så urettferdig. Skuddene fortsatte utenfor vinduet, hvor er hjelpen? Vi hørte et slutt et helikopter, endelig var vi reddet. Hjelpen kom aldri og det viste seg å være et helikopter som fløy over for å lage nyheter. Etter mange timer med tårer, redsel og lyder av skudd var det plutselig noen som ropte "POLITI" før døren ble slått opp. Jeg husker at jeg tenkte "LØP NÅ". Jeg var lei av å være redd og var egentlig bare klar for å dø. Vi hadde allerede hørt at det var en politimann som skøyt og drepte vennene våre, og nå var de kommet for å ta oss. Da jeg kom ut av rommet fikk jeg beskjed om å legge med ned med hendene over hodet. Nå skjer det

Ingenting skjedde, utenom politimenn som forsikret seg om at det ikke var noen terrorister i skolestua. Jeg så plutselig Victoria som satt i rommet ovenfor meg å gråt. Vi hadde klart å løpe på hvert vårt rom i det han begynte å skyte. Jeg husker enda hvor godt det var å klemme henne igjen. Vi hadde overlevd. Etterhvert som politiet fikk samlet oss så vi hvor mange som hadde gjemt seg i dette bygget, 47 stykker. Vi var så mange at brannalarmen gikk flere ganger på grunn av at det ble for varmt, det sier vel sitt. Etterhvert fikk vi lov til å ringe de vi ønsket å ringe. Jeg kan enda huske følelsen da jeg ringte mamma for å fortelle at jeg ikke lengre var i fare, og at alt kom til å bli bra. Jeg håper og tror at jeg aldri må ta en sånn telefon igjen. Det var både jævlig vondt og godt på samme tid.

Etter mye venting skulle vi få komme oss på en båt som skulle frakte oss vekk fra øya. Politiet ga oss streng beskjed om å holde hendene opp mens vi gikk, ellers kunne vi bli skutt. Akkurat da tenkte jeg politiet kunne håndtert det mye bedre, og ikke skremt oss mer enn nødvendig. Senere har jeg forstått at de gjorde dette for vår sikkerhet. Synet som møtte oss da vi kom ut av skolestua var absolutt ikke hyggelig. Det var blod og døde mennesker innpakket i hvite laken overalt. Aldri hadde jeg forestilt meg at jeg skulle være vitne til noe forferdelig i en alder av 16. 

Vi var en av de siste gruppene som ble fraktet til Sundvollen Hotell, og det var kanskje noe av det verste med hele opplevelsen. Det å løpe rundt for å finne ut hvem som hadde overlevd og ikke var helt jævlig. Jeg husker følelsen av urettferdig og sinne. Hvorfor skulle jeg få en ny sjanse og ikke dem? Jeg husker enda da vi fikk beskjed om at siste buss var på vei. Jeg husker enda den enorme smerten når Sondre ikke kom ut av den bussen. Selv om jeg forbinder Sundvollen med mest vondt, kommer jeg aldri til å glemme samholdet vi som var der hadde. Klemmene vi ga hverandre, tingene vi sa og gleden av å se hverandre igjen.

Når Paradise ikke sendes på TV

Jeg har fått spørsmål om jeg syntes det er kjipt i helgene når Paradise ikke sendes på TV, og svaret er helt klart nei. Jeg syntes selvfølgelig det er kjempe gøy å følge med på Paradise Hotel nå som jeg er med selv, men herregud så godt det er de dagene det ikke sendes på TV.  Jeg vet ikke hvorfor, men jeg stresser utrolig mye før hver episode. Det er umulig å huske alt man har sagt å gjort der inne, noe jeg synes er litt ubehagelig, haha. De klipper jo faktisk en hel dag ned til 45 minutter, så ting kan jo oppleves og oppfattes veldig annerledes på TV enn hva det var for oss. 

Jeg regner med at dette kommer til å bli lettere når jeg er mer vant til mitt "nye" liv. Det har jo faktisk ikke vært mer enn 8 episoder, så det er vel kanskje ikke så rart at jeg føler det som jeg gjør. Jeg er dessverre veldig opptatt av hva andre tenker og mener, noe man egentlig ikke kan gjøre når man har tatt valget om å være en offentlig person. Jeg må likevel si at jeg er positivt overrasket, for jeg hadde aldri trodd at jeg kom til å få så mange hyggelige tilbakemeldinger som det jeg har fått. Det er så utrolig hyggelig at dere tar dere tid til å skrive til meg, det betyr veldig mye. Jeg tror ikke dere kan forstår hvor utrolig mye jeg setter pris på det. Jeg gruet meg faktisk veldig til å dra ut på byen da det begynte å sendes på TV, for jeg vet selv hvordan enkelte mennesker kan oppføre seg med litt alkohol i blodet. Heldigvis har jeg kun møtt på hyggelige mennesker, noe som gjør kvelden så veldig mye bedre ♥

What i need to do

SPARE PENGER: En litt oppgitt, trøtt og sulten Sofie holdt akkurat på å bestille take away istedenfor å lage mat selv. Ikke akkurat veldig sparsomt eller hva? Jeg er utrolig dårlig når det kommer til å spare penger, noe som egentlig er en veldig dårlig egenskap/vane. Ettersom jeg skal flytte til USA uten noe inntekt i 5 måneder må jeg virkelig lære meg å spare.  

DRIKKE MINDRE ALKOHOL: Herregøøød denne er viktig, stakkars levra mi. Jeg har drukket aalt for mye det siste halvåret og det er virkelig på tide å roe ned litt. Det koster mye penger, du våkner opp med fylleangst og bruker en hel søndag på å ligge på sofaen, ikke verdt det!

LEVE SUNNERE: Det er ingen tvil om at jeg har koset meg med junkfood, godteri, brus, alkohol og annet snacks det siste halvåret. Det er viktig med et balansert kosthold, men den siste tiden har jeg kun spist usunt noe som IKKE er bra. Derfor har jeg bestemt meg for å kutte ned på drittmat og begynne å spise mer sunt igjen. 

TRENE HARDERE: Jeg har blitt litt for komfortabel på trening det siste året, og har nesten ikke presset meg selv noe særlig. Jeg skal derfor begynne å fokusere på å løfte tyngre, få større rumpe å begynne å..... løpe

SPISE MER VEGETARMAT: Jeg har virkelig ikke skjønt hvorfor jeg ikke har gjort dette tidligere. Jeg bryr meg veldig mye om dyrene, så hvordan latskapen vinner over samvittigheten kan jeg ikke forstå. Jeg har uansett lyst å gjøre en forskjell og skal derfor begynne å spise mer vegetarmat. Jeg spiste det hver eneste dag mens vi var i L.A og det er jo virkelig super godt!

Jeg feirer også deg

Jeg tenker litt på deg hver eneste dag. Når a-ha kommer på radioen, når jeg står på stranden, når jeg ser noen med skinnjakke eller når jeg bare savner deg. Du er alltid med meg på en eller annen måte. Det er likevel på dager som dette at jeg tenker ekstra på deg. Ingen kake, ingen telefon og ingen besøk. Det vil alltid være et ekstra savn på dager som dette, men jeg velger likevel å feire. Selv om du ikke er her er det fortsatt utrolig mange andre pappaer som fortjener litt ekstra oppmerksomhet. Det er godt å kunne feire en sånn dag som dette med et smil om munnen, godt selskap og masse kake. Det er godt for at jeg feirer andre mennesker jeg bryr meg om, men jeg feirer også deg pappa. 

Hvor vil jeg egentlig være?

I dag når jeg logget inn på blogg.no så jeg  " 1 leser 8 måneder igjen". 8 måneder? Hva handlet det innlegget om ? Kanskje Los Angeles? 14.10.2015, for 11 måneder siden hadde jeg bestemt meg for å flytte til Oslo. Hadde dette stemt hadde jeg bodd i Oslo akkurat nå. Istedenfor har jeg en leilighet i Tønsberg mens jeg bytter på å bo i tre forskjellige byer. 

Det er ingen hemmelighet at jeg har 100 baller i luften, det er så utrolig mye jeg vil og ikke minst SKAL gjøre. Det å bo i Oslo er en av de. For et år siden var jeg helt sikker på at jeg kom til å bo i Oslo nå, men det gjør jeg altså ikke. Istedenfor flytter jeg til Los Angeles om 3 måneder. Jeg har allerede sett for meg hvordan livet mitt kommer til å være om 8 måneder, men hvor vil jeg egentlig være? Er det noe jeg har lært med meg selv så er det at jeg ikke kan bestemme meg for noe langt fram i tid, for jeg vil mest sannsynlig endre mening. Det vil dukke opp noe bedre, kulere og morsommere enn hva jeg først hadde planlagt og da er jeg ikke vond å be. Selv om jeg har bestemt meg for å slutte å skrive innlegg om avgjørelser jeg tar som ikke er 100% sikker, er jeg likevel glad jeg gjorde det. Det er morsomt å se hvilke planer og mål jeg hadde for et år siden og sammenligne de med nåtidens mål og drømmer. 

Memories





















You will never know the true value of a moment until it becomes a memory. Make the most of the moment cos you never know what you have until it's gone.
- Dr. Seuss

" Anbefaler du silikon ? "

I og med at jeg har vært åpen om min operasjon har det også kommet henvendelser jeg syntes er ubehagelig. Jeg skjønner at det er mange som er nysgjerrig, jeg var det selv før jeg la meg under kniven. Det som likevel gjør meg trist å se er at det er veldig mange unge jenter som har kontaktet meg gjennom disse tre ( snart fire) årene jeg har hatt silikon. Jeg vil bare starte med å si en ting, jeg kan hverken anbefale eller ikke anbefale å ta silikon. Det er ikke min jobb. Jeg har mine grunner og mine oppfatninger rundt dette, du vil kanskje ha noen andre. 

Likevel kan jeg komme med egne erfaringer, og jeg vil derfor starte med å si....kjære jenter, dere er vakre AKKURAT som dere er. 

Jeg vet selv at det kan være vanskelig å tro på, for jeg fikk høre det selv. Jeg håper derfor at du som leser dette kan legge alle meninger til side for noen minutter å faktisk prøve å forstå budskapet. For sannheten er at om jeg hadde fått tilbud om å ta silikon nå, ville jeg ikke gjort det. Tro deg eller ei, du endrer deg utrolig mye som person på 3 år. Jeg har et helt annet syn på kropp nå enn hva jeg hadde da. Jeg har et helt annet selvbilde og ikke minst en helt annen oppfatning. 

Det er ikke det at jeg angrer på at jeg tok silikon, men det er rett og slett bare ikke et behov mer. Aldri i livet at jeg hadde brukt 33.000kr på PUPPER den dag i dag. Det er så utrolig mye annet jeg ville brukt pengene mine på, som en leilighet eller Chanel vesken jeg har ønsket meg så lenge. Dere tenker kanskje at jeg aldri hadde komplekser med puppene mine, og derfor ikke vet hva jeg snakker om. Tro meg jenter, jeg hatet puppene mine. Det var så ille at jeg gråt meg i søvn. Jeg la sokker i BH-en i en alder av 17 år. Det tok 6-7 måneder før min daværende kjæreste fikk se puppene mine. Gabriel som jeg var sammen med i 2 år fikk aldri se dem. Jeg stresset faktisk med å operere de når jeg møtte Gabriel, for jeg skammet meg sånn. Ikke faen at en så bra gutt skulle få se puppene mine, da kom han aldri til å ville ha meg. Jeg har aldri hatet noe så mye som jeg hatet puppene mine, jeg følte meg som en gutt. 

3 år senere har jeg funnet ut at det ikke bare var puppene som var problemet, det var også tankene mine. Jeg var en usikker 18åring som ville gjøre alt for å passe inn. Jeg hadde et krav til meg selv som er helt uoppnåelig, for jeg ville være perfekt. Hvem ville uansett elske en jente uten pupper? Hvem ville i det hele tatt se meg naken uten å tenke at jeg så ut som en gutt? Dette var tankene til en 18 år gammel Sofie. Dette er langt i fra tankene til 21 år gamle Sofie. Jeg har lært meg at det er ikke puppene eller kroppen som avgjør om noen vil elske deg eller ikke, det er hvordan du er som person. Jeg har lært at jeg ville blitt elsket uavhengig av puppene mine. Jeg har lært at gutter som ikke vil ha jenter på grunn av BH størrelse er små drittunger jeg uansett ikke ville ha vært sammen med. Jeg har lært så utrolig mye på bare 3 år. Jeg prøver ikke lengre å være perfekt, det vil jeg ikke være. Jeg jobber med å lære å elske meg selv, for det er så jævlig viktig. 

Så kjære jenter, bruk heller pengene deres på noe kult. Reis til et annet land, opplevd nye kulturer, kjøp deg noe du virkelig har lyst på eller sett pengene på en BSU-konto. Det kan jeg garantere at du ikke vil angre på. Fjern " Ta silikon med engang jeg fyller 18 år " fra to do listen din. Voks litt, lær litt og reflekter. Føler du det fortsatt helt likt noen år senere er det ikke verre enn å ta silikon da. Det er absolutt ikke noe å stresse med. 

Some facts

Jeg snakker to dialekter
Mamma er fra Tromsø og pappa er fra Tønsberg, derfor snakker jeg nord-norsk når jeg er i Tromsø og bokmål når jeg er i Tønsberg. Det er søring-dialekten som faller meg mest naturlig da det er den jeg bruker mest. Litt rart da Tromsø var mitt fødested og jeg har bodd der utrolig mange år. Likevel føler jeg meg mer fra Sør-Norge enn Tromsø. Mamma, du fødte meg i feil by!

Jeg har bodd 3 steder i Norge
Tromsø, Tønsberg, Trondheim og nå Tønsberg igjen. 

Jeg blir fort irritert 
Det skal dessverre ikke veldig mye til før jeg irriterer meg over andre mennesker. Jeg er heldigvis ikke langsint, så det går gjerne over etter noen minutter. 

Jeg har et veldig stort hjerte
Denne er litt morsom, siden alle tror jeg er en skikkelig bitch før de blir kjent med meg. Jeg bryr meg veldig om mennesker og dyr og gjør gjerne alt for at alle skal ha det bra. Jeg blir også utrolig fort glad i andre. Jeg er ikke en person som trenger å ha kjent noen i mange måneder/år før jeg åpner meg og virkelig bryr meg om de. Jeg er helt sikker på at min framtidige jobb kommer til å være å hjelpe mennesker og dyr som ikke har det så alt for bra. At jeg har resting bitch face kan jeg dessverre ingenting for, det er heldigvis det indre som teller er det ikke? ;-)

Jeg elsker å synge og danse
Dere kan tro jeg er sliten i stemmebåndet etter en biltur helt alene. Jeg synger også mye i bilen med andre om jeg er trygge på de rundt meg. Jeg har helt forferdelig sangstemme og kan virkelig ikke danse, derfor er dette noe jeg gjerne gjør etter et par glass innabords. Med litt promille tror jeg virkelig at jeg er verdens beste danser og danser som om jeg skulle vært med på " Skal vi danse". Sånn som nå spiller jeg musikk og synger mens jeg skriver dette innlegget, noe som sikkert fører til masse skrivefeil. I tillegg tar det dobbelt så langt tid å skrive da jeg er mer opptatt av å synge. Det irriterer meg hver eneste dag at jeg ikke har sangstemme, da jeg er helt sikker på at dette er noe jeg ville drevet med om jeg bare hadde kunnet :(

Jeg er redd for å elske
Dette høres kanskje litt rart ut etter at jeg nettopp skrev om hvor åpen jeg er mot andre mennesker, for det er jeg virkelig. Hos meg er det likevel en forskjell på å være åpen mot noen å få noen så nær at du faktisk elsker dem. Jeg vet ikke hva det er, men når jeg virkelig begynner å bry meg om noen er det denne veggen som alltid kommer opp. Jeg klarer ikke å slippe noen helt inn. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg er nok rett og slett veldig redd for å bli såret? Dette gjelder ikke bare gutter, men også venninner. Utrolig irriterende egentlig. Dette er virkelig noe jeg MÅ jobbe med. 

Urolig

" Er valgene dine nøye gjennomtenkt?"

" Du har flyttet så mye" 

" Hva rømmer du fra? 

" Du er så urolig "

Dette er ting jeg får høre veldig ofte, både av kjente og ukjente. Jeg forstår hvorfor disse spørsmålene stadig dukker opp, for jeg kan skjønne hvordan det ser ut fra utsiden. Jeg har tross alt bodd i 3 forskjellige byer i Norge, jeg er alltid ute og reiser og finner alltid på noe nytt. Jeg skal ikke legge skjul på at jeg både er rastløs og urolig, men hvorfor må det være noe negativt? 

Jeg vet det er mennesker der ute som er bekymret over meg og tror jeg har det veldig vondt på innsiden. Det er ikke sant. Det er absolutt ikke perfekt, men livet mitt er veldig bra for tiden. Mye for at jeg endelig har begynt å gjøre de tingene jeg ønsker, som å flytte og reise. Jeg fikk et annet syn på livet etter 22 juli, noe som er bakgrunnen til både rastløsheten og uroligheten min. " Jeg trodde jeg skulle dø " sa jeg sist jeg ble spurt om dette. Det er nok ikke en fasit på dette, men jeg fikk lyst til å leve livet mitt akkurat som jeg ville etter Utøya. Mens jeg ventet på å dø angret jeg på alle tingene jeg ikke hadde gjort, og det sugde. 

Nei, jeg stresser absolutt ikke med å få gjort alt jeg ønsker før jeg dør. Så lenge jeg vet at jeg har levd livet mitt som jeg selv ønsker, og ikke etter alle andres forventninger er jeg fornøyd. Jeg har selv fått erfare at livet kan bli snudd opp ned når du minst venter det, noe som har gitt meg et helt annet syn på livet. Jeg forventet ikke å frykte for livet mitt en regnfull fredag for 5 år siden, for kunne det skje da kan det skje igjen. Det høres kanskje ut som at jeg går rundt å er redd for å dø, det er heller ikke sannheten. Jeg har bare lært meg å sette pris på livet.

Jeg vet dette innlegget er rotete, men jeg klarer dessverre ikke å forklare det på en bedre måte. Det er uansett ingen grunn til bekymring, for jeg elsker rastløsheten min. Den har gitt meg så jævlig mye bra i livet, som jeg ikke ville hatt uten den. 

" Tenk logisk nå, Sofie "

I går når jeg satt på flyet hadde jeg lyst å gråte. Jeg ble så jævlig stolt over meg selv at tårene presset på. Hadde det ikke vært for at jeg hadde to personer ved siden av meg ville jeg latt de komme. Det er ikke ofte jeg gråter av glede, men denne gangen hadde jeg virkelig fortjent å gråte så mye jeg bare kunne. 

Er det noe jeg har lært etter 22 juli, så er det at angst kan komme i mange former. Er det noe jeg virkelig ble redd for etter hendelsen så var det å fly. Jeg har aldri vært redd for å fly før, så det var utrolig tungt å plutselig skulle være livredd noe jeg innerst inne visste ikke var farlig. Jeg vet hvor lite sannsynlighet det er for at noe skjer og jeg vet at det er mye farligere å kjøre bil. Uansett hvor mange piloter jeg snakket med, hvor mye fakta jeg fikk kastet over meg og hvor mye jeg fløy ble det aldri bedre. Det var ikke flyet som var problemet, det var det å stole på to mennesker jeg ikke kjente. Jeg hadde ikke kontroll, de hadde. 

Jeg tror du kommer til et punkt i livet hvor du bare for nok. Du får nok av å være redd, lei deg, sint og hjelpesløs. Som jeg skrev i et innlegg for noen dager siden har jeg begynt å godta at jeg ikke er perfekt. Jeg har problemer og diagnoser som sikkert vil være her en god stund til, men det viktigste er at de ikke skal være her for alltid. Jeg har kommet til et punkt der jeg ønsker å jobbe med det som er vanskelig, blant annet det å fly. I går fløy jeg fra Oslo til Tromsø, og vet dere hva? Det er den beste flyturen jeg noen sinne har hatt. Jeg sjekket IKKE værmeldingen før jeg skulle reise som jeg alltid gjør. Jeg fikk sove natten før, noe jeg vanligvis ikke klarer. Jeg kaldsvettet ikke før jeg skulle gå på flyet. Jeg fortalte ikke flyvertinnene at jeg hadde flyskrekk. Jeg SOVNET til og med på flyet, noe jeg aldri gjør. Noe som ikke er så rart da jeg er livredd og alltid på vakt. 

Før jeg gikk på flyet sa jeg til meg selv " Tenk logisk nå, Sofie". Alle tanker om turbulens, risting, varierte lyder fra motoren og død forsvant helt. Jeg følte meg trygg, selv om to personer jeg ikke kjente hadde kontrollen. Mange vil sikkert ikke forstå hvorfor jeg er så stolt over meg selv for noe så "lite", noe som er greit. Du som ikke forstår var heller ikke en av de som satt ved siden av meg på flyet når jeg gråt, hadde panikk og måtte få flyvertinne til å komme. Det å bare kunne lese et blad, sove litt og nyte utsikten var helt fantastisk. Jeg vet at flyskrekken ikke har forsvunnet helt, men jeg er på vei i riktig retning. For bare en måned siden kunne jeg aldri fortalt meg selv å tenke logisk, det hadde aldri hjulpet. Det var uansett for en måned siden, nå er jeg her. Det gjør meg lykkelig. 

Inspiration

Jeg må bare si tusen takk for alle fine tilbakemeldinger jeg har fått på innlegget mitt om å godta hvordan livet mitt er akkurat nå <3 du kan lese det HER

Jeg må starte med å si at jeg virkelig setter pris på absolutt alle hyggelige tilbakemeldingene jeg får. De hjelper virkelig når du velger å åpne deg om noe som er så sårt. Det var likevel to tilbakemeldinger som virkelig satte sine spor. Det var de to som sa at jeg var en inspirasjon. Wow! Jeg? Når jeg skriver innleggene mine er det aldri en baktanke rundt det, det er bare følelser som kommer som jeg få ut . Innlegget om å godta ble skrevet midt på natten, men jeg valgte ikke å publisere det før dagen etterpå. Jeg fikk rett og slett ikke sove før jeg hadde fått ut alle tankene mine. Det er min terapi. 

Det er ikke bare det å skrive som er min terapi, det er også å motta hyggelige tilbakemeldinger. Om jeg vet at jeg kan hjelpe andre med å dele mine historier, hjelper det meg også. Det gir meg et mot til å fortsette og aldri aldri aldri gi opp. Den ene tilbakemeldingen var fra en gutt jeg møtte ute på byen. Han turte først ikke å snakke til meg for at jeg så skummel og bitch ut ( hørt den før). Det morsomme er at jeg alltid får høre " HERREGUD DU ER JO SÅ HYGGELIG". Nettopp av en så enkel grunn at jeg ikke er en skummel bitch, utseendet mitt kan jeg dessverre ikke gjøre noe med. 

Meen fram til poenget. Vi hadde bare en vanlig fylleprat som alle har i fylla. Utvekslet Snapchat, snakket om framtiden, nevnte blogg, skole ja you name it. Han kjenner ikke meg og jeg kjenner ikke han. Likevel tok han seg tid til å skrive en skikkelig fin melding til meg på Snapchat etter å ha lest innlegget mitt. For en utrolig hyggelig ting av en som ikke kjenner meg å gjøre. Bare det å få høre at jeg var en inspirasjon fra en som ikke kjenner meg engang, det betydde utrolig mye. 

Jeg er så utrolig glad for at det finnes sånne mennesker som sier hva de tenker. Jeg leser ofte tekster selv som jeg virkelig finner inspirerende, men jeg er alt for dårlig til å fortelle det. Nå som jeg merker selv hva det gjør med meg å få tilbakemeldinger som virkelig varmer langt inne i hjerterota skal jeg virkelig bli flinkere til å gi dem selv. Jeg tror vi mennesker er alt for dårlig til å fortelle når andre gjør det bra, inkludert meg selv. Så fra nå, SKJERPINGS.

Jeg godtar

" Jeg er så jævlig lei av å være så sliten" 

Jeg kan sove 2 timer, 12 timer eller 7,5 time. Jeg kan ligge en hel dag på sofaen, jeg kan slappe av samtidig som jeg gjør noe, eller jeg kan gjøre noe en hel dag. Det spiller ingen rolle. Jeg vil uansett være like sliten. Jeg kan ikke huske sist jeg våknet å følte meg uthvilt. Jeg har rett og slett glemt hvordan det føles. Utenom de få minuttene i løpet av dagen jeg får et energi-kick som tar meg tilbake til den personen jeg engang var. Jeg er en ung jente "fanget" i en gammel kropp. Hvordan har jeg latt det gå så langt? 

Jeg er her jeg er i dag for at jeg ikke har ønsket å godta. Godta at livet mitt ble som det ble. Hvorfor skulle jeg godta at livet mitt ble snudd opp ned? Ikke faen. Hvorfor skulle jeg godta at en mann som ikke engang vet hvem jeg er gjør hverdagen min så vanskelig? Ikke faen. Jeg har heldigvis lært at det er viktig å godta. Det er viktig å godta for å komme seg videre, ellers vil jeg aldri klare å ta tak i problemet. Ja, jeg mistet pappaen min. Ja, jeg ble utsatt for terror i en alder av 16 år. JA, jeg sliter både med PSTD, angst og depresjoner 7 år senere. HVA SÅ? Skal disse diagnosene og problemene noen gang forsvinne må jeg godta at de er der. 

Jeg har alltid hatt en unnskyldning for alt. Jeg er trøtt for at jeg sov for lite eller for mye. Jeg er sliten for at treningen i dag var for tung. Jeg er redd for at det er en naturlig reaksjon. Jeg føler meg konstant ulykkelig for det er normalt. Det er ikke lenge siden jeg var hos legen for å sjekke ALT. Jeg var helt sikker på at det var et eller annet som var galt med meg. Hva med lavt stoffskifte, glutenallergi eller B12 mangel? Jeg fikk prøvene tilbake og alt var helt perfekt. Jeg tror de fleste hadde blitt lykkelig, men jeg ble det motsatte. Det var som å få slengt i tryne "Sofie, du må begynne å jobbe med deg selv" Hvorfor kunne det ikke vært noe så enkelt som B12 mangel? Det hadde vært et par sprøytestikk istedenfor mange timer hos psykolog. 

Det er en sannhet bak det å ikke kunne hjelpe andre før de er villige til å hjelpe seg selv. Jeg er her jeg er i dag for at jeg har hverken vært villig eller klar for å hjelpe meg selv. Det hjelper ikke hvor mange ganger jeg har fått fortalt at jeg må gå til psykolog, jobbe mindre og snakke om problemene mine. Jeg har rett og slett ikke vært klar. Du kan ikke be noen slutte å røyke før de virkelig ønsker det selv, for de vil aldri slutte å røyke med mindre det er noe de virkelig vil. Sånn er det med absolutt alt. Narkotika, overvekt, usunne forhold og psykiske problemer. Vi vil så gjerne hjelpe, men det er ikke alltid det går. Av og til er det å forstå det eneste man kan gjøre. 

Ja, livet har gitt meg mange prøvelser på mine 21 år. Jeg syntes livet rett og slett har vært jævlig urettferdig. Så urettferdig at jeg noen gang skulle ønske at jeg ikke var født. Jeg har ofte tenkt " er det sånn her livet mitt skal være så lenge jeg lever kan jeg like gjerne bare dø". Men vet dere hva? Jeg velger selv å ha det sånn hver eneste dag. Det som har skjedd har skjedd. Jeg kan ikke endre det uansett hvor mye jeg måtte ønske. Jeg kan likevel endre på noe annet, og det er måten jeg velger å håndtere situasjonen på. Jeg kan enten fortsette å late som ingenting har skjedd. Nekte å gå til psykolog, så kan jeg heller være ulykkelig og sliten for resten av livet. ELLER så kan jeg være takknemlig for alt dette har lært meg å begynne å ta tak i problemene her og nå. Jeg velger alternativ 2. 

For sannheten er at jeg hadde aldri vært den personen jeg er om ikke jeg hadde opplevd alt jeg har opplevd. Jeg ville ikke vært så sterk, så reflektert, så omsorgsfull og så selvstendig hadde livet mitt vært perfekt. Jeg vet at alle disse egenskapene kommer til få meg akkurat dit jeg vil i livet. En gang skal min jobb være å hjelpe andre. Tenk så mange erfaringer jeg kan bygge den jobben på. 

Akkurat nå føler jeg meg lykkelig. Jeg er lykkelig for at jeg endelig er klar for å godta hva som har skjedd. Jeg godtar at jeg mistet pappa, jeg godtar at jeg opplevde terror og jeg godtar at jeg mistet noen jeg var glad i 22.07. Selv om jeg godtar det vil det ikke si at jeg ikke er sint eller lei meg. Det vil si at jeg endelig er klar for å ta tak i livet mitt. Opplevelsene mine kommer alltid til å være med meg, men jeg er klar for at de ikke skal styre hverdagen min mer. Jeg er endelig klar for å ta kontroll over livet mitt igjen. 

Det finnes ingen unnskyldning

Når vi var i New York så vi noe som virkelig gjorde meg sint. Jeg hadde egentlig tenkt å skrive dette innlegget for lenge siden, men det gikk dessverre i glemmeboken. Jeg ble påmint galskapen i kveld. Noe som gjorde meg sint, sur og virkelig lei meg. Det er vel ingen hemmelighet at Central Park er noe man må gjøre når man er i New York, det er heller ingen hemmelighet at turister er et lette offer for alle pengemaskinene som står klar å venter på deg. 

Noe som dessverre er veldig populært å gjøre i New York er å bruke hester som taxi for oss mennesker. Jeg mener, vi har jo ikke ben å gå på eller en sykkel å tråkke på, derfor MÅ vi bare utnytte de stakkars dyrene for å se den berømte parken. For dere som aldri har vært i New York, Central Park er mye større enn hva du noen gang kan tenke deg. Vi fikk vite at det tar hele 5 timer å gå rundt hele parken, så dere kan vel tenke dere hvor stor den er. Jeg og Gabriel brukte to dager i parken og vi fikk kanskje se 2/3 deler av den. 

Jeg var i New York i April, da var det 23-27 varmegrader hver eneste dag. Jeg vil ikke tenke på hvordan de stakkars hestene hadde det. Ikke nok med at disse hestene skal dra en vogn som veier x-antall kilo de skal også bære alt utstyret som holder vognen på hesten. Vi må ikke glemme alle menneskene som skal sitte i denne vognen, det var et vanlig syn å se 4-5 mennesker i disse vognene. Ja, hester er sterke dyr men hallo. 

Jeg vil heller ikke tenke på hvor mange timer disse hestene tilbringer i parken i løpet av en dag, det er nok alt for mange. De hestene som ikke går rundt i parken står bare på veien mens eieren prøver å få turister til å kjøpe seg en tur. Jeg så en artikkel som bekreftet alle mine teorier om hvordan disse hestene har det, som du kan lese HER

Hesten kollapset å kom seg ikke opp før det hadde gått 20 minutter med hjelp av flere menn. Jeg har ikke ord for hvor sykt dette er. Jeg syntes det er sykt at vi mennesker er dumme nok til å bruke penger på tjenester som dette. Det kryr av sykler rundt Central Park som er billige og leie. Tro det eller ei, man kan også bruke bena sine. Det finnes ingen unnskyldninger for å kjøpe tjenester som dette. 

Et dårlig forbilde

Den siste tiden har det vært mye snakk om dårlige forbilder. Gjerne bloggere og kjendiser som operer seg å forteller åpenlyst om dette. For hva slags signalerer gir dette yngre jenter og gutter? Hva lærer vi den yngre generasjonen ?

Jeg er helt enig at det ikke er bra å normalisere plastikk kirurgi og jeg er også enig at det er skummelt å tenke på hvor normalt det har blitt. MEN det som også skremmer meg er voksne mennesker som slenger dritt på nett. For hva slags signaler gir dette yngre jenter og gutter? Jeg syntes det er ironisk at en dame på 50 år forteller hvor dårlig forbilde andre er når denne damen velger å bruke ord som " dukke" og " stygg", hva slags forbilde er egentlig du? 

Jeg blir redd når jeg leser kommentarfeltet på TV2 og VG, for det er skremmende å se hvor mange godt voksne mennesker som skriver stygge kommentarer som om det skulle vært helt normalt. Jeg så en kommentar her om dagen som var skrevet av en voksen dame " Hun må få velge sine kunder selv, vi vet jo ikke hvem av de som er selvmordsbombere. Kan ikke føle oss trygge i vårt eget land lengre" Jeg håper virkelig ikke at du har barn eller barnebarn, for det er skremmende å tenke på hvilke holdinger og verdier du lærer dem. Forresten, DU er et dårlig forbilde. 

Etter 40-70 år på denne jorden burde dere virkelig vite bedre, hva har gått galt? Jeg syntes det er skummelt å tenke på at jeg på 21 år vet bedre enn deg på 40 år. Det er ikke jeg som burde fortelle deg hva som er rett og galt, det burde jo være du som lærer meg. Jeg skjønner at man ikke kan være enig i alt, men det er stor forskjell på konstruktiv kritikk og kommentarer som rett og slett er slemme. Det er også stor forskjell å mene noe om en sak og når man begynner å gå på personangrep. Når du begynner å kategorisere andre mennesker som " de " og kaller de for selvmordsbombere vil jeg ikke kalle deg saklig lengre. Da er du bare slem.

Jeg er helt enig at normalisering av operasjoner er skremmende, men jeg syntes også at godt voksne mennesker som hetser andre på nett er skremmende. Disse menneskene er kanskje mor/far/ eller bestemor/far til unge jenter og gutter. Jeg syntes det er skremmende å tenke på hva disse voksne menneskene lærer barn og barnebarn. Når et barn ser moren sin hetse andre på nett, hva lærer dette barnet da? Jeg syntes ikke vi bare skal ha fokus på de som normaliserer plastikk kirurgi, også på de som hetser andre på nett. Du skal lete lenge etter et så dårlig forbilde som de som trykker andre mennesker ned. 

Jeg har flyttet

Akkurat nå befinner jeg meg i leiligheten min.. i Tønsberg. Jeg har valgt å flytte hjem. Selv om jeg vet dette var det riktige valget å ta, føles det ikke sånn akkurat nå. Jeg har tatt mange tunge avgjørelser for å sitte i denne leiligheten, og det suger. Jeg kan ikke få alt vil ha, uansett hvor hardt jeg måtte ønske det. Jeg flyttet fra Tønsberg for 3 år siden, for jeg trengte en ny start. Er det noe jeg har lært på 3 år, så er det at man ikke kan rømme fra problemene sine. Jeg fikk aldri noe ny start i Trondheim for problemene fulgte meg, bare til en annen by.. 

Det har tatt meg 7 år å forstå at jeg må gjøre endringer i livet mitt om jeg noen gang skal ha det bra igjen. Jeg er lei av å være halvveis, halvveis lykkelig og halvveis ulykkelig. Jeg vil være lykkelig, og av og til kunne føle på det å være ulykkelig. Jeg må begynne å ta tak i problemene mine, jobbe med dem. Jeg har vanskeligheter for å godta hva jeg har vært gjennom, og ikke minst har jeg vanskeligheter med å godta alle problemene som har kommet med. Jeg føler meg svak, og det suger. 

Jeg er lei av å leve det livet jeg har levd siden pappa døde og 22 juli. Det er akkurat derfor jeg må gjøre ting annerledes denne gangen. Jeg har skjønt at jeg ikke kan rømme fra problemene mine noe mer, for de vil alltid være der så lenge jeg ikke tar tak i dem. Jeg flytter derfor tilbake for å starte der jeg slapp taket sist. Jeg skal begynne hos psykolog igjen, noe som er et utrolig stort steg for meg. Jeg har aldri ønsket dette før, for jeg har ikke trodd at det var nødvendig. Jeg har trodd at jeg kom til å klare dette selv, noe jeg absolutt ikke har gjort. 

Jeg vet jeg går en kjempe tøff tid i vente, men om det kan gi meg et normalt liv igjen er jeg klar. Som jeg skrev i et innlegg for noen måneder siden " hvorfor være ulykkelig når du kan være lykkelig?" ja, hvorfor? Jeg vet ikke hva jeg har i vente, men jeg vet at det kommer til å bli bra til slutt. Jeg gleder meg til å føle meg som den jenta jeg var før jeg mistet pappa og opplevde 22 juli. Jeg gleder meg til å bare være meg igjen. 

Selv om det var tungt å flytte fra Trondheim har jeg alltid et hjem der. Ikke nok med at jeg har et hjem, så har jeg også jobb, venner og familie der. Mitt hjem er ikke bare her i Tønsberg, det er også i Trondheim. Jeg kommer til å være like mye i Trondheim som i Tønsberg og det føles godt. 

Kveldstanker



Er klokken 00.00 allerede ? Jeg skulle sikkert blogget for 5 timer siden, men jeg har rett og slett ikke hatt tid. Jeg vurderte å bare drite i å blogge nå som jeg ligger her uten sminke. Men vet dere hva? Jeg gir faen. Hvorfor skal jeg ikke kunne ta bilder av meg uten sminke? Jeg har også en kvise i panna, som jeg har redigert bort på de andre bildene jeg har lagt ut. Jeg orket ikke det nå, for det er bare en kvise. Alle får kviser, inkludert meg selv. Jeg kjenner jeg er sliten av å prøve å være så perfekt hele tiden, for jeg er langt i fra perfekt. Perfekt eller ikke, jeg er uansett fornøyd med meg selv. Jeg syntes jeg ser OK ut uten sminke, selv om jeg helst viser meg med sminke. Ikke for at jeg ikke føler meg bra uten sminke, men jeg føler meg bedre med sminke. 

Jeg er uansett ikke helt naturlig, for jeg gjemmer meg bak vippene mine som nesten rekker taket. Jeg skal ærlig innrømme at jeg føler meg bedre med vippene, men jeg er likevel fornøyd. Jeg er fornøyd med å være den jenta jeg er når jeg ikke har vipper, sminke og har ordnet håret. Jeg er glad jeg kan være fornøyd med meg selv, for det er dessverre alt for mange som ikke er det. Kanskje ikke rart i det samfunnet vi lever i, for det er nesten mer godtatt å fortelle hva som er feil med seg selv enn hva som er bra. Det er synd. 

Jeg tror jeg gir meg nå, for jeg kunne sikkert skrevet i evigheter. Jeg vet ikke hva det er med natten og mørket, men det er da alle tankene kommer. Jeg burde begynne å blogge om natten, da tror jeg dere virkelig hadde blitt kjent med meg. Nå skal jeg se litt American Pie før jeg legger meg. God natt ♥

P.S. du er vakker!

Litt rart å tenke på

Jeg er vel ikke den eneste som har fått med meg at Top Model starter snart? Eller.. starter det kanskje i dag? Dette er det veldig få som vet, men jeg var på opptaket til Top Model. Det kunne faktisk vært meg dere hadde sett på TV sammen med resten av jentene fra Norge, litt rart å tenke på egentlig. Jeg fikk tilsendt påmeldingen til Top Model av en venninne, og noen minutter senere satt jeg å fylte ut søknaden. Jeg husker hvor sikker jeg var på at jeg aldri kom til å komme med da jeg egentlig ikke hadde tid til å fylle ut søknaden. Jeg skulle i bursdag å presterte å si på videoen jeg måtte filme " Sorry for en lite gjennomført søknad, men jeg skal ut å drikke" Akkurat som det var noe viktig, haha. 

Jeg ble kontaktet dagen etter at søknaden min var sendt og før jeg viste ordet av det satt jeg på flyet til Oslo før å møte redaksjonen. Når jeg var ferdig med de første intervjuene ble jeg oppringt noen minutter senere å hadde allerede kommet videre. Jeg måtte derfor i et møte med en psykolog, noe alle som skal på TV må gjennom. Jeg fikk godkjenning av psykologen å ble tatt med videre i kampen om å være med på Top Model. Jeg kom vel til top 15 om jeg ikke tar helt feil, noe som egentlig er ganske bra. Så en liten klapp på skulderen til meg selv. Jeg husker ikke hvor mange jenter som hadde meldt seg på, men det var en del. Som dere sikkert skjønner ble jeg ikke tatt med helt til slutt. Det var ganske kjipt når jeg fikk beskjeden, men jeg skjønner nå at det kanskje var for det beste. Tiden var ikke rett, jeg kunne absolutt ingenting om modellyrket og det var andre jenter som fortjente plassen mye mer enn meg. 

Jeg ødela vel sjansen min ganske greit når jeg sa det var uaktuelt at de gjorde noe med håret mitt, hehe. Jeg har ikke spart så lenge for at alt håret bare skulle forsvinne på noen minutter, det ville ikke vært verdt det. Noe som forteller at jeg kanskje ikke hadde så lyst som jeg trodde først, for da ville jeg nok ofret alt. Hva tenker du? Ville jeg passet på Top Model?

Forandring er bra

For 10 år siden var jeg 11 år, bodde i Tromsø og min store drøm var å bli politi. 10 år senere bor jeg i Trondheim, har bodd her i 3 år å skal snart flytte til Los Angeles for å studere. Hadde noen fortalt meg dette for 10 år siden, ville jeg aldri trodd på dem. 

Har du noen ganger tenkt over at alle valgene du har tatt har fått deg akkurat dit du er i dag? 

Jeg bodde i Tromsø 14 år av livet mitt, og aldri følte jeg meg hjemme. Hadde det ikke vært for alle tårene og masingen på å flytte til Tønsberg ville jeg nok vært på et helt annet sted i livet den dag i dag. Jeg ville ikke ikke hatt alle erfaringene jeg har fått med å flytte og måtte omstille meg. Jeg hadde hatt helt andre venner enn hva jeg har nå. Jeg ville nok vært en helt annen person. 

Hadde jeg ikke flyttet til Tønsberg hadde jeg aldri dratt på Utøya i 2010. Hadde jeg ikke dratt på Utøya i 2010 ville jeg aldri møtt Victoria som tok meg med dit i 2011. Selv om Utøya har gitt meg arr jeg alltid vil ha og tatt fra meg mennesker jeg aldri vil se igjen, har den introdusert meg for mennesker jeg ellers aldri ville møtt. Utøya har også lært meg hvor brutalt livet kan være. Utøya tvang meg til å bli voksen da jeg kun var 16 år, noe som har gjort meg til akkurat den jeg er i dag. 

Hadde det ikke vært for Utøya hadde jeg aldri flyttet til Trondheim. 

Hvordan hadde livet mitt vært da? Hvor hadde jeg vært i dag om jeg ikke hadde følt for å komme meg vekk fra Tønsberg en stund? Selv om jeg er veldig klar for å flytte hjem igjen å komme nærmere familie og venner, angrer jeg ikke et sekund på at jeg flyttet til Trondheim. Jeg husker hvor redd jeg var for et helt nytt liv. I senere tid har jeg skjønt at det var akkurat dette jeg trengte. Jeg trengte å utfordre meg selv, jeg trengte å bli kjent med andre mennesker og jeg trengte å føle meg usikker og redd. 

Jeg er 21 år og har allerede bodd i 3 byer i Norge. 

Tenk så tøff jeg har blitt, så mange mennesker jeg har møtt, så mye jeg har utfordret meg selv og ikke minst hvor mye jeg har lært. Det var ikke dette livet jeg så for meg for 10 år siden og det er jeg evig takknemlig for. Jeg har fått så mye mer enn hva jeg egentlig hadde planlagt. Eller jeg har ikke fått det, jeg har jobbet for det. Nå drar jeg snart til Los Angeles for å bo der i nesten et halvt år, hvem vet hvordan retning livet tar etter det ? 

Jeg skulle ønske jeg kunne gitt deg som leser dette alle erfaringene jeg har fått med å utfordre meg selv. Jeg skulle ønske jeg kunne introdusert deg for alle menneskene jeg har møtt. Jeg skulle ønske du kunne kjent alle følelsene jeg har kjent. Jeg kan garantere deg at du ville gjort akkurat det samme. Livet er for kort til å gjøre det samme hver eneste dag, kun for at man er redd for forandring. Forandring er bra. 

The very best

Her har dere fotografen bak nesten alle bildene mine. Fotografen min er også min beste venninne. Jeg ble kjent med Julie for 7 år siden da vi begynte i samme klasse. Utseendemessig var vi to helt forskjellige mennesker. Jeg brukte masse sminke, hadde piercing og tuperte håret mitt like høyt som taket. Julie derimot var helt naturlig, det var vel ikke så mye annet enn mascara på denne jenta. Likevel klikket vi så godt når vi først ble kjent og vi har vært bestevenner siden. 

Julie bor nå i USA og jeg i Trondheim. Vi snakker ikke sammen hver dag lengre og vi ser hverandre kanskje en gang i året, to om vi er heldige. Likevel er ingenting forandret når vi møtes igjen, og det er utrolig deilig. Jeg føler meg så heldig som har fått en bestevenn jeg ikke trenger å ha kontakt med hver eneste dag for å bevise at vi bryr oss. Det viktigste er at jeg kan ringe Julie når jeg trenger hun og motsatt. 

Hva som skjer i framtiden er umulig å vite, men er det en ting jeg er sikker på så er det at Julie alltid vil være der. Vi kommer til å møte mange oppturer og nedturer sammen. Vi har gutter vi skal godkjenne og ikke godkjenne. Vi skal være den som holder en super klein tale i bryllupet. Vi skal engang være " tante " til hverandre sitt barn. Vi kommer nok til å krangle masse framover, men vi kommer også til å le masse. 

Takk Julie for at jeg fikk deg som min bestevenn og søster, jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten deg ♥
 

En annerledes 22 juli.









I går skulle jeg egentlig befinne meg på Utøya, men vet dere hva? Jeg klarte ikke. Jeg er lei av å alltid skal være så sterk. Hvorfor prøver jeg å presse meg selv til å gjøre noe jeg ikke er klar for? Hvorfor skal jeg prøve å være så jævlig sterk hele tiden? Jeg er bare så lei.. Lei av å aldri tillate meg selv å være svak noen dager. Jeg fant ut i går at jeg ikke er klar for å dra tilbake til Utøya. Jeg må slutte å sammenligne med med andre, for vi er forskjellige. Det er bare så vanskelig å akseptere noen ganger. 

Istedenfor å dra på Utøya, valgte jeg å dra dit jeg alltid drar på dager jeg trenger å være litt lei meg. Dager der jeg ikke klarer å være så sterk som jeg selv forventer at jeg skal være. Dager der jeg bare trenger å være meg selv litt. Det er så deilig å komme seg vekk fra alt, trekke pusten å føle at jeg lever. Se utover havet, se alle menneskene, se hvor vakker verden faktisk kan være. Jeg var ikke på Utøya i går, men jeg var på Verdens Ende. Jeg gjorde akkurat det jeg ville gjort på Utøya, bare på et annet sted.

Senere på kvelden dro jeg på en øy. En øy du må kjøre båt for å komme deg til, akkurat som på Utøya. Jeg var ikke sterk nok til å dra på Utøya, men jeg var sterk nok til å overnatte på en øy igjen. Det eneste jeg ønsket var å være glad, være med andre mennesker og ha det gøy. Jeg drakk alkohol på en dag jeg vanligvis ville grått på. Jeg lo, jeg smilte og jeg var... lykkelig. Jeg gjorde noe jeg aldri ville trodd jeg kom til å klare, men jeg klarte det. Jeg er så jævlig stolt over meg selv, og det føles sykt bra. I går hadde jeg en annerledes 22 Juli. Første gang på 5 år har jeg følt noe annet enn sorg, i går følte jeg både sorg og lykke. Det var deilig det. 

En dag, bare en dag

Med litt for høy promille står jeg å hører på Sondre Justad under slottsfjell. Han snakket om å tro på drømmene sine og jobbe for dem, så sa han noe som "en dag, bare en dag". Jeg vet ikke hvorfor, men det traff meg virkelig. Sondre snakket om den gangen han var publikum, og bestemte seg for at en dag skulle det være han som stod på scenen. Se hvor han er nå, noen år senere. En dag, ikke sant? 

Det er nå fredag... Fredag 22 juli. For 5 år siden på akkurat dette tidspunktet levde enda 77 mennesker som nå er.. borte. Vi var uvitende og lykkelige, og hvor er vi nå? 

Jeg er ikke der jeg var for 5 år siden, for jeg har kommet meg videre i livet. Jeg har blitt tøffere, livet har begynt å gi mening igjen og jeg kan endelig føle lykke igjen. Likevel kan jeg også føle meg svak og ulykkelig, men det viktigste er at jeg aldri har gitt opp. Jeg kan møte motbakker som kan være alt for tøff å håndtere enkelte dager, men jeg har alltid kommet meg opp til slutt. Jeg og Sondre har to helt forskjellige historier, vi har også to helt forskjellige mål. Vi har likevel en viktig ting til felles, og det er at vi aldri gir opp. 

22 juli var en opplevelse jeg gjerne skulle vært foruten, men likevel lærte det meg noe veldig viktig. Det lærte meg å følge drømmene mine, og gjøre akkurat det jeg vil. Det lærte meg at jeg skal overse alle menneskene som tviler på meg, det lærte meg å aldri gi opp. For det var nøyaktig dette jeg angret på mens jeg ventet på å dø. Jeg angret på alle tingene jeg ikke gjorde, alle mulighetene jeg ikke tok. Jeg var så redd for hva andre skulle mene om meg. Vi lever forhåpentligvis bare en gang, og hvorfor skal vi da sløse den ene sjansen vi har fått på å ikke gjøre det vi ønsker? Hvorfor skal vi være ulykkelige når vi kan være lykkelige

Jeg var heldig, for jeg fikk en ny sjanse. Jeg fikk en sjanse 77 andre mennesker aldri fikk. Det føles helt jævlig og ikke minst urettferdig, men det er denne urettferdigheten som får meg til å aldri ville gi opp. Jeg må aldri gi opp og jeg må kjempe for de som ikke fikk samme mulighet som meg. Det er bare tilfeldighet at jeg lever, en tilfeldighet jeg aldri vil ta forgitt. Det har vært dager der jeg har hatt lyst til å gi opp, de dagene kroppen ikke orker mer. Det har vært dager der sengen har vært min eneste utvei, og 5 år senere møter jeg enda sånne dager. Selv om jeg ofte har dager som er helt jævlig, så gir jeg ikke opp. Aldri

Noen timer senere spiller Karpe Diem på slottsfjell. Med enda høyere promille og tekstene til Karpe Diem skjønte jeg at tårene kom til å komme. Takk Karpe Diem for at dere får fram følelser, følelser jeg trenger å kjenne på. Karpe Diem sang påfugl, en sang som virkelig ikke kunne truffet meg bedre. Jeg tror også den traff Victoria, en venninne jeg gjemte meg sammen med. Jeg fikk en snap av Victoria under konserten " Jeg elsker deg". Victoria var en gang det tryggeste jeg hadde, for vi har en så spesiell historie sammen som jeg aldri vil få i et annet vennskap. Jeg og Victoria har ikke så mye kontakt lengre, og jeg tror vi av og til glemmer hvor heldige vi er som faktisk har hverandre. Jeg tror vi glemmer det øyeblikket vi løpte mot hverandre mens tårene trillet, vi var endelig trygge

Er det derimot noe jeg aldri kommer til å glemme, så er det meldingen jeg sendte til mamma. " Jeg vet ikke om jeg kommer til å overleve dette, men husk at jeg elsker deg" Jeg vil heller aldri glemme alle menneskene som støttet meg. Jeg vil aldri glemme redselen eller dødsangsten. Jeg vil ikke glemme lyden av skuddene. Jeg vil ikke glemme Sundvollen hotell, stedet vi skulle finne ut om vennene våre var i livet eller ikke. Sist men ikke minst, så vil jeg aldri aldri aldri glemme samholdet. 

En dag, bare en dag skal jeg ha tatt tilbake livet mitt 100%. En dag, bare en dag skal alle drømmene mine være oppfylt. 

♥ Hvil i fred, dere vil aldri bli glemt. Hvil i fred kjære Sondre, vi vil alltid savne deg ♥

Bare en gang til

Er det en sang som minner meg om livet som 15 år gammel, så er det denne. Jeg fikk tilsendt denne av eksen min, jeg tror det var hans måte å få meg tilbake på, romantisk eller hva? haha. Han hadde akkurat vært utro mot meg, og jeg var helt knust. Han hadde sagt at han elsket meg, og vi hadde sagt at vi skulle være sammen for alltid. Hva skjedde?
 
Nå kan jeg ikke skjønne hvordan jeg kunne tro at jeg skulle være sammen med en gutt for alltid, som jeg møtte når jeg var 15 år gammel. Livet hadde akkurat startet, vi hadde så mye å lære enda. Jeg var ikke klar for å ha en jeg skulle være sammen med for alltid, og det var vel tydelig at han heller ikke var. Han var heller ikke den eneste kjæresten jeg hadde hatt, for det hadde vært en del før han også. Nå som jeg er 21 år kan jeg ikke skjønne hva jeg stresset sånn med. Hvorfor ville en jente på 15 år finne en hun skulle være sammen med for alltid? Livet hadde akkurat startet. 
 
Skulle jeg gitt et tips til 15 år gamle Sofie, så ville jeg bedt henne å bruke mer tid på venninner og mindre tid på gutter. Jeg ville tatt alle mulighetene jeg kom over og jeg ville brukt flere år på å bare være et barn. Jeg savner å være et barn, for herregud så mye moro du kan finne på. Det var også så deilig å ikke ha noen bekymringer, alt var bare så.. greit. Min største bekymring var en venninne krangel, eller hvordan topp jeg skulle ha på meg på festen jeg skulle på. Nå er bekymringene veldig annerledes, selv om jeg også liker livet som "voksen". Men er det en ting jeg virkelig skulle ønske jeg kunne få tilbake, så er det ungdomstiden min. Bare en gang til.. det hadde vært perfekt!

En jævlig, men viktig lærepenge.

I går var virkelig den verste og ikke minst skumle dagen jeg har hatt på lenge, for Celine hadde spist mørk sjokolade. De fleste vet sikkert at det er farlig for hunder å spise sjokolade, men det er enda verre om det er mørk sjokolade. Det tok også lang tid etter at sjokoladen var spist før vi klarte å finne ut hvorfor hun var så dårlig. Ikke nok med at hun spydde og bæsjet om hverandre, fikk hun også to anfall.

Det er lenge siden jeg har vært så redd som jeg var igår, for jeg var helt sikker på at det var snakk om minutter på liv og død når hun fikk anfallet. Det endte uansett opp med at dyrelegen skulle ha Celine over natten for å observere henne. Etter at jeg hadde gitt fra meg Celine lå jeg i sengen å gråt, jeg var så redd. Jeg var livredd for at Celine skulle dø for at jeg var så dum å lot en skål med sjokolade stå på bordet, da hadde jeg aldri klart å tilgi meg selv. 

HELDIGVIS er Celine på bedringens vei. Hun er mye bedre i dag enn hva hu var i går, så lille voffsen kommer til å være helt frisk om noen dager ♥ En STOR lærepenge til meg selv og andre, aldri og da mener jeg aldri ha sjokolade på bordet uten at du er hjemme og kan passe på. På mine 5 år har jeg aldri opplevd at Celine har gått på bordet å spist noe, men gårsdagens opplevelse er vel et fint bevis på at det plutselig kan skje. 

For 7 år siden

På denne tiden for 7 år siden lå jeg lys våken i sengen min. Det var noe som plaget meg den natten, noe som gjorde at jeg ikke fikk til å sove. Først klarte jeg ikke å kjenne hva følelsen var. Jeg følte meg først urolig, så var jeg plutselig kjempe deppa. Etterhvert følte jeg et skikkelig behov for å ta opp telefonen og ringe pappa. Jeg så på klokken, fant ut at det var alt for sent å ringe han nå. Jeg la fra meg telefonen, selv om jeg ikke hadde lyst. Jeg kranglet med meg selv, for jeg hadde så lyst å ringe han. Jeg klarte ikke å skjønne hvorfor jeg følte et så sterkt behov for å ringe han, for jeg var egentlig litt sur på han. Sist vi snakket sammen hadde vi kranglet litt, og det var ikke min jobb å ringe å fikse opp. Plutselig kjente jeg på savnet. Savnet etter stemmen hans, klemmene hans, tryggheten hans og smilet hans. Jeg bestemte meg for å ikke ringe, men likevel måtte jeg få ut følelsene. Jeg skrev derfor i dagboken på nettby " Savner deg pappa". Jeg fikk en kommentar, og det var " Er pappaen din død?" Nei, død var han så absolutt ikke. Pappa hadde flyttet til Spania, og jeg hadde ikke sett han på kjempe lenge. 



Dagen etter våknet jeg til at telefonen min ringte, " pappa" stod det på skjermen. Jeg husker jeg fikk frysninger når jeg så det, er vi virkelig så like at vi tenker det samme? Kjente han på de samme følelsene jeg hadde kjent på hele natten? Eller kunne det være at noen hadde fortalt han om statusen min på nettby? Jeg tok telefonen, det var ikke pappa som snakket. Alt jeg kan huske fra samtalen var " Pappaen din er død". Jeg ville ikke tro på det, det kunne ikke være sant. Pappaen min er død? Nei det går ikke. Pappa var alt for ung til å være død. Jeg snakket med han for bare noen uker siden, og nå var han plutselig død. Jeg hadde vanskeligheter for å godta at han var død da, og jeg har fortsatt vanskeligheter med å godta det. Det er så mye du skulle gjort, som du ikke fikk gjort. Du skulle lært meg å kjøre, du skulle blitt bestefar, du har døtre du skulle fulgt til alteret. Men alt ble revet bort over natten. 

Så kjære pappa, jeg savner deg virkelig. Hadde du stått foran meg nå ville jeg sagt unnskyld for den teite krangelen vi hadde. Jeg ville gitt deg en stor klem og fortalt deg hvor glad jeg var i deg. Jeg ville sagt at jeg ikke er sur på deg. Du var ikke perfekt og du gjorde feil, men du var bare et menneske. Jeg er evig takknemlig for at akkurat DU ble pappaen min. Takk for alle fine minne vi har sammen. Takk for alt. 

Alt du trenger er en god venn

Er det noe absolutt alle mennesker fortjener, så er det en god venn. Kanskje ikke alle mennesker, men de fleste. Jeg har ofte tenkt på hvor heldig jeg er som har så mange flotte mennesker i livet mitt, for det er så absolutt ikke en selvfølge. Jeg har venner som stiller opp uansett tid på døgnet eller hvor i verden jeg måtte befinne meg. Jeg har venner jeg kan dele godt og vondt med, og jeg har venner som alltid kommer til å være der. 



Jeg tror det finnes alt for mange "la oss dra ut vennskap". Jeg har mange sånne venner, sånne venner man kun drikker med. Det er egentlig utrolig sært, for man har det jo så utrolig gøy sammen når man først er ute. Så hvorfor kun henge når man drikker? Jeg har heldigvis venner jeg også møter uten promille, de man kan henge med når som helst. Julie er en sånn venninne jeg bare kan henge med. Hun kan komme på besøk, vi sier egentlig ikke så mye til hverandre, men det er bare godt å ha henne der.

Tirsdag kom Julie på besøk bare for å henge. Det endte likevel opp med jaccuzi, masse godteri og en del cava. Selv om det kun var oss og vi egentlig ikke gjorde spesielt mye, så var det en utrolig morsom kveld. Jeg er bare så evig takknemlig for å ha gode venner i livet mitt, spesielt Julie og Stine. Mennesker som dere skulle det vært flere av her i verden ♥ 

 

Jeg har lært

Jeg har lært at venner kommer og går. Det har vært venninner jeg har vært helt sikker på kom til å være i livet mitt for alltid, som forsvant. Det kan føles jævlig kjipt der og da, men etterhvert vil du se at det kanskje var for det beste. Hadde dere virkelig vært så nære venner ville dere holdt sammen. Samtidig som at vi endrer oss, og noen personligheter passer bare ikke sammen. 

Jeg har lært at ikke alle mennesker kan like meg. Jeg har alltid vært så opptatt av å bli godt likt av alle, noe som egentlig er kjempe slitsomt. Du trenger virkelig å bli godtatt av alle du møter gjennom livet, det er ikke nødvendig. Det viktigste er at du liker deg selv, og at du har mennesker rundt deg som liker deg for akkurat den du er. Du skal aldri føle at du må endre deg for å passe inn. 

Jeg har lært at det er viktig å tilgi. Du kan dessverre ikke gå gjennom livet uten å oppleve at noen sårer deg. Noen sår er dypere og vondere enn andre, men jeg tror likevel det er viktig å tilgi. Det er selvfølgelig ikke alt man skal tilgi, men for meg har det å tilgi vært nøkkelen for å komme meg videre i livet. Skal du gå rundt å være sur og lei deg for noe noen gjorde mot deg vil du nok aldri føle deg helt lykkelig, og det er synd. Du trenger ikke alltid å tilgi for at den som såret deg skal føle seg bedre, men for at DU skal føle deg bedre. 


 

Jeg har lært at voksne ikke alltid har rett. Sorry alle mammaer og pappaer der ute, men dere har dessverre ikke alltid rett. Det skal fortsatt sies at de voksne har mye rett da de har mange år med opplevelser og erfaringer bak seg, MEN det vil ikke alltid si at man kan absolutt alt i denne verden som enkelte tror. Det er alltid godt med tips og råd fra noen som er eldre, men noen ganger må man prøve selv for å lære. 

Jeg har lært å godta at alle er forskjellige. Når jeg var fjortis hadde jeg veldig vanskelig med å godta at ikke alle var som meg. Jeg kunne ikke skjønne at noen ville gå i helt svarte klær med masse svart sminke og jeg kunne heller ikke forstå at noen ikke ville bruke sminke i det hele tatt, og fjortis Sofie kunne kanskje være litt direkte noen ganger. Innerst inne mente jeg nok aldri å såre noen, men det var vel bare min egen usikkerhet. En dag hadde jeg fått et dødsdikt på pulten min, noe jeg helt sikkert fortjente. Jeg tror nok ikke hun ønsket meg død, men det var vel hennes måte å uttrykke frustrasjon på haha! Jeg har heldigvis lært mye på disse årene, og nå syntes jeg det bare er kjempe kult at ikke alle er like. Mitt tips til deg er å bli kjent med noen du tror ikke vil passe deg i det hele tatt, du kan få deg en positiv overraskelse. 

Helt til slutt har jeg lært noe som er utrolig viktig, og det er det å ta vare på de du har rundt deg. Du vet aldri når du kan miste en du bryr deg om, og jeg kan love deg at du ikke har lyst å angre på noe. Man skal selvfølgelig ikke være hysterisk, for det er hverken bra for deg eller de rundt deg. Jeg har i alle fall lært at det er unødvendig å krangle over små bagateller og si ting man egentlig ikke mener. Det føles så mye bedre å si jeg er glad i deg




 

En rastløs sjel

Jeg har ikke vært hjemme mer enn et par timer, og jeg er allerede rastløs. Jeg vet ikke helt hvor denne rastløsheten kommer fra og hvorfor den er så sterk. Jeg får ofte høre at jeg rømmer probleme mine, men jeg tror ikke det er sånn det er. Jeg har jo egentlig ingen problemer, det er bare mye jeg holder for meg selv. Og jeg kan vel ikke rømme fra meg selv, kan jeg? 

Jeg tror det er så enkelt som at jeg er en veldig rastløs person av natur, i tillegg til at jeg har kommet til et punkt i livet der jeg ønsker å gjøre noe annet enn det hverdagen har å by på. Jeg er bare 21 år, likevel har jeg allerede bodd i Tromsø, Tønsberg og Trondheim. Noen vil nok mene at jeg er gal, men jeg syntes egentlig at jeg er tøff. Jeg har virkelig lært så mye på bare det å flytte rundt. Jeg har virkelig måtte omstille meg, samtidig som jeg har måtte lære meg å takle situasjoner jeg ikke kjente til. 

Jeg har nå bodd i Trondheim i 3 år, og jeg er allerede klar for å flytte til Oslo. 3 år er så absoluttt ikke en lang periode, bare lang nok til at jeg lengter etter noe nytt. Jeg har ikke lyst å bo i Trondheim for resten av livet å lure på hvordan det hadde vært om jeg hadde flyttet til Oslo, så hvorfor skal jeg det? Hvorfor skal vi hindre å gjøre noe vi virkelig ønsker? Det gir ikke mening. Jeg tror det er veldig mange der ute som ikke er fornøyd med livet sitt, likevel gjør man ikke noe med det. Man er dritt lei jobben sin, forholdet fungerer ikke lengre og man henger med venner som egentlig ikke er venner, bare for at det er det vi er vandt til.

Man vet aldri når livet kan ta slutt, så hvorfor skal du gjøre ting som ikke gjør deg lykkelig? Jeg lever litt i en frykt for å ikke ha opplevd nok, for det var akkurat dette jeg følte veldig på under skytingen på Utøya. Jeg var veldig lei meg for alle tingene jeg trodde jeg ikke kom til å oppleve, og jeg kan love dere at den følelsen virkelig sugde. Jeg føler også veldig på et ansvar, et ansvar å leve for de som ikke fikk muligheten. Det er akkurat derfor  jeg velger å flytte på meg. Det er derfor jeg velger å bruke pengene mine på å reise. Det er derfor jeg har bestemt meg for å ta et år i Los Angeles. Det er også derfor jeg ikke stresser med å utdanne meg, for det er ikke det jeg ønsker enda.

Jeg er bare 21 år, likevel blir jeg fortalt hver eneste dag at jeg burde begynne å studere, jeg må kjøpe meg en leilighet, jeg må begynne å roe meg litt mer ned. Hvorfor ? Det er nå jeg har muligheten til å virkelig leve livet, så hvorfor ikke gjøre det? Det skal nok bli noe av meg også en dag, men om jeg finner ut av det når jeg er 21 år eller 26 har vel ikke så mye å si. Har det vel?

De små endringene man ikke legger merke til.



Er det ikke litt merkelig å tenke på at du ser deg selv i speilet hver eneste dag og du føler at ingenting endrer seg. Men når du ser tilbake på gamle bilder så virker det som at alt har endret seg. Det øverste bildet ble tatt i desember og det nederste bildet ble tatt for noen dager siden. Hårfargen, brynene, sminken og klesstilen min er helt annerledes enn hva den var for bare noen måneder siden. Jeg har alltid tenkt at man endrer seg over år, ikke måneder. Det er litt merkelig, for jeg føler nesten jeg er tilbake til ungdomstiden der man endret stil konstant. Det var så vanskelig å finne seg selv, derfor byttet man garderobe, hårfrisyre og sminke oftere enn man byttet truser. Kanskje jeg er komme tilbake dit? haha

En ting er sikkkert, og det er det at jeg er mye mer fornøyd med meg selv nå enn hva jeg var i desember. Jeg føler at jeg har kommet til et punkt i livet der jeg ikke bryr meg så mye om hva andre tenker og heller lever etter hva jeg syntes er best selv. 

Det å glede andre

Hver gang jeg er ute å reiser føler jeg meg alltid så takknemlig for at jeg er født og oppvokst i Norge. Tenk så heldig jeg er som har hatt rett på gratis skole, rett på en utdanning, et hus å bo i, en familie, venner, mat på bordet og ikke minst en trygg oppvekst. Det som er synd at når jeg kommer hjem, forsvinner denne takknemligheten. Noen ganger er det mye lettere å fokusere på de negative tingene. Man skulle så gjerne bodd i et finere hus, kjørt en bedre bil, reist jorda rundt, kjøpt valentino skoene man så gjerne vil ha og ikke minst ha mer frihet og jobbe mindre. Men hvordan problemer er egentlig dette? Hva ville en som ikke har noen av de tingene jeg tar forgitt tenkt om han/hun hadde hørt de ubetydelige tingene jeg klager på. 

Jeg var forberdet på at jeg kom til å se endel fattigdom her i Riga. Men jeg føler at jeg aldri kan bli forberdet nok. Jeg skulle så gjerne ønske jeg kunne hjelpe alle rundt meg, men jeg skjønner jo selv at det ikke går. Men jeg prøver alltid å hjelpe så mye jeg kan. Jeg er helt sikker på om jeg hadde tatt alle pengene jeg har brukt på uteliggere og hjemløse dyr de siste årene kunne jeg lett kjøpt meg den Louis Vuitton veska jeg har ønsket meg så lenge. Men hva er egentlig en veske i forhold til det å glede andre ? Kanskje jeg også bidrar til en litt bedre dag midt oppi all elendigheten. Eller at en sulten mage endelig føler seg mett?

Vi er alt for flinke til å overse de som ikke har det greit. Det er lettere å gå forbi å late som ingenting enn å møte de triste blikkene. Jeg kjenner til den følelsen så godt selv, for jeg har gjort det alt for mange ganger. Jeg har tatt meg selv så mange ganger i å gjøre det, og det irriterer meg like mye hver gang. Jeg syntes noen ganger virkeligheten er for tøff, derfor skyver jeg den heller vekk. Det er ikke alltid jeg har penger å gi, for jeg er ikke rik selv. Men er det alltid penger man må gi for å glede andre? hva med et smil? Er det ikke ydmykende nok å måtte sette seg ned for å tigge penger til å overleve, så føles det nok ikke så mye bedre når 90% som går forbi overser deg. Jeg prøver alltid å tenke på hvordan jeg hadde ønsket å blitt behandlet om det hadde vært meg, og det er ikke sånn som jeg oppfører meg noen ganger. Jeg ville satt utrolig pris på et smil og en bekreftelse. En bekreftelse på at du faktisk blir sett. En bekreftelse om at du betyr akkurat like mye som alle andre. 

Før var jeg veldig dømmende og ønsket ikke å gi penger av den grunn som veldig mange andre tenker " det går kun til dop" eller " de er egentlig ikke fattig". Men jeg har sluttet å tenke sånn, for vi vet faktisk ikke. Det vil alltid være noen som ikke er ærlige, men jeg tror nok de fleste sitter på gata sitter der av en grunn. Alle er forskjellige, noen bruker pengene til mat og andre bruker det til dop. Om du ikke ønkser å støtte dop så kan man i det minste kjøpe noe å drikke og spise på. Etter en bytur i Oslo fant jeg og ei venninne en mann liggende på gata med et kjempe tynt pledd som han brukte som en dyne, midt på vinteren. Så har du meg som våkner opp om morgenen å klager over at det er alt for kaldt på rommet mens jeg ligger godt pakket inn i dundynen min. Uansett hvor mye promille jeg hadde så klarte heldigivis ingen av oss å gå forbi uten å bry oss. Vi løp inn på Narvsen å kjøpte vann, kakao og en pølse. En ting er sikkert, jeg kommer aldri til å glemme gleden i øynene hans for at noen brydde seg om akkurat han.

I dag satt det en mann på gata med hunden sin. Han så så trist ut der han satt og igjen gikk alle bare rett forbi. Jeg vet mange har fordommer mot de som skaffer seg dyr uten å ha et hjem å gå til, og jeg føler på denne fordommen selv. Men vi må også huske at det hjelper ingenting å overse disse menneske for at det irriterer oss. Han rørte meg også veldig, for hunden hans hadde fått et teppe å ligge å mens han satt på den harde og skitne bakken selv. En ting er sikkert, uansett hvor urettferdig det er at denne hunden kanskje ikke har det som min og din hund, så har han i alle fall en eier som virkelig bryr seg. Jeg tror også du er veldig ensom gå gata, og alle mennesker trenger kjærlighet om det så er fra et annet menneske eller et dyr. Jeg prøver ikke å rettferdiggjøre, men jeg prøver å forstå andre sine følelser å ikke bare mine egne. Ikke bare gledet det mannen og hunden at jeg satt meg ned etter å ha gitt litt penger, men det gledet også meg. Det å glede andre gir meg en bedre følelse enn en veske noen sinne vil gi. Jeg tror vi må slutte å tenke " det hjelper ikke om jeg gjør noe uansett", for det er helt feil. Om alle bare gjør litt, vil det hjelpe mer enn hva vi tror. Det hjelper å få et smil, det hjelper å få bekreftelse og det hjelper å få penger for de som har råd til å gi dette. 

Hva om vi kunne se oss selv?

Jeg har egentlig aldri vært spesielt opptatt av utseendet. Det tok mange år før jeg i det hele tatt brydde meg om hvordan jeg så ut, hvordan klær jeg gikk i og hvordan kroppen min så ut. Selv om det var utrolig deilig å ikke måtte stå å se seg i speilet hver eneste dag å føle at man alltid må endre seg, så føler jeg likevel at selvtilitten min er bedre nå. Merkelig er det ikke? Jeg vet ikke om mye av grunnen til dette er at puppene mine veier en del gram mer enn hva de gjorde før, eller om alle disse små endringene jeg har gjort har spilt en rolle. 

Likevel så har jeg ikke følt meg helt fornøyd. Nesten hver gang jeg ser i speilet så ser jeg noe jeg kan endre på, noe som egentlig er ganske trist. Det siste halvåret har det vært leppene jeg har irritert meg over, hvorfor er de ikke store nok? Jeg har likevel hatt en kamp mot meg selv om å ikke ta restylane, for innerst inne vet jeg at jeg ikke trenger det. Likevel fant jeg meg et halvår senere på venterommet for en konsultasjonstime. Jeg hadde egentlig ingen forventinger til denne timen, kun å bli enige om hvor mye vi skulle sprøyte inn i leppene mine. Det jeg absolutt ikke hadde forventet med denne timen er at jeg skulle gå ut av døren med enda bedre selvtilitt enn når jeg gikk inn, UTEN å ha tatt restylane.

Det første som møtte meg når jeg kom inn døren var " har du tatt restylane før?" noe jeg ikke har gjort. Jeg trodde dette var et spørsmål de stilte alle kundene, rett og slett for å få litt info. Men saken var at leppene mine så ut som lepper andre jenter betaler for å få. What, er dette virkelig sant? var min første tanke. Hun tok bilder av leppene mine for å vise meg hvordan de faktisk ser ut, samtidig som hun alltid kom med komplimenter. " Hadde jeg lagt ut bilde av denne leppa på instagram å skrevet XO lips ville jeg fått 100 likes" Hæ?, tenkte jeg. Er virkelig leppene så bra? Hvorfor klarer jeg ikke å se dette selv?

Etter en lengre samtale der jeg hadde fått både skryt for lepper og utseendet fikk denne fantastiske dama meg til å skjønne at jeg faktisk er mye bedre enn hva jeg selv ser. Jeg følte likevel at jeg ville prøve det ut, for det er en sånn person jeg er. Har jeg bestemt meg for noe så gjør jeg det også. Men er det en ting som er sikkert så er det at jeg skal bruke god tid til å tenke over det før jeg eventuelt velger å ta restylane. For hvorfor skal jeg bruke mye penger på noe jeg egentlig ikke trenger? Kanskje jeg faktisk heller skal jobbe med å godta meg selv som jeg er, selv om det ikke alltid er like lett. 

Poenget mitt med dette innlegget er ikke å skryte over utseendet mitt. Poenget er at man må bli flinkere til å se seg selv gjennom andre sine øyne. De største kritikerne vi vil møte er oss selv. Kanskje vi må bli flinkere til å stenge ute egne meninger og høre litt på andre sine også. Jeg har hørt utrolig mange ganger at jeg ikke trenger restylane og at jeg har store lepper naturlig. Men trodde jeg på dette? NEI. Men en ting er sikkert, jeg fikk meg virkelig en oppvekker etter denne episoden og det er jeg utrolig glad for. Så til deg som føler at du må endre på noe med deg selv, ta deg heller litt tid til å høre på hva de rundt deg sier. Jeg kan garantere at de ser hvor vakker du egentlig er, selv om du ikke alltid ser det selv. Hadde du bare kunne sett deg selv gjennom deres øyne er det ikke sikkert du hadde følt noen av de tingene du føler på nå. For DU er bra nok!

Jeg vil bare gi Elin på injeksonspesialisten en stooor takk for å være så ærlig mot meg og gi meg en selvtilitt jeg ikke har kjent på lenge. Ikke minst takk for å være så ærlig og ikke tenke på pengene du kunne fått av å ikke si noe. Mennesker som deg tror jeg ikke man møter overalt. Samtidig vil jeg takke den jenta som stoppet meg på byen å ga meg så mye skryt for utseendet mitt. Det du ikke visste var at akkurat den dagen følte jeg meg helt jævlig og hadde egentlig ikke lyst til å dra ut på byen. Du gjorde kvelden min så mye bedre, bare med å gi en jente du ikke kjente engang et kompliment. Sånne mennesker som dere trenger verden flere av ♥

Mine negative egenskaper

Jeg er sta som et esel.
Ja, i noen tilfeller er det kjempe bra å være sta. Det verste jeg vet er mennesker som virker som de ikke har noen meninger og er enige med alle rundt seg. MEN det går en grense, hehe. Jeg er sta uansett hva det måtte være, selv om jeg skjønner at jeg har tatt feil. Da er jeg enda mer sta kun for at jeg føler meg kjempe dum, haha. 

En liten bitch med promille
Jeg vet ikke hvorfor det irriterer meg, men av en eller annen grunn irriterer fulle folk meg så utrolig mye ( selv om jeg er kjempe full selv og minst like irriterende), noe som gjør meg til en liten bitch. Fulle mennesker som tar seg til rette, griser ut halve drinken, dytter andre, tar med seg venninna si på do for å stå der i 30 minutter og gutter som tror de har sjans på alt og alle. Gjerne de som tar deg på puppen før de i det hele tatt har hilset på deg , AHH!! haha. Disse punktene får demonen til å komme ut. Jeg gjør aldri noe slemt, kan selvfølgelig komme med en kommentar her og der ( uten å mene noe vondt med det, tilgi meg). MEN jeg suger til å skjule når noe irriterer meg, så du vil nok klare å se om du irriterer meg på fylla en dag haha. PS; Jeg gjør mange av de punktene jeg selv irriterer meg over, lenge leve dobbeltmoralen ♥

Vanskeligheter med å åpne meg
Ahh, denne egenskapen er vel den som irriterer meg mest. Jeg er vel en av verdens mest utadvendte personer og kan snakke om alt til alle, men når det kommer til veldig personlige ting sliter jeg ekstremt mye med å åpne meg. TIl og med til de jeg stoler på mest. 

Tilgir alltid
Det å tilgi er så absolutt ikke en dårlig egenskap, men det er likevel viktig å sette ned foten. Alle mennesker kan gjøre feil, og det er viktig å kunne se hvorfor mennesker gjør som de gjør. MEN, man skal faktisk ikke godta alt vondt andre gjør mot deg, og det er vel kanskje der jeg er alt for snill noen ganger. 

Får fort dårlig samvittighet
Er det en person som får fort dårlig samvittighet uansett hva, så er det meg. Sikkert vanskelig å forstå etter at jeg fortalte om meg + promille, men det er altså sant. Når vi skulle hjem fra New York fikk vi en sjåfør som virkelig knuste hjertet mitt når han gikk ut av bilen for å ta ut koffertene våre. Ikke nok med at det er en "selvfølge" at han skal bære koffertene våre over alt, så hadde han i tillegg skikkelig slitte og skitne klær på seg. Noen liker slitte og skitne klær, men jeg satt igjen med det inntrykket at han ikke hadde så mye penger. I tillegg var han plutselig tjeneren min som bærte kofferten min. Jeg følte meg plutselig som verdens slemmeste jente som ikke ga han mer i tips, og dette skulle plage meg hele flyturen hjem. Han fikk langt mer i tips enn hva jeg noen sinne har gitt noen, men det var ikke nok. Kanskje han har barn ? Hva om han ikke har hus? Nei, dere aner ikke hvor jævlig jeg følte meg. Samvittighet er en veldig fin ting, men min kan være litt for slitsom noen ganger. 


Noen som kjenner seg igjen? 

Kontrasten er så stor

Helt ærlig så trodde jeg ikke rettsaken kom til å gå innpå meg. Jeg følte meg på en måte forberedt på det. Men jeg skal også være så ærlig å si at jeg tok feil. Jeg lurer egentlig på om man kan være forberedt nok. Jeg har ikke orket å se på nyhetene for jeg vet hva som møter meg. Jeg har heller ikke orket å gå inn å lese nyheter på nett. Jeg har gjort alt for å unngå deg, men likevel så er du her. Jeg trengte ikke å gjøre mer enn å oppdatere facebookfeeden min, så er du plutselig overalt. 

Helt ærlig så vet jeg ikke hvordan jeg skal håndtere dette. En del av meg får lyst til å holde kjeft og bite i det sure eplet, mens en annen del får lyst til å skrike og legge meg ned. Jeg har skjønt for lenge siden at du alltid kommer til å ta plass, på en eller annen måte. Men jeg har ikke skjønt hvorfor du må ta så mye plass. Jeg har både godtatt og skjønt at media vil skrive om deg, men jeg klarer ikke å godta at de må skrive om absolutt alt du gjør. Fortjener virkelig nazihilsningen din eller at du får den billigste fjordland middagen en hel nyhetssak? Er det virkelig så interessant? 

Det er veldig skremmende og ikke minst sykt irriterende å se all oppmerksomheten du får. Det som er mest irriterende er at du virkelig elsker oppmerksomheten vi gir deg. Media svermer rundt deg samtidig som de kjemper om å få det beste bildet og den beste overskriften. Du har blitt en kamp om mest klikk, det er perfekt for deg, er det ikke? Jeg tror du elsker å provosere, og for deg er det jo så enkelt. Det er enkelt for deg, for du vet at hva enn du sier så blir det en nyhetssak. Du snakker om dårlige fengselsforhold som er mye bedre enn mange av de andre som er isolert.  Du klager på en dårlig middag som du må spise to dager på rad, mens andre mangler noen rundt middagsbordet på grunn av deg. Det må være så provoserende og jævlig vondt. 

Du tok fra andre et barn og en søsken, det viktigste de har. Du klager over fjordland mens disse menneskene holder hodet høyt, og kjemper en vond og tung kamp hver eneste dag. Kontrasten er så stor. 


En ting er sikkert, vi hadde noen helt fantastiske dager før 22 juli. Det kan du aldri ta fra oss

.

Hvem skaper egentlig presset?










Det tok meg kanskje 5 minutter å finne disse kommentarene. Jeg visste nøyaktig hvem jeg skulle gå inn på for å finne de verste kommentarene, og det var ikke mye leting som skulle til før jeg fant den første. Jeg kunne sikkert funnet mye verre kommentarer enn dette om jeg virkelig hadde gått inn for det, men jeg syntes disse kommentarene er ille nok. Mitt spørsmål etter å ha lest disse kommentarene er, hvem skaper egentlig presset rundt kropp og utseendet? Hvem kan med hånda på hjertet si at du ikke hadde tatt slike kommentarer innpå deg? Hadde jeg fått sånne kommentarer slengt etter meg hver eneste dag ville selvtilitten min vært helt på bunn. Hvem klarer å stå i speielt å overbevise seg selv om at nesa ikke er stygg når du får så mange kommentarer som sier noe annet? 

Jeg tror ikke det er lett å være en kjent person, du blir dømt uansett hva du gjør. Noen mener at de har valgt det selv, derfor må de tåle "kritikk". Men spør du meg så er ikke disse kommentarene ovenfor kritikk, det er mobbing rett og slett. Skal man godta å bli mobbet for at man er kjent, virkelig? Noen mener også at de gjerne kan operere seg om de ønsker det, men at de ikke trenger å dele det på bloggen. Jeg kan love dere at de hadde fått kritikk også om de ikke delte det, for da hadde de ikke vært ærlige om det. Jeg er helt enig at det er helt feil å legge ut bilder der man sprøyter inn botox og restylane for å så reklamere med 20 % avslag, for det påvirker unødvendig. Hvem vil ikke ha restylane når du plutselig kan få det billigere? MEN om noen velger å legge seg under kniven for personlige årsaker så må det være opp til hver enkelt. Hadde jeg fått slike kommentarer hver eneste dag hadde nok jeg også operert alt jeg kunne operere med meg selv. Vi må kanskje begynne å tenke litt over egne handlinger før vi kritiserer andre. 

Nå sier jeg takk for meg. Jeg er lei alt det hysteriet som har vært rundt kropp de siste dagene. Jeg bestemte meg egentlig for å holde helt kjeft etter forrige innlegg, men jeg klarte ikke å la være å dele disse tankene. For det er et spørsmål jeg har stilt meg selv så utrolig mange ganger, for hvem skaper egentlig presset?

 

Jeg vil ikke utdanne meg

 En utdannelse kan ha mange betydninger. For noen betyr det sikkerhert, stolthet, drømmejobben og penger. For meg betyr utdannelse studie, fast jobb og et vanlig liv. Ingen av disse tre punktene er noe jeg ønsker i livet mitt. Jeg har fått høre så utrolig mange ganger at jeg MÅ utdanne meg. Jeg har også fått høre at om jeg ønsker et fint liv er utdannelse viktig. Men stemmer virkelig disse tingene? Kan man ikke lykkes i livet uten utdannelse? Det tror jeg. Eller jeg vet at man kan lykkes.



Jeg har lenge tenkt at jeg må begynne å studere for å ikke henge etter vennene mine. Men hva er det jeg egentlig stresser med? Jeg har ikke lyst til å utdanne meg engang, så hvorfor skal jeg gjøre det? Livet er for kort til å gjøre ting man ikke ønsker. Jeg skal kunne leve av sosiale medier, det er min aller største drøm. Jeg er ikke typen som finner glede av å gå til samme jobb hver eneste dag 5 ganger i uken, for resten av mitt liv. Jeg er så glad for at det er så mange flinke mennesker der ute som gjør de tingene jeg så absolutt ikke vil gjøre. For hadde alle følt og tenkt likt som meg så ville ikke verden gått rundt haha. Jeg føler bare at livet er så mye mer enn en utdannelse og fast jobb. Jeg vil kunne arbeide til de tidene jeg ønsker, jeg vil kunne dra hvor jeg vil når jeg vil, jeg vil være min egen sjef.

Jeg tror vi mennesker er alt for dårlige til å følge drømmene våre. Jeg tror drømmene våre kan være så store at de noen ganger vil virke skremmende. Jo mer skremmende det er jo mer vil vi nok trekke oss unna også. Selvfølgelig er det tryggere å begynne å studere å få meg en fast jobb. Men hvorfor skal jeg gjøre noe jeg ikke vil? Jeg tror på at alle mennesker kan få til akkurat det de vil. Men det vil kreve tid, tålmodighet, kunnskap og en jævlig hard jobb. Det er dessverre ingenting som kommer gratis i livet, man må jobbe for det man ønsker. Om det er å eie en millionbedrift eller å være en sykepleier. Alle med gode karakter kan komme inn på sykepleierstudie men det vil fortsatt ikke garantere at du vil bli en god sykepleier. Uansett hva det er så må man jobbe for å oppnå det man ønsker. Noen har klart det før deg, så hvorfor skal ikke akkurat du klare det?


 

Things change



Når du ser tilbake et år, hva ser du da egentlig? Jeg føler egentlig at livet mitt er ganske likt som det var da. Men samtidig er det jo ikke det. Det er utrolig mye som har forandret seg i livet mitt. Men disse tingene har vært så små at jeg tror ikke jeg har tenkt over det engang. Jeg merker også at jeg har endret meg mye som person på kun et år. Jeg har begynt å tenke annerledes, drømme annerledes og jeg syntes også jeg ser annerledes ut. Bildet til venstre er tatt for et år siden og bildet til høyre er tatt rett før jul. Jeg ser noen forandringer, gjør du ?

Er det ikke litt morsomt å tenke på hvor mye som forandrer seg som man egentlig ikke tenker over? Plutselig finner du ut at bryna dine ikke var så fine likevel. Så finner du ut at jobben din ikke passer deg. Du ønsker ikke å fortsette på studiet du har begynt på. Du liker plutselig Sushi. Veska du absolutt skulle ha for et år siden er nå drit stygg. Jeg merker med meg selv at jeg har annerledes smak når det kommer til både klær og sminke. Mye av klærna jeg kjøpte meg ifjor er nå gitt bort for å si det sånn haha. 




 

Bikini fitness er ikke for alle.

Jeg har lenge tenkt å skrive dette innlegget men jeg har aldri klart det. Jeg har begynt å skrive det for å så slette det. Fjerne all dokumentasjon på hva jeg har bestemt meg for. Hva er det som holder meg tilbake? Hva er jeg redd for? Jeg får egentlig ingen svar på det, uansett hvor mye jeg tenker. Er det det at jeg gir opp en drøm som engang var så viktig for meg? Eller føler jeg ydmykelse? 

Jeg vet ikke med dere men jeg er en sånn person som om bestemmer meg for noe å fullfører det. Men hva gjør man når det du har drømt om ikke går lengre? Hva gjør man når man begynner å føle seg som en annen person? Hva gjør man når den drømmen kommer i veien for familie, venner, kjæreste og ikke minst livet? Alle som kjenner meg og som har fulgt meg lenge vet at jeg prøvde å stille i bikini fitness for snart et år siden. Aldri i mitt liv har jeg presset meg så hardt før. Jeg har heller aldri i mitt liv følt meg så langt nede. Jeg trakk meg ut av gamet rett før konkurransen. Noen syntes jeg var teit og feig, jeg var redd for helsa mi. 

Det hadde gått så langt at jeg ikke ønsket å stå opp av sengen mer. Alt var et ork. På utsiden smilte jeg, på innsiden følte jeg meg helt jævlig. Bikini fitness ser utrolig kult og spennende ut fra utsiden men det var ikke sånn jeg opplevde det når jeg kom på innsiden. Mitt liv besto av trening, cardio, havregrøt, kylling og brokkoli. Mens vennene mine samlet seg holdt jeg meg hjemme. Jeg følte meg dum som hver gang måtte takke nei til maten noen hadde laget. Når kjæresten prøvde å få meg med ut å spise eller på kino ble jeg sint. Jeg ble sint for at han ikke forsto at jeg ikke kunne gjøre sånne ting. Jeg var ikke sterk nok til å møte fristelser for å så takke nei. Han ble nok sint for at jeg ikke forsto at han ønsket å ha et forhold med meg. Det er viktig å akseptere og jobbe sammen om drømmene til hverandre i et forhold men jeg tror ikke det alltid går. Jeg tror nok ikke jeg kunne vært sammen med meg selv på den tiden, så utrolig kjedelig. 

Selv om det kun er for en liten periode som alle sier, så er ikke 6 måneder for meg en liten periode. Jeg gikk glipp av utrolig mye på 6 måneder. Disse små tingene vi har i hverdagen vår som vi ikke setter pris på ble plutselig en big deal. Hva med tacofredagen sammen med venninner ? Jeg kan love deg at det ikke er noe kult å møte opp med kylling og brokkoli mens de andre spiser taco og drikker vin. JEG VET jeg valgte dette selv så jeg prøver ikke å få medlidenhet men jeg vil bare få fram hvordan jeg følte det. For selv om pilotfrue fikk masse pepper for innlegget hennes så kjente jeg meg igjen i noe av det henne skrev. For Bikini fitness er ikke for alle. Noen klarer dette utmerkert å virkelig elsker det de gjør. De som får dette til å følger drømmen sin er utrolig tøffe og ikke minst flinke. For det krever så utrolig mye disiplin at du kan ikke tenke deg til det engang. 

Jeg vet om mange som har kommet godt ut av det. Som lever som normale mennesker etterpå, som ikke har noe problemer med kosthold. Jeg vet om de som syntes dette er super morsomt som ikke har noen problemer å møte opp på jentekveld med matboksen sin. MEN sånn er ikke jeg. Det tok meg lang tid å finne det ut og det tok meg enda lengre tid å akseptere det. Jeg har andre verdier i livet som jeg setter høyere enn å stille i fitness. Jeg er alt for glad i å ha mulighet til å kunne kose meg med kjente og kjære, til å ha frihet og til å kunne reise hvor jeg måtte ønske. Jeg er en rastløs person og ikke minst spontan. Fitness livet satt en stopper på alt jeg var glad i, og jeg fant til slutt ut at det ikke var verdt det mer. 

Selv om jeg har lært så utrolig mye på dette og kommet så mye lengre med treningen så er det ikke nok. Selv om det har gitt meg mye positivt så har det også gitt meg noe negativt. Jeg har blitt utrolig kritisk til kroppen min og på hvordan den skal se ut. Jeg føler aldri at jeg blir bra nok og jeg jobber stadig mot six-packen. Jeg kan stå flere ganger om dagen foran speilet å studere hva som må gjøres noe med. Det eneste jeg vet er at jeg ikke hadde et sånt syn på kropp før jeg begynte med bikini fitness. Som jeg har nevnt før så er nok ikke denne sporten noe for alle, den var i alle fall ikke noe for meg. Jeg har nå prøvd to ganger å få det til uten å klare det. Jeg får det rett og slett ikke til for at jeg ikke ønsker det nok. Jeg har andre ting jeg ønsker å gjøre i livet mitt akkurat nå. Jeg har vært utrolig redd for hva folk skal mene om meg for at jeg trekker meg helt ut. Jeg tror det var det som fikk meg til å prøve enda engang. Men vet dere hva? Jeg bryr meg ikke. De som vil mene noe skal få lov til det.

Det dere ikke vet om meg

♥ Jeg er verdens mest utadvendte person men likevel kan jeg være kjempe sjeneret. Alle som kjenner meg vil nok beskrive meg som en utadvendt jente, for det er det jeg er. Det skal utrolig mye til for at jeg skal føle ubehag eller føle at det er kleint. Men møter jeg noen som er kjempe sjenert og jeg er helt alene med denne personen, blir plutselig jeg også kjempe sjeneret. Jeg syntes det er utrolig vanskelig å måtte være den som holder samtalen gående hele tiden, noe som gjør meg utrolig sjenert.

♥ Jeg begynte ikke å se serier før jeg var 19 år gammel. Gossip girl, pretty little liars og vampire diaries hva er det? Den aller første serien jeg så var gossip girl, etter mye tvang. Jeg har alltid vært typen som har syntes det å se på film og seire er drit kjedelig haha.

♥ Jeg hater å være alene hjemme. Fra jeg har vært liten jente har jeg hatet å være hjemme alene på kveldstid. Jeg har jo alltid trodd at dette skulle gå over, men så feil kan man ta. Skal Gabriel på nattevakt ligger jeg allitd våken til han kommer hjem. Jeg klarer ikke å slappe av nok til å sovne før han er hjemme. Jeg tror alltid at jeg hører lyder inne i huset. En gang måtte Gabriel komme hjem fra jobb for jeg var helt sikker på at noen tok i døra haha.

♥ Jeg har bodd i 3 byer i løpet av mitt korte liv. Tromsø, Tønsberg og Trondheim. Enda er jeg ikke lei av å flytte å skal selvfølgelig flytte til Oslo etterhvert. Når det blir er jeg veldig usikker på.

♥ Min største frykt er å ende opp som en vanlig person. En person med mann og barn, med en vanlig jobb og en vanlig hverdag. Jeg grøsser bare av tanken på et sånt liv. Jeg er alt for rastløs til å leve sånn. Jeg vet mange trives med akkurat dette livet, og det er jo kjempe bra ! Men det er så absolutt ikke noe for meg, og jeg kommer til å gjøre alt i min makt for å kunne få en jobb og et liv som skal passe meg helt perfekt.

♥ Jeg klarer ikke å være langsint. Selv om jeg er tidens lemen å kan bli kjempe sint, så varer det aldri noe lenge. Jeg kan være så sint og skuffet over en person, og plutselig har jeg bare glemt det. Noen ganger har jeg måtte tvunget meg til å late som jeg er sint på den personen bare for at man ikke alltid skal tilgi med en eneste gang. Noen ganger må man være litt sur for at andre skal skjønne hva de har gjort galt. Man kan ikke alltid bli tilgitt etter noen minutter.

♥ Jeg er helt avhengig av godteri. Selv om jeg endelig etter mange år klarte å kun spise godteri en gang i uka, så spiser jeg så utrolig mye godteri den ene dagne. Jeg klarer ikke å la godteskåla stå i fred å spiser uten stopp. Jeg virkelig misunner dere som kan spise en godtebit for å så vente kjempe lenge før dere tar en ny. Noen som har noen tips for å klare dette? haha



Mine mål i 2016



Jobbe enda hardere med treningen
Selv om jeg trener 5 ganger i uka å går på diett 8-10 måneder i året føler jeg likevel ikke at jeg gir alt. Etter en veldig tøff start på treningen i fjor kjørte jeg meg selv i grøfta å har derfor ikke helt klart å gi alt. Nå føler jeg at jeg har kommet meg å er klar for å gå all in. Jeg gleder meg til å se hva 2016 har å by på. Kanskje en six pack?

Slutte å bry meg om små ting
Alle som kjenner meg vet at jeg har en veldig sterk personlighet. I tillegg har jeg (uheldigvis) et temperament også. Jeg kan fort irritere meg over små ting som egentlig ikke har noen betydning. Spesielt når det kommer til Gabriel haha. Det må være kjipt å være min nærmeste av og til. Det er gjerne de som får gjennomgå mest. Jeg mener aldri noe vondt med det. Men jeg vil ikke være den personen som henger meg opp i småting som ikke har noe å si. Livet er for kort til å gå å irritere seg over noe som ikke har noe betydning. 

Følge drømmene mine
Jeg har aldri hatt selvtilitt nok til å tro at jeg kan få til noe stort. Jeg sitter hjemme i stua å beundrer alle som har kommet dit jeg drømmer om å komme. Jeg har ofte tenkt " hadde bare jeg også fått til det". Sannheten er jo at man kan få til akkurat det man vil. Det eneste hinderet på løypa er deg selv. I alt for mange år har jeg hindret meg selv i å få til ting jeg vil, for at jeg ikke har hatt troa på meg selv. Men jobber man hardt nok å drømmer stort nok så får man det til en dag. Det kan ta mange år å komme dit man ønsker, men en dag vil det være rett foran øynene dine

Reise mye
Dette året skal være mitt reiseår. Jeg har snakket alt for lenge om at jeg skal begynne å reise, men jeg har aldri gjort noe med det. Min største drøm er å reise jorda rundt å nå er det på tide å begynne å oppfylle den. Jeg skal ikke lengre sitte på pcen å se på turer uten å bestille. Jeg skal nå sitte på pcen å bestille meg tur akkurat dit jeg vil reise. Om et år kommer jeg til å befinne meg i New York. I så mange år at jeg snakket om at jeg skal reise til New York å oppleve nyttårsaften, nå er det på tide at det skjer. 

La oss bruke offerrollen

Jeg burde egentlig vite bedre. Jeg burde ha lært etter noen år at man skal holde seg unna kommentarfeltet. Noen ganger klarer jeg ikke å holde meg unna. Noen ganger må jeg gå inn å lese hva andre mennesker skriver. Nesten hver gang jeg har bestemt meg for å ikke lese angrer jeg like mye hver eneste gang. Følelsen jeg sitter med nå er grunnen til at jeg alltid prøver å holde meg vekk. 

Jeg er stemplet som et terroroffer. Dette er et stempel jeg helt sikkert vil ha for resten av livet. Uansett hvor mye jeg hater å ha det hengende over meg så er det sannheten. En sannhet jeg må akseptere. Jeg jobber hver eneste dag for å få livet mitt tilbake dit det engang var. Av og til lurer jeg på om jeg noen gang vil føle meg normal igjen. Føle meg som den jenta jeg var før 22 juli. 

Alle som har opplevd noe traumatisk vet hvor hardt det er. Men de som ikke har opplevd noe traumatisk tror jeg aldri vil kunne forstå. Jeg kunne heller aldri forstått hvor hardt det er før jeg ble tvunget i situasjonen selv. Jeg forventer heller ikke at hver enkelt skal forstå. Men jeg syntes vi skal være medmennesker å akseptere at ikke alle er like. Terroroffer eller ikke. Det er ikke kun vi som var på Utøya som er redd for raketter. Det kan være barn, eldre, overlevende fra andre verdenskrig, nye borgere, dyr og naboen. 

Det er vel mange som vil vri det til at jeg mener at man ikke skal få feire nyttårsaften. Selvfølgelig skal man det. Jeg tar på meg paljettkolen å feirer et nytt år jeg også, akkurat som deg. Forskjellen er at jeg kanskje har et annet forhold til raketter enn hva du har. Jeg så deg som mente vi overdrev. Du mener at raketter ikke har noe med Utøya å gjøre. Du har kanskje rett. Men du skal huske en ting. Når du sender opp rakettene å beundrer lyset på himmelen så tenker du kanskje ikke over smellene. Men det vil jeg og mange andre gjøre. Jeg kan skjønne at du som kun har sett på film ikke skjønner sammenhengen med raketter og skudd. Men jeg kan fortelle deg en ting, lyden er ganske lik. Lyden du hører på film er så langt i fra hvordan et skudd høres ut i virkeligheten. Det var en grunn til at jeg først trodde det var bomber da de første skuddene ble avfyrt. Selv om jeg vet at det er raketter som lager lyden, så vil det likevel være ubehagelig. Det vil være ubehagelig på grunn av at den lyden minner meg om en veldig vond dag. 

Jeg er lei av at hver eneste gang noe med Utøya blir tatt opp så blir vi beskyldt for å bruke offerrollen. La meg spørre deg om en ting. Tror du virkelig det er en rolle vi vil ha? Tror du noen mennesker uavhengig av Utøya vil være et offer for noe? Tror du det er sånn at vi sitter hjemme å venter på en anlending til å bruke offerollen? Om jeg kunne skulle jeg gjerne blitt kvitt den for alltid. Jeg er lei av at mennesker som har det vanskelig alltid skal bli beskyldt for søke oppmersomhet og sympati når man snakker åpent om problemene sine. Kan man heller ikke støtte de som faktisk tør? De som sier det mange andre tenker. De som bruker stemmen sin på å hjelpe andre i samme situasjon. 

Selv om jeg ikke er like redd raketter som jeg kanskje var for 3 år siden. Da jeg satt inne på et rom å holdt bestevenninnen min i hånden mens vi hadde på vært vårt headsett. Mens resten av festen var ute å skøyt opp raketter å koset seg. Den kvelden fikk vi høre at noen hadde gått rundt å sagt at vi overdrev. Den kvelden jeg bestemte meg for å aldri vise til noen at jeg var redd for raketter. Den kvelden jeg var utrolig lei meg for at noen hadde sånne meninger. 

Kanskje det gjorde meg sterkere. Kanskje det gjorde sånn at jeg klarte å gå ut å se på rakettene i fjor.Selv om jeg syntes det var ubehagelig så turte jeg. Det var et stort skritt i riktig retning for min del. Jeg har bestemt meg for at jeg skal tørre det samme i år. Selv om jeg har bestemt meg for å tørre så er det ikke alle som har kommet dit. Du trenger ikke å ta hensyn for min skyld, for jeg skal klare meg. Men ta hensyn til de som fortsatt er livredd. Det trenger ikke å bare være en som var på Utøya. Det kan være de som har rømt fra krig og terror. Det kan være hunden i gata eller den lille gutten som hopper i fanget til pappa når det begynner å smelle. 

La de som er redd være forberedt på at det kommer. Det er ingen som skal hindre deg i å feire nyttårsaften. Jeg skal selv ut å feire at vi går inn i et nytt år sånn som alle andre. Men la oss ta hensyn til de som trenger det. La oss vise at vi bryr oss om de rundt oss. Du klarer å gjøre noe så enkelt som vente fram til klokken 18.00 med å skyte opp rakettene.

Jeg vil avslutte med å si noe til deg som ikke skjønte hva raketter har med Utøya å gjøre. Jeg vil bare fortelle deg at jeg nå ikke får ikke sove på grunn av at det er storm ute. Jeg ble livredd for storm etter Utøya. Jeg skulle ønske jeg kunne gi deg en forklaring på hva det har med Utøya å gjøre, men jeg har ingen. Storm har absolutt ingenting med Utøya å gjøre. Likevel minner det meg om Utøya. Likevel skremmer stormen meg skikkelig. Det gjorde det ikke før 4 år siden, men det gjør det nå. Jeg er redd mange ting jeg ikke kan forklare, men det er sånn livet mitt har blitt. Jeg vil også at du skal vite at jeg jobber hver dag for at det skal bli bedre. 

I dag er jeg stolt

Dette innlegget skal jeg faktisk bruke til å skryte av meg selv. Det er ikke hver dag jeg klarer å faktisk være stolt over meg selv, men i dag er jeg det. Etter Utøya har jeg hatt mange problemer. Problemer som aldri har vært der før. Problemer som har ødelagt mye for meg. 

Det ene problemet som virkelig har plaget meg er det å fly. Fra jeg var liten har jeg flydd. Jeg har flydd mange ganger alene. Aldri har jeg vært redd for å fly. Etter Utøya ble dette en av mine store frykter. Det tok lang tid å skjønne hvorfor jeg var redd. Jeg har jo aldri vært redd for å fly før. Så hvorfor sitter jeg å kaldsvetter med et hjerte som snart hopper ut av kroppen min hver gang jeg flyr? Hvorfor må jeg tilkalle flyvertinnene hver gang jeg hører en unormal lyd eller at flyet rister litt? Hvorfor ligger jeg søvnløs natten før jeg skal ut å fly fordi jeg er livredd? 

Det tok meg lang tid å akseptere denne skrekken som plutselig kom. Denne skrekken som aldri har vært der før. Denne skrekken som har hemmet meg så utrolig mye. Jeg klarte ikke å skjønne hvorfor jeg var så redd. Innerst inne var jeg klar over at det ikke er farlig å fly. Innerst inne visste jeg hvor lite sannsynlig det er for at det faktisk skjer noe. Innerst inne visste jeg hvor mange fly som var oppe i luften i løpet av en dag uten at det skjer noe.

Men selv om jeg visste disse tingene tok jeg heller tog enn fly. Tog er mye tryggere føler jeg, der er jeg ikke redd. Jeg tok noen ganger buss istedenfor fly, for det var også mye tryggere. Noen ganger har jeg leid bil, bare for å slippe å møte opp på flyplassen. Jeg har til og med dratt hjem gråtende fra flyplassen uten å komme meg på flyet, fordi jeg var redd. Vet dere hva jeg var redd for? En mann jeg syntes så mistenkelig ut.

Jeg har nå hatt disse problemene i 4 år. Jeg har funnet ut at det ikke er det å fly jeg er redd for, men jeg er redd for å ikke ha kontrollen. For jeg kan ingenting om fly. Jeg vet ikke hva som er normalt å hva som ikke er normalt, derfor er det usikkert. Jeg er redd for at det kan skje noe. For det har skjedd ting før, selv om det ikke er ofte. Jeg er redd for at man mest sannsynlig dør hvis det skjer noe mens du flyr. Du kan ikke gjøre noe som helst. Det eneste du kan gjøre er å sitte der. 

Det er mange problemer sånn som dette jeg har fått etter Utøya. Noen er verre enn andre. Jeg har lengte følt for å bare gi opp, for det har ikke vært lett. Det har ikke vært lett å reise de siste 4 årene. Jeg har nesten ikke vært hjemme hos mamma i Tromsø siden jeg flytta, fordi jeg vil helst ikke fly. Jeg har ikke reist så mye jeg egentlig kunne ha gjort, fordi jeg er redd for å fly. Jeg har hatt angst hver eneste gang jeg har flydd, fordi jeg er redd for å fly. 

Men i dag skjedde det noe. I dag kom dagen jeg aldri hadde trodd skulle komme. I dag var jeg ikke redd en eneste gang under flyturen. I går fikk jeg en ekkel følelse, som jeg får hver eneste gang før jeg skal fly. Jeg bestemte meg for å slutte å tenke på det. Jeg bestemte meg for at dette skulle jeg klare. Jeg hadde min første flytur på 4 år der jeg ikke var redd. Jeg syntes det var godt å fly. Jeg koste meg med høy musikk og et motemagasin mens jeg gledet meg til å komme hjem. Når det ble litt turbulens kilte det i magen mens jeg trakk på smilebåndet. Istedenfor at jeg klamret meg til armlene på flysetet mens jeg venter på at noe skal skje.

I dag er jeg virkelig stolt over meg selv. Jeg har stolt over at jeg endelig klarte å ikke være redd. Jeg er stolt over at jeg endelig har kommet meg et lite skritt videre på veien jeg har å gå. Jeg er stolt over at jeg jeg aldri har gitt opp kampen. Jeg er stolt over at jeg ikke lar en mann ødelegge livet mitt mer enn nødvendig. Jeg er stolt over at jeg fikk det til. 

Julen er ikke en fin tid for alle


Tenk at det allerede er første søndag i advendt, og snart er det 1 desember. For en fin tid vi har i vente, og hvor mye vi gleder oss. Jeg leser hver eneste dag blogginnlegg og statuser om at julen nærmer seg. Jeg ser bilder av julepynt, julebakst og ønskelister. Vi er så mange som gleder oss til jul, gleder oss til god mat, familie, pakker og samhold. Mens jeg leser alle disse innleggene, og skriver mine egne innlegg begynner jeg å tenke. Jeg tenker på alle de som ikke gleder seg til jul. Jeg tenker på de som virkelig gruer seg til denne tiden, jeg tenker på de som er alene og de som ikke er råd. 

Det er ingen hemmelighet at julen er en dyr tid, en veldig dyr tid faktisk. Du skal kjøpe mat, pakkekalender, godteri, julestrømper, julepynt, juletre og julegaver. Alt i alt blir jo dette kjempe dyrt. Jeg som bare er 20 år, og enda ikke handler gaver til kusiner, tanter og onkler, besteforeldre og barnebarn bruker fortsatt mye penger på julegaver. Denne julen har jeg til og med prøvd å gjøre det billigst mulig. jeg har prøvd å finne de beste tilbudene, og jeg har prøvd å være så økonomisk som overhodet mulig. Men likevel blir det dyrt, og tusenlappene har virkelig flydd ut av kontoen på bare noen dager. Det er da jeg begynner å tenke på de som så vidt får det til å gå rundt ellers, hvordan skal de ha råd? Hvordan skal de ha råd til alle forventinger som kommer med julen? Selv om det ikke er en selvfølge at man må kjøpe pakkekalender, god mat, dyre gaver, masse godteri og en flott julestrømpe så er vel fortsatt presset der? Barn har tilgang til alt nå til dags, og det er ikke noe vanskelig å se hvordan andre pynter til jul, hva andre får i pakkekalender, hva andre får i julegaver og hva andre spiser til jul. Hvordan forklarer du til et lite barn at du ikke har råd til de tingene alle de andre barna får? 

Jeg vet at julen ikke bare dreier seg om penger, men det er en stor del av det. Tenk alenemammen eller pappane som kanskje skal forsørge tre barn på minstelønn. I tillegg skal denne mammaen eller pappaen kjøpe gaver til familie, kjøpe inn mat og kjøpe inn kalender. Man kan lese hvert eneste år om de som gruer seg til julen, om de som ikke har råd. De som legger ut statuser på facebook å innrømmer til alle at de faktisk ikke har råd, og trenger hjelp av oss for å ordne julegave til barna sine. Disse menneskene er virkelige tøffe, og de viser virkelig at de gjør alt for barna sine. Hvem syntes det er lett å innrømme at man har økonomiske problemer? at man ikke har råd til å gi barne sine det alle andre foreldre gir barna sine? Oppi alle tankene om de som ikke har råd begynner jeg å tenke på de som er alene i jula, de som ikke har noen å feire med. For dem er 24.desember lik alle andre dager. Det er ikke noe spesielt med denne dagen, utenom at den kanskje gjør veldig vondt? Tenk å faktisk være helt alene på julaften, tenk å ikke ha noen rundt seg. Ingen fortjener det. Julen er en fin tid, men ikke for alle. Vi må huske å ta vare på de rundt oss, ha øynene åpen og hjelpe de som virkelig trenger det. Det kunne vært meg eller deg som hadde trengt hjelp. Det er på sånne dager jeg skjønner hvor heldig jeg er. Hvor heldig jeg er som har råd, hvor heldig jeg er som har en familie å komme hjem til, hvor heldig jeg er som får være rundt de jeg elsker. Ikke minst, hvor heldig jeg er som får mat på bordet. 

 

#jul #desember

Jeg er livredd

Jeg vet ikke hvordan jeg skal starte dette innlegget, for jeg syntes det er grusomt å skrive. Jeg har alltid vært åpen om ting i livet mitt, og jeg har ingen problemer med å dele personlige ting. Jeg kan dele alt for mye av og til, men når det kommer til det som plager meg mest så klarer jeg ikke. Jeg klarer ikke å finne et ord som kan forklare nøyaktig hvordan jeg føler meg, det eneste jeg vet er at jeg redd. Eller jeg er mer enn bare redd, jeg er livredd. Livredd er ordet jeg vil bruke, for det er det jeg er. 

Tiden etter 22 juli har jeg egentlig følt meg ganske tøff, og noen ganger har jeg følt at jeg ikke har hatt følelser. Jeg har følt at jeg har vært for lite lei meg, for lite redd, for lite sint. Men egentlig har det alltid vært den tøffe siden av meg som har tatt alle disse avgjørelsen. Jeg har vært så sta på at Breivik ikke skal få ødelegge livet mitt, så jeg er tøff istedenfor. Det å være tøff har hjulpet meg på mange måter, men det har samtidig dratt meg ned. Jeg begynte å jobbe ganske tidlig etter Utøya, rett og slett for at jeg ikke ville henge etter vennene mine. Det å begynne å jobbe ganske tidlig har gitt meg mye bra, men samtidig så har det gitt meg mye vondt. Spesielt de dagene jeg ikke kan komme på jobb for at jeg føler angsten tar overhånd, for at kroppen min ikke ville la meg sove, og for at jeg var utslitt uten grunn. Aner du hvor mislykket man føler seg da?

De siste ukene har jeg ikke klart å være tøff, for jeg har vært redd. Det er mange av dere som har lurt på hvordan jeg tenker og føler rundt terroren i Paris. Dessverre har ingen av kommentarene deres blitt godkjent eller svart, fordi jeg har følt at det er feil å fortelle hvor redd jeg er. Hvorfor skal jeg som er her hjemme i Norge ligge søvnløs mens tårene presser på, når det skjer i Paris? Hvorfor skal jeg snakke om meg og mine traumer, når det er noen andre sine barn og familier som gjennomgår det jeg gjorde for 4 år siden? Jeg har følt det siste året at jeg har vært på et sted i livet der jeg har hatt det bra. Jeg har sovet godt, jeg har klart å jobbe mye og jeg har vært lykkelig. Men så smeller det i Paris, og jeg føler jeg blir dratt tilbake 4 år i tid. Den natten det skjedde sov jeg i kanskje en time. Jeg lå å fulgte med på nyhetene trygt hjemme i senga mi mens tårene triller. For 4 år siden lå jeg akkurat helt likt, bare at da fulgte meg med på dødstallet av mine venner. Jeg har alltid lurt på hva som skulle ta meg tilbake til der jeg var for 4 år siden, og det som skulle presse meg tilbake i tid var terrorangrept i Paris. Jeg vil virkelig ikke at dette skal handle om meg, men jeg er redd. Jeg er ikke bare redd for at det skal skje i Norge, men jeg går med dødsangsten jeg hadde for 4 år siden. Jeg vet hvor skummelt og jævlig terror er, og jeg er livredd for at jeg må møte det igjen. Jeg føler meg ikke trygg noen steder lengre, og i natt lå jeg igjen søvnløs for jeg var redd

Det var ingenting spesielt som hadde skjedd den dagen, jeg var bare livredd uten grunn. Det var akkurat sånn jeg hadde det for fire år siden, da jeg plutselig ble redd uten å vite hvorfor. Hva skal jeg si til jobben? Alle forventer jo at jeg fire år senere skal ha kommet meg videre i livet, og jeg har på en måte forventet det selv. Jeg har ikke forventet at alt skal være som det engang var, men jeg hadde aldri forventet at jeg skulle bli tatt 4 år tilbake i tid. Så sta som jeg er har jeg bestemt meg for at dette ikke skulle få ødelegge for meg, men det er ikke alltid så lett. Jeg fikk skikkelig angst for noen dager siden, der jeg sa til bestevenninna mi at jeg ikke klarer å dra til Stockholm i desember, for hva gjør vi hvis det skjer mens vi er der? Jeg blir både sint og lei meg, for igjen ødelegger Breivik for meg. Har han ikke ødelagt nok, så skal han fortsette å ødelegge for meg,  4 år senere. Av og til føles det nesten ut som at han hjemsøker meg, og at jeg aldri kommer til å bli kvitt han. Jeg vet hvor latterlig det høres ut, tro meg.  Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre mer, jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere det som skjer rundt meg. Jeg fikk høre om ettervirkninger når jeg gikk til psykolog for 4 år siden, men jeg lærte aldri hvordan man skal håndtere dem. Jeg føler meg redd og hjelpesløs. Jeg ligger hver natt å venter på det, venter på den dagen det skal smelle i Norge igjen.Når og hvor skal det skje? Jeg er livredd, jeg er også livredd for å skrive dette innlegget. Jeg vet at noen vil mene at jeg ikke har grunn til å være redd lengre, og dere har kanskje rett. Men jeg kan ikke styre hodet og kroppen min. Jeg kan ikke noe for at jeg er redd



 

Jo, jeg ser bra ut

Jeg syntes jeg ser bra ut, og er veldig fornøyd med utseendet mitt. Jeg er stolt av kroppen min, og trives med meg selv. Helt ærlig, hvordan hadde du reagert visst noen hadde sagt noe sånt å virkelig ment det? Jeg føler at vi mennesker kan være alt for dømmenede, og at det ikke er greit å være fornøyd med hvordan man ser ut. Med engang noen er litt selvsikre så skal noen begynne å tråkke ned på den personen. Da er du bare innbilsk, og NEI du ser ikke så bra ut som du skal ha det til selv. 

Jeg syntes det er trist at det er sånn. Jeg føler at det nesten er sånn at du blir mer godtatt når du forteller andre hvor stygg du er, hvor lei du er de små puppene dine, hvor misfornøyd du er med det tynne håret ditt, og hvor fæl nesa de er. For det er helt greit, så lenge du ikke tror du er bedre enn noen andre. For det er jo tydeligvis sånn i dagens samfunn, at det er en kamp om hvem som er best. For HVORFOR er det sånn at vi ikke kan unne andre lykke? Jo, for vi er noen sjalue drittsekker. Helt ærlig, visst noen er fornøyd med hvordan de ser ut ER DET IKKE BARE BRA?. Jeg hører ofte fra andre "æsj, hun/han har alt for bra selvtilitt" Hm okei, men hva gjør egentlig det? Visst denne personen virkelig syntes at han/hun ser så bra ut, hvorfor skal det irritere deg? Jeg er enig at det finnes disse menneskene som gjerne kan bli litt for overlegen for de tror de er penest i verden, men hvorfor gidde å irritere seg over det? Det er jo ikke deg det går utover.Det er ingen som tvinger deg til å omgås denne personen. Jeg syntes IKKE det skal være sånn at det skal være en skam å si at man er fornøyd med hvordan man ser ut, jeg syntes heller vi skal gi en klapp på skulderen til de som faktisk tør det.




Jeg ELSKER når jeg ser bilder av andre der det stråler selvtilitt. Selvtilitt er en vakker ting, og det er ikke noe som skal bli sett på som noe negativt. Vi lever i en verden der det er så utrolig mye press, så jeg tror det er viktig at vi blir litt mer åpen rundt akkurat dette.Jeg har selv vært der jeg har følt at det er ingenting med meg som er bra. Jeg var feit, jeg hadde stygt hår, jeg hadde kviser, jeg hadde ekkel nese, og ja jeg kunne sikkert fortsatte i evigheter for på den tiden klarte jeg ikke å se noe positivt med meg selv. Jeg var til og med så langt nede at jeg betalte masse penger for å få større pupper. Jeg angrer ikke på at jeg gjorde det, men jeg vet faktisk ikke om jeg hadde operert puppene mine visst jeg hadde fått valget på nytt idag. Poenget mitt er iallfall at vi må bli flinkere til å se de fine sidene med oss. Jeg har kommet til et sted der jeg kan si at jeg er fornøyd med utseendet mitt. Det er selvfølgelig ting jeg kunne endret på, men jeg er vel ikke alene om å føle det sånn? Men alt i alt er jeg fornøyd med hvordan jeg ser ut, og jeg har det MYE bedre nå enn på den tiden jeg bare så feil. Det er ikke sånn at jeg står i speilet å forteller meg selv hvor jævlig deilig jeg er, MEN jeg prøver å se de positive tingene med meg selv istedenfor å pirke på de negative. Alle mennesker er vakre på sin måte, og jeg syntes det er viktig at vi begynner å se de fine tingene ved oss. Så en stor klapp på skulderen til ALLE dere som tør å vise at dere er fornøyd med dere selv, jeg syntes dere er kjempe tøffe. 

Stygge kommentarer

Nå som jeg ligger her syk og jævlig på sofaen, så har jeg mye tid til å reflektere over ting. Nå hørtes jeg jo veldig filosofisk ut, haha.  Men jeg har tenkt litt over dette med stygge kommentarer, og hva enkelte faktisk skriver til andre mennesker. Jeg syntes det er synd at så mange må stenge kommentarfeltene sine for de ikke orker mer av de stygge kommentarene, noe jeg skjønner vedig godt. Jeg ser også selv at veldig mange har den instillingen at man må godkjenne kommentarene før de blir publisert på bloggen (inkludert meg selv). Grunnen til at jeg valgte å ha denne innstillingen, er rett og slett for at jeg vil ha kontroll hva som skrives på bloggen min. Jeg vet ikke helt hva jeg hadde syntes om å ha åpent kommentarfelt, også skriver noen noe jeg ikke vil at andre skal kunne lese, også føler jeg meg "feig" som sletter det. 


Det burde vel ikke være sånn at man føler seg feig for at man ikke vil at andre skal lese noe som er ubehagelig, men det er sånn jeg TROR jeg ville følt det. Jeg har aldri vært en offentlig person sånn som nå, og har derfor vært veldig redd for at jeg ikke skulle klare å takle stygge kommentarer. Jeg har aldri fått slengt noe stygt etter meg, utenom på barneskolen haha. På barneskolen var vi jo helt jævlig mot hverandre, så det er egentlig rart at jeg ikke er immun mot drittslenging. Men i senere tid har jeg ikke fått noe stygt etter meg, og har derfor vært redd for å få det også. Jeg regner med at det sikkert er mennesker som har snakket bak ryggen min, men dette er jo ting jeg ikke har hørt så da gidder jeg ikke å tenke over det heller. MEN så har jeg begynt å tenke på hvor lett vi mennesker lar de stygge tingene gå innpå oss, er det for at vi er så usikre på oss selv? Jeg har ikke fått mange stygge kommentarer på bloggen ENDA, og det er ikke noen av de som har gått særlig innpå meg heller. Det er vel mer for at jeg har fått sånne kommentarer om at jeg er dobbeltmoralsk og mobber, noe som jeg VET jeg ikke er, og lar derfor bare sånne gå inn det ene øret og ut det andre. 


Men hadde noen begynt å rakke ned på utseendet mitt, og kommet med trussler hadde nok kommentarene gått mer innpå meg. Er det for at jeg er usikker på meg selv? Ikke vet jeg. Men det som er så morsomt med det hele er at man kan få 100 positive kommentarer om hvor pen man er, eller hvor flink man er til å skrive, hvor utrolig nydelig man er og ikke minst snill. MEN det er den ene negative kommentaren som går så innpå en at man glemmer alle de positive kommentarene. Enn at noe negativt har så mye kontroll at den ene kommentaren tar mer plass enn alle de fine man får? Jeg tror nok selv at den dagen jeg får sånne kommentarer, så kommer jeg til å bli lei meg. Jeg kan ikke si det for sikkert, men jeg tror det. MEN visst den dagen kommer ska jeg være flink til å fokusere på de positive kommentarene, for det er de som betyr noe. Hver gang jeg leser kommentarer rettet mot andre som er helt forferdelig, syntes jeg nesten mer synd på den som skrev kommentaren enn den som fikk kommentaren. For jeg tror at de som må rakke ned på andre, sliter med sitt eget selvbilde. Så egentlig er det bare stakkars mennesker som dessverre ikke har noe annet å bruke tiden sin på, og det er jo veldig synd. Ellers vil jeg bare si TUSEN TAKK♥ til alle dere som har kommentert at jeg ser bra ut selv om jeg er syk. Fikk et smil om munnen når jeg leste de kommentarene, for jeg føler meg alt annet enn pen nå haha.

 

Hjertet mitt blør


Bildet er tatt fra VG
Hva er det som skjer med verden, virkelig? Jeg kan nesten ikke tro det jeg har sett på nyhetene det siste døgnet, er det virkelig sant? Er det virkelig sant at det har skjedd et så nøye planlagt terrorangrep i Paris, uten at noen har oppdaget det før det ble for sent? Jeg skal innrømme at jeg er redd, veldig redd. Vi har allerede hatt terror i Norge, og jeg er redd for at det skal skje igjen. Jeg er egentlig helt ordløs, og jeg føler en bunnløs sorg. Jeg tror det har gått ekstra inn på meg, for jeg vet selv hvordan det er å oppleve terror. Jeg vet selv frykten, redselen, og følelsen av at man snart skal dø. Samtidig har alle disse menneskene familie og venner. Tenk hvordan de føler seg? tenk de som enda sitter å venter på et livstegn, tenk hvor reddde de er. De er helt maktesløse, og alt de kan vente på er enten ja eller nei. Mine tanker går til Paris ♥ Det er viktig at vi står sammen i tider som dette. 




Jeg sitter faktisk på gulvet i skrivende øyeblikk, godt plassert foran speilet haha. Her er min faste sitteplass visst dere lurte, og det er her jeg sminker meg så og si hver dag. Jeg og mamma skal til byen idag, og shoppe litt. Jeg har en handlekurv på Nelly på litt for mange tusenlapper, derfor skal jeg sjekke ut butikkene før jeg velger å bestille meg noe. Jeg er litt for flink til å kjøpe ting jeg egentlig ikke trenger, og Nelly er den perfekte butikken å gjøre det på. Det har jo så utrolig mye billig, og så utrolig mye fint haha. Jeg bestiller sikkert fra Nelly hver eneste måned, så jeg må kanskje begynne å roe meg litt ned. Men jeg trenger litt vinterklær, så derfor får jeg shoppe litt idag. Jeg skjønner hvor dumt det er når jeg skriver det,for jeg skal slutte å handle på nett for å så handle i butikk istedenfor? haha. Men nå må jeg nesten begynne å finne hva jeg skal ha på meg, for det kan være en tidskrevende oppgave. Tiden begynner å renne ut, og jeg sitter fortsatt her å skriver. Håper alle får en super dag, selv om det er en veldig spesiel dag idag ♥

#blogg #hverdag #prayforparis #helg #lørdag #november

De negative sidene alle snakker om

Hei alle sammen♥ Håper dere har hatt en fin dag, og ikke minst en super start på HELGEN! Jeg har vært så glad i hele dag, kun for en så liten ting som at det er helg. Men jeg virkelig elsker helg, og denne helgen er ikke noe annerledes. Det måtte faktisk helg til for at humøret skulle stige igjen, og det var utrolig deilig at det kom tilbake. Jeg har vært så sliten og sur siden tirsdag, så nå var jeg lei haha. MEN jeg tenkte jeg skulle dele mine negative og positive sider med dere, sånn at dere kan bli litt bedre kjent med meg. Det er vel ingen hemmelighet at vi mennesker er BEST på å finne det negative med oss, og har vanskelig med å finne noe positivt? Derfor tenkte jeg at jeg skulle begynne med de negative sidene mine, for å se hvor mye lengre den blir enn den positive haha. Jeg tror ikke jeg er alene om å må bli MYE flinkere til å skryte av seg selv. 


♥Stabeiste
Dette tror jeg er min MEST negative side, og kanskje den jeg irriterer meg mest over. Vi alle kan sikkert si " jeg er jævlig sta" men jeg er VIRKELIG sta. Jeg takler ikke å ha feil, og er helt sikker på at jeg har rett uansett. Selv de gangene jeg skjønner at jeg har tatt feil,  er jeg så sta at jeg ikke klarer å gi meg. Så jeg fortsetter å stå på mitt, selv om jeg vet det er feil, haha herregud. Jeg høres ut som verdens verste person, men men. Jeg er litt snill også, okei? haha

♥Støv på hjernen
Denne siden er det vel de rundt meg som irriterer seg mest over, og er egentlig ikke så veldig stort problem for meg. Jeg har vel alltid vært sånn her, så for meg er det helt normalt. MEN jeg har virkelig støv på hjernen, jeg takler ikke å ha det rotete rundt meg. Jeg kan til og med begynne å rydde når jeg har dårlig tid, kun for at jeg ser det er rotete. Gabriel har klaget et par ganger på at jeg er alt for ryddig, og at han ikke rekker å puste ut før jeg skal begynne å rydde haha. Har vi laget middag klarer jeg ikke å la det stå på bordet når vi er ferdig spist, det skal bort med ENGANG. Jeg kan ligge med 40 i feber, men likevel MÅ jeg rydde visst jeg ser noe rot rundt meg. Skulle nesten tro jeg hadde en sykdom, haha.

♥Sjalu
Jeg tror kanskje ikke jeg er helt alene med akkurat dette punktet, men jeg syntes det å være sjalu er negativt. Det finnes jo en grense hvor det bare er søtt når en blir sjalu, til det plutselig ikke er søtt lengre. Vi kan vel si at jeg ligger midt i mellom disse to punktene. Jeg er ingen sjalu bitch, som sjekker Gabriel sin telefon 24/7 å klikker helt for at han har fått en snap av en jente, men jeg er vel mer der at jeg reagerer på mer ting enn Gabriel. Jeg har mye guttekompiser, og det har jeg alltid hatt. Så for meg er det helt naturlig å sitte på fanget og kysse på kinnet, og Gabriel bryr seg ikke om det. Men skulle han hatt ei jente på fanget som hadde kysset han på kinnet hadde jeg blitt kjempe sjalu, haha. Dobbeltmoralsk sa du? Jeg skulle ønske jeg var som Gabriel, for han er så rolig rundt alt. 

♥ Liten tro 
Jeg har ekstremt liten tro på meg selv, og har lett for å gi opp før jeg i det hele tatt har prøvd. Jeg kan være kjapp med å si " det hadde ALDRI jeg fått til" eller "det hadde ALDRI jeg turt". Jeg er rett og slett veldig flink til å undervurdere meg selv, og tro jeg kan mye mindre enn jeg kan. I de fleste tilfeller viser det seg at jeg får det til, og at det kun er tankene mine som hindrer meg. Jeg er har bare lett for å tro at alle er smartere og flinkere enn meg.

♥Redd
ahh, irriterende å bare skrive dette punktet. Jeg kan være en VELDIG usikker person, og som jeg skrev i et innlegg for litt siden så er jeg redd for nesten alt haha. Det var kanskje å sette det litt på spissen, men det kan være ille. Jeg husker en gang når vi kjørte ut til et "spøkelseshus", alle andre syntes jo dette var DRIT kult å hadde kjempe lyst å gå inn, mens jeg var helt sikker på at det snart kom en mann løpende ut av huset med kniv for å drepe oss. Noen ganger har jeg helt syke tanker, haha. 


Jeg trodde faktisk listen skulle bli mye lengre enn det den ble. Jeg syntes det er BRA å se at jeg ikke har så alt for mye negativt å si om meg selv. Jeg har helt sikkert flere negative sider, men det er disse sidene jeg selv legger godt merke til. Men som jeg sa istad, så er det viktig å bli flinkere til å se de positive egenskapene man har også ♥ Jeg tror så og si alle mennesker har noe godt i seg. 

♥Omsorgsfull
Jeg bryr meg VELDIG mye om mennesker rundt meg, og for meg er det utrolig viktig å vite at alle har det bra. Jeg gjør utrolig mye for de menneskene rundt meg, for det er ingenting som er bedre enn å vite at du gjør noe godt for andre. Jeg tror dette er en av hovedgrunnene til at jeg trives sånn i jobben min også, for jeg får vist så utrolig mye omsorg, og jeg får tatt vare på de menneskene rundt meg. Jeg er sånn person som kan ha 50kr på kortet, men løper å tar ut disse for å gi den personen som står å selger sorgenfri. 

♥Tilgir fort
Dette er vel en side ALLE som kjenner meg godt visste kom til å komme. Noen mener det er negativt å tilgi fort, men jeg syntes det er positivt. Jeg tror ikke man får det særlig bra med seg selv visst man skal gå rundt å være sur på andre, og ikke klare å gå videre. Jeg føler at det å tilgi er en måte å gå videre på, og la fortid være fortid. Jeg er også veldig opptatt av at ALLE mennesker kan gjøre feil, og det er viktig å kunne tilgi noen for å være et menneske, rett og slett. Det er selvfølgelig noen personer jeg ALDRI kommer til å tilgi, og jeg tror det er mye man aldri kan tilgi. MEN jeg kunne aldri ikke tilgitt noen for å ha vært utro for eksempel. Jeg hadde nok ikke vært sammen med personen, men jeg hadde aldri orket å gå rundt å være sur for noe sånt. 

♥Utadvendt. 
Dette er kanskje litt cocky å si, men dette er en side jeg virkelig ELSKER med meg selv haha. Jeg er SÅÅ glad for at jeg er en så utadvendt person, for det har gitt meg så mye i livet. Jeg har lett for å tilpasse meg nye steder, og jeg blir fort kjent med nye mennesker. Jeg virkelig ELSKER å bli kjent med nye mennesker, og jeg er den personen som kan begynne å snakke med en fremmed i heisen ( visst det ikke er kleint selvfølgelig). Jeg snakket senest med en mann i heisen idag, var KJEMPE koselig haha. Jeg får ofte høre at det er lett å bli kjent med meg, og det er jo utrolig koselig. 

♥Spontan
Jeg er veldig spontan av meg, og lever litt etter det at "man lever bare en gang". Man kan jo aldri vite, men jeg håper at vi bare lever en gang haha. Det er ikke ofte jeg takker nei til både gamle og nye opplevelser, og er gjerne med på ALT. Jeg flyttet tross alt til Trondheim fordi jeg var rastløs, og hadde lyst til å være litt spontan. Nå er neste stopp Oslo, rett og slett fordi jeg har lyst til å ha opplved så mye at jeg kan tenke tilbake på at jeg virkelig har tatt alle mulighetene. Har du tenkt deg på hopp på tur til syden? BARE Å SPØRRE ! haha

#blogg #hverdag #høst #november #helg #fredag

Jeg gruer meg til den dagen du dør




God morgen alle sammen ♥ Håper alle har hatt en fin start på dagen, det har iallfall jeg !
Mens jeg ligger på sofaen å tar livet helt med ro, kommer min kjære lille hund. Hun er som en liten baby, og skal alltid ligge helt inntil deg eller i armkroken. Det er da jeg begynner å tenke på hvor skummelt det egentlig er å skaffe seg dyr, hvor utrolig vondt det er samtidig som det er så fint. Jeg angrer ikke et sekund på at jeg takket ja til å få Celine, for hun har virkelig vært min aller beste venn i over 4 år nå. Men så begynner jeg å tenke, denne hunden kommer ikke til å være her for alltid. Det kommer en dag der hun blir borte, for alltid. Jeg grøsser bare av tanken, og jeg klarer ikke å snakke om det uten at tårene presser på. HELDIGVIS er det sikkert mange år igjen, men jeg går allerede å tenker på det. Det er det som er så skummelt med å skaffe seg dyr, for man blir så utrolig avhengig av dem. Celine er noe av det viktigste i livet mitt, og hun har en plass ingen andre noen sinne kan ta. Det verste med å få en så fantastisk hund er at ingen noen gang vil noen gang kunne veie opp. Jeg kommer sikkert aldri til å klare å få meg hund igjen, for ingen er som henne haha. 


Må nesten le litt av disse bildene, haha. Celine hater å bli tatt bilde av, og snur seg ALLTID vekk eller ser en helt annen vei hver gang man skal ta bilde av henne eller med henne. På de 4 årene jeg har hatt henne har jeg enda ikke fått til noe bra bilde, haha. Men som dere sikkert skjønner så er denne lille skapningen utrolig viktig for meg, og jeg tror ikke jeg er alene med å være knyttet til dyret sitt. Selv om denne skapningen en dag kommer til å knuse hele meg, så er jeg så heldig som har henne ♥ Denne hunden gir meg så utrolig mye godt, og hun er virkelig verdens beste.



#blogg #hverdag #høst #onsdag #november #kos #hund

Jeg liker rumpe best


Igår tok Julie dette bildet av meg, da jeg hadde lyst til å prøve å få til et kult bilde. Når jeg skulle se gjennom bildene så ble jeg påminnet det igjen, min flat ass. Det er ikke noe som irriterer meg mer enn den flate rumpa mi, hahha. Det som er mest irriterende at jeg trener rumpe så ofte, og jeg gjør virkelig alt for å få en større rumpe. Likevel vil ikke rumpa vokse, for jeg har arva de verste genene jeg kunne få. Av alle de positive tingene jeg kunne fått fra pappa, så var det selvfølgelig rumpa hans jeg måtte arve. Pappa hadde innover rygg og rumpe, og jeg var den heldige arvingen. Det morsomme er jo at hver gang du spør en gutt om de liker "pupper eller rumpe best" så får du så og si ALLTID høre " Jeg liker rumpe best". Hadde det ikke vært for at jeg har kjæreste så hadde jeg vel ikke hatt noe sjanse, haha neida. Når Julie skulle ta bildet av meg igår så sa hun først " HAHA, det ser ut som du har skikkelig flat rumpe i shortsen der" Så som dere skjønner så er Julie med på å styrke selvtilitten min, haha. NEIDA, nok rumpe snakk nå.  Have a nice day ♥




#blogg #hverdag #høst #tirsdag #trening

Hold dramaet ditt privat


Unnskyld meg, men har det virkelig blitt en TREND å dele det dramet som skjer i ditt privatliv på facebook, instagram, snapchat og blogg? Jeg skjønner virkelig ikke hvordan folk får seg til å dele virkelig private krangler eller uenigheter man har med andre mennesker. Jeg syntes nesten jeg leser daglig at typen til venninna til kompisen har vært utro, og derfor henges denne personen ut på nett. Eller en lang forklaring på hvorfor det ble slutt med eksen, fordi eksen er sånn og sånn. HÆ??? hvorfor vil du at hvem som helst skal vite ditt meningsløse drama? Jeg skjønner godt at du er lei deg visst kjæresten din har vært utro mot deg, men er det virkelig løsningen å dele det et sted der alle kan lese det? I tillegg henger du denne personen ut med å fortelle masse personlig om denne personen, er det greit? Jeg er helt enig med at utroskap ikke er akseptabelt, men det er heller ikke greit å dele med alt og alle hvor jævlig denne personen er. Kvitt deg med personen, og la livet gå videre. 


Det som skremmer meg mest er at "kjente" personer hakker ned på hverandre gjennom både blogg, facebook og snapchat. Når ble dette kult? Hvordan nytte har vi andre å vite at dere misliker hverandre, og kunne skrevet en hel bok med stygge ting om hverandre? Har vi virkelig kommet dit at man ikke forteller personen direkte hva som plager oss med den, men vi deler det på sosiale medier der alle kan lese det? Jeg syntes dette er så utrolig respektløst mot de personene som blir hengt ut med navn, og gjerne personlige ting vi andre IKKE har noe med. Det er aldri greit å henge ut noen på nett, selv om man krangler med den personen. Hadde det blitt slutt mellom meg og Gabriel, og vi hadde kommet i en krangel hadde jeg ALDRI delt det på bloggen, aldri. Dette er mellom to eller kanskje flere personer, ikke resten av verdens befolkningen. 

Kjære mamma

Kjære mamma, takk for at du er den du er. Du er mitt aller største forbilde, og jeg er så stolt over å ha deg som mor. Du er en person man sjeldent møter, for du har så mye. Du har den største omsorgen jeg noen gang har møtt, for alt og alle. Du bryr deg om alle rundt deg, og prøver alltid å gjøre det beste for alle. Du setter alltid deg selv sist, og lar alle andre gå foran deg. Kjære mamma, tenk visst alle hadde vært som deg

Kjære mamma, du var bare 19år når du fødte ditt første barn, du må ha vært så redd. Lite visste du om at du skulle få to til, og at du måtte oppdra 3 barn helt alene. Det er vel ingen hemmelighet at det er en krevende jobb, og at det koster utrolig mye penger. Jeg husker hvor mye du jobbet, hvor mye du måtte ofre for at vi skulle ha mat på bordet. Jeg skjønte det ikke da, men jeg skjønner det nå. Jeg husker en gang du skulle dra på jobb, og jeg løp gråtende etter deg. Det må ha vært så tungt å ikke føle at man har nok tid med barna sine, men likevel må man jobbe for å få penger. Men en ting du skal vite mamma, er at selv om vi ikke har vært rike å kunne fått alt det vi ønsket, så hadde jeg nok. Jeg hadde klær, jeg hadde leker, jeg hadde tak over hodet, jeg hadde mat, og ikke minst jeg hadde kjærlighet.

Kjære mamma, takk for at du lærte meg realiteten når det kommer til voksenlivet. Takk for at du lærte meg at man må jobbe for det man ønsker, og at livet ikke alltid er en dans på roser. Takk for at du viste meg at man må jobbe hardt for å oppnå det man ønsker, og at ingenting kommer gratis. Vi vokste kanskje ikke opp med masse penger, men vi lærte oss viktigheten med penger. 

Kjære mamma, takk for at du holdt ut når det stormet mest. Det kan ikke ha vært lett å ha to døtre som plutselig ble uten pappaen sin, for å så oppleve terror på Utøya. Jeg vet du hadde det tungt du også, for det kan ikke ha vært lett å sitte hjemme helt hjelpesløs å vente på om jeg ville overleve eller ikke. Jeg kan ikke tenke meg hvor traumatisk det må ha vært, at livet til noe av det kjæreste du har lå i noen andre sine hender. Selv om du var en av de heldige, så vet jeg at det var tungt for deg. Det kan heller ikke ha vært lett å fått hjem en 16 åring, som nettopp hadde fått hele livet sitt snudd på hodet. Jeg husker for en jævlig periode det var, og jeg husker hvor mye jeg krevde av deg. Kjære mamma, takk for at du holdt ut. 

Kjære mamma, jeg vet du ikke alltid har hatt det lett. Du har ikke alltid blitt behandlet så bra som det du har fortjent, men du har likevel alltid tatt ting med et smil. Du har fått mye ufortjent, mye jeg skulle ønske jeg kunne ta vekk. En sånn person som deg fortjener kun det beste, men det er dessverre ikke alltid sånn det er. 

Kjære mamma, jeg håper en dag at jeg kan stille like mye opp for deg som det du har gjort for meg. Du skal vite at jeg elsker deg over alt på jord, og at du er den viktigste personen i livet mitt. Kjære mamma, jeg hadde aldri klart meg uten deg. 

Du kan ikke bli likt av alle

Er det noe jeg har brukt store deler av livet mitt på så er det å være redd, redd for å bli mislikt. Jeg har vært redd for at jeg ikke skal passe inn, redd for at noen skal syntes jeg er tjukk, redd for at noen skal syntes jeg er stygg, og ikke minst redd for å si meningene mine. Fra jeg har vært liten har jeg fått høre at det blir bedre, du må bare slutte å bry deg om hva andre tenker. Men når man er ung så er det ikke så lett, og det har aldri vært lett å ikke bry seg visst du vet at noen misliker deg. Jeg tror dette er noe som kommer med årene, for jeg føler kanskje at det er den siste måneden jeg har hatt den følelsen at jeg ikke bryr meg mer. Jeg har skjønt at uansett hvordan du ser ut eller hva du gjør, så kommer det alltid til å være noen som ikke er enige. Det er så mange forskjellige mennesker i denne verden, så du kommer aldri til å klare å tilfredsstille alle. Visst målet ditt er å gjøre alle mennesker fornøyde, kommer du aldri til å bli lykkelig selv. 



Jeg har selv gått i mange år å prøvd å gjøre alle andre rundt meg fornøyd, og når jeg ser tilbake på disse årene var jeg ikke spesielt lykkelig. For det er veldig tungt å skal gå rundt å tilfredsstille alle rundt seg hele tiden, og det er ikke noe mål noen av oss mennesker skal ha. Jeg føler at jeg har blitt mye flinkere til å ikke bry meg så mye om hva andre tenker, og jeg føler meg mye mer lykkelig nå enn det jeg kanskje gjorde for et år siden. Jeg har alltid vært redd for å si hva jeg egentlig mener, tilfelle noen skal mene noe annet, eller at jeg skal bli "upoplær" for å ha andre meninger. Men den siste tiden har jeg gitt faen, og sagt det jeg har ment visst jeg har følt noe har vært urettferdig. Jeg har sluttet å finne meg i ting jeg ikke burde finne meg i, og jeg har endelig begynt å klare å stå opp for mine egne meninger. Så en et lite budskap til alle dere flotte mennesker der ute, slutt å bry deg så mye. Du må få lov til å være akkurat den personen du vil være, og er det noen som tråkker ned på deg av den grunn så fortjener ikke den personen en plass i livet ditt. Ekte venner vil godta deg for den du er, uansett. Føler du at du må være noen andre for å være venn med noen, så burde du avslutte det vennskapet med en eneste gang. Det vil alltid finnes mennesker der ute som vil elske deg for akkurat den du er, og behandle deg på den måten du fortjener å bli behandlet på. 

 

#hverdag #blogg #mandag #høst

TYPISK min uflaks



Jeg vet ikke hva det er, men av en eller annen grunn har jeg ALLTID uflaks, og da mener jeg alltid. Her om dagen spilte jeg inn en sminkevideo til dere, jeg ordnet videoen og fikset et innlegg som skulle bli plublisert idag. Det eneste som manglet var å laste den opp på Youtube, så skulle den være ferdig. Det jeg IKKE visste var at det er tydeligvis veldig dumt å ha på musikk på telefonen når man sminker seg, for noen av sangene som ble spilt var det tydeligvis copyright på, og derfor FJERNET Youtube lyden på hele videoen. Så når den var ferdig lastet opp var det en video uten lyd,  mens bildet snakket i vei. Er det mulig? virkelig? hahha. Jeg spilte sangene mine fra spotify, hvordan kan det være copyright på dem? det VERSTE med hele greia var at du så vidt hørte sangene jeg spilte, men likevel var dette tydeligvis ikke lov. 

Så jeg får vel bruke helgen min på å spille inn en ny en, og da må jeg huske å ikke ha på musikk på telefonen, haha. Jaja, man lærer stadig noe nytt, men dette var virkelig det merkligste. Det verste var at det var sanger som Stiches, som er veldig kjent. Hvordan kan det være copyright på den ? Nei, nå orker jeg ikke å tenke mer på dette. Jeg får bare bite i det sure eplet å lage en ny video til dere. Flaks at jeg har fri i helgen sånn at jeg har good tid. 

 

#blogg #fredag #helg #høst

8 måneder igjen


Selv om jeg vet at tiden går utrolig fort, så er det fortsatt så lenge å vente. Jeg har allerde begynt å planlegge, aboslutt alt. Hvor jeg vil bo, hvordan det skal se ut, hvordan møbler vi skal ha, og alt egentlig haha. Som den rastløse personen jeg er skal jeg flytte på meg IGJEN, etter snart 3 år her i Trondheim. Jeg har funnet ut at jeg forhåpentligvis bare lever en gang, og jeg vil gjøre så mye som overhodet mulig. Siden jeg allerede har bodd i Tromsø, Tønsberg og Trondheim, så måå jeg nesten prøve ut Oslo også. Oslo er helt klart min favoritt by, og jeg har så utrolig lyst til å bo der. Når jeg var yngre likte jeg ikke Oslo engang, haha. Men det hadde vel mye med at vi tok timesekspressen fra Tønsberg, og hang på Oslo S. Kan ikke si at Oslo S har så utrolig mye å by på akkurat, så det er vel ikke så rart at man ikke ble imponert. Men etter at jeg ble eldre, og fikk oppleve andre steder i Oslo så har jeg blitt helt forelsket. Så derfor er det bestemt at vi skal flytte til Oslo til sommeren, og jeg kan nesten ikke vente. Da kommer jeg nærmere familie og venner, og det blir utrolig godt. Jeg har fått mange gode venner her i Trondheim også, så det kommer til å være kjipt å flytte fra dem. HELDIGIVS er det bare en liten time med fly fra Oslo, så jeg kommer nok fortsatt til å være i Trondheim ofte. 

bildet er tatt fra google.no
Det er så mange fordeler med Oslo, at jeg kunne sikkert skrevet en hel bok om det. Det er lettere å billigere å reise, det er alltid liv,du har masse å velge i når det kommer til resturanter, uteliv og shopping. Det er en super studentby og SVERIGE er nærme, haha. Er det noe jeg virkelig har savnet etter at jeg flyttet til Trondheim, så er det alle disse harryturene til Sverige. Vi kan kjøre til Sverige fra Trondhiem også, men da kommer du til en liten Coop butikk, og det er ikke akkurat billig der heller. Men det skal sies at Trondheim er en helt fantastisk by også, og jeg kunne bodd her i mange år til, men kanskje ikke akkurat nå. Nå som jeg er ung skal jeg virkelig nyte det, og gjøre alt jeg drømmer om mens jeg enda har mulighet. 

Lærer aldri




Etter 20 år med mange forsøk, så har jeg enda ikke lært. Jeg skjønner ikke hva som må til, for at jeg skal begynne å gjøre noe med det. Jeg klarer IKKE å legge meg tidlig uansett hvor bestemt jeg er på at jeg skal gjøre det. Jeg elsker virkelig å sitte våken på kveldene, og bare tanken på å legge seg klokken 10 får meg til å grøsse, haha. For det første så har jeg ikke sjans til å sovne før klokken 12-1, uansett hvor tidlig jeg måtte legge meg. Det som skjer da er at jeg ligger å vrir meg i mange timer, før jeg endelig skal få til å sove. Igår klarte jeg ikke å legge meg før klokken 1, og jeg skulle opp klokken 6 idag. Tror dere jeg var trøtt idag eller? Det rare er at visst jeg hadde gått å lagt meg nå, så hadde jeg aldri fått til å sove. Men likevel sitter jeg her å så vidt klarer å holde øyna mine åpen. 

Jeg følte meg virkelig som en zombie på morgenen idag, etter hele 5 timer med søvn. Jeg angret virkelig på at jeg ikke hadde lagt meg tidligere når alarmen ringte på morgenen idag. Det føltes ut som at den ringte 2 minutter etter jeg hadde lagt meg, og det var virkelig en kamp å komme seg opp av sengen. MEN idag har jeg faktisk bestemt meg for at jeg skal legge meg SEINEST klokken 11, og denne gangen SKAL jeg klare det, haha! 



Nå skal jeg spise speltlompe pizzaen min, mens jeg slapper av med min lille hund. Jeg kjenner jeg er utrolig glad for at denne dagen snart er over, og jeg gleder meg til mer søvn og energi imorgen. Jeg håper og tror virkelig at jeg har lært denne gangen, for så trøtt som jeg har vært idag har ødelagt hele dagen min. Men nå er det serie og pizzatid. Håper dere får en fin kveld ♥


#blogg #hverdag #høst

Du ser ut som en bitch

Jeg har fått høre en god del ganger av mine venner at de trodde jeg var en bitch før de ble kjent med meg. Jeg har aldri helt skjønt dette, for jeg føler ikke selv at jeg ser ut som en bitch, haha. Jeg kan kanskje se litt sur ut visst jeg ikke smiler, men det gjør vel alle? Men etter kjæresten min tok dette bildet av meg ( som jeg lovte meg selv aldri skulle ut på nettet) skjønte jeg hva folk mener. HERREGUD for et uttrykk, haha. Fra bilde å dømme ser det ut som jeg tror jeg er dronningen over Norge. Visst det virkelig er sånn her jeg ser ut til vanlig når jeg ikke smiler, må jeg virkelig begynne å smile hele tiden. Jeg har noen ganger merket at jeg har fått stygge blikk fra andre jenter, uten helt å skjønne hvorfor. Visst det er dette uttrykket jeg har gitt dem så kan jeg skjønne det, sorry girls. 

Men til mitt forsvar så er jeg ingen btich, jeg vil heller ikke være det. Utseendet jeg er født med kan jeg ikke gjøre noe med, så jeg får gå rundt resten av livet å se ut som en bitch. Gleder meg til jeg skal på eldrehjem, og hjelpepleierne krangler om hvem som skal gå inn til meg, haha. NEIDA, så ille er det forhåpentligvis ikke. Det var bare litt morsomt å se det selv, siden jeg aldri har skjønt hva vennene mine snakker om. Iallfall ikke siden jeg er utrolig utadvendt, og har veldig lett for å komme i kontakt med andre mennesker. Men men, det redder meg tydeligvis ikke. 

Hva vil DU lese om ?

Hei alle sammen ♥

Jeg er litt nysgjerrig på hva dere som lesere egentlig har lyst til at jeg skal skrive mer eller mindre om. Jeg har alltid bestemt meg for at bloggen min skal være om min hverdag, mine tanker og meninger, og alt som faller meg inn. Når jeg først laget bloggen var det for å blogge om trening og bikini fitness, men dette snudde fort. Jeg vil ikke ha noe bestemt tema å blogge om, da jeg syntes dette kan bli litt ensformig. Så jeg har egentlig en ganske åpen blogg, der jeg kan skrive om utrolig mye. Så derfor lurer jeg på hva akkurat du vil at jeg skal skrive mer eller mindre om. Er det noe du syntes jeg mangler, eller er det noe du syntes jeg skriver alt for ofte om ? Jeg så faktisk igår at jeg skriver utrolig mye om vipper, haha. Må bare beklage meg visst dere blir lei av å lese om vipper, men interessen min er kanskje litt for stor så glemmer at det kanskje ikke e er så interessant å lese om på hvert innlegg.  Jeg blir glad for alle forslag, og er åpen for det meste. Jeg kommer ikke til å love bort at alle forslag blir tatt med, da jeg syntes det er litt skummel lovnad å komme med, haha. Jeg er en veldig åpen person, så jeg har ingen problemer med å fortelle ting eller å si mine meninger, men et sted går nok min grense også. MEN FYR LØS!


Snakk om sola så hadde jeg faktisk lagret dette bildet som "vipper" haha ups

Follow your dreams

Alle mennesker drømmer om noe, det kan enten være noe lite eller noe stort. Vi kan drømme om alt fra å være en superstjerne som tjener utrolig mye penger, til å få en jobb man var på jobbintervju igår. Det som er så fint med drømmer er at man kan drømme om akkurat det du vil, for det er ingen som hindrer deg. 

Jeg tror vi mennesker er veldig gode på å ønske hvordan vi vil ha det. MEN vi har ikke nok tro på oss selv til å tro at vi kan få det til, derfor gir vi opp drømmen vår. Jeg har mange drømmer, alt fra små drømmer til store drømmer. Jeg har vært veldig flink til å undervurdere meg selv å ikke tro på at jeg kan få det til. Dette har da ført til at jeg har lagt drømmen min på is, og gitt opp det jeg virkelig ønsker. Men helt ærlig, jeg er vel ikke alene om dette? Hvorfor er det sånn at vi mennesker har så vanskelig med å tro på oss selv, tro på at "dette får vi til"? Jeg har ingen problem med å innrømme at jeg undervurderer meg selv veldig ofte. Jeg gjør det på jobb, skole, sosiale sammenkomster og ikke minst på drømmene mine. Jeg har alltid drømt om å bli politi, men fordi jeg ikke har troa nok på meg selv så er den drømmen lagt på is. Allerede før jeg har prøvd er jeg 100% sikker på at jeg ikke kommer inn på politihøgskolen, hvor teit er ikke det? 


I det siste har jeg bestemt meg for at jeg skal begynne å følge drømmene mine. Man lever bare en gang, og jeg vil kunne se tilbake å tenke at jeg har gjort det jeg kunne gjøre. Jeg har ikke lyst å bli gammel, og føle anger for at jeg ikke gjorde det jeg ønsket mens jeg var ung å enda hadde muligheten. Jeg tror at visst man virkelig vil noe. så får man det til. Det eneste som hindrer deg i å få til det du vil er deg selv, så fjern det hindret å prøv så godt du kan. Det du ønsker kommer ikke alltid lett, og det kan være mye jobbing som må til for at du skal nå det målet, men det kommer til å bli verdt det en dag. Det kan ta 1 uke eller det kan ta 2 år, men det viktigste er ikke å gi opp. Jeg har to store drømmer som jeg virkelig har begynt å jobbe med for å klare å oppnå. For at den ene skal bli virkelighet må jeg få til den andre, VELDIG spennende. Jeg er faktisk 90% sikker på at jeg kommer til å få til dette, så jeg gleder meg til jeg føler meg klar til å fortelle dere det. Det er utrolig godt å ha et mål å jobbe mot, for det gjør virkelig jobben så mye morsommere. Det har vært framgang på det jeg har gjort den siste tiden, noe som gjør det ENDA mer spennede. 

Ta deg gjerne en tur innom like siden min på facebook HER

Min bestevenn






Tenkte jeg skulle vise dere noe av det som betyr mest for meg, min kjære hund. Jeg har vært så heldig å hatt min lille Celine i over 4 år. Da stemoren min fikk valper fikk jeg velge en av valpene som jeg skulle få. Når jeg skulle ta valget var bare valpene rundt 2 uker gamle, så de så jo helt like ut. Da jeg ikke kjente noen av valpene, eller visste hvordan de kom til å se ut, tok jeg den som lå i midten. Jeg skal være så ærlig å si at hun var ikke den peneste valpen i kullet, og hun er ikke spesielt pen nå heller. Det første folk sier når de møter Celine er " ÅÅH så stygg/søt hund du har" haha. Men jeg er så utrolig glad for at det ble akkurat Celine, for en mer fantastisk hund enn dette kommer jeg aldri til å få igjen. Dette er en hund med en personlighet som få har, og jeg har aldri noen sinne møtt noen dyr med en så sterk personlighet. Denne lille divaen kan ikke ligge på gulvet, hun MÅ ligge i sofaen oppå en pute eller et teppe. Hun oppfører seg som et barn, får hun vondt må hun alltid komme i fanget for å få trøst. Hun sover kanskje 20 timer i døgnet, resten av de 4 timene går til mat og leke. Hun ble kjempe sjalu når jeg fikk meg kjæreste, og gikk imellom oss når vi kysset. Som dere sikkert skjønner er denne skapningen noe for seg selv. Men jeg er så utrolig glad for at akkurat hun ble min hund. Det kjipe med å få dyr, er jo at man blir så utrolig knyttet til dem. Å som alle vet så er jo ikke dyrene her for alltid, men jeg håper og tror at Celine har mange mange år igjen. Jeg leste faktisk at chihuahuaer kunne bli 18 år!?. Om det er sant så er det heldigvis mange år igjen. 

 

Det du ikke vet

Jeg tror vi alle har gjort noe, gjør noe eller har sider som ikke så mange får se, eller som du velger å ikke vise. Jeg tenkte derfor at jeg skulle skrive om de tingene jeg tror ikke så alt for mange vet om meg. 

1. Jeg liker ikke å se på tv, det er noe av det kjedligste jeg vet om. Jeg syntes nesten aldri det går noe bra på tv, og gidder derfor aldri å se på det heller. 

2. Jeg begynte å se på serie for under et år siden, fordi jeg har trodd at serie var like kjedelig som tv. De eneste seriene jeg har sett i hele mitt liv er Gossip girl, misstresses og Orange is the new black. Jeg har ikke sett Orange is the new black ferdig enda engang, haha. Henger 100 serier bak alle andre, så har utrolig mye å ta igjen som dere skjønner. 

3. Jeg tilgir så og si ALLTID. Jeg mener at livet er for kort til å gå rundt å bære nag ovenfor andre mennesker, og tilgir derfor veldig fort. 

4. Jeg klarer ikke å være langsint. Bestemmer jeg meg for at denne gangen skal jeg virkelig være sur lenge, så varer det aldri mer enn en dag, om ikke noen timer bare.
 
5. Når jeg drikker har jeg lett for å tro/føle at enkelte jenter er skikkelig bitch, og at de stirrer utrolig stygt på alt og alle, haha

6. Jeg liker nesten ikke noe alkohol. Syntes hvitvin er greit, og noen typer rusbrus. Så jeg er ikke typen som drikker vin til maten eller ute på resturanter. Når vi var i syden drakk jeg kun pepsi max og iste til maten, haha. 

7. Jeg har aldri vært personen som hooker på byen, tror jeg kan telle på en hånd hvor mange jeg har kysset ute på byen. Jeg syntes egentlig hele opplegget er litt kleint, haha. 

8. Jeg suger med penger, og er helt elendig til å spare. Bestemmer meg hver måned for at jeg skal spare, men får det aldri til. Men denne gangen har jeg VIRKELIG bestemt meg, så vi får se hvordan det går. 

9. Jeg blir veldig fort knyttet til mennesker, og blir veldig fort glad i andre. Jeg kan også bli veldig avhengig av mine nærmeste, og føler jeg må være med de ofte. 

10. Jeg syntes romantikk kan være utrolig kleint. Er alltid koselig med roser og middag, men det kan ikke bli for mye av det gode. Da blir jeg skremt å trekker meg unna med engang, haha. 

11. Etter å ha bodd i både Tromsø og Tønsberg, og ha familie på begge stedene snakker jeg både søring og nordlenning. 




For et år siden

Idag er det 1 år siden jeg ble sammen med verdens beste gutt. Tiden har gått så utrolig fort, og det føles nesten ut som det bare er noen måneder siden. Det sies jo at kjærligheten kommer når man forventer den minst. Denne kjærligheten kom virkelig når jeg forventet det minst. Når jeg møtte Gabriel var jeg så absolutt ikke klar for noe forhold, og jeg var IKKE på utkikk etter noe kjæreste. Gabriel ville heller ikke ha noe kjæreste, og begge var vel egentlig klar over at ingen av oss ønsket noe forhold. Men uansett hvor hardt vi prøvde å ikke like hverandre, så ble vi kjærester. Det er egentlig så utrolig rart, at noen ting kan få et så annet utfall enn hva man trodde. Det var akkurat som at vi ikke hadde noe kontroll over det, og til slutt bare måtte godta det. 

Det rare med hele greia var at vi kun møttes når vi drakk, og jeg taklet ikke Gabriel når han drakk, haha. Han var alt annet enn sjarmende, hehe soorryy. I tillegg var han like full som en 14åring som prøver alkohol for første gang, og har null kontroll. Så denne alkoholen førte til at vi krangla ganske ofte når vi drakk. Første gangen vi drakk sammen, når vi ikke kjente hverandre engang krangla vi. Vi oppførte oss som et gammelt ektepar som hadde vært gift i 70 år.  Så som dere sikkert skjønner så har vi ikke noe romantisk kjærlighetshistoire å fortelle. Men det utviklet seg likevel til å bli noe veldig fint. For uansett hvor mye han irriterte meg eller hvor mye jeg irriterte han så var det et eller annet med han som gjorde meg så glad. Jeg savnet han med engang vi ikke var sammen, og vi klikket så godt sammen, det føltes virkelig ut som vi hadde kjent hverandre i mange år.  Så det er egentlig en liten sjarm over det hele likevel, for denne gutten som jeg så absolutt ikke så noe framtid med har plutselig blitt en så stor del av livet mitt. Han har fått en plass i hjertet mitt ingen andre kan ta, og jeg føler meg så utrolig heldig som har møtt en som han. Selv om han noen gang kan gå meg på nervene, så gjør han meg fortsatt så lykkelig. Det er vel ingen forhold som er feilfrie, og det er vel ingen forhold der man ikke krangler. Det er vel heller ingen forhold der man ikke irriterer seg over den andre. Det kan ikke bare være oppturer i et forhold, for det tror jeg hadde blitt utrolig kjedelig. Det å være i et forhold kan være utrolig vanskelig, for man har plutselig ikke bare seg selv å tenke på. Det er utrolig mange ting man på ta hensyn til, og det er utrolig mye man må finne seg i. Man må også lære det at man må svelge et par kameler, for man kan faktisk ikke bli sur for alt. Det er lett å irritere seg over småting, som egentlig ikke har noe betydning. Man kommer til å møte mye motstand, man kommer sikkert til å føle noen ganger at man har lyst til å gi opp. Men det er viktig å huske alle gode studene også. For er du sammen med en som passer deg, så er et forhold en utrolig fin ting. Man kommer innpå en person på en måte ingen andre vil komme innpå den personen, man har alltid en skulder å gråte på, man har alltid en å komme til. Man har en som elsker deg uansett, man har en som har sett alle dine ikke fult så attraktive sider, men likevel vil kun ha deg. Jeg har vært så heldig at jeg har fått alt det her, på både godt og vondt. Jeg håper det alltid kommer til å være oss to, for du er perfekt for meg. 



 

22.07

De 3 siste årene har jeg vært utrolig god til å pynte på sannheten, kanskje litt for god. Jeg har aldri helt klart å fortelle noen hvordan jeg føler meg, og hvordan det føltes da. Det har tatt meg tid å komme hit jeg er idag, og det har tatt tid å skjønne det jeg har skjønt. Det tok meg faktisk 3 år etter Utøya å skjønne at jeg faktisk trengte hjelp. Alle probleme og angsten som dukket opp, var i mitt hode normalt. Jeg trodde det var hverdagsproblemer som alle andre også hadde. Jeg har lenge gått rundt å trodd at jeg kom meg unna terroren på Utøya uten en skramme. Jeg har ikke helt klart å skjønne hvordan man kan oppleve traume, og fortsatt ha det så bra. Jeg har i 3 lange år følt at alt er perfekt. Så plutselig slo det meg en dag, at alle disse små tingene som plager meg, er der for en grunn. 

Jeg begynte ganske kjapt å føle meg utilpass etter Utøya. Jeg følte at det ikke var rom for å ha det vanskelig, jeg følte rett og slett for at det var liten forståelse for at jeg hadde det tungt. Derfor begynte det ganske kjapt etterpå at jeg latet som ingenting hadde skjedd, jeg var på Utøya men hva så? Det kan godt være jeg som var trangsynt, og egentlig ikke så alle menneskene som prøvde å forstå. Men jeg fikk ofte høre at folk var drittlei, de var drittlei av å høre om Utøya å ønsket at media skulle slutte å skrive om 22 juli. Det er typisk media å skrive masse om 22 juli, dagene før 22 juli. Så er det så og si stilt året rundt. Så vi får høre om ondskapen i mange dager i strekk, før det blir stille. Så ja, jeg kan skjønne hvorfor folk blir lei. Men vet dere hva? Jeg er lei jeg også, jeg er faktisk dritt lei av alt. Men forskjellen er at jeg kan ikke bare skru av tven så er det borte, jeg må møte virkeligheten om jeg vil eller ikke. Ja, det har gått 4år, og verden har gått videre, men jeg står fortsatt litt igjen. Jeg føler jeg står fast, jeg føler at jeg ikke kommer meg videre. Å vet dere hvorfor? jo, det er akkurat fordi jeg har gått å latt som ingenting i 3 år. Jeg har bygd opp et skjold, som jeg tror oppstod da pappa døde. Han døde for 6 år siden. Så jeg har faktisk gått med et skjold som holder ute alle vonde følelser, minner og sorg. Et skjold som klarer å dytte vekk alle probleme når de strømmer på, som oftest. Jeg har hatt dager der jeg ikke har klart å dytte det vekk. Dager det har kommet over meg uten noe forvarsel, dager som har vært helt grusomme. Men som oftest har jeg klart å komme meg igjennom det. Jeg har holdt igjen klumpen i halsen og magen, holdt igjen tårene å tatt fram smilet. For vet dere hva? Jeg er utrolig god på det. 

Jeg kan ha hatt en skikkelig dårlig dag, følt at senga har vært min eneste venn, tårene har kommet ukontrollert, og jeg var vært så langt nede at det føles ut som jeg har truffet bunnen. Likevel har jeg tørket tårene, og latet som ingenting. Jeg har dratt i bursdager, selskaper, jobb, skole osv fordi jeg ikke klarer å fortelle hvordan jeg egentlig har det. Jeg har faktisk blitt skremmende god på denne utrolige dårlige uvanen. En uvane som gjør at jeg aldri klarer å komme meg videre, på grunn av at probleme aldri får kommet frem i lyset. Jeg begynte hos psykolog rett etter Utøya, men da var jeg iallfall ikke klar til å snakke om det. Hver eneste time jeg hadde snakket vi kun om skole, for jeg nektet å fortelle noe. Jeg var ikke klar til å la noen komme innpå meg, på min mest sårbare side. Jeg var heller ikke klar for å møte det jeg kom til å møte, for jeg vet hvor tungt det kommer til å bli. Det har på en måte blitt lettere å skyve det vekk, enn å rydde opp i det. Er det en ting jeg har vært mye plaget med etter Utøya, så er det angst. En angst jeg ikke har skjønt at jeg har hatt, eller en angst jeg ikke ville skjønne at jeg hadde. Jeg har flydd siden jeg var en liten baby, fordi jeg hadde mamma i Tromsø og pappa i Tønsberg. Jeg har alltid likt å fly, og aldri hatt noen problemer med det. Jeg husker jeg og mamma skulle ta fly til Tromsø etter Utøya, flyet "falt" litt ned, og jeg fikk så panikk at jeg begynte å hylgrine. Det kom så utrolig uventet, og jeg fikk kjenne på dødsangsten jeg satt med på Utøya. Etter den flyturen har jeg vært skikkelig redd for å fly. Jeg er livredd når jeg sitter på flyet, og tror nesten alltid at det er min siste dag hver gang jeg går på et fly. Når vi landet her i Santorini kom uventet Turbolens, og jeg var rett på gråten å sa til kjæresten min at vi kom til å dø. 

Det å fly er bare en av få ting som skremmer meg. Jeg er egentlig ikke redd for å fly, men jeg er redd for å dø. Jeg er redd for alt jeg tror kan føre meg inn i døden. Den dødsangsten jeg hadde på Utøya var så forferdelig, og jeg er så redd for å måtte møte den igjen. Det er akkurat den angsten som gjør meg så redd. Jeg hater å være alene også, fordi jeg er helt sikker på at hver gang jeg er alene så kommer det noen for å drepe meg. Jeg låser alt av dører, har på lys, gråter litt, og skvetter til en hver lyd. Jeg føler meg utrolig dum som skriver dette, og det er utrolig flaut å innrømme det, men det er sannheten. Jeg sliter med mye jeg ikke orker å skrive her, men jeg vil bare få fram poenget. Jeg har i alle de år trodd selv at jeg har hatt en konkurranse mot Breivik. Jeg ville vise han og alle hvor bra jeg har det, hvor langt jeg har kommet meg på disse årene. Det tok meg litt tid før jeg endelig klarte å skjønne at jeg har ingen konkurranse mot han. Jeg orker ikke lengre å late som at det Breivik gjorde mot Norge den dagen, ikke har påvirket meg på noen som helst måte. For sannheten er at det han gjorde har ødelagt så mye for meg. Det tok meg 100 skritt tilbake, og dro meg virkelig ned i gjørma. Breivik skal nå begynne å studere, jo gratulerer med det. Jeg måtte utesette skoleåret mitt et år på grunn av deg, og nå skal du få lov til å få en utdannelse. Jeg håper virkelig du gjør det bedre enn det jeg klarte. Men jeg er endelig ferdig med videregående, og jeg er utrolig stolt over meg selv Det har vært 4 jævlige år, men jeg har kommet meg igjennom det. Å vet dere hva? det er faktisk en stor seier, for jeg klarte å komme meg gjennom skolen istedenfor å gi opp.



Jeg får ofte høre " HÆ, har du vært på utøya?? det kunne jeg aldri trodd". Jeg har ofte fått høre at man ikke kan merke på meg at jeg har vært gjennom det jeg har vært gjennom. Men hvordan er egentlig en person som har gått gjennom en traume? er det egentlig noe fasit på det? Jeg har aldri vært den som viser til alt og alle at jeg har det vondt. Jeg later rett og slett som ingenting, og jeg unngår som oftest å snakke om det. For et år siden hadde jeg aldri klart å skrevet dette. Jeg har alltid vært så redd for hva folk skal mene og tenke om meg. Men nå bryr jeg meg ikke litt engang, jeg gir faen rett og slett. Jeg gidder ikke å pynte på ting mer, bare på grunn av at folk skal ha et bedre inntrykk av meg. Men bare så det er sagt så har jeg det faktisk bra, selvom jeg går rundt med alt dette. Jeg er så heldig at jeg har verdens beste mamma jeg kan komme til uansett, jeg har en kjæreste som får meg i godt humør uansett, og jeg har mange gode venner. Så har jeg en fantastisk familie, i tillegg til mine to bestevenninner som er der for meg uansett. Så jeg har det ikke bare kjipt, jeg har fått til utrolig masse på disse 4 årene. Jeg har tilogmed flyttet for meg selv til en helt annen by, noe som jeg selv aldri trodde jeg kom til å klare eller tørre. Selvom grunnen til at jeg flyttet til en annen by var for å komme meg vekk fra "Utøya stempelet", og starte et nytt liv. Som egentlig var en sykt teit måte å rømme fra problemene mine på, så er det faktisk en av de beste avgjørelsene jeg har tatt. Så Breivik, du har ødelagt utrolig masse for meg, du har satt en stopper for mye i livet mitt, du har gjort sånn at jeg plages med angst, du har tatt fra meg en jeg og veldig mange andre brydde oss veldig om. Du tok 77 menneskeliv, 77 uskyldige liv. Du har snudd livet til 77 familier på hodet, du tok fra 77 mennesker retten til å leve. Du har gjort store ødeleggelser, og mye av problemene kommer kanskje til å være her for alltid. Men jeg skal gjøre mitt beste for at jeg skal klare å ha det så bra som overhode mulig. Jeg skal stå oppreist å få til alt jeg vil få til, jeg skal gjøre det for de 77 menneskene som ikke fikk den sjansen jeg fikk. Jeg vet de ville prøvd sitt beste, og jeg skal prøve mitt beste for dem. Jeg har sluttet å konkurrere mot deg, og den dagen jeg sluttet med det fikk jeg det mye bedre. Du skal sitte på cella for resten av livet. Jeg skal gå i det fri, jeg kan reise verden rundt å oppleve alt det fine den har å by på. Jeg kan gjøre noe med utdannelsen jeg tar, jeg kan få meg familie og barn. Det er så uendelig mange ting jeg kan gjøre,som ikke du kan gjøre. Selvom du tok fra oss mye, så tok du også fra deg selv din egen frihet. 

Mine tanker går til alle vi mistet 22.07, dere kommer aldri til å bli glemt. Mine tanker går også til familiene som mistet det kjæreste de hadde, og vennene som mangler en i vennegjengen sin. 

Om et år

Jeg håper og tror at de aller fleste menneskene her i verden har drømmer og mål som man prøver å oppnå. Helt siden jeg var liten har jeg alltid hatt drømmer og mål som jeg virkelig har jobbet for å få til. Det er faktisk så utrolig gøy å oppnå noe man virkelig har ønsket, den følelsen når man har klart det er utrolig. Så til dere som ikke har noe å jobbe mot, finn noe. Det må være noe dere ønsker å få til, eller ønsker å ha. Det kan være alt fra en liten ting, til en stor ting. Er det noe som jeg virkelig tror på, så er det " vil du det nok, så får du det til" Jeg tror faktisk man kan få til ALT man ønsker, så lenge man vil det nok. Det må jo selvfølgelig være noe realistisk da. Jeg har funnet ut at vi mennesker har lett for å gi opp når vi møter motstand, eller at ting ikke alltid går som man vil med engang. Jeg er selv en av de, men jeg føler at jeg har blitt bedre med årene. Jeg har blitt flinkere til å jobbe mot det jeg vil. For øyeblikket har jeg tre mål og ønsker jeg  har lyst å ha oppfylt innen et år.

1. Jeg vil ha spart nok penger til å ha egenkapital nok til å kjøpe min egen leilighet. Jeg er så utrolig lei av å leie noe, jeg vil ha mitt eget hjem.


2. Jeg har utrolig lyst å flytte til oslo å studere. Bare sånn at dere vet det, så har jeg allerede bodd i 3 forskjellige byer på mine 20 år. Jeg har bodd i Tromsø, Tønsberg, og nå bor jeg i Trondheim. Jeg angrer ikke på noen av stedene jeg har bodd, og jeg har møtt så utrolig mange mennesker. Jeg har ikke fått noe annet enn positive opplevelser av å flytte så mye rundt som det jeg har gjort. Oslo har vært en favorittby veldig lenge nå, og jeg vil få smaken av hovedstaden før jeg får barn og familie, og må begynne å slå meg litt mer til ro.


3. Jeg har så SYKT lyst på en pomeranian. Det er den søteste hunderasen jeg vet om. Jeg har hatt lyst på en sånn hund hele livet. Så jeg har bestemt meg at jeg skal kjøpe meg en til hund med engang jeg kjøper mitt eget, så får jeg leilighet om et år så får jeg meg hund også. Selv om jeg syntes det er sykt å bruke 25.000 på en hund, så er jeg 100% sikker på at det kommer til å bli verdt det. Vet ikke helt om det kan bli for mye med to hunder, men jeg har også vært helt bestemt på at jeg skal ha en til hund før min nåværende dør. Grunnen til dette er for at jeg vil at min nåværende skal lære den nye hunden min å være akkurat som henne. Haha, høres jo helt sykt ut. Men hunden jeg har nå har virkelig verdens beste personlighet, hun er one of a kind.



Alle disse målene er noe jeg har planlagt å gjennomføre om et år, så det blir spennende å se tilbake om et år for å se om jeg har klart det. 

 

hits