Samfunn

AT KJÆRESTEN DIN ER UTRO ER IKKE MITT ANSVAR

Det som er morsomt med vennskapet til Andrea og meg er at vi som oftest har like meninger, og gjerne er for de samme tingene. MEN det skjer at vi er uenige også, og da er vi gjerne veldig uenig. I går leste jeg innlegget til Andrea om at det også er de single sitt ansvar å holde seg unna de som er i et forhold. Jeg er dessverre ikke enig. 

Jeg er enig med at det er respektløst å gå for langt med en som er i et forhold, men det er da virkelig ikke du som singel som har ansvaret for at kjæresten til noen andre holder buksene på. Jeg føler nesten vi er litt tilbake til ungdomstiden, der man klikket på jenta istedenfor kjæresten om han var utro. Jeg var en av de, og jeg dør av kleinhet av å tenke på det nå. Det er ingen andre enn kjæresten din sitt ansvar å være trofast. 

" Nei, det er ikke jeg som er i et forhold, men jeg hadde ikke likt om noen hadde holdt på sånn med min kjæreste." Skrev Andrea. Nei, jeg hadde heller ikke likt om Morten hadde hooket andre jenter på byen. MEN hadde det vært en random person sitt ansvar å passe på at Morten oppførte seg bra på byen, ville ikke Morten vært kjæresten min heller.  

Jeg har selv vært en av de som har vært med en gutt som hadde kjæreste, og jeg har også vært en av de som har opplevd å være den har vært lykkelig uvitende om hva kjæresten har bedrevet meg. Jeg har opplevd begge delene, og ingen av de er spesielt kule eller gir en god følelse. Skal andre mennesker ha ansvaret for at kjæresten din oppfører seg som en kjæreste skal, er det virkelig på tide å kaste h*n på dør. Spør du meg, er det virkelig ingen andre enn kjæresten din sitt ansvar å holde buksene igjen. Det kan kanskje være lettere å skylde på et vilt fremmed menneske, men det er faktisk bare kjæresten din sin skyld. Det er h*n som har forpliktelser ovenfor deg, ikke et menneske han møter på byen. Jeg regner med at denne personen ikke måtte kidnappe kjæresten din for å få h*n med seg hjem ;-)

Til deg som ligger med de som har kjæreste. Husk at du mest sannsynlig er glemt noen minutter senere når samvittigheten tar overhånd og nysgjerrigheten og behovet for å få seg noe er borte. Du vil mest sannsynlig bli beskrevet som en gal person som ikke tok et nei for et nei, og at du prøvde deg SÅ mye. Det var dessverre for vanskelig å si nei, og h*n skal ALDRI snakke til deg igjen. 

FLERE SEXPARTNERE

I går skulle jeg egentlig ha let's talk about sex, men jeg skal ærlig innrømme at jeg glemmer rutiner når jeg er på ferie. Jeg tenkte derfor å ta det i dag istedenfor, og temaet skal være åpent forhold. For dere som ikke vet hva det er så er det når man er i et forhold, men man har likevel lov til å ligge rundt med andre om man måtte ønske det. 

Spørsmålet er, kunne jeg vært i et åpent forhold? Svaret er helt klart ja, om jeg ikke hadde vært forelsket i gutten. Hadde jeg vært forelsket i han hadde ikke behovet for å møte andre gutter vært der. Hadde jeg ikke vært forelsket hadde det nok vært motsatt igjen. Jeg sier ikke at dette er fasiten, det er bare mine personlige mening. Jeg ville vel og merke aldri blitt sammen med en jeg ikke var forelsket i, men dette er om jeg skulle satt det helt på spissen. Kanskje man ikke kan kalle det for et forhold heller, men en du har ekstra god kontakt med?

Jeg kunne aldri delt Morten med noen nå, det ville nok knust hjertet mitt på lik linje som om han skulle vært utro mot meg. Likevel synes jeg det er kult med de som velger å være annerledes, og ikke alltid følge dette A4 skjemaet samfunnet vårt har skapt. Er det noen der ute som ønsker å dele kjæresten sin med noen andre, hvorfor skal den personen ikke få lov? Hvorfor skal vi alltid bry oss så mye om hva alle andre gjør? Det går jo ikke utover deg på noen som helst måte. 

Da jeg hadde tinder fikk jeg forespørsel fra en dritkjekk gutt om jeg ønsket å være med på trekant med han og dama. Fulle meg tenkte at dette var spennende, mens edrue meg slettet matchen, haha. Jeg tror det ville vært rart å skulle involvere seg seksuelt og følelsesmessig med et kjærestepar. De har sin historie, sin kjærlighet så har dere meg da. Følte kanskje ikke at jeg hadde funnet min plass der? Så nei takk, dette kunne jeg nok aldri vært en del av.

Jeg synes det er bra at sex har utviklet seg til noe annet enn hva det var for mange mange år siden. Sex før ekteskap og en sexpartner passer ikke alle, og det er derfor det er så bra at det er muligheter for alle. Ønsker du å ha åpnet forhold godtar jeg deg for den du er, for hvem har egentlig rett til å fortelle deg at forholdet du har er feil? Føles det rett for deg og din partner har du svaret der. Jeg forstår at andre har et annet synspunkt på forhold enn hva jeg har, og for noen er ikke det å bare forholde seg til en partner rett. Jeg kunne aldri gjort det, men jeg respekterer de som velger å gjøre det. 

LA OSS REDDE BOB

Har dere møtt Celine? Ikke? Da skal jeg fortelle dere litt om henne. Celine er verdens snilleste hund. Hun elsker mennesker. Logrer og til og med smiler når jeg kommer hjem. Hun hopper ofte av glede. Hun er veldig sosial og skal gjerne hilse på alle. Hun kan noen ganger være litt for engasjert og ivrig om hun møter på andre mennesker. Det kan noen ganger være ubehagelig når hun hopper på meg og andre. Ikke på grunn av aggresjon, men på grunn av at hun har klør. Hun har skapt rift på huden min og andres flere ganger, noe som kanskje ikke er så unormalt? 

Dette er Bob. Han minner meg om Celine på mange måter, bare litt større. Bob er også som Celine, han elsker å hilse på mennesker. Han kan bli glad og ivrig når han møter på forbipasserende. Han har også laget en rift, akkurat som Celine. Forskjellen er at Bob må bøte med livet. Han har nå satt i varetekt i 2 år for å bli dødsdømt på grunnlag av at han er en hund. Han hopper, han logrer og han vil så gjerne hilse på. 

Bob har blitt undersøkt flere ganger, der to sakkyndige veterinærer har forklart i retten at han ikke er aggressiv eller nervøs. Han har heller ingen fortid som beskriver han som noe annet enn snill og god. Han har vært på kennel eller rettere sagt varetekt i 2 år, der de kun har positive ting å si om Bob. Likevel er ikke det nok, for nå må Bob bøte med livet for å ha oppført seg som en helt normal hund. 

Velkommen til verdens beste land. Landet vi må være redde for at hundene våre skal oppføre seg som en hund skal. Landet der en politimann kan bestemme om hunden din skal leve eller ikke. Han kjenner ikke Celine eller Bob, han bare dømmer ut fra en oppførsel han har sett den ene gangen. 

Jeg er heldig, for denne saken handler ikke om Celine, den handler om Bob. Som hundeeier vet jeg at jeg ville gjort alt i min makt for å redde livet til Celine om hun skulle blitt dødsdømt for noe så urettferdig. Så la oss hjelpe. La oss redde Bob. La oss snakke ihjel denne saken, og kjempe for Bob som ikke har en stemme. 

JEG OPPFORDRER ALLE TIL Å DELE DETTE INNLEGGET SÅNN AT VI SAMMEN KANSKJE KLARER Å REDDE BOB. DET HAR VIST SEG GANG PÅ GANG HVILKEN MAKT SOSIALE MEDIER HA, LA OSS VISE DET IGJEN. JEG OPPFORDRER OGSÅ ALLE TIL Å LIKE BOB SIN FACEBOOK-SIDE HER

#REDDBOB ♥

DU KAN SIGNERE FOR BOB HER

HAR JEG SMITTET NOEN MED HERPESEN MIN?

Det er torsdag og igjen duket for en ny runde med "Let's talk about sex". Denne gangen har jeg bestemt meg for å gå inn på et tema som jeg vet er tungt for mange, og det er akkurat derfor jeg vil snakke om det. Jeg vil gjøre et viktig tema litt mindre kleint og ubehagelig, for hva er det egentlig som er så skummelt med herpes? 

De aller fleste har vel hørt om Klamydia? Tenkte meg det. De fleste av oss har enten blitt smittet selv eller vet om noen som har hatt denne sykdommen. Klamydia er en veldig vanlig kjønnssykdom, men visste dere at også herpes sammen klamydia og HPV er en av våre vanligste kjønnssykdommer? I følge folkehelseinstituttet går 50-80 % av befolkningen gjennom en primærinfeksjon av HSV-1 (munnsår) som barn. I aldersgruppen 20-40 år har 20-40 % antistoffer mot HSV-2 ( oppstår som oftest på kjønnsorganet) 

Her kommer det som ikke veldig mange vet, og det er at over halvparten av de smittede får aldri noen symptomer på herpes, og lever derfor uvitende om sykdommen man har. En av de kan være deg, eller meg. Jeg begynte derfor å tenke på, hva om jeg har smittet noen med herpesen min? Det vet jeg faktisk ingenting om. For herpes kan smitte uten at man har synlige utbrudd. Det vil altså si at viruset er til stedet i hundens slimhinner uten å lage synlige sår. Disse "usynlige" utbruddene er vanskelig å oppdage, og hele 70% smittes av "usynlige" utbrudd.

Det er med andre ord ganske normalt å ha herpes, det er faktisk like normalt som å ha klamydia. Det er akkurat derfor det er så viktig å sjekke seg regelmessig om man er seksuelt aktiv. Ikke bare på grunn av disse kjønnssykdommene, men av mange grunner. Jeg tror de aller fleste av oss vil vite at vi er helt friske, sånn at vi slipper å smitte noen andre kun for at vi har vært late. Etter å ha lest om herpes i noen dager nå, har jeg også bestemt meg for å dra å sjekke meg. For hva om jeg er den prosentandelen jeg snakker om over her? 

Så hva skjer om jeg har herpes? Jeg skal være så ærlig å si at tanken skremmer meg, og jeg vil selvfølgelig ikke synes det er kjempekult å ha en kjønnssykdom. Likevel tenker jeg at det er en helt normal sykdom, og ikke noe jeg burde skamme meg over. Det finnes medisiner mot det, og det er også mye lettere å ha kontroll over herpesen om jeg faktisk vet at jeg har det. Et lite tips til dere som bor i Oslo-området; sex og samfunn er åpent mandag til torsdag 15.19.00. Her får alle opp til 25 år gratis time og behandling. Jeg har selv vært der å sjekket meg tidligere, og det er et bra og ikke minst genialt tilbud for oss unge :-)

HVORFOR KLIKKER DU NÅR KLÆRNE IKKE PASSER?

Jeg er så lei av å lese " jeg har valker og er lykkelig" og " bra du ikke er sånn Instagram-tynn" "jeg elsker at du ikke er kjempe tynn selv om du har en stor blogg". HVA SÅ OM JEG HADDE VÆRT KJEMPETYNN? Jeg er så forbanna lei av at vi skal mase om kroppsstørrelser hele tiden, både i og utenfor butikken.

Jeg er lei av å lese artikler der folk kjefter på kleskjeder for at de ikke passer inn i størrelse medium og må gå opp til en large eller ekstra large. Den siste tiden har vi fått høre at journalister og bloggere er sinte fordi de ikke finner klær i den størrelsen de mener de bør ha i norske kjedebutikker. Ut av dette skapes visstnok et kroppspress, fordi de mener at størrelsene ikke stemmer med virkeligheten. En størrelse medium er ikke alltid en størrelse medium, fordi kleskjedene opererer med ulike størrelsesskalaer per i dag. Noen ganger må man opp, noen ganger må man ned. Temmelig normalt, spør du meg. Så: Unnskyld meg, hvem skaper egentlig presset? Er det dere som konstant klager på hvordan kroppen deres ser ut og er misfornøyde, eller er det kleskjedene som produserer klærne? Jeg har mange ganger opplevd å gå opp en størrelse i enkelte plagg. Likevel har jeg ikke gått ut i media og kjeftet av den grunn. Noen plagg er mindre i størrelsen, andre er større, og alle klær kan ikke passe alle. Hvorfor er det ingen som klikker når det går den andre veien? Hvorfor skaper ikke butikkene kroppspress når de lager en t-skjorte i størrelse small som egentlig kunne passet en person i størrelse medium?

Selvsagt er det kjipt når man ikke finner klær som man selv føler passer. Det er vondt å føle at man ikke passer inn. Men bør noe så idiotisk som en størrelse på et klesplagg vippe deg fullstendig av pinnen? Jeg mener nei. Selvfølgelig er det ikke kult å føle at man er "jævlig feit", men det er faen ikke kult å føle at man er " jævlig tynn" heller. Jeg gikk i klasse med ei jente som daglig fikk høre dette. Hun var veldig tynn, og vet dere hva hun også var? Knust. Hun gråt til meg nesten hver eneste dag for at hun desperat prøvde å legge på seg på grunn av alle kommentarene hun fikk. Hun følte seg helt jævlig på grunn av mennesker som rakket ned på kroppen hennes. Hun var så lei av å få kommentarer som "æsj, så tynn du er" eller " du ser ut som et skjelett". Hvorfor er dette OK å si til noen, men ikke " du ser ut som en flodhest?" Begge setningene er like sårende og absolutt ikke greit å si til et annet menneske.

Det er så vidt lov til å snakke om trening og sunt kosthold på grunn av at noen kan føle på kroppspresset, men skaper vi ikke press med å konstant snakker om kropp uansett? Jeg har ALDRI vært så opptatt av kroppen min, men det er kanskje ikke så rart når det alltid er noen som er ute i media for å fortelle hva som er OK og ikke.

LET'S TALK ABOUT SEX // ONE NIGHT STAND

Vi har enten vært der selv, eller hatt noen venner som man har hentet dagen derpå med håret til alle kanter og høyhælene i hånda. Det er ikke uvanlig i dagens samfunn at jentene sprer beina mens guttene løper desperat etter. Jeg lurer virkelig på hva som hadde skjedd om vi hadde holdt på som dette for flere tiår siden, det hadde vært litt moro å vite. Det er vel ingen hemmelighet at det enda henger igjen, for jenter som har sex med gutter på byen får lett kallenavnet hore. Hva skjer med guttene? De er helten, selvfølgelig. Det er jo veldig sjarmerende med en gutt som har hatt sex med alle venninnene dine, så for all del girls, enjoy. 

Er det virkelig sånn at man kan kalle en jente for en "hore" på grunn av at hun har sex med gutter som ikke er kjæresten? NEI NEI NEI. En hore eller rettere sagt prostituert en noen som selger seksuelle tjenester for penger. Dere kan lese mer om det HER, om du fortsatt kaller noen for hore på grunn av antall sexpartnere. Jeg har aldri vært spesielt fan av one night stand. Det er ikke for at jeg har vært redd for å bli stemplet eller hva andre skal tenke om meg, det er rett og slett for at jeg synes det er drit kleint. De få gangene jeg har gjort det har jeg alltid hatt lyst til å synke under jorda dagen etter, for hva sier du egentlig til et menneske du bare har en ting til felles med? "Hei hei, bra sex i går". Det er jo egentlig bare løgn, for jeg har aldri hatt en bra one night stand før. 

Hvorfor er det egentlig sånn at vi ender opp med one night stand? Er det bekreftelsen eller behovet, eller kanskje litt begge deler? Personlig har det vært behovet for min del, og kanskje litt bekreftelse. Det er jo alltid fint å vite at noen vil ha deg, er det ikke? Det kan jo også være det at man møter noen man synes er attraktiv og hyggelig, og da er det vel ikke så rart å ønske noe mer med denne personen? Jeg har aldri forstått meg på mennesker som hater på de som velger å ha sex med ukjente, for hva er egentlig problemet? Hvorfor skal vi bry oss om hva andre velger å gjøre med sitt liv og sin kropp? Det er nesten litt fascinerende å se hvor mye tid og energi enkelte bruker på å bry seg om andre, det må være slitsomt. Til syvende og sist så er jo sex bare sex? 

Det er jo heller ikke alle som ønsker noe seriøst eller å binde seg til et annet menneske, så hvorfor skal de dømmes for å utfylle sine behov på lik linje med oss som har kjæreste? Jeg kjenner mange som ikke ønsker et forhold, og er det ikke da veldig feil å dømme de for at de kanskje finner noen etter byen natt til søndag? eller på tinder? Jeg synes det er helt utrolig at vi enda dømmer folk etter hva de velger å gjøre på privaten. Man er like mye verdt om man har hatt sex med 4 eller 100, så vær så snill på legg de holdningene fra 1950 på hylla. 

Jeg har bare et lite spørsmål, for det er utrolig variert hvordan vi mennesker definerer et one night stand. Jeg mener det er når du har sex med en person bare en gang, og kanskje aldri snakker med h*n igjen. Hva mener du?

ENDRER MEG FOR REISEN TIL L.A

Det har tatt tid å komme i treningsrutiner igjen etter Mexico. Det tok meg faktisk 6 måneder før jeg klarte å komme meg tilbake til mine normale rutiner. Hva er egentlig motivasjon bak dette? Jo, det er at jeg skal reise til Los Angeles. Miljøet og utelivet i L.A godtar deg ikke om du ikke er perfekt, og det har selvfølgelig påvirket meg. Jeg er redd for å være den som får beskjed av vakten at jeg ikke kommer inn, og har derfor begynt å jobbe med formen min. Ikke for å slanke meg, men rett og slett for å stramme opp det som har forfalt litt etter 6 måneder med fyll og usunn mat. Miljøet i L.A fikk meg til å føle meg som dritt sist jeg var der, og jeg har derfor bestemt meg for å gjøre noe med det. 

Det er egentlig sykt å tenke på hvor påvirket man blir, og det er litt morsomt at dere lesere tror at mange av oss bloggere ikke kan ha dårlig selvtillit og kan ha komplekser med ting vi også. Problemer er bare at vi ikke kan fortelle det, for da er vi dårlige forbilder. Jeg får bare være et dårlig forbilde da, for når alt kommer til alt så er jeg bare ærlig. Hvorfor oppsøker jeg et miljø som får meg til å føle meg som dritt? Jeg vet egentlig ikke. Det gir meg på en måte en form for aksept, samtidig som det får meg til å ville ha mer. Hvorfor tar jeg ikke bare avstand? For utelivet i L.A er virkelig noe av det beste jeg har opplevd. De 10 dagene jeg var i L.A var de 10 beste dagene, selv om jeg følte meg som dritt 50% av tiden. Gir det mening? Sikkert ikke.

Jeg fikk derfor motivasjon til å begynne å trene og spise sunt igjen. Jeg reiser ikke før om 5 måneder, men likevel sitter jeg her å stresser. Jeg skjønner selv hvor syk denne verden jeg oppsøker er, og hvor utrolig teit det er at jeg lar meg påvirke så hardt. Til syvende å sist så er jeg bare et menneske jeg også, så det er kanskje ikke så unormalt. 

HADDE DERE GODTATT MEG?

Hva hadde skjedd om 14 år gamle Sofie, hadde vært 14 år i 2017 og ikke 2010? Hadde dere godtatt meg uten perfekte bryn og contouring? Ville jeg vært bra nok selv om jeg ikke hadde møtt opp i skolen med min nye Mac og Louis Vuitton veske. Hadde det vært OK at bryna mine ikke hadde sett ut som Kylie Jenner sine? Hadde det vært greit å ikke trene, for å så la være å legge ut bilde av den perfekte kroppen iført Calvin Klein undertøy på Instagram? Hadde det vært OK å ikke hatt en familie som hadde råd til å ta meg med på masse ferier hver eneste sommer, slik at jeg kunne legge ut et bilde på Instagram som gjorde feeden min perfekt. Hadde det vært OK å bare vært meg?

Jeg synes oppriktig synd på dere som må vokse opp å føle på dette presset hver eneste dag. Press har alltid eksistert, men ikke på denne ekstreme måten. Livet skal være så perfekt. Eller, det trenger ikke å være perfekt, men det MÅ likevel se sånn ut på Instagram. Det er viktig å kunne skryte av sminken sin og de perfekte brynene. ENDELIG kan du legge ut bilde av eyeliner din du brukte godt over en time på. Til slutt fikk du maset deg til en Louis Vuitton veske til 14.000kr, for en helt vanlig fra H&M er ikke bra nok. Det er så forbanna skummelt å skille seg ut, så man gjør alt for å være akkurat som alle andre. Er det ikke kjedelig? Hvorfor har verden blitt sånn at 14 år gamle Sofie ikke hadde vært bra nok? Kun for at hun ikke hadde hatt de perfekte brynene? Helt ærlig, hadde dere godtatt meg? 

LET'S TALK ABOUT SEX // 6 PINLIGE HENDELSER

Det begynner å bli en stund siden jeg hadde "Let's talk about sex" på bloggen, så jeg tenkte at det var på tide med et nytt innlegg og et nytt tema. Denne gangen vil jeg ta opp pinlige hendelser under sex, for det er sikkert veldig moro å høre om. Det er nok veldig mange som vil kjenne seg igjen også, vil jeg tro. Jeg husker første gangen jeg opplevde noe pinlig, jeg var helt sikker på at jeg var den eneste i verden som hadde opplevd akkurat dette. Det viste seg jo senere at det ikke stemte, haha. 

1. Dette var en gutt jeg ikke kjente så alt for godt, som jeg hadde vært betatt av en stund. Venninnen min og kompisen hans lå på naborommet som var meeeget lytt. Jeg presterte å få tidenes underlivsfis ( hahah sorry for tidenes kleineste ord, men jeg følte det jeg vanligvis sier var litt drøyt å ta med på bloggen). Det ble ganske kleint mellom oss to, for jeg ble utrolig klein av det. I tillegg til at de i naborommet begynte å le skikkelig, ååh :-( 

2. Vi ble fersket av moren hans. Hadde jeg blitt fersket av mamma hadde det vært helt grusomt, men å bli fersket av noen andre sin mor er enda verre. Vi hadde ikke dyne, så moren hans så oss begge to helt nakne. Jeg kjenner jeg blir helt uvel av å skrive om det nå, det var så grusomt at jeg tror ikke jeg kan beskrive det engang. 

3. Jeg har aldri vært spesielt fan av å ha sex etter byen, rett og slett for at nattmat og søvn frister mye mer. Jeg presterte derfor å sovne av. Jeg følte meg så slem dagen etterpå, for jeg tror jeg hadde dødd innvendig om det hadde vært motsatt. Tenk å sovne mens man har sex, haha. 

4. Til vanlig synes jeg det å prompe er kjempe flaut. Jeg blir flau når andre promper også, selv om jeg ikke vet helt hvorfor. Uansett hvor trygg jeg er på de rundt meg, så promper jeg bare ikke. Dere kan derfor tro jeg hadde lyst til å synke under jorden å aldri komme tilbake igjen da jeg klarte å prompe under akten, mens begge var UNDER dyna. 

5. Jeg har dessverre opplevd alt for mange som har sagt veldig spesielle ting under sex. En av de utga seg for å være et dyr (OMG, haha), så hadde vi en som løp rundt på rommet å lekte supermann for at han selv synes han kom fort. Han kalte seg for veldig spesielle navn som hadde med "speed" å gjøre. Så har vi en annen en som skulle leke at han var faren min, ÆÆSJ hvem gjør sånt :-((

6. Av en eller annen merkelig grunn så har jeg det med å si et annet navn. Det kan være et navn jeg ikke har bekjentskap til engang, det bare kommer. Det har skjedd flere ganger at jeg har sagt et helt annet navn, og det setter virkelig demper på stemningen. Hadde ikke blitt så happy jeg heller om noen hadde kalt meg for "Mona", haha. 

HVORDAN KAN DETTE VÆRE MER RETT?

Jeg har bare et lite spørsmål til dere. Hvordan kan dette være mer rett? 

Enn dette?

Vi lever i 2017 folkens, vi må virkelig ha kommet lengre enn å ha fordommer mot kjærlighet. For det er akkurat det det er, kjærlighet. Noen føler kjærlighet for det samme kjønn, og noen føler kjærlighet for det motsatte kjønn. Det er vakkert uansett. Vi bestemmer ikke hvem vi skal elske, og det er akkurat derfor vi skal godta. Vi skal godta at ikke alle menneskene rundt oss kan føle nøyaktig det samme som oss selv. Hvor kjedelig hadde ikke det vært uansett? Tenk om alle skulle vært like. La oss legge ord som "jævla homo" og "homofili er ekkelt" på hylla, og heller ta oss en liten luftetur fra kjellerleiligheten vår. La oss ikke dømme noe vi ikke vet :-) LIK OM DU ER ENIG <3

ET FREDFULLT STED

Klokken 02.00 natt til søndag gikk jeg gjennom regjeringskvartalet. Det er rart å tenke på at en dag for 6 år siden ble livet mitt snudd på hodet. Beviset på hva som har skjedd er fortsatt synlig. Akkurat som et arr, som alle kan se. Jeg har også arr, det er bare ikke like synlig. Mine arr gjemmes ikke bak knuste vinduer og papp som dekker til vinduene. Mine arr gjemmes bak smil, latter, humor og glede. Hadde mine arr vært like synlig som bygningen, ville dere sett tårer, redsel og frustrasjon. 

Av en eller annen merkelig grunn finner jeg fred et sted jeg ikke burde kjenne uro. Det er et eller annet med akkurat dette stedet som gir meg ro. Det er ikke første gangen jeg velger denne ruten hjem, kun for å reflektere litt. Det er deilig å kunne legge bort tanker som blogg, stress og livet. Det er deilig å kunne kjenne litt på følelsen som gir meg smerte. Jeg trenger å kjenne denne følelsen. Det er min terapi. Jeg trenger ikke snakke, bare føle. Noen ganger er det nok. 

I dag våknet jeg til en video dagbladet hadde lagt ut 22.juli for 5 år siden. Jeg fikk se bilder og videoer fra det mest fredfulle stedet jeg kjenner i Oslo. For 5 år siden var det alt annet enn fredfullt. Det var blod, tårer, redsel og tapte liv. Når videoen kom til Utøya måtte jeg stoppe. Jeg klarer ikke se hva jeg faktisk har vært gjennom. Jeg husker likene, redselen, sårene og blodet. Jeg husker følelsen av døden. Følelsen av og aldri skulle se mamma igjen. Hvordan kan jeg føle fred et sted der friheten ble brutalt revet vekk? Kanskje for at jeg ikke var der. Kanskje for at jeg ikke kjente redselen dere kjente. Kanskje for at jeg ikke kjente trykket av en bombe. Kanskje for at jeg ikke kjente glasskårene på kroppen min. 

Jeg tenker ofte på dere, for dere ble glemt. Det var ikke brutalt nok, det var ikke vondt nok. Terroren er omtalt som "det som skjedde på Utøya". Hva med dere ? Hvor ble dere av? Dere som var på jobb. Dere som gikk i gata. Dere som uheldigvis befant dere på feil sted til feil tid. Hvem tok vare på dere? Vi var ungdommer og barn. Vi ble skutt på og drept. Det var brutalt, og det er brutalt. Men det var en bombe også. Dere kjente også på terror. Dere mistet livet, samtidig som dere også mistet noen dere bryr dere om. Dere har slitt med angst. Dere har vært lei dere. Dere har vært sint. Akkurat som oss. 

Kanskje det er derfor jeg føler fred på et sted jeg ikke burde. For jeg har glemt. Glemt hva som egentlig skjedde. Glemt at samfunnet har glemt dere. For det ikke var brutalt nok..

SELVFØLGELIG ER DET LIKESTILLING

Jeg holdt på å skrive at dette er det siste dere hører fra meg når det kommer til denne saken her, men det er det selvfølgelig ikke. Jeg skal snakke ihjel likestilling, men jeg skal la puppedebatten få hvile litt nå. Jeg må likevel si at jeg er stolt. Jeg er stolt over Andrea og meg som bruker stemmen vår. Jeg er stolt over at vi står opp imot all hat og fordommer vi har fått. Ikke minst, jeg er stolt for at vi tør å stå for ting vi virkelig tror på. 

Jeg tror på likestilling. Jeg tror på at vi kan endre samfunnet. Jeg tror på en bedre hverdag for kvinner, men også for menn. Jeg tror at vi en dag kan bare være kvinner og menn, uten å påpeke alle forskjellene mellom oss. Uten å måtte si at dette har ikke du lov til, men det har jeg. Det vil alltid være forskjeller mellom kvinner og menn, noe jeg bare synes er sjarmerende. Likevel skal det ikke være forskjeller på rettighetene våre, det er ikke sjarmerende. "Pupper kan ikke sammenlignes med likestilling" Du tar veldig feil, for selvfølgelig kan det det. Dere må huske at det finnes mange kamper å ta når det kommer til likestilling, dette er bare en av de. Jeg synes det er synd at mange velger å si at dette ikke kan være likestilling for vi går til kamp med puppene våre, det er jo AKKURAT det dette temaet handler om. Det har vært snakk om pupper og det har blitt lagt ut sensurerte puppebilder. Andrea og jeg valgte å ta denne kampen, rett og slett for at vi jenter ikke skal måtte sensurere puppene våre på lik linje med gutter. Det eneste som skiller en guttepupp og jentepupp er melkekjertler. Utenom størrelsen så er puppene våre helt like, så hvor er forskjellen? 

Før jeg valgte å operere hadde kjæresten min ( som var en gutt vel og merke) større pupper enn meg. Jeg var helt flat, så om jeg forstår dere riktig så hadde jeg lov til å legge ut bilder da? Var det kanskje han som måtte dekke seg til? Siden han har større pupper enn meg? Jeg synes det er synd at det enda finnes holdninger som at jeg ikke kan delta i viktige ting som dette, for at at jeg har operert. Har silikonen tatt fra meg retten til å bruke stemmen min? Har vi virkelig ikke kommet lengre i 2017? Pupp er pupp folkens, det kan ikke sammenlignes med et kjønnsorgan. Dere som mener det må google litt mer og kanskje lære dere litt mer fakta før dere uttaler dere. Ja, en pupp kan bli sett på som seksualiserende, men det kan faen meg Morten sin six-pack også. Jeg får nok de samme følelsene av kroppen hans som han får av kroppen min, men han har mer rettigheter enn meg? 

Jeg er lei av å høre om damer som ikke får amme på restauranter. Jeg er lei av å høre om fordommene de som soler seg toppløse møter. Det jeg synes er litt merkelig er at en pupp skal bli seksualisert, men det skal ikke lettkledde bilder? Ta dere en sjekk på Instagram, og dere vil finne utrolig mange. Skal dere kalle Andrea og meg for et dårlig forbilde, må dere ta resten av Instagram også. Det er ikke noe mer heldig at unge tror det er normalt å flashe rumpa si mens man ligger halvnaken i sengen som om at man viser puppene sine. Jeg vil heller se et casual bilde av puppene til datteren min, enn et bilde hun virkelig skal leke sexy på iført en liten string og en gjennomsiktig BH, det er meg da. 

Likestilling kommer i mange varianter og temaer. Det er mange kamper man kan ta, og vi valgte å ta denne. Til dere som mente vi kunne gjøre det på en annen måte, virkelig? Dette var seriøst den beste måten å nå ut til folket. Vi klarte å engasjere og provosere, og det er akkurat det man må gjøre. Skal man ha en forskjell må man skape debatt, og det var nøyaktig det vi klarte. Forresten, så skal det også sies at dette absolutt ikke er den viktigste kampen å ta, men vi valgte å bry oss når det kom så mye negative reaksjoner på et bilde av en jente i bar overkropp. For hvorfor skulle det være så utrolig provoserende? Jeg sier det igjen, PUPP ER PUPP. 

Helt til slutt. Dere kan ikke sammenligne dette med å gå naken eller toppløs midt i Oslo sentrum. Når har vi noen gang sagt det? Vi tok bilder hjemme, for det er som regler der de fleste går toppløse. Jeg har heller aldri sett en mann som går toppløs midt i Oslo sine gater :-) Hele poenget vårt var hvis ikke gutter må sladde niplene sine, hvorfor må jenter gjøre det da? 

ANNA OG MARTINE, DERE GLEMMER EN VIKTIG DETALJ

De siste 24 timene har Facebook-feeden min vært fylt med pupper, sensurerte vel og merke. Det startet med at Anna Rasmussen skulle vise leserne at hun også utfører handyman-oppgaver i bar overkropp. Deretter kommer Martine Halvorsen å viser alt hun gjør i bar overkropp. De tar opp et viktig tema, nemlig likestilling mellom kvinner og menn. Det skal være like normalt for en jente å gå i bar overkropp, som en gutt. Jeg er helt enig med dere jenter, men dere glemmer en viktig detalj. Når begynte gutta å sladde brystet sitt når de legger ut bilder? Det tror jeg aldri at jeg har sett. 

Andrea og jeg tenkte derfor å vise dere hva VI gjør i vårt kollektiv toppløse og usensurert :-)

Kjøkkenskuffa hadde begynt å bli ødelagt, da er det bare å slenge av seg skjorta og la svetten renne mens jeg reparerer skuffen ;-)

Møtte Andrea på kjøkkenet i dag, i det hun skulle koke seg havregryn til frokost :-D

Venter på at Andrea skal komme hjem, sånn at vi kan ha en helt vanlig Fifa kveld ;-)Etter mye om og men har ENDELIG Andrea lært seg å vakse toalettet for bremsespor etter seg :-D

Akkurat kommet hjem fra trening, da er det super viktig å sjekke at pumpen enda er i bicepsen ;-)

Etter 3 dager gikk vi endelig ut med søpla. Det er sykt digg at det fortsatt er så varmt ute at vi kan gå i baris.

LET'S TALK ABOUT SEX // MIN FØRSTE GANG

Jeg får ofte spørsmål som omhandler sex, og det er veldig mye jeg velger å ikke svare på. Hvor mange ganger Morten og jeg har sex i uka burde vel egentlig ikke være så interessant? Eller relevant for den saks skyld. Jeg tenkte uansett at jeg skulle ta opp diverse teamer en når det kommer til sex. Hva med ukens tema? Om du har et ønske om hva jeg skal skrive om, LEGG IGJEN EN KOMMENTAR <3 Denne gangen tenkte jeg å snakke om min første gang. 

Jeg var dessverre alt for ung første gang jeg hadde sex som jeg har fortalt dere før. Jeg tror aldri jeg kommer til å fortelle dere hvor gammel jeg faktisk var, for hadde det vært min datter ville jeg spydd. Han var heldigvis kjæresten min, en kjæreste jeg aldri har fortalt dere om før. Jeg var veldig forelsket, og han ga meg faktisk intens kjærlighetssorg. Jeg kan enda huske smerten, så det sier vel kanskje sitt. Han var et par år eldre enn meg, og hadde derfor andre ønsker og behov enn meg. Jeg var veldig forelsket, så det ble plutselig veldig naturlig.

Jeg husker enda hvor livredd jeg var, for den berømte jomfruhinna skremte livet av meg. Skal jeg være helt ærlig med dere så husker jeg 2% fra start til slutt, så redd var jeg. Jeg hadde fått høre hvor vondt det kom til å være og at man mest sannsynlig ville begynne å blø. Jeg var livredd for å begynne å blø, for det ville vært kjempe flaut. Til min store overraskelse kjente jeg absolutt ingenting, haha. Det var ikke vondt og det var ikke godt, det var bare en stor skuffelse. Var det sånn sex skulle være ville jeg aldri ha det igjen, for da var det virkelig ikke verdt det. Det var nok bare jeg som var redd og usikker, og kanskje stengte ute hele situasjonen. Med engang jeg lærte meg å slappe av ble det mye bedre, selv om det tok lang tid. Det er faktisk bare noen år siden jeg begynte å like sex, noe som helt sikkert har med alder og erfaring å gjøre. 

Noen tips til deg som skal ha sex for første gang. 

♥ Ikke gjør noe du ikke vil, dette er det viktigste punktet. Vær så snill å lov meg at du ikke gjør noe du selv ikke ønsker. Det er absolutt ingen grunn til å stresse med sex, det er noe du kan ha nesten hele livet (etterhvert vil du sette mye mer pris på en god natt søvn ;-) hehe neida, joda). Jeg kan garantere at opplevelsen vil bli mye bedre om det er noe du vil, istedenfor noe du føler deg presset til å gjøre. DET ER INGEN GRUNN TIL Å STRESSE MED SEX :-) Jeg skulle ønske at noen fortalte meg dette. 

♥ Snakk om det. Er du nervøs og redd? SI DET. Det er ingenting å skamme seg over, det er helt normalt. Bli enige på forhånd om noe er ubehagelig så er det lov å si ifra. Sex blir så mye bedre når det er åpenhet rundt, i promise. For alt du vet kan det være partneren din sin første gang også, og da kan det hjelpe mye å snakke om nervøsiteten først. Jeg kan love deg at h*n er minst like nervøs som deg, det var i alle fall min. Han måtte jo også gjøre alt av jobben, noe som sikkert er enda skumlere. Vi snakket om det på forhånd, og ble enige om å si ifra om det var noe. Jeg følte meg mye tryggere da :-)

♥ Gjør det med en du stoler på. Det viktigste er at du føler deg trygg og komfortabel. Sex kan være utrolig sårbart og ikke minst privat, og da er det utrolig fint å dele det med en man stoler på. Jeg er utrolig glad for at min første gang var med en jeg stolte på, selv om det kanskje ikke var så bra. Det var ikke følelsen som betydde noe for meg da, men det at jeg gjorde det med en som respekterte meg og ønsket at jeg skulle ha det bra. Jeg har ikke hatt sex med så mange mennesker jeg ikke kjenner, men helt ærlig så er random sex alltid dårlig. Det er så mye bedre med en som kjenner deg, og jeg tror det vil gjøre din opplevelse mye bedre. 

♥Prøv å slapp av. Tro meg, jeg vet selv hvor skremmende første gang kan være. Jeg vil si at dette henger mye sammen med punkt tre, for man vil automatisk slappe mer av om du kjenner personen. Jeg synes det er skummelt og drit kleint å ha sex med noen jeg ikke kjenner så godt i voksen alder, så det er absolutt ikke unormalt å føle seg usikker rundt mennesker man ikke kjenner. Derfor vil jeg anbefale på det sterkeste å vente til du er med en gutt/jente du virkelig liker. 

♥ Ikke hør på andres skrekkhistorier. Som jeg skrev over her så var jeg livredd for at jeg alltid fikk høre hvor vondt det var når jomfruhinnen sprakk, og det er kanskje ikke så rart for det høres jo veldig dramatisk ut. Det er ikke særlig kult å høre at man kommer til å blø ut lakenet første gang man har sex, og at det kun er smerte. Sex vil være forskjellig fra person til person, så ikke stress over andres opplevelser. Jeg fikk kun høre hvor vondt det var, men jeg kjente jo ingenting? haha. 

♥ Sist men ikke minst, BRUK BESKYTTELSE. Går du ikke på P-piller så er det lett å få tak i kondomer. Det er så utrolig viktig å beskytte seg under sex, ikke bare på grunn av graviditet men også kjønnssykdommer. Synes du det er kleint å kjøpe kondomer kan man få det gratis hos for eksempel helsesøster. Jeg snakker forresten veldig mye med helsesøsteren på skolen både før og etter sex, hun var virkelig til god hjelp. Anbefales <3

DET ER DIN SKYLD AT JEG HAR OPERERT MEG

Daglig får jeg stygge kommentarer på denne bloggen om utseendet mitt. Hver gang jeg legger ut et Instagrambilde der rumpa mi er synlig får jeg alltid kommentarer på at jeg har liten rumpe eller #noass. Det samme skjer på bloggen. Jeg har ofte unngått å legge ut bilder der rumpa mi kanskje er litt for synlig eller litt for liten. Jeg får også høre at jeg er feit og stygg. Kommentarer om nesen min har også tikket inn. Jeg sto faktisk i speilet å studerte meg selv etter sist kommentar, for er den kanskje litt stor? Jeg hadde aldri tenkt over det selv, men kanskje det stemte. Det ser nesten litt sånn ut. Ville ikke du studert kroppen din om du hver dag hadde fått høre hva som er galt med den? Jeg er jo bare et menneske jeg også. 

I alle år har bloggere har fått skyld for å skape press. De er for pene, for tynne, har alt for dyre klær og er bare operert. Jeg er absolutt ikke for å fremme operasjoner, og det er grunnen til at jeg har skrevet veldig lite om min operasjon. Jeg vil ikke påvirke en jente på 14 år til å ønske å ta silikon på grunn av at jeg har gjort det. Jeg har selv vært fast leser av mange bloggere, og jeg har selv kjent hvor stor påvirkningskraft man faktisk har. Likevel er det veldig dobbeltmoralsk at dere skylder på oss for å skape presset rundt operasjoner, for mye av grunnen til kompleksene man plutselig har fått er jo på grunn av dere. Jeg har en litt sånn "gi faen attitude" og har derfor sagt at mange av kommentarene ikke har gått innpå meg. Jeg har begynt å mislike rumpa mi på grunn av kommentarene jeg har fått, så ærlig skal jeg være. Det finnes dessverre flere tapere i denne verden enn hva vi kanskje tror. Jeg visste ikke hvor mange slemme mennesker det eksisterte før jeg fikk en blogg selv, herregud så naiv jeg har vært. Ja, du er en taper om du henger ut andre på nett. Stakkars familien din og vennene dine, om du i det hele tatt har noen.

Så om dere skal skylde på oss for å skape press, så gir jeg skylden tilbake til dere. Dere som er innom bloggere og andre sosiale medier kun for å slenge med leppa. Dere som er så misfornøyd med eget utseende at dere må tråkke ned på andres. Dere som har fått meg til å tenke at jeg har stor nese og liten rumpe. Du har skapt et press jeg aldri har kjent på før. Men vent, la meg gjette.. Jeg må takle det for jeg er en offentlig person? Dessverre, det er ikke sånn verden fungerer. Jeg håper bare at du som leser dette skjønner det presset VI må gjennomgå hver eneste dag. Det er ingen mennesker som har godt av å høre hva som er feil med eget utseendet, og det er menneskelig å ta det til seg. Jeg håper derfor at kan se hele personen neste gang du har lyst å fortelle en person at de er et dårlig forbilde på grunn av en operasjon eller andre grunner. Jeg håper du tar deg tid til å lese gjennom kommentarfeltet på hvert innlegg, kun for å se hva man faktisk må gjennomgå. Vi skaper press, men det gjør faen meg dere også. 

Jeg elsker egentlig dette bilde, men jeg har aldri turt å legge det ut selv. Morten spurte om min tillatelse til å legge det ut på Instagram, og han fikk kun lov om han klipte vekk rumpa mi. Om dere går inn på Instagram-profilen hans vil dere finne det samme bildet, bare uten rumpe. Jeg sitter med klump i magen nå som jeg skal dele dette bildet, men jeg synes det er viktig at dere som lesere også forstår hvilket press VI OGSÅ må gjennomgå hver eneste dag. Hilsen ei som plutselig har begynt å mislike rumpa si. 

HAN UTNYTTET MEG

"Du er så pen". " Ville gjort alt for å bli sammen med ei som deg". Jeg husker enda hvor det kriblet i magen. HERREGUD en gutt på 19 år var forelsket i meg? Jeg husker enda hvor kjekk han var og ikke minst kul. Jeg visste at alle vennene mine kom til å misunne meg for å være sammen med en som han. Vi snakket sammen dag og natt, helt til vi bestemte oss for å møtes. 

Det føltes ut som det beste valget å ta da, men mange år senere forstår jeg at jeg ble utnyttet av en voksen. Jeg vil ikke gå inn på nøyaktig hvor gammel jeg var, men jeg var et barn. Jeg var også under 16 år. Jeg vil kalle en gutt på 19 år voksen, eller ung voksen. Hva ville han egentlig med en liten fjortis jente? Jeg var så forelsket, og han lurte meg trill rundt. Han var kun ute etter en ting, og når han fikk det var jeg ikke verdt noe som helst mer. Denne hendelsen plager meg ikke den dag i dag, for vi alle vil oppleve og ikke få den kjærligheten vi kanskje ønsket og ble lovet. Vi alle vil oppleve å bli såret, og livet vil gå videre.

Det som derimot plager meg den dag i dag er å vite at jeg ikke er den eneste unge jenta som opplever dette. Det som også plager meg er at det finnes masse gutter som han, som utnytter alt for unge jenter. De er langt i fra kule som jeg engang trodde, de er noen skikkelig tapere. De får seg ikke noe på sin egen alder, og må derfor gå etter små jenter som vil forgude de. Hvem på 19 år må finne seg et barn å ligge med? Hvem vil i det hele tatt være med en alt for ung jente når man nesten er voksen selv? Jeg angrer på at jeg ikke fortalte noe til mamma, for selv om vi ikke hadde sex mot min vilje burde han absolutt fått sin straff. Jeg synes det var flaut å snakke med mamma om dette og holdt derfor kjeft. Jeg vet det er mange som synes det er tøft å snakke med foreldrene sine, så husk at du også kan snakke med helsesøster, lærer eller en annen voksenperson du kan stole på. Jeg synes det er trist å tenke på at jeg mest sannsynlig ikke er den eneste unge jenta han unyttet, og at jeg kanskje kunne ha stoppet det.

Hadde jeg funnet ut at Morten hadde vært på unge jenter hadde jeg kuttet han ut med engang, for det er ikke normalt. Det vil kanskje virke kult når man er ung, men når du blir voksen vil du innse at han kanskje ikke var så kul som du trodde. En 19 åring har jo også helt andre forventinger til et forhold enn hva en liten jente har. Jeg hadde aldri tenkt å ha samleie med han, men jeg hadde tross alt møtt mitt livs kjærlighet. Jeg kunne kanskje sagt at jeg burde visst bedre, men jeg hadde ikke de samme erfaringene da som jeg har nå. Jeg trodde det var normalt å være med mye eldre gutter, vi var jo som sagt veldig forelsket (trodde jeg).

Jeg håper du som leser dette lærer av denne historien, og virkelig forstår at det ikke er normalt at mye eldre gutter henger med alt for unge jenter. Mennesker som han burde blitt anmeldt, for det han gjorde var absolutt ikke greit. Selv om jeg var med på det, var jeg fortsatt bare et barn i forhold til han. Så vær så snill å noter deg dette !! ELDRE GUTTER SOM LIGGER MED UNGE JENTER ER IKKE NORMALT. Det er forskjell på en mann på 45 og som er med en dame på 25 og en gutt på 20 som er med små jenter på  14-15, det håper jeg du vet. 

DETTE STEMMER JEG VED VALGET

Nå er det faktisk bare noen få dager igjen til valg. Jeg gleder meg veldig mye kjenner jeg, hehe! Jeg har vært veldig frem og tilbake på hva jeg skal stemme. Jeg har lest meg opp på de to partiene det sto i mellom og funnet fordeler og ulemper. Man kan dessverre ikke være 100% enig med et parti, så man må nesten bare finne de man har mest likheter med. I dette tilfellet ble det Arbeiderpartiet. Mange vil sikkert tenkte "sjokk, hun var på AUF sin sommerleir på Utøya". Vet dere hva? Jeg visste ikke hva AUF var når jeg dro på Utøya. Jeg kunne absolutt ingenting om politikk, og fikk faktisk kjeft av en gutt for at jeg spurte hvem Eskil Pedersen var haha. 

Jeg har vokst og jeg har utviklet meg. Jeg har mine behov, og jeg har saker som jeg brenner for både personlig og for samfunnet. Jeg har mye mer likheter med arbeiderpartiet enn hva jeg har med høyre feks. Kanskje jeg hadde likt høyre bedre om de ikke hadde vært i en regjering med FRP. Hvem vet? Hvorfor jeg velger å stemme akkurat Arbeiderpartiet orker jeg ikke å kommentere, for da dukker alle disse bedrevitende menneskene opp i kommentarfeltet mitt. Det er ikke godtatt å ha forskjellige meninger, og det orker jeg faktisk ikke på en så fin dag som dette. Nå skal jeg ut å nyte resten av dagen, snakkes :-)

DA MIN LILLE RUMPE VAR BRA NOK

Her om dagen fant jeg faktisk noe jeg fikk helt sjokk av å se. Er det noe jeg husker fra barndommen min så var det at jeg alltid fikk høre at jeg hadde arvet pappas kroppsbygning. Lange ben og en rumpe som går i ett med ryggen. Dette var aldri noe jeg tok meg nær av som barn, og heller ikke noe som påvirket meg i ungdomsårene. Som dere kanskje vet så var det puppene jeg slet med, men på den tiden så var det store puppene som var i fokus. Fokus på store pupper har vært så lenge jeg kan huske, men ikke rumpe. 

Jeg skulle lage et innlegg med gamle bilder til dere, og det var da jeg kom over bilder av rumpa mi. Jeg har alltid følt at jeg har hatt liten rumpe, men jeg hadde faktisk glemt hvor ikke-eksisterende rumpe jeg hadde. Det er ikke vits å begynne med at jeg skaper press og er slem for at jeg sier at jeg hadde liten rumpe. Det er som å kjefte på meg for å kalle en banan for en banan. Jeg lo litt når jeg så på bilde av rumpa mi, for den var nesten litt søt. Det er også da jeg innså hvor mye trening faktisk hjelper, for både kropp og sjel. Treningen hjalp meg mye mer enn hva lommeboken gjorde i det jeg valgte å ta silikon. Etter jeg fikk pupper fant jeg noe nytt å klage på, mens treningen bare har gitt meg noe positivt. 

Som dere ser så er det helt klart en forskjell, og jeg synes selv jeg har vært flink. Fokuset har aldri vært å få en stor rumpe, men heller en sunn kropp. Jeg lurer virkelig på hvordan 14 år gamle Sofie hadde taklet å ha denne rumpa i dagens samfunn. Jeg synes det er syk utvikling fra da jeg var ungdom, som ikke er mange år siden. Ingen av de rundt meg var opptatte av perfekte bryn, highlighter og moteklær. Dette var den tiden vi gikk i akkurat det vi ville, sminket oss som vi selv ønsket og bryn var bare bryn. Det eksisterte heller ikke noe press på den å ha den perfekte rumpe. Nå eksisterer det, og jeg skal være så ærlig å si at jeg på 22 år kjenner på dette presset. Det har vært mye jeg har vært usikker på å legge ut på grunn av kommentarer jeg kanskje kommer til å få, og mange ganger har de kommet også. Jeg har ofte fått høre at jeg har liten rumpe. Jeg har heldigvis lært meg å håndtere kommentarer om utseendet mitt, og det påvirker meg derfor ikke. 

Det som påvirker meg derimot er hvordan det er å være ung i dagens samfunn. Jeg tenker faktisk ofte på det, og jeg får ofte kommentarer fra dere lesere om hvor vanskelig det kan være. Det er utrolig vondt for meg å lese, for jeg forstår virkelig at det kan være tøft. Mitt beste tips til deg er å være deg selv. Er det ikke litt kjedelig å være lik alle rundt deg? Du er unik, husk det. Gå i de klærne du selv ønsker, smink deg på din måte og ikke glemt å nyt livet. Jeg beundrer virkelig alle dere unge som må møte dette presset hver dag. Fyfaen, det kommer virkelig til å bli sterke mennesker ut av dere. 

Hilsen Sofie 14 år, som ga faen at rumpa hennes ikke så ut som Kim K sin. 

BRUKER DU IKKE STEMMERETTEN? IKKE KLAG

Vi nærmer oss Stortingsvalget med stormskritt, og samme som sist valg har jeg bestemt meg for å ikke stemme. Jeg synes det er unødvendig å stemme, og helt ærlig så vil ikke stemmen min utgjøre en forskjell. Jeg vet heller ikke noe som helst om politikk, og vet derfor ikke hvilket parti jeg skal stemme. Neida, selvfølgelig skal jeg bruke stemmen min når jeg har vært så heldig å fått en. Vi burde være evig takknemlig for at vi lever i et land med demokrati, der vår stemme er den som gjelder. Vi kan si hva vi mener, vi kan være enige og vi kan være uenige. Dette er en selvfølge for oss, men sånn er det dessverre ikke for alle. Det er så mange mennesker der ute som drømmer om de mulighetene vi har, så la oss bruke den!

Ved å ikke stemme fraskriver du deg retten fra å klage, synes jeg. Om du ikke vil være med å bidra til samfunnet, kan du heller ikke klage på valgene som blir tatt og gjort i ettertid. Det er mange som også mener at den ene stemmen ikke vil avgjøre noe som helst, men tenk om alle skulle tenkt sånn? Jeg leste faktisk en artikkel fra 2013 som startet med " Nesten halvparten av de under 30 blir sittende i sofaen" og " Siden 1995 er det de yngste velgerne samt 30-40 åringene som i størst grad har latt være og bruke stemmeretten sin". Det gjør meg oppriktig trist å lese, og jeg håper virkelig at alle som har stemmerett bruker den. 

Jeg så faktisk også en dokumentar på NRK1 i går, som handler om Leo som aldri har stemt før. Jeg synes den var utrolig interessant og ikke minst lærerik. Selv om den er 4 år gammel, vil jeg virkelig anbefale dere å se den HER. Om du er usikker på hva du skal stemme kan du også ta TV2 sin test HER. Jeg har ikke klart å bestemme meg helt enda hva jeg skal stemme, men det står mellom Arbeiderpartiet eller Miljøpartiet de grønne. Jeg kjenner at jeg ikke er spesielt interessert i å gå inn på hva eller hvorfor, men som dere sikkert forstår så kjemper de for saker jeg bryr meg om. Jeg synes det er interessant å høre hva leserne mine tenker å stemme og hvorfor, så om du har lyst til å dele med meg, gjerne legg igjen en kommentar :-)

JEG ER CHUBBY





Vanligvis har jeg veldig lett for å lese mennesker, og jeg forstår ofte om noen er seriøs eller ikke. Det er selvfølgelig vanskelig å lese et menneske gjennom en anonym kommentar, men jeg klarer likevel å forstå. I går fikk jeg en kommentar som jeg helt ærlig ikke skjønte om den var ment godt eller ikke. Det sto veldig mye fint i denne kommentarer, men likevel. Likevel påpekte denne personen at jeg gikk kledd i klær som egentlig ikke var ment for min kropp, men at det var SÅ BRA at jeg bare ga faen. Det er det samme som å si "Du er stygg, men du kler det" 

Siden jeg er toppblogger burde jeg vel egentlig si " jeg gir faen, kropp er kropp", men vet du hva? Jeg gir faktisk ikke faen. Jeg er et menneske jeg også. Jeg har komplekser med kroppen min akkurat som deg. Jeg har kanskje ikke lov å si det, for jeg er et forbilde for mange. Men vet du hva? Et forbilde for meg er noen som tør å være ærlig, og ikke bare perfekt. Ingen mennesker er perfekte, og vi alle har et eller annet vi er misfornøyd med. Jeg er absolutt ikke misfornøyd med kroppen min, men når jeg får en kommentar som indirekte forteller at jeg er chubby tenker jeg selvfølgelig over det. Nei, jeg er ikke KJEMPE TYNN, men jeg er tynn. Jeg vet ikke hvor tynn man må være for å kunne ha på seg en sort body, som jeg hadde på innlegget denne kommentaren tikket inn?

Har vi virkelig kommet dit at det finnes klær som kun er ment fort super tynne instagrammere? som du valgte å kategoriserte "denne gruppen". Jeg reagerer også sånn på at det skal hylles så jævlig å ikke være kjempe tynn. Kan vi ikke akseptere hverandre for den vi er? Noen er tynne, noen er slanke, noen er chubby og noen er overvektige. Har det så forbanna mye å si? Må vi kategorisere kroppene våre til "super tynne instagrammere" og "YOU GO GIRL SOM VISER FREM VALKENE DINE" Kan vi ikke bare holde kjeft og la menneskene rundt oss ha den kroppen de har? Går det utover DIN hverdag at noen på Instagram er kjempe tynn? Eller at noen går i klær du ikke mener passer kroppen deres? Nei vet du hva. La oss gjøre verden til et bedre sted, og heller begynne å støtte opp hverandre istedenfor å dra ned. TAKK FOR MEG. 

LA OSS BARE LATE SOM DET IKKE SKJER

For noen dager siden skrev jeg et innlegg om rasisme etter alle syke kommentarene Sophie Elise hadde fått på musikkvideoen sin, så syke at Youtube måtte sperre kommentarfeltet. Hver gang jeg skriver om urettferdighet eller samfunnsproblemer er det disse innleggene som får minst klikk, og det virker ikke som om noen engasjerer seg. Det virker nesten som om vi mennesker bare lukker øynene for problemer vi mener er for store og for kompliserte til å håndtere. Det er lettere å late som det ikke skjer istedenfor å åpne øynene og faktisk møte virkeligheten. Hvorfor? Bryr vi oss så mye om våre egne liv og problemer, at vi ikke har tid til å bry oss om andre? Eller er sannheten bare ubehagelig?

Det er tydeligvis mer interessant å lese om drama og sex, enn å engasjere seg i viktige verdensproblemer. Jeg skulle ønske vi kunne engasjere oss mer, og stå opp for de som trenger det og ikke minst oss selv. Selv om jeg ikke når ut til så mange som jeg kanskje skulle ønsket, vil jeg likevel alltid bruke den muligheten jeg har fått til å uttale meg gjennom denne bloggen. Det har ingenting å si om det er en eller hundre person som leser eller hører på det jeg sier, så lenge jeg kan være med å bidra. Det er viktig å engasjere seg, og det er viktig å kjempe for våre og andres rettigheter. 

Det er viktig å snakke for de som ikke kan, og det er viktig å kjempe mot hat, krig, terror, urettferdigheter og rasisme. Tenk om generasjonen før oss ikke hadde kjempet for sine og andres rettigheter, likestilling og stemmerett. Hvordan ville Norge og store deler av verden verdt den dag i dag? Hva med likestilling blant menn og kvinner? Vi skal være så utrolig takknemlig for alt de har gått gjennom, for det er mye av grunnen til at vi har det så bra her i Norge. For oss har alt dette bare vært en selvfølge, på grunn av at noen før oss tok den harde kampen. Det er derfor det er så viktig at vi tar tak i aktuelle og ikke minst viktige problemer og utfordringer, og kjempe for rettferdighet, kjærlighet og likestilling. La vår generasjon være den neste som gjør noe bra. 

JEG ER SJOKKERT OVER MENNESKEHETEN

Her om dagen kom Martine inn på rommet mitt å fortalte at Sophie Elise hadde fått masse stygge og rasistiske kommentarer på musikkvideoen hennes. Jeg tenkte at jeg skulle sjekke ut dette etterhvert, men det glemte jeg selvfølgelig. Akkurat nå er jeg takknemlig for at jeg slapp å vitne hvor jævlige mennesker kan være, for det gjør like vondt hver eneste gang. Likevel fikk jeg et lite innblikk da jeg kom over en Youtube-video til en fantastisk jente. Kommentarene hun leste opp er noe av det verste jeg har hørt, og jeg klarer virkelig ikke forstå at det er mennesker som står bak kommentarer som dette. Jeg satt igjen med tårer i øynene og et kunst hjerte. Det var så utrolig vondt, og ikke minst urovekkende å vite hvor jævlig mennesker kan være. 

Jeg er i sjokk. Jeg er i sjokk over at vi ikke har kommet lengre i 2017. Jeg er i sjokk over mennesker som behandler andre mennesker som om de ikke skulle være verdt noe som helst. Hvem har oppdratt dere egentlig? Hvem er dere? Jeg har heldigvis blitt oppdratt med gode verdiger og holdninger. Jeg har lært fra ung alder at mennesker er like mye verdt uansett hudfarge eller religion. Aldri har jeg vært vitne til at noen rundt middagsbordet har kalt et annet menneske for "neger" eller "ape". Hvem faen dømmer noen etter en hudfarge? Igjen, hvem er du? Hvor har dine foreldre vært? Hvem har gitt deg rettigheten til å tro og mene at du er bedre enn noen andre, kun for at du er hvit?

Kjære Fetisha, takk for at du delte denne videoen. Jeg kan ikke sette meg inn i hverken din eller noen andre sin sin situasjon, for aldri har jeg opplevd å få stygge kommentarer på grunn av hudfargen min. Jeg har heller aldri fått slengt etter meg at min "rase" skal gasses. Aldri hjemme i Norge eller i utlandet har jeg fått beskjed om å komme meg hjem til ongobongo-land. Jeg har heller aldri blitt sammenlignet med et dyr, og menneskene som har hatt relasjoner til meg har aldri fått høre at de har hatt samleie med et dyr. Aldri har jeg følt meg utrygg i mitt eget land eller i utlandet på grunn av at jeg er hvit. Jeg har heller aldri opplevd at noen har sett stygt på meg for at jeg har en annen hudfarge enn de.

Selvfølgelig skjer det at hvite også opplever ubehag, men det er ikke i nærheten av den ubehaget vi har skapt. Se tilbake i tid, og enda holder vi på. Jeg trodde virkelig vi hadde kommet lengre enn dette, men tydeligvis ikke. Det er akkurat det som gjør dette teamet så utrolig viktig å snakke om. Kjære Fetisha og alle dere som har følt dere mindre verdt etter disse kommentarene, vit at det er mange som ikke tenker sånn. Jeg mistet også troen på menneskeheten når jeg leste dette, men vi må huske at vi er mange som står sammen. Det var engang en klok mann som sa "størst av alt er kjærligheten", og det er så forbanna sant. 

BARE FOR AT JEG "VISER" PUPPENE MINE

Etter at jeg publiserte innlegget der jeg hadde et ønske om at vi skulle slutte å snakke så mye om kropp, kom selvfølgelig disse menneskene som skal pirke på alt. Jeg var dobbeltmoralsk for at jeg oppfordret andre til å slutte å snakke så mye om kropp, for at jeg hadde lagt ut et bilde der jeg selv poserte med en jakke uten BH. Jeg har også en header der jeg står i badedrakt, noe som gjør at jeg skaper press. Jeg tenkte at jeg egentlig ikke skulle kommentere saken, helt til Kjersti Westeng publiserte et innlegg som fikk frem nøyaktig det jeg mente. 

Hele poenget mitt var at jo mer vi snakker om kropp, jo mer vil fokuset være på kropp. Jeg har aldri tenkt spesielt over kroppen min, til alle disse artiklene for noen år siden begynte å publiseres. Det tok helt av, og før jeg visste ordet av det skulle jeg stille i Bikinifitness. Et veldig svakt øyeblikk i livet mitt der jeg ble alt for påvirket av hva jeg så og leste, som ikke var noen andre enn min egen feil. Likevel gjorde alle disse artiklene noe med meg, og det er akkurat den påvirkningen jeg snakker om. 

Skal jeg virkelig slutte å legge ut bilde av meg selv i badedrakt når det er sommer? Skal jeg ikke kunne ta et bilde med en jakke på der puppene mine ikke vises engang? Det eneste man ser er at jeg ikke har noe under jakken, og hva har det egentlig å si? Jeg snakker hverken om vekt, hvilken mat jeg spiser eller hvilken størrelse denne badedrakten er i. Jeg svarer på hvorfor jeg ikke bruker BH. På hvilken måte kan noen sammenligne disse to innleggene? Skaper jeg virkelig et press på grunn av noen bilder? Isåfall må verdens skjermes for alt fremover. 

Det er synd at noen alltid skal pirke, for meningen bak innlegget var bare god. Jeg er bare så evig lei av å lese om kropp, kropp og atter kropp. Dette fokuset har vært alt for stort i alt for mange år nå, og jeg merker selv at det begynner å gi en negativ effekt istedenfor en positiv. Som Kjersti sa, la oss heller snakke om noe annet. Jeg er så enig. Jeg vil heller høre om opplevelsene du har fått gjennom sommeren. Kanskje du har fått deg ny kjæreste? Kanskje skal du på en reise etter sommeren? Som jeg sa i mitt forrige innlegg, "La oss nyte denne ferien uten å se oss selv i speilet før vi tar på bikinien, spise masse is og nyte livet. La oss glemme denne kroppen litt nå, og heller fokusere på å nyte den siste delen av sommeren. " Ha en fin sommer alle sammen <3 


Dette er bildet er tatt i juni da Martine, Andrea, Morten og jeg var i Tønsberg. Vi hadde en utrolig morsom kveld, og jeg kjenner virkelig at jeg lengter tilbake. 

JEG TAKLER AT DERE SNAKKER DRITT OM MEG

I dag våknet jeg til en kommentar om at jeg måtte takle at ikke alle liker meg, og at andre vil snakke dritt om meg nå som jeg er en offentlig person. Vet du hva? Du har helt rett. Det er dessverre sånn at om du velger å være en offentlig person, så må du bare godta at mennesker kaller deg for alle slags mulige ting, også skal det bare være greit. Står du opp for deg selv er du en pyse som ikke takler dette livet, og burde helst trekke deg ut av rampelyset. Det er faktisk noe av det latterligste jeg har hørt, og jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. 

Selvfølgelig kan ikke alle like meg, og det er HELT OK. Jeg forventer ikke at alle skal like meg heller. Det er uansett forskjell på å ikke like noen og henge ut andre på nettet. Ja, jeg er en offentlig person, men jeg er et menneske akkurat som DEG. Eneste forskjellen på oss er at mange vet hvem jeg er, og det er veldig mange som har en mening om meg. Jeg har fortsatt følelser og kan bli såret, noe som er helt normalt, sist jeg sjekket i alle fall. Jeg kommer aldri til å godta drittslenging på nett, men jeg takler det. Det er to helt forskjellige ting. Jeg takler at dere snakker dritt om meg. Hadde jeg ikke taklet dette hadde denne bloggen vært lagt ned for lengst. 

Jeg har allerede fått høre alt, så det er ingenting dere kan si mer for å såre meg. Det er uansett ikke MEG som person denne jodel-saken handler om. Det handler om at JEG reagerer på at det enda er gossip-forum oppe å går, som Jodel selv sa at de skulle legge ned. Skriv gjerne at jeg er en taper med en forferdelig personlighet, men når rykter om andre begynner å spre seg på denne appen reagerer jeg. Sist jeg sjekket den fant jeg ut utrolig mye om andre mennesker, privat informasjon jeg absolutt ikke trengte å vite. Det var utrolig mye drøye rykter om både konebanking, utroskap og drugs. 

Grunnen til at jeg ser så alvorlig på dette er at det kan ødelegge liv. HVEM SOM HELST kan laste ned Jodel å skrive påstander om andre. Jeg kunne skrevet en Jodel om at Andrea har sex med alle kjærestene til venninnene hennes, og dere ville trodd meg. Jeg kunne også skrevet at Morten slo meg hver eneste dag, og dere ville trodd på det også. Hva hadde det gjort med Morten og Andrea? Det skader de som personer når usanne rykter spres på nett.

Jeg er ikke redd for å si hva jeg mener om Jodel, og det hadde vært en drøm å fått gjort noen endringer på denne appen. At dere forsvarer den med at "vi er kjendiser, dette må vi tåle" er kun for at dere er livredde for å miste den eneste hobbyen dere har. Hva skal dere finne på når dere ikke kan lese om privatlivet til andre mennesker? Eller skrive at typen til en eller annen var utro med venninna de i går? Eller at du så noen ta drugs på byen? Hva med trekantdramaet mellom noen? Eller når du så han slå kona si? Jeg synes oppriktig synd på dere som ikke har bedre å finne på. Jeg føler med dere alle. 

Jeg vil gi en klapp på skulderen til både VG og Dagbladet som drar dette frem i lyset, det er utrolig bra. Det er viktig at vi ikke bare ser mellom fingrene, og lar dette gå. Da Dagbladet ringte meg hadde hun akkurat sjekket gjennom Jodel, og hun sa at hun fikk både sjokk og vondt av å lese hva det sto om andre mennesker. Det er virkelig på tide at administratorene i Jodel tar ansvar, og gjør noe med dette. Slutt å legg ansvaret over på brukerne, og at de må rapportere poster som ikke er greit. Klarer ikke dere å følge med dette selv, er det virkelig på tide å legge ned appen. Det er DERES ANSVAR ene og alene. Takk for meg. 

LA OSS TA EN PAUSE FRA KROPP

Jeg synes det er veldig bra at det har vært fokus på kropp, og at den har blitt vist at alle kroppene vi ser i blader og Instagram kanskje ikke er normalen. Det er fint å vise at den kommer i mange former og varianter. Jeg synes det er bra at vi er stolt over kroppen vår, uansett form. Om det er valker eller ikke på kroppen, så er det til syvende å sist bare en kropp. Det viktigste er at man er fornøyd selv, og at man lever et sunt og lykkelig liv. 

Jeg synes likevel at det har vært litt for mye fokus på kropp, og at det kanskje kan gi en negativ effekt istedenfor en positiv effekt. For litt over et år siden la en blogger ut at hun hadde fått kommentarer på at hun var tykk. På den tiden der så jeg ikke på meg selv som tykk, men jeg ble veldig usikker i det jeg så et bilde av en jente som så akkurat ut som meg, som nettopp hadde blitt kalt feit. Det endte opp med at jeg sto i speilet i timesvis for å studere kroppen min. "Var jeg kanskje litt feit? Jeg har kanskje litt for mye fett på armene, det må bort." Grunnen til at jeg skriver dette er for at jeg fikk tilsendt en personlig melding i går der en jente skrev at hun satt med de samme følelsene som jeg gjorde for et år siden. 

Det er selvfølgelig ingen sin skyld at hverken jeg eller hun har følt det sånn, det er noe vi må jobbe med selv. Handlingen bak å snakke om dette er også bare ment godt, men kanskje det er nok for en liten stund nå? La oss ta en pause, og ikke fokusere så mye på kropp. Kan ikke kropp bare være kropp, uten at vi må skrive og snakke om det hele tiden? Det er sommer, vi har sol og varme og ikke minst FERIE. La oss nyte denne ferien uten å se oss selv i speilet før vi tar på bikinien, spise masse is og nyte livet. La oss glemme denne kroppen litt nå, og heller fokusere på å nyte den siste delen av sommeren. 

PRESSET RUNDT SEX

Jeg har fått litt for mange meldinger fra unge jenter som har bekymret meg veldig. Dette er jenter som føler seg presset til å ha sex for at "alle andre" har gjort det, og det føler seg utenfor i vennegjengen. Jeg var i to vennegjenger da jeg var ung, og i den ene var det å ha sex alt i ung alder veldig normalt. Så hadde vi den andre vennegjengen der de fleste synes det var ekkelt å kysse. Jeg følte meg helt ærlig aldri hjemme i noen av vennegjengene, og sleit veldig med å finne min plass. Det var store kontraster som dere sikkert forstår. 

Jeg vet ikke helt hva jeg vil med dette innlegget, men jeg tenker å få frem at det er viktig å føle seg klar. Du skal aldri gjøre noe du ikke vil, og da mener jeg aldri. Møter du mennesker som ikke godtar deg for dette er det ikke mennesker du trenger i livet ditt. Jeg får veldig vondt inni meg når jeg får kommentarer og meldinger fra dere, for jeg har kjent på presset selv. Man vil så gjerne passe inn, for ungdomstiden er kanskje den tøffeste tiden å skille seg ut. Det skal likevel ikke være et krav om å ha sex for å passe inn i gjengen. Vi stresser alt for mye med å bli voksen, og det er egentlig veldig synd. Mamma prøvde å fortelle dette til meg da jeg i en alder av 13 år plutselig begynte med masse sminke og stringtruser, men jeg ville ikke høre. Jeg angrer nå, for tenk så liten del av livet man faktisk er et barn. Du skal være voksen for resten av livet, barn og ungdomstiden vil du aldri få igjen. 

Det vil komme en tid for sminke, fint undertøy, alkohol, sex og fester, det er absolutt ikke noe å stresse med. Selv om jeg ikke følte meg hjemme i vennegjengen som ikke likte å kysse, ser jeg i ettertid hvor kule de egentlig var. Det var veldig mange som synes de var rare for at de ikke sminket seg og hadde kjærester, men det var jo absolutt ikke det. De var barn, og tidlig ungdommer. De klarte å ta vare på denne tiden, noe som er veldig fint. Uansett hva du velger å gjøre, så er det til syvende og sist ditt valg. Poenget mitt er bare at du aldri må føle deg presset til hverken sex, sminke eller alkohol. Ikke gjør noe du ikke ønsker, selv om det noen ganger føles vanskelig å si nei. Det er viktig å lytte til seg selv, husk det. 

6 ÅR...

Skudd, redsel, tårer, blod, hyl, dødsangst, savn, sorg, smerte, fortvilelse. lettelse, smil, klemmer og håp




6 år siden livet plutselig skulle bli snudd på hodet. 6 år siden sjokket kom. 6 år siden vi forlot øya, uten dere. Det vil for alltid være noe spesielt med denne dagen. Det er en påminnelse da terroren rammet Norge. Terror. Et ord jeg ikke liker å bruke, men noe vi må snakke om. Man kan ikke bare lukke øynene for det som skjer i verden. Vi leser om det på nyhetene, så traff det oss. En fjern virkelighet ble en nær virkelighet. Livet skal gå videre, men vi må aldri glemme. Dette vil for alltid være en del av meg, om jeg ønsker det eller ikke. Jeg var uansett heldig, for jeg overlevde. Denne dagen handler ikke om meg, den handler om de som ikke er her mer. De som måtte bøte med livet på en jævlig urettferdig måte. Uansett hvor vond det er, må vi kjenne på følelsene. Denne dagen er vond, det vil den alltid være. 

6 år siden Sondre. Savnet er her enda, og det vil det alltid være. Smilet ditt, energien, latteren og klemmene dine. Det er bare et fjernt minne, som jeg enda kan kjenne på. Du vil alltid være, på en eller annen måte. Hvil i fred vennen. Hvil i fred til alle som mistet livet den 22.07.2011. Mine tanker går ut til alle familie og venner som ikke fikk hjem sine etter denne grusomme dagen. Jeg skulle ønske jeg kunne gi dere alle en klem.. <3

DET HJELPER IKKE Å RAKKE NED PÅ ANDRE

Det er vel ingen hemmelighet at jeg har fått slengt mye dritt etter meg de siste månedene. Jeg har vært veldig mislikt og dømt etter et TV-program, noe som ikke alltid har vært lett. Det som har hjulpet meg gjennom dette er alle fantastiske menneskene jeg har hatt i livet mitt, de som kjenner meg og vet hvem jeg er. Det er uansett bare kommentarer fra mennesker jeg ikke kjenner, som mest sannsynlig ikke er gammel nok til å forstå. Det er kanskje derfor det har gått overraskende bra. Jeg er stolt over meg selv på måten jeg har valgt å håndtere dette på. Det hjelper ikke å håndtere hat med hat, det hjelper heller ikke å rakke ned på andre mennesker i håp om å føle seg bedre. 

Det er kanskje derfor jeg reagerer på hvordan offentlige og kjente personer oppfører seg på nett. Det er urovekkende å se hva enkelte får seg til å si om andre mennesker, der absolutt ALLE kan se det. Jeg har selv opplevd å funnet ting om meg selv på nett, der jeg blir snakket ned om. Dette fant jeg faktisk nå nettopp, og det er vel det som er inspirasjonen til dette blogginnlegget. Jeg har ikke orket å ta meg nær av dette, for det er egentlig bare komisk. Vi er voksne og vi er forbilder, vi burde vite bedre enn å rakke ned på andre der alle kan se det. Hva skjedde med å være voksen nok til å snakke om det som plager deg? Kanskje løse opp i problemer? Denne bransjen gjør deg gal, og noen går alt for langt for å oppnå klikk og oppmerksomhet. Nå snakker jeg ikke bare om mine opplevelser, men også hva jeg har lest om andre. 

Vær så snill å husk at vi er forbilder, og at vi har mange som ser opp til oss. Det er ikke et bra forbilde å krangle eller snakke ned om andre over nettet, for hvilke signaler sender vi da? Denne bloggen kommer aldri til å være et sted der jeg snakker nedverdige om noen, for det gir meg absolutt ingenting. Jeg vil heller at mennesker skal tro jeg er en dritt, enn å kritisere andre for å løfte meg selv. Netthets er aldri greit, om du er en offentlig person eller ikke. Det er viktig at vi slår ned på dette og ikke godtar at andre blir hetset på nett. Jeg vil ikke være en av de som bruker bloggen til å slenge dritt, og jeg håper du også vil være en av de. La oss heller vise kjærlighet og ta vare på hverandre <3 Det er nok hat i denne verden, ikke la oss dyrke det enda mer. 

VI ER TO OM Å SKAPE PRESS

Det er ingen hemmelighet at vi bloggere og generelt mennesker med en stemme har et enormt ansvar. Jeg føler på dette ansvaret hver eneste dag, for jeg vet at jeg har yngre mennesker som følger meg. Det er noen der ute som ser opp til meg, og jeg vet selv hvor lett man kan påvirkes. Jeg husker selv den perioden jeg ønsket Restylane for mange av bloggerne jeg leste hadde det. Jeg var 18 år gammel og lot meg likevel påvirke. Det skjer i alle aldre, men det gjør oppriktig vondt når veldig unge jenter ønsker å endre på utseendet. 

Jeg som blogger har et ansvar. Hva andre velger å gjøre med kroppen sin er ikke min sak, men for meg er det viktig at vi ikke normaliserer operasjoner og kosmetiske inngrep. Vi som bloggere har et ansvar, men det har også DU som leser dette innlegget. Du som velger å legge igjen kommentarer på godt og vondt. Det er nemlig sånn at vi er to om å skape dette presset. Etter at jeg ble en offentlig person selv, har jeg opplevd hvor stygge mennesker kan være. Jeg har opplevd å føle meg feit og stygg på grunn av kommentarer jeg har fått. Jeg har stått å studert meg selv i speilet etter at jeg fikk gjentatte kommentarer på nesen min. Kommentarer jeg valgte å ikke godkjenne, for jeg ville ikke gi disse menneskene oppmerksomheten min. Selv om jeg gjør det nå.

Senest i går fikk jeg en kommentar om at jeg er feit. Så kom det en kommentar om at man ser større ut om man bruker klær som er for små. Selv om jeg har valgt å være en offentlig person helt selv, så er jeg også bare et menneske. Jeg har følelser jeg også og jeg kan være usikker på meg selv. Det er aldri kult å få negative kommentarer om utseendet sitt, og skjer dette gjentatte ganger kan man begynne å tro på det selv. Det er akkurat derfor jeg mener at vi er to om å skape presset, og det er derfor vi ALLE må ta ansvar. Det er ikke bare mitt ansvar, det er ditt også. Du kan gjerne tenke at jeg har stor nese, liten rumpe eller er feit, men hold kjeften om det. Hva godt får du egentlig ut av å rakke ned på andres utseende? 


Dette er bildene jeg fikk kommentarer på at jeg er feit og bruker for små klær. Skjønner dere hvor sykt det egentlig er? 

Jeg tar ansvar ved å ikke blogge om operasjoner eller kosmetiske inngrep. Jeg svarer ikke på spørsmål om silikon eller skriver om min operasjon. Alt dere lurer på om silikon finner dere på google, og det kommer aldri til å være et tema på denne bloggen. Jeg tar derfor ansvar, og jeg vet selv at jeg har et større ansvar enn deg som leser. Jeg vet at jeg kan nå ut til veldig mange, og jeg vet også at mange unge jenter ser opp til meg. Det er et stort og noen ganger et skummelt ansvar å ha, men jeg prøver så godt jeg kan. Det må DU også. Tenk deg om to ganger før du velger å rakke ned på andres utseendet. Blogger eller ikke, det er aldri kult å høre at man er stygg eller feit. 

DET ER EN SELVFØLGE Å DRA TIL SYDEN

Ferien er nå godt i gang, og loggen på Instagram er på nytt fylt med feriebilder. Jeg skal ikke nekte for at jeg er sjalu når jeg ser disse bildene, for selvfølgelig vil jeg også ut å reise. Hadde det ikke vært for at vi skal på surfeskole, så hadde jeg ikke hatt noen planer om å reise til utlandet i sommerferien. Det er da spørsmålene kommer. "Hæ? skal du virkelig ikke til syden i sommer?" Akkurat som det skulle være en selvfølge. Er det virkelig sånn at man  reise til syden kun for at det er sommerferie? Hva skjedde med hytta på Kragerø eller helgeturen til sommerland i bø? Er ikke det bra nok, kun for at det er sommerferie? 

Jeg dro ikke til syden før jeg var 18 år og begynte å tjene mine egne penger. Det er ikke bare bare å være alenemor med 3 barn. Det sier seg vel selv at det blir dyrt med en sydentur da, og det er ikke alle som har råd til det. Jeg synes det er dyrt å bare betale min egen reise. Tenk om jeg skulle betalt for 3 til. Selv med den lønnen jeg har nå ville det vært mye penger, og jeg har greit. Jeg har heller ingen store utgifter som huslån og billån som kanskje mange andre har.

Vi må virkelig slutte å normalisere dette med å dra til syden. Noen har råd og andre har ikke, og begge delene burde være helt OK. Det skal ikke være sånn at man skal føle seg dum eller teit for at man ikke skal til Hellas sammen med familien. Jeg har selv kjent på den følelsen, og det er ikke gøy. Det var så kjipt noen ganger at jeg løy om det, og de andre barna fant det ut. Akkurat nå kan jeg ikke forstå hva jeg var flau over, men så har jeg også blitt voksen. Det er ikke alltid lett å være barn, og iallfall ikke når vi skaper unødvendig press om hva man MÅ gjøre i sommerferien. Om du velger å reise til Hellas eller Kragerø så er da begge delene like hyggelig. Du kan også være hjemme en hel sommer, NOE SOM ER HELT GREIT. Det viktigste er at du er sammen med de du bryr deg om, og ikke om hvor i verden du befinner deg. 

BARE FOR AT DU HAR EN PENIS OG JEG EN VAGINA

Så hører vi liksom sammen? Skal virkelig et kjønnsorgan bestemme hvem man skal forelske seg i og ikke? Ikke faen. Etter at jeg skrev et innlegg om det å forelske seg i samme kjønn (HER), fikk jeg noen kommentarer jeg reagerte kraftig på. Enkelte var så stygge at jeg valgte å ikke godkjenne de, rett og slett av respekt for homofile. Akkurat som det ikke er vanskelig nok å komme ut fra før av, så skal mennesker som deg gjøre det enda verre. 

Holdninger som dette hører ikke hjemme noen steder, og det er ekstremt gammeldags. Det er ingen som tvinger deg til å bli sammen med det samme kjønn, så hvorfor plager det deg så mye da? Det er ikke ditt liv og det går ikke utover deg på noen som helst måte, så hvorfor må du blande deg? Kjærlighet er det samme, om det er en gutt og en jente, eller to gutter. Vi må virkelig lære å respektere hverandre, er det virkelig så forbanna vanskelig? 

"At noen ikke aksepterer at andre har andre meninger gjør meg kvalm og forbanna. Det er litt synd egentlig, for det bør være mulig å være uenig uten å bli kvalm og forbanna" Denne kommentaren fikk jeg også, etter at jeg skrev at holdinger som er i mot homofili gjør meg kvalm. Selvfølgelig skal man være uenige uten at noen blir kvalm. Vi kan være uenige i politikk. Du kan stemme høyre, mens jeg stemmer AP. Du kan like Donald Trump, jeg kan mislike han. Du kan elske den nye toppen du har kjøpt, mens jeg kan synes den er stygg. Du kan like mye sminke, mens jeg kanskje liker minst mulig. Uenigheter er fint, og det er sunt å diskutere. Det er bare forskjell på å ha meninger om noen sin legning og skattelette. Politikk er for å diskuteres, for det er umulig å gjøre alle fornøyd. Vi har fått en stemme for å bruke den, men IKKE når det kommer til andre sitt privatliv. Det er og skal heller ikke være en skam å forelske seg i det samme kjønn. Det er helt normalt. Det er vakkert som alle andre forelskelser, og ikke minst beundringsverdig. 

Ja, det er beundringsverdig. For jeg vet ikke selv om jeg hadde turt å være åpen om min legning om jeg hadde vært homofil, når jeg ser hvor trangsynt samfunn vi lever i. Jeg kjente jeg ble oppriktig sint etter å ha lest noen av kommentarene, og det er akkurat derfor jeg velger å bruke min stemme. Jeg snakker for de som kanskje ikke tør, eller for de som er lei av å kjempe for en respekt som burde være en selvfølge. Det burde aldri, og da mener jeg aldri være en skam å ikke være hetero. Kjærlighet er kjærlighet, uansett. 

DET Å VÆRE FORELSKET I DET SAMME KJØNN

Aldri har jeg vært sammen med ei jente, men kan jeg egentlig forelske meg i det samme kjønn? De jeg har vært sammen med og holdt på med har alltid vært gutter. Jeg har aldri blitt tiltrukket av en jente før, og jeg tror nok heller ikke dette er noe som kommer til å skje. Hadde jeg blitt forelsket i en jente derimot, så hadde det vært helt greit. Det skal ikke være sånn at det skal være feil å elske det motsatte kjønn. Slike holdninger gjør meg kvalm og forbanna. 

For hva er det egentlig som gjør det så forbanna feil ? Kjærlighet er kjærlighet, uansett. Om du elsker en gutt eller en jente, så er fortsatt kjærligheten lik. Eller, den er kanskje ikke lik. For alle viser kjærlighet på sin unike måte. Min måte trenger kanskje ikke å være den samme som din, men det er uansett kjærlighet. Forstår dere? Uansett hvordan man ser eller føler den, så er det vakkert. 

Holdinger som at kvinner og menn hører sammen er gammeldagse, og burde ikke-eksisterende i 2017. Det skal ikke være sånn at du skal føle på skam for at du forelsker deg i det samme kjønn. Det er ingenting å skamme seg over, for igjen så er det bare kjærlighet. Det er ingen som kan fortelle deg at det du gjør er feil, og mennesker som sier ting som dette har det dessverre ikke bra med seg selv. Tenk om vi bare kunne akseptere hverandre for den vi er. Uansett rase, kjønn eller legning. Når alt kommer til alt, så er vi alle bare mennesker. Vi er bare født på forskjellige steder, oppdratt på forskjellige måter og utviklet oss deretter. Noen tror på gud, andre tror på Allah. Noen blir forelsket i gutter og andre i jenter. 

Du er den du er, og du er mer enn bra nok. Du skal aldri skamme deg for å gjøre det som føles rett for deg. De som virkelig er glad i deg og bryr seg om deg, vil støtte deg uansett. Kjærligheten er den samme, uansett. 

KJÆRE JODEL

Etter at jeg leste innlegget til Andrea Badendyck om Jodel, bestemte jeg meg for å slenge meg på. Jeg synes det er viktig at denne appen blir diskutert, for er det virkelig greit å holde på sånn? Før jeg var med på Paradise hadde jeg aldri hørt om Jodel, helt til jeg ble en av de mest diskuterte inne på Paradise sin kanal. Aldri før har jeg lest så mye stygt om meg selv. Det var noen få som skrev "La oss roe ned på å skrive dritt om Sofie", de ble downvotet med engang. Jeg er jo tross alt en offentlig person, så dette må jeg vel tåle. Vet dere hva? Jeg er et menneske jeg også, akkurat som deg. Derfor slettet jeg appen.

Tanken bak Jodel er kul, men hva den egentlig brukes til er IKKE kult. Jodel er et skjulested for mobbere og mennesker som dessverre ikke har noe bedre å gjøre enn å baksnakke og utlevere "fakta" om andre. Jeg skal ikke dra alle under samme kam, for det er mange som bruker appen til det den skal brukes til. Det er likevel et par kanaler der 90% er drittslenging og uthenging. Søker du på "@kjendisgossip", "@bloggergossip", eller "@paradisehotel" kan jeg garantere at du vil finne mye dritt.

Før du skal publisere en post på Jodel må du godta dette. 

Ingen navn eller personlig informasjon, ingen mobbing eller trakassering og ikke hat. Det tok meg noen få minutter å få tilsendt disse bildene. 



Ingen navn eller personlig informasjon? På alle disse jodelene er det nevnt navn. Den personen som har skrevet den siste kjenner meg tydeligvis bedre enn hva jeg gjør selv. Det er alltid like morsomt å lese "fakta" om seg selv, fakta jeg ikke har hørt om eller visste noe om. Det er godt dere oppdaterer meg når jeg ikke klarer å henge med. "Trakassering  er definert som «handlinger, unnlatelser eller ytringer som virker eller har til formål å virke krenkende, skremmende, fiendtlige, nedverdigende eller ydmykende" Er det som skrives over her trakassering? HELT KLART. Jeg angrer på at jeg slettet alt jeg printscreenet som handlet om enkelte av oss Paradise deltagere mens programmet enda gikk på TV. Jeg tror mange av dere ville fått sjokk om dere hadde sett hva andre mennesker får seg til å skrive. Om det ble uttrykket hat? Gjett om. Hvem tar egentlig ansvaret for dette? Hvem bryter inn når reglene Jodel har blir brutt gang på gang? INGEN. Du kan skrive nesten hva faen du vil. Den jodelen om at det er toppbloggerne sin skyld at det blir skrevet dritt om oss måtte jeg bare le av. Bra dere har noen å skylde på når oppførelsen deres er dritt og skremmende. 

Jeg kom også over disse jodlene. Noen tror faktisk at man må være en blogger for å skjønne at mye av det som blir skrevet på jodel er galt. Når det ble skrevet dritt om meg på jodel og noen støttet meg var det med engang " Hei, Sofie", haha. Selv om ikke foreldrene dine har lært deg om nettvett vil det ikke si at andres ikke har. Hvor sykt er det ikke at du blir downvotet på grunn av at du skriver noe positivt om noen? Det er synd at det blir laget apper og nettsider der nettroll kan skrive hva de vil, samtidig som de er anonyme. Jeg skulle likt å se om dere hadde vært like tøffe i virkeligheten, for det nekter jeg å tro. Det er bra dere har fått en plattform der dere kan slenge dritt og gossip om andre, når deres liv ikke virker til å være veldig spennende. Jeg har skjønt at dette innlegget ikke vil hjelpe mot de som bruker Jodel kun for å henge ut andre, men noen MÅ ta ansvar. Kjære Jodel, hva skjedde med "if you do not respect the guidelines the community mac kick you out. Seriously." ? Det er ingen tvil om at retningslinjene blitt brutt hver eneste dag, men det virker ikke som at administrasjonen bryr seg noe om. Hvem sitt ansvar er det egentlig? Skal vi virkelig godta dette, og late som det ikke skjer? 

EN SOMMER PÅ DOP

Endelig er det sommer <3 det vil si, sol, bad, alkohol og festivaler med drugs. Jeg har mistet tellingen på hvor mange ganger jeg har fått tilbydd både amfetamin, kokain og hasj. Dette er gjerne fra mennesker jeg ikke kjenner, for de fleste i min omgangskrets tar ikke dop. Det som skremmer meg er at det har blitt så vanlig. Det har blitt normalt å ta dop, hva faen har skjedd? Jeg vet ikke om det er jeg som ikke har vært tilstedet, eller om det har vært normalt lenge. Jeg føler meg heldig som ikke har venner som driver med sånt, for jeg vil tro det er lett å bli påvirket. Det er sikkert ikke særlig kult å sitte på vors med vinen din mens alle andre sniffer kokain og røyker hasj.

"Hasj er ikke farlig". Jeg er vel ikke den eneste som har hørt denne setningen? Hasj er mye diskutert, både hvorfor det ikke er skadelig og motsatt. Det er mye studier for og i mot, det er vel ingen hemmelighet. Jeg er ingen forsker, så akkurat hvor skadelig det er eller ikke skal jeg ikke uttale meg om. Er det noe jeg kan uttale meg om, som jeg selv har opplevd på grunn av mennesker rundt meg så er det at det ofte starter med hasj. Hasj er moro, helt til det ikke gir deg effekt mer. Det er gjerne da man tyr til sterkere stoffer. 

Amfetamin og kokain er også stoffer som er mye brukt. Er det bare jeg som synes dette er skremmende? Forskning viser at ved bruk av disse stoffene kan du blant annet få en voldelig adferd. Du kan skade et annet menneske, og ikke forstå hvorfor du gjorde det når du kommer til deg selv. Visste du også at Kokain øker risikoen for hjerneblødning og hjerneskade? Skremmer ikke dette deg? Kokain er også et av de sterkeste avhengighetsskapende stoffene. Er det virkelig det du ønsker? Helt ærlig? Jeg har hatt mennesker nær meg som har blitt tatt av narkotika, og det er kanskje derfor jeg ser hvor alvorlig dette er. Noen startet med alkohol, mens andre startet med hasj. Jeg har sett utviklingen og livet etterpå, og jeg kan LOVE dere at det ikke er et sånt liv du ønsker. Det er brutalt og ikke minst hardt. Det er vondt og jævlig. Det har vært vondt for vi som har stått på utsiden også, som har følt på den grusomme følelsen av å ikke kunne hjelpe. 

Det er lett å tenke at det bare er en gang, du skal bare prøve for det virker moro og spennende. Noen prøver en gang, og aldri igjen. Men for mange var det bare denne ene gangen som førte til avhengighet. Tenk på det. Jeg velger å ta opp dette nå, for jeg vet at festivaler og dop henger sammen. Du trenger ikke dope deg for å ha det gøy. Jeg vet også at alkohol kan være farlig, som jeg sier så har jeg sett dette skje med mennesker rundt meg. Likevel er det narkotiske stoffer jeg ønsker å fokusere på nå, for det skremmer meg å se hvor vanlig dette har blitt. 

DET BESTE MED Å BO I OSLO

Det virker som mange har misforstått meg når det kom til innlegget om hva jeg ikke liker med Oslo. Jeg tenkte at jeg dele med dere hva jeg liker og ikke liker. Jeg bestemte meg derfor for å skrive hva jeg ikke liker først, og på grunn av dette innlegget virker det som om mange av dere tror at jeg ikke trives her. Jeg elsker Oslo, og jeg kunne aldri tenkt meg å flytte. Selvfølgelig er det noe som er negativt med Oslo også, men alt i alt så digger jeg å bo her. Derfor tenkte jeg å skrive et innlegg om hva jeg liker med Oslo :-)

Billig å reise
Det er vel ingen hemmelighet at det er billig å reise når man bor i Oslo. Jeg merker stor forskjell på prisene fra da jeg bodde i Trondheim til nå. Det er også deilig å slippe mellomlandingen, på grunn av at jeg synes det er skikkelig stress. Du kan reise overalt fra Gardermoen til en billig penge. Dette er virkelig verdt det, om du spør meg :-)

I <3 kollektiv
Etter jeg fikk lappen har jeg hatt bil i alle byene jeg har bodd i utenom Oslo. Jeg takler egentlig ikke tanken på et liv uten bil og lappen, men i Oslo går det helt fint. Trikk,buss og t-bane går veldig ofte, så det er ikke noe problem å komme seg rundt.

Sentralt
Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare dette punktet, da jeg føler det er ganske likt punkt nummer en. Det jeg mener er at det er utrolig lettvint å komme seg til andre byer om man bor i Oslo. Det er kort vei til både Vestfold og Østfold. Det er også veldig billig å reise med buss, så jeg har ingen problemer med å reise hjem. 

Søndag = Mandag
Bor du i Tønsberg er Shell det eneste som er åpent. I Oslo derimot finner du masse butikker, og det er derfor enkelt å handle på en søndag også. Ikke bare en søndag, men i ukedagene også. I Tønsberg stenger alt kjempe tidlig, mens i Oslo er alt åpent til alle drar hjem fra byen.

Utelivet
Før jeg flyttet hit selv likte jeg ikke utelivet i Oslo. Det kan være for at jeg kun var på Lawo og en eller annen karaokebar jeg dessverre ikke husker navnet på. Nå som jeg har prøvd litt forskjellige steder elsker jeg å dra ut i Oslo. Her finner du absolutt alt!

Kjent med nye
Jeg føler det er mye enklere å bli kjent med nye mennesker nå enn tidligere. Det kan være på grunn av at jeg har blitt en mye mer utadvendt person. Det er uansett utrolig lett å bli kjent med nye mennesker her i Oslo, og det digger jeg. Takk for at dere er så imøtekommende ♥

Byen generelt
Dere aner virkelig ikke hvor mye jeg elsker Oslo. Jeg kan finne masse negativt å si om denne byen, men det er likevel mer som er positivt. Aldri før har jeg trivdes så mye på et sted som jeg gjør her. Jeg føler meg skikkelig hjemme, selv om jeg nesten ikke kjenner noen her. Oslo er en helt fantastisk by, og om du ønsker så anbefaler jeg deg virkelig å flytte hit. Jeg kan garantere at du ikke vil angre, tro meg!

HVA MED LITT BOTOX OGSÅ?

Det er ingen hemmelighet at jeg påvirkes lett av andre, så ærlig skal jeg være. I de fleste tilfeller klarer jeg å stå opp for mine egne meninger, og gjøre det som er rett for meg. Likevel kan jeg også gjøre det "alle andre gjør". Det er utrolig mange som har Restylane nå, men jeg husker enda den perioden det ble populært. Alle rundt meg hadde det. Bloggere, kjendiser, forbildene mine og venner. Plutselig var jeg en av de som drømte om fyldige lepper. 

Hva andre velger å gjøre med utseendet sitt er ikke min sak. Det jeg bryr meg om er hva jeg selv velger å gjøre. Hadde det ikke vært for den fantastiske damen som jobber på en salong i Trondheim ville jeg tatt Restylane for 2 år siden. Jeg bestilte meg time til konsultasjon for å finne ut hvor mye jeg skulle fylle i leppene mine. Det første hun sier til meg er "Når tok du Restylane sist, og hvor mye tok du?". Jeg trodde dette var et standar spørsmål alle får, så jeg svarte at jeg aldri hadde prøvd dette før. Plutselig ga hun meg et blikk som om hun ikke skjønte hvorfor jeg var der. Hun kunne like gjerne sagt det rett ut, for jeg skjønte det. Istedenfor sa hun " Vet du egentlig hvor fine lepper du har?"

De er ok tenkte jeg. De er ikke i nærheten av det bildet jeg hadde dannet meg, og det er sånne lepper jeg vil ha. Plutselig hadde jeg komplekser jeg aldri hadde hatt før, og begynte å fortelle alt jeg hatet med leppene mine. SÅ viktig var det plutselig å ta Restylane. Hun ristet på hodet, og spurte om hun kunne ta et bilde av leppene mine. Etter hun hadde tatt bildet sa hun " Jeg kunne lagt ut dette på Instagram, og alle ville trodd at du har Restylane" Hun smilte å ba meg bruke pengene mine på noe annet. Takk gud for at det satt en profesjonell dame foran meg, i det jeg hadde et svakt øyeblikk. Takk for at du så meg som person, istedenfor pengene du kunne tjent. Du skal vite at jeg ikke hadde følt meg så bra på lenge, og det var takket være deg. Du er fantastisk

Det er mennesker denne dama som burde ha slike jobber. Det som skremmer meg er at det finnes alt for mange der ute som kun tenker penger. Jeg har ikke telling på hvor mange ganger venninnene mine i en alder av 20 år har fått anbefalt BOTOX!! Hva faen skal en jente i 20-årene med Botox? Tenker du egentlig over hva du gjør med de menneskene som besøker salongen din? De som stoler blindt på dine konklusjoner, og deretter blir påvirket av deg. Du skal være profesjonell i jobben du gjør, men dette er alt annet enn profesjonelt. Det er ikke mange uker siden jeg måtte snakke med venninnen min om akkurat dette, da hun plutselig ønsket å ta botox. Hun på salongen hadde påpekt en sinnarynke som ikke var synlig engang. Hvem faen gjør sånt? Sorry språkbruket mitt, men hvem deler ut komplekser som egentlig ikke er der? 

Jeg håper at noen av dere som holder på slik leser dette innlegget, og føler seg truffet. Det er forståelig at dere vil tjene penger, men gjør det på en profesjonell måte. Lær av hun som virkelig gjør jobben sin. Salongen hennes er kjempe populær, og det har hun klart uten å fortelle kundene sine alt de må gjøre for å se "perfekt" ut. Det skremmer meg at dere tør, og at dere har samvittighet til å holde på sånn. Dere ødelegger selvbildet til mange jenter, kun for penger. 

BURDE JEG SKAMME MEG?

Det er noe som har provosert meg denne uken. Eller vent nå, det har faktisk provosert meg en god stund nå. Er det noe jeg alltid har vært, så er det åpen rundt dette med at jeg ikke ønsker barn. Det er vel ingen hemmelighet at jeg føler meg litt alene, for de fleste jeg kjenner ønsker å stifte en familie. Likevel møter jeg noen mennesker som sitter med de samme tankene og følelsene som meg. Hvorfor er det sånn at jeg ikke ønsker barn? Det er ingen spesiell grunn, jeg har bare aldri følt behovet. Akkurat nå har jeg andre drømmer, som å reise jorda rundt. 

For noen dager siden valgte jeg å skrive et innlegg om akkurat dette. De fleste kommentarene var positivt og støttende, men jeg fikk også spørsmål om jeg ikke synes det var drøyt å si at jeg ikke ønsket å få barn. Det kom også en DM på Instagram der jeg fikk en lang tekst med at mennesker som ikke vil ha barn er egoistiske, og at jeg umulig kunne like barn. Meldingen ble avsluttet med at jeg burde skamme meg. Er det virkelig sånn at jeg skal sitte her å skamme meg for at jeg ikke ønsker å få barn? Nei vet du hva, det kommer jeg ALDRI til å gjøre. Noen ønsker å få barn, og andre ikke. Vi har forskjellige liv og behov, og det er akkurat derfor vi skal respektere hverandre.

Mange av de jeg har møtt som tenker og føler det samme som meg, har fortalt meg at de har møtt fordommer. Skal jeg være helt ærlig med dere, så trodde jeg ikke på det. Hvorfor skal man oppleve å ikke bli respektert for at man ønsker noe annet enn hva kanskje flertallet gjør? Dere med slike holdninger, skjerp dere. Det er helt greit å ikke forstå, men det er ikke greit å dømme andre for at de ønsker noe annet enn deg. Kanskje jeg en dag ønsker å få barn, hvem vet. Jeg er bare 22 år gammel, og akkurat nå har jeg andre mål og drømmer jeg skal oppnå først. Jeg elsker barn, selv om jeg ikke har kjent på følelsen av at jeg vil ha mitt eget. Det burde absolutt ikke være unormalt i min alder. Jeg kommer ikke til å sitte her å skamme meg, for at du ikke respekterer meg. 

"HVOR MANGE GLASS TÅLER DITT BARN?"

I går kom jeg over en video på Facebook som gjorde meg både trist og forbanna. Denne videoen handlet om voksne som drikker seg fulle med barn tilstedet. Det er ikke før nå jeg innser hvor heldig jeg har vært. Jeg tror jeg har sett mamma beruset en gang i løpet av livet mitt, og da var jeg voksen. Aldri har jeg sett hun beruset da jeg var barn. Dette burde egentlig være en selvfølge, men sånn er det dessverre ikke for alle.

Jeg kan ikke tenke meg hvor ubehagelig det må være for et barn å oppleve atferdsendringer hos foreldrene sine. De er det tryggeste vi har, og hva skjer når personligheten plutselig endrer seg? Hvem er de egentlig? Det er stor forskjell på å ta et glass vin til middagen og ha en høylytt sommerfest sammen med naboen. Selv om jeg aldri opplevde mamma som påvirket av alkohol da jeg var barn, opplevde jeg likevel andre voksne som var det. Det var ikke noe som var mer skremmende enn høylytte voksne som oppførte seg utrolig merkelig. Vi er nå i en sesong der det drikkes mye alkohol, og jeg vil tro det er mange barn som opplever ubehag gjennom sommeren. Det har vært snakk om drikkepress blant unge de siste dagene, men la oss ikke glemme de barna som ofte opplever fulle foreldre.

Kjære foreldre som leser dette. Vær så snill å begrens alkoholinntaket foran barn. Ikke bare dine egne barn, men andres også. Som jeg nevnte tidligere så er det stor forskjell på å ta et par glass foran barna, og det å feste sammen med naboen. Det handler rett og slett om alkoholvett rundt barn. Videoen jeg så er laget av AV-OG-TIL som er en organisasjon som jobber for akkurat dette. På hjemmesiden deres har de et sitat som virkelig traff meg. "Hvor mange glass tåler ditt barn?". Du kan se videoen HER

TUSEN TAKK HØYESTERETT

Jeg hadde egentlig bestemt meg for å ikke gi denne mannen mer oppmerksomhet, men noen ganger klarer jeg bare ikke. Da han gikk til sak mot staten for  "umenneskelig" behandling i fengselet måtte jeg slutte å følge med. Det er ingen i denne verden som kan provosere meg mer enn han, og at han av alle tar seg friheten til å klage over dårlige forhold i fengselet? Der går min grense. Norge er et fritt land, men du kan virkelig ikke snakke om menneskerettigheter etter alt du har gjort. Hva med rettighetene til de 77 menneskene?

Du har 3 celler du kan disponere, der du kan både trene, se på TV og studere. Likevel klager du på forholdene i fengselet. Hva med alle de ungdommene som aldri fikk sjansen til å begynne å studere? Du har det bedre enn veldig mange av de andre fangene. Mange av de har ikke utført handlinger som er i nærheten av dine engang, likevel får du kose deg på cella med studieboka og favorittprogrammet ditt. Vet du hva? Hold kjeften din.

TUSEN TAKK, KJÆRE HØYESTERETT. Tusen takk for at dere ikke gir denne mannen alt han peker på, det gjør meg godt. Det gjør nok ikke bare meg godt, det gjør nok alle de etterlatte godt også. Nyhetene om at dere nekter han å anke fikk meg til å føle meg bra. For første gang på lenge har jeg følt rettferdighet, og det var deilig. Du valgte dette livet selv, så du har bare deg selv å takke. 

Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen

DETTE GJØR MEG FORBANNA

Jeg kunne ikke tro mine egne øyner når jeg våknet opp i dag å trykket meg inn på VG. " IS tar på seg skylden" 22 drept og 59 skadd" Georgina 18 drept".Terror gjør meg forbanna, men når det går utover USKYLDIGE BARN gjør det meg jævlig forbanna. Unnskyld ordbruket mitt, men jeg vet ikke hva jeg skal tenke og føle lengre. Det gjør så vondt, og jeg føler så med familie og venner. Jeg føler med de som nå skal plages i ettertid, for du kommer ikke ut av et terrorangrep uten plager. Jeg føler med redselen de måtte ha følt, panikken da de skjønte hva som skjedde. Jeg føler med familier som nå sitter å venter på svar hva som har skjedd med sine kjære.

Det som er viktig nå er at vi holder sammen og tar vare på hverandre. Det er bare noen dager siden jeg skrev et innlegg om at man måtte prøve å ikke være redd, da det er frykt de ønsker å skape. Det skal ikke være sånn at man skal være redd for å sette seg på bussen eller trikken. Det skal ikke være sånn at man skal tenke seg om to ganger om man skal dra på en konsert eller ikke. Det skal ikke være sånn at man skal være redd for å besøke turistattraksjoner i tilfelle noe skjer. Det har dessverre blitt sånn, men det er viktig at vi fortsetter å leve så normalt som overhodet mulig. Det er viktig å ikke la de vinne

Alle mine tanker går til familie og venner <3 

JEG VAR IKKE REDD

Jeg fikk høre i går at utrolig mange var redde for terror på 17 mai. Jeg forstår veldig godt hvorfor så mange er redde for terror på en dag som dette, for det er en perfekt dag å slå til. En av de største og mest sårbare nasjonaldagene vi har resulterer også i enorme folkemengder i Oslo sentrum. Av en eller annen grunn har jeg sluttet å være redd for terror - kanskje jeg har klart å kommet meg lengre i prosessen enn hva jeg har skjønt selv. Det er ikke lenge siden jeg var livredd for terror, og nå var jeg midt i Oslo sentrum på 17 mai uten å egentlig tenke over det. Jeg tenkte ikke over det før noen sa til meg at de var livredde, og da var det jeg som ba de om å slappe av og nyte dagen. 

Du trenger absolutt ikke å ha opplevd terror for å være redd for terror, misforstå meg rett. Jeg er bare stolt over meg selv som har klart å komme dit at jeg ikke frykter terror på samme nivå lenger. Jeg har brukt store deler av ungdomstiden min på akkurat dette, og det ga meg absolutt ingenting utenom dårlig selvfølelse og mye angst. Jeg har kommet dit at jeg ikke vil gi terroristene det de ønsker, og det er frykt. De ønsker å skape frykt, og det er akkurat det jeg ikke ønsker å gi dem. Det høres kanskje litt brutalt ut, men skjer det så skjer det. Mitt beste tips er å ikke frykte, og heller nyte dagen og livet sammen med de du bryr deg om. Jeg forstår frykten veldig godt, men det er utrolig synd om vi skal unngå steder på grunn av frykt. Da har terroristene allerede oppnådd store deler av det de ønsker.

Jeg håper uansett alle hadde en fin 17 mai selv om noen var redde. Det er synd at det har blitt sånn at vi skal frykte terror på nasjonaldagen vår. Vi får være flinke til å ta vare på hverandre og passe på de som er redde eller usikre. Det er absolutt lov å være redd, men mitt beste tips er å prøve å ikke tenke så mye på det. Det er nok lettere sagt enn gjort, men du vil få det så mye bedre selv om du klarer det ♥ Ikke la frykten for det som kan skje hindre deg i å leve livet fullt ut. 

Jeg ser det er mange som lurer på når spørsmålsrunden til Morten og jeg kommer. Jeg har lært fra tidligere at man aldri skal love noe, for det blir utrolig dårlig stemning om det er et eller annet som kommer i veien. Alt jeg kan si er at den kommer snart, men når vet jeg dessverre ikke ♥

Det gjør vondt

Jeg vet ikke hva jeg skal si eller tenke etter gårsdagens hendelse i Stockholm. Jeg vet egentlig ikke hva jeg skal tenke om alt som skjer i denne verden. Vil egentlig krig og terror noen sinne ta slutt? For et par dager siden fikk jeg høre om gassangrepet i Syria der uskyldige mennesker ble drept. Jeg leste om Abdel som måtte begrave tvillingene sine. Han hadde også mistet kona og andre familiemedlemmer denne dagen. Jeg har ikke ord, det føles bare helt uvirkelig. Det er så fjernt fra den virkeligheten jeg lever i. jeg lurer noen ganger på om jeg vet hvor heldig jeg faktisk er. 

Så får jeg lese om en lastebil som kjører gjennom Drottninggatan i Stockholm, fire personer drept og femten skadd. Jeg blir så sint... og lei meg. Man vil så gjerne hjelpe, men man føler seg så hjelpesløs. Hva skal man gjøre? 

Alle mine tanker går til familie, venner og andre berørte ♥

Ukas handel / litt annerledes





Denne uken har jeg ikke handlet melkeprodukter og nesten ikke kjøtt. Skinke ble byttet ut med jordbærsyltetøy og melken ble byttet ut med eplejuice. Jeg tror jeg aldri i mitt liv har hatt et så grønt kjøleskap som jeg har nå, men det er bare moro. Etter at jeg så Food Choices som jeg forresten har anbefalt dere å se, fikk jeg virkelig lyst å prøve noe nytt. Jeg har lenge tenkt at jeg skal begynne å spise meg vegetarmat, men det har aldri skjedd. Når jeg var i L.A spiste jeg vegetar mat hver eneste dag, for da var det lett tilgjengelig. Vi i Norge henger virkelig etter når det kommer til servering av vegetarmat, for det var en helt annen verden i L.A og New York. Jeg skal starte med å ha 2-3 dager i uken der jeg spiser vegetarmat også får vi se hvordan det går etter det. Som dere sikkert skjønner er jeg helt ny innen dette og håper derfor noen av mine lesere har noen gode oppskrifter å dele med meg ♥ takk på forhånd

Takk for at du bruker stemmen din

Jeg har alltid syntes at blogg har vært en morsom greie. Hvorfor det er så interessant å følge med på andre sine liv vet jeg ikke, det bare er sånn. Bloggere er jo ganske like egentlig, eller vi skriver om de samme tingene. Hverdag, sminke, mote og reising. En litt overfladisk verden kanskje? Det jeg syntes er utrolig kult og ikke minst viktig er at midt oppi denne overfladiske verden møter vi en jente som virkelig bruker sin stemme til noe mer enn bare sminke og mote. 

For 6 år siden var jeg en uvitende 15 år gammel jente. Jeg brukte alt av stipend og sparepenger til å få kjøpt drømmejakken min, en Canada Goose. Jeg husker jeg hadde med en venninne på dette kjøpet, hun sa noe som at " jakken hadde vært fin uten pelsen". Jeg husker jeg tenkte at hun var sjalu, for hva er galt med pels? Jeg vet ikke om jeg var blind og døv for 6 år siden, for jeg kan ikke huske at fokuset på pels var like tydelig som det er den dag i dag. Takket være denne jenta som skiller seg ut åpnet jeg øynene mine å forsto hvorfor jakken hadde vært fin uten pelsen. Faen så dårlig samvittighet jeg hadde for at jeg hadde brukt penger på en jakke som støtter en forferdelig industri. 


Kanskje dette var pelsen på den flotte jakken min


Jeg husker jeg var veldig glad i pudderet fra M.A.C og brukte dette i lengre tid. Jeg kjøpte også shampoo og balsam fra L'oreal da det var billig. Så var det denne jenta igjen som brukte stemmen sin for å fortelle om dyretesting. Kall meg gjerne dum, men ord som pelsindustri og dyretesting eksisterte ikke i min perfekte verden der ingenting vondt skjer med dyr eller mennesker. Jeg hadde sikkert lært etterhvert som jeg ble eldre, men takket være denne jenta lærte jeg noe så viktig mange år i forveien. Takket være denne jenta sluttet jeg å kjøpe pudderet fra M.A.C og shampoo fra L'oreal. 

I dag så jeg at denne jenta hadde lagt ut en video av appellen hennes under Noahs fakkeltog mot pels og jeg ble så.. stolt. Jeg ble stolt over denne jenta som gang på gang bruker stemmen sin til noe som er så jævla viktig. Fyfaen så flink og modig hun er. Viktig, hun gjør også noe som er utrolig viktig. Jeg håper mine framtidige barn vokser opp med forbilder som deg. Jeg kan ikke forstå de foreldrene som er bekymret over din påvirkning, men det sier vel mer om de enn deg. De som dømmer for utseendet, operasjoner og pupper. Du har en unik mulighet til å påvirke mennesker med din stemme, og det gjør meg så utrolig glad å se at du bruker den. Det er så utrolig viktig å kunne lese om dyrevelferd, fremmedfrykt og diskriminering av kvinner midt oppi sminke, mote og kule fester. Tusen takk.


Jeg håper at du som leser dette vil bidra til å gjøre en endring. Smertene disse dyrene må gå gjennom for at mennesker skal ta seg bra ut er ikke verdt det. Det er ikke verdt en pelskrage og det er heller ikke verdt en billig shampoo. 

Jeg er tom for ord

I dag kom jeg over en dokumentar om Nord-Korea som ble utgitt i 2014. Jeg kan ikke si annet enn at jeg er tom for ord. Jeg vet ikke hva jeg skal føle engang, for dette er jævlig. Jeg syntes bare det er så sykt å tenke på at frihet som vi tar forgitt er ikke-eksisterende i andre land. Jeg syntes det er sykt å tenkte på at denne gale mannen nekter 24,9 millioner mennesker å se omverden. Jeg syntes det er sykt å tenke på hvor hjernevasket disse menneskene blir. Jeg syntes rett og slett det er sykt å tenke på at noe som dette eksiterer i 2016. Fyfaen jeg er glad jeg er født i Norge. 
 
Det som gjør meg glad midt oppi denne elendigheten er at det finnes journalister og avhoppere som jobber for at Nord-Koreas befolkning skal få friheten sin tilbake. Her snakker vi om mennesker som smugler inn radioer og USB-enheter sånn at de som bor i Nord-Korea får et innblikk av den virkelige verden. Jeg anbefaler virkelig alle som leser dette å bruke 50 minutter av kvelden sin til å se denne dokumentaren,den er virkelig lærerik og ikke minst en oppvekker på hvor utrolig bra vi egentlig har det. Dokumentaren finner du HER. HER kan du også lese historiene til mennesker som har flyktet fra Nord-Korea 
 

Bildet er hentet fra VG.no

Livet gjennom mobilen

I går når jeg var på Justin sin konsert så jeg noe som virkelig var trist. Hva skjer med å være mer opptatt av å dokumentere konserten til følgerne dine på Snapchat enn å faktisk følge med selv? Med engang vi skjønte at Justin kom på scenen var det et hastverk uten like å få opp kameraet for å filme det. Det var så mange hender og mobiler oppe i luften at jeg som sto relativt langt fram ikke hadde mulighet til å se noe som helst. Hvorfor dra på konsert når du skal være tilstedet uten å egentlig være tilstedet? 

Jeg vet at " dagens ungdom " er alt for avhengig av mobilen sin og bruker den way too much og jeg er dessverre en av de. Jeg har likevel følt at hysteriet rundt mobilbruken har vært litt overdreven, men nå begynner jeg faktisk å forstå. Jeg vet ikke om det er jeg som har blitt mer " voksen " eller om jeg bare ønsker å se verden utenfor mobilen også, hvem vet. Her om dagen var jeg og min bestevenninne ute for å spise, og det endte faktisk med at jeg ba henne legge vekk mobilen. Det er noe jeg aldri og da mener jeg aldri har gjort før. Rett og slett for at jeg har vært for opptatt av min egen til å legge merke til at middagen går ut på å sitte på hver sin telefon. Det er da ikke vits å dra ut å spise sammen om man skal sjekke Instagram og Snapchat istedenfor å snakke sammen ? Da kan man heller spise hver for seg og snakke sammen på Facebook. 

Jeg kjenner jeg er evig takknemlig for at jeg er oppvokst i en tid der Nokia mobil med antenne var det kuleste du kunne ha. Jeg var så overlykkelig over min gule Nokia med et smilefjes på seg. Den kunne jeg ringe og spille Snake på, noe som virkelig var dagens høydepunkt. Hva hadde skjedd om vi hadde fått en sånn telefon nå? En telefon uten internett, app-store og kamera. En ting er sikkert, vi hadde fått med oss så mye mer. Vi hadde fått med oss hele konserten til Justin og ikke mistet de øyeblikkene vi desperat brukte på å vise Snapchat at vi var på konsert. Vi hadde hatt enda lengre og hyggeligere samtaler med venner og familie, for vi hadde hatt tid til å snakke mer. Vi hadde virkelig levd i øyeblikket, istedenfor å være mer opptatt av å dokumentere det. 

Jeg mener ikke at det er feil å bruke mobilen for å dokumentere, for det gjør jeg selv. Jeg filmet selv under konserten i går, men istedenfor å filme 70-80% av konserten tok jeg en film. Jeg syntes det var mye kulere å se han selv når jeg hadde brukt tid og penger for å komme meg dit. Jeg syntes det var mer verdt det å faktisk lytte til musikken enn å oppdatere Snapchat, men det er meg da. 

Stuck


bildet er hentet fra Aftenposten

For noen dager siden var jeg innom Ida Wulff sin blogg å så linken til denne serien. Det tok meg noen timer så hadde jeg sett gjennom alle episodene og jeg anbefaler alle dere til å gjøre det samme. Jeg tror aldri denne verden slutter å sjokkere meg og jeg tror jeg aldri kommer til å forstå helt hvor heldig jeg er. Jeg satt igjen med en vond følelse etter å ha sett denne serien, for jeg føler så synd på disse uskyldige jentene. Tenk å være 15 år gammel jente, bli giftet bort til en fremmed mann for å så få barn med han. Du er et barn selv, det er alt for tidlig å skulle være en voksen da. Jeg får så vondt av disse jentene, tenk å ikke skulle velge hvem du vil tilbringe resten av livet ditt med. Ikke nok med at valget ikke er ditt, du skal bli mishandlet av han som egentlig skal elske og passe på deg. Fordi du ikke betyr noe som helst, du er egentlig bare et null. 

I denne serien får du også møte en jente som ble kidnappet av mannen sin for at hun takket nei til å gifte seg med han. Hvor sykt er ikke det? Vil du ikke så må du. I disse landene eksisterer ikke rettigheter for kvinner, noe som er helt forferdelig. Skal du skilles må du overbevise 18 menn om at dette er rett å gjøre, 18 menn?? Får du avslag på skilsmisse må du betale et lån på 1000 dollar til mannen sin. Det gir absolutt ingen mening, gjør det vel? Jeg tror vi alle har godt av å se denne serien. Det er virkelig en påminnelse på hvor jævlig heldig vi faktisk er. 

#Neverforget

Scott Willens, who joined the United States Army three days after the terrorist attacks on 9/11, pauses while reflecting by the South Pool on friends he has lost while on deployment during anniversary ceremonies at the site of the World Trade Center on 11 September 2012 in New York, New York, USA. POOL/Justin Lane/EPA

15 år siden.. utrolig rart å tenke på. 9/11 er virkelig en påminnelse på hvor vond denne verden kan være. Hva hat kan føre til. Det er også en påminnelse om samhold og kjærlighet. En påminnelse om å aldri glemme. #neverforget ♥

Dette er sykt

Dagen i dag startet egentlig ganske bra, helt til jeg så på nyhetene. Er det virkelig slik det har blitt? Skal det begynne å være "normalt" å se terror på tv-skjermen? Det er ikke lenge siden det skjedde i Paris, og nå dette. Jeg kjenner klumpen i magen, for dette er virkelig skummelt. Likevel er det viktig å ikke la seg skremme, ikke la dette styre hverdagen. Og ikke minst, det er viktig å holde sammen. Holde sammen for de som var der når det skjedde, for de som døde og de etterlatte.



 

Hvorfor skal gutten spandere middagen?



Når du skal ut å spise middag med en kjæreste eller en date, tar du med deg lommeboka da? Hvis du tar med deg lommeboka, gjør du det for at du forventer at du skal betale eller for å tilby bare for å være hyggelig? For svaret blir vel nei uansett. Før mente jeg at det var helt rett at gutten skulle betale hver eneste gang, men er det egentlig rett? Hvorfor er det han som skal stå for regningen ? Hvorfor er det ikke likt? Hvorfor er det sånn at vi mest sannsynlig hadde fortalt venninne våre hvor dårlig daten var fordi vi måtte betale? 

Hvis vi går to år tilbake i tid. Der jeg hadde vært på date med en gutt som var på tur til å finne fram lommeboken sin for å spandere middagen. Så hadde jeg tilbydd meg å betale regningen bare for å være "hyggelig" å han hadde sagt "okei" så tror jeg nok at jeg hadde blitt sjokkert. Men hvorfor det egentlig? Hvorfor skal jeg først tilby meg å betale for å så reagere på at han sier ja? Hvorfor er det sånn at gutten alltid skal betale? Vi lever ikke i gamledager lengre å jenter har inntekt på lik linje med gutter. Jeg skjønner hvorfor det var sånn før i tiden.Da forsørget mannen familien sin. Men i de fleste tilfeller så er det ikke sånn lengre, så hvorfor skal gutten spandere middagen? 

Selvfølgelig er det hyggelig å bli invitert med på date å få middagen spandert, men burde ikke det gå begge veier? Hva med å ha hver sin gang? Jeg syntes i alle fall det høres mest rettferdig ut. Jeg hadde aldri godtatt at jeg skulle betale middagen hver eneste gang jeg og Gabriel hadde vært ute å spist. Så hvorfor skal jeg forvente noe av Gabriel som jeg selv aldri hadde godtatt? Men samtidig så tror jeg guttene føler presset for å alltid måtte betale, og det syntes jeg er feil. Gabriel har mange ganger bare betalt for han syntes det er flaut at jeg betaler, haha. Men det er jo fortsatt helt feil, for det burde ikke være flaut. Jeg synes at det burde være like normalt at en jente spanderer som en gutt. 

I tidligere forhold har jeg vært helt motsatt. Jeg har vært i et forhold tidligere der gutten betale nesten alt. Er ikke det feil? Jeg så det ikke da, men jeg ser det nå. Nå syntes jeg det er fint å få betale av og til, for det er jo koselig å spandere. Jeg syntes selv det er veldig hyggelig å bli invitert med ut på en middag som noen andre betaler. Så hvorfor skal ikke jeg ønske å gi det tilbake? Jeg syntes det er synd hvis gutter virkelig føler presset for å betale hver eneste gang. Er man ute å spiser 2-3 ganger i måneden blir det jo kjempe dyrt. Så kanskje vi jenter må senke kravene våre litt å faktisk være den som inviterer gutten ut på middag for å spandere. Hva tenker dere?

Hjelp flyktninger ut i jobb






Har dere hørt om Mojob ? Det er en app der hvem som helst kan registere jobber, enten du er privatperson eller bedrift. Det er alltid små jobber man kan tilby, som å vaske en bil, fikse noe som er ødelagt eller jobbe på et arragement.Dette er for å hjelpe flytkningene som kommer til Norge ut i jobb, og gjøre det lettere for dem å møte nye mennesker å sosialisere seg. I går var jeg på " Give a job " på Clarion hotell her i Trondheim. Det er mojob som står bak arragementet, og dette arragementet var en konkrekt handling i forhold til flyktningkrisen. Planen bak arragementet var å sette fokus på flyktningenes kompetanse og erfaring og koble dem til arbeidslivet.






Når jeg fikk spørsmål om å stille opp på arragementet takket jeg selvfølgelig ja, da dette er noe jeg engasjerer meg for. Alt jeg kan si er at jeg hadde en strålende kveld i går, det var utrolig hyggelig. Det var en time der vi skulle mingle litt å bli kjent, jeg kunne sikkert vært litt mer aktiv på denne delen. Men tro det eller ei, uansett hvor utadvendt jeg kan være syntes jeg store arragementer kan være litt skummelt haha. Men når vi skulle sette oss å spise middag og høre på alle innslagene satt vi på bord med noen syriske flyktninger. De begynte med engang å snakke til oss, og var utrolig utadvendt. De hadde bare vært i Norge i 1-2 år, og snakket allerede kjempe godt norsk. Han ene hadde vært på norskkurs for han ville lære seg språket bedre, i tillegg til at han gikk på skole, i tillegg til at han jobbet hver eneste kveld. Så hadde vi en annen en som studerte til å bli lege, og han var sikkert på min alder. Etter samtalen tenkte jeg " dette må jeg skrive på bloggen", for det er utrolig viktig å få fram at det er så mye positivt også. Som jeg har sagt før så syntes jeg media er litt for gode til å dra fram det negative hele tiden, om de som ikke er fornøyde, de som ikke orker, de som ikke vil. Men nesten ALDRI ser man de som faktisk vil, de som orker å de som er fornøyde. Vi er heldige som får så mange ressurssterke mennesker hit!

 

 

hits