Samfunn

Ukas handel / litt annerledes





Denne uken har jeg ikke handlet melkeprodukter og nesten ikke kjøtt. Skinke ble byttet ut med jordbærsyltetøy og melken ble byttet ut med eplejuice. Jeg tror jeg aldri i mitt liv har hatt et så grønt kjøleskap som jeg har nå, men det er bare moro. Etter at jeg så Food Choices som jeg forresten har anbefalt dere å se, fikk jeg virkelig lyst å prøve noe nytt. Jeg har lenge tenkt at jeg skal begynne å spise meg vegetarmat, men det har aldri skjedd. Når jeg var i L.A spiste jeg vegetar mat hver eneste dag, for da var det lett tilgjengelig. Vi i Norge henger virkelig etter når det kommer til servering av vegetarmat, for det var en helt annen verden i L.A og New York. Jeg skal starte med å ha 2-3 dager i uken der jeg spiser vegetarmat også får vi se hvordan det går etter det. Som dere sikkert skjønner er jeg helt ny innen dette og håper derfor noen av mine lesere har noen gode oppskrifter å dele med meg ♥ takk på forhånd

Takk for at du bruker stemmen din

Jeg har alltid syntes at blogg har vært en morsom greie. Hvorfor det er så interessant å følge med på andre sine liv vet jeg ikke, det bare er sånn. Bloggere er jo ganske like egentlig, eller vi skriver om de samme tingene. Hverdag, sminke, mote og reising. En litt overfladisk verden kanskje? Det jeg syntes er utrolig kult og ikke minst viktig er at midt oppi denne overfladiske verden møter vi en jente som virkelig bruker sin stemme til noe mer enn bare sminke og mote. 

For 6 år siden var jeg en uvitende 15 år gammel jente. Jeg brukte alt av stipend og sparepenger til å få kjøpt drømmejakken min, en Canada Goose. Jeg husker jeg hadde med en venninne på dette kjøpet, hun sa noe som at " jakken hadde vært fin uten pelsen". Jeg husker jeg tenkte at hun var sjalu, for hva er galt med pels? Jeg vet ikke om jeg var blind og døv for 6 år siden, for jeg kan ikke huske at fokuset på pels var like tydelig som det er den dag i dag. Takket være denne jenta som skiller seg ut åpnet jeg øynene mine å forsto hvorfor jakken hadde vært fin uten pelsen. Faen så dårlig samvittighet jeg hadde for at jeg hadde brukt penger på en jakke som støtter en forferdelig industri. 


Kanskje dette var pelsen på den flotte jakken min


Jeg husker jeg var veldig glad i pudderet fra M.A.C og brukte dette i lengre tid. Jeg kjøpte også shampoo og balsam fra L'oreal da det var billig. Så var det denne jenta igjen som brukte stemmen sin for å fortelle om dyretesting. Kall meg gjerne dum, men ord som pelsindustri og dyretesting eksisterte ikke i min perfekte verden der ingenting vondt skjer med dyr eller mennesker. Jeg hadde sikkert lært etterhvert som jeg ble eldre, men takket være denne jenta lærte jeg noe så viktig mange år i forveien. Takket være denne jenta sluttet jeg å kjøpe pudderet fra M.A.C og shampoo fra L'oreal. 

I dag så jeg at denne jenta hadde lagt ut en video av appellen hennes under Noahs fakkeltog mot pels og jeg ble så.. stolt. Jeg ble stolt over denne jenta som gang på gang bruker stemmen sin til noe som er så jævla viktig. Fyfaen så flink og modig hun er. Viktig, hun gjør også noe som er utrolig viktig. Jeg håper mine framtidige barn vokser opp med forbilder som deg. Jeg kan ikke forstå de foreldrene som er bekymret over din påvirkning, men det sier vel mer om de enn deg. De som dømmer for utseendet, operasjoner og pupper. Du har en unik mulighet til å påvirke mennesker med din stemme, og det gjør meg så utrolig glad å se at du bruker den. Det er så utrolig viktig å kunne lese om dyrevelferd, fremmedfrykt og diskriminering av kvinner midt oppi sminke, mote og kule fester. Tusen takk.


Jeg håper at du som leser dette vil bidra til å gjøre en endring. Smertene disse dyrene må gå gjennom for at mennesker skal ta seg bra ut er ikke verdt det. Det er ikke verdt en pelskrage og det er heller ikke verdt en billig shampoo. 

Jeg er tom for ord

I dag kom jeg over en dokumentar om Nord-Korea som ble utgitt i 2014. Jeg kan ikke si annet enn at jeg er tom for ord. Jeg vet ikke hva jeg skal føle engang, for dette er jævlig. Jeg syntes bare det er så sykt å tenke på at frihet som vi tar forgitt er ikke-eksisterende i andre land. Jeg syntes det er sykt å tenkte på at denne gale mannen nekter 24,9 millioner mennesker å se omverden. Jeg syntes det er sykt å tenke på hvor hjernevasket disse menneskene blir. Jeg syntes rett og slett det er sykt å tenke på at noe som dette eksiterer i 2016. Fyfaen jeg er glad jeg er født i Norge. 
 
Det som gjør meg glad midt oppi denne elendigheten er at det finnes journalister og avhoppere som jobber for at Nord-Koreas befolkning skal få friheten sin tilbake. Her snakker vi om mennesker som smugler inn radioer og USB-enheter sånn at de som bor i Nord-Korea får et innblikk av den virkelige verden. Jeg anbefaler virkelig alle som leser dette å bruke 50 minutter av kvelden sin til å se denne dokumentaren,den er virkelig lærerik og ikke minst en oppvekker på hvor utrolig bra vi egentlig har det. Dokumentaren finner du HER. HER kan du også lese historiene til mennesker som har flyktet fra Nord-Korea 
 

Bildet er hentet fra VG.no

Livet gjennom mobilen

I går når jeg var på Justin sin konsert så jeg noe som virkelig var trist. Hva skjer med å være mer opptatt av å dokumentere konserten til følgerne dine på Snapchat enn å faktisk følge med selv? Med engang vi skjønte at Justin kom på scenen var det et hastverk uten like å få opp kameraet for å filme det. Det var så mange hender og mobiler oppe i luften at jeg som sto relativt langt fram ikke hadde mulighet til å se noe som helst. Hvorfor dra på konsert når du skal være tilstedet uten å egentlig være tilstedet? 

Jeg vet at " dagens ungdom " er alt for avhengig av mobilen sin og bruker den way too much og jeg er dessverre en av de. Jeg har likevel følt at hysteriet rundt mobilbruken har vært litt overdreven, men nå begynner jeg faktisk å forstå. Jeg vet ikke om det er jeg som har blitt mer " voksen " eller om jeg bare ønsker å se verden utenfor mobilen også, hvem vet. Her om dagen var jeg og min bestevenninne ute for å spise, og det endte faktisk med at jeg ba henne legge vekk mobilen. Det er noe jeg aldri og da mener jeg aldri har gjort før. Rett og slett for at jeg har vært for opptatt av min egen til å legge merke til at middagen går ut på å sitte på hver sin telefon. Det er da ikke vits å dra ut å spise sammen om man skal sjekke Instagram og Snapchat istedenfor å snakke sammen ? Da kan man heller spise hver for seg og snakke sammen på Facebook. 

Jeg kjenner jeg er evig takknemlig for at jeg er oppvokst i en tid der Nokia mobil med antenne var det kuleste du kunne ha. Jeg var så overlykkelig over min gule Nokia med et smilefjes på seg. Den kunne jeg ringe og spille Snake på, noe som virkelig var dagens høydepunkt. Hva hadde skjedd om vi hadde fått en sånn telefon nå? En telefon uten internett, app-store og kamera. En ting er sikkert, vi hadde fått med oss så mye mer. Vi hadde fått med oss hele konserten til Justin og ikke mistet de øyeblikkene vi desperat brukte på å vise Snapchat at vi var på konsert. Vi hadde hatt enda lengre og hyggeligere samtaler med venner og familie, for vi hadde hatt tid til å snakke mer. Vi hadde virkelig levd i øyeblikket, istedenfor å være mer opptatt av å dokumentere det. 

Jeg mener ikke at det er feil å bruke mobilen for å dokumentere, for det gjør jeg selv. Jeg filmet selv under konserten i går, men istedenfor å filme 70-80% av konserten tok jeg en film. Jeg syntes det var mye kulere å se han selv når jeg hadde brukt tid og penger for å komme meg dit. Jeg syntes det var mer verdt det å faktisk lytte til musikken enn å oppdatere Snapchat, men det er meg da. 

Stuck


bildet er hentet fra Aftenposten

For noen dager siden var jeg innom Ida Wulff sin blogg å så linken til denne serien. Det tok meg noen timer så hadde jeg sett gjennom alle episodene og jeg anbefaler alle dere til å gjøre det samme. Jeg tror aldri denne verden slutter å sjokkere meg og jeg tror jeg aldri kommer til å forstå helt hvor heldig jeg er. Jeg satt igjen med en vond følelse etter å ha sett denne serien, for jeg føler så synd på disse uskyldige jentene. Tenk å være 15 år gammel jente, bli giftet bort til en fremmed mann for å så få barn med han. Du er et barn selv, det er alt for tidlig å skulle være en voksen da. Jeg får så vondt av disse jentene, tenk å ikke skulle velge hvem du vil tilbringe resten av livet ditt med. Ikke nok med at valget ikke er ditt, du skal bli mishandlet av han som egentlig skal elske og passe på deg. Fordi du ikke betyr noe som helst, du er egentlig bare et null. 

I denne serien får du også møte en jente som ble kidnappet av mannen sin for at hun takket nei til å gifte seg med han. Hvor sykt er ikke det? Vil du ikke så må du. I disse landene eksisterer ikke rettigheter for kvinner, noe som er helt forferdelig. Skal du skilles må du overbevise 18 menn om at dette er rett å gjøre, 18 menn?? Får du avslag på skilsmisse må du betale et lån på 1000 dollar til mannen sin. Det gir absolutt ingen mening, gjør det vel? Jeg tror vi alle har godt av å se denne serien. Det er virkelig en påminnelse på hvor jævlig heldig vi faktisk er. 

#Neverforget

Scott Willens, who joined the United States Army three days after the terrorist attacks on 9/11, pauses while reflecting by the South Pool on friends he has lost while on deployment during anniversary ceremonies at the site of the World Trade Center on 11 September 2012 in New York, New York, USA. POOL/Justin Lane/EPA

15 år siden.. utrolig rart å tenke på. 9/11 er virkelig en påminnelse på hvor vond denne verden kan være. Hva hat kan føre til. Det er også en påminnelse om samhold og kjærlighet. En påminnelse om å aldri glemme. #neverforget ♥

Dette er sykt

Dagen i dag startet egentlig ganske bra, helt til jeg så på nyhetene. Er det virkelig slik det har blitt? Skal det begynne å være "normalt" å se terror på tv-skjermen? Det er ikke lenge siden det skjedde i Paris, og nå dette. Jeg kjenner klumpen i magen, for dette er virkelig skummelt. Likevel er det viktig å ikke la seg skremme, ikke la dette styre hverdagen. Og ikke minst, det er viktig å holde sammen. Holde sammen for de som var der når det skjedde, for de som døde og de etterlatte.



 

Hvorfor skal gutten spandere middagen?



Når du skal ut å spise middag med en kjæreste eller en date, tar du med deg lommeboka da? Hvis du tar med deg lommeboka, gjør du det for at du forventer at du skal betale eller for å tilby bare for å være hyggelig? For svaret blir vel nei uansett. Før mente jeg at det var helt rett at gutten skulle betale hver eneste gang, men er det egentlig rett? Hvorfor er det han som skal stå for regningen ? Hvorfor er det ikke likt? Hvorfor er det sånn at vi mest sannsynlig hadde fortalt venninne våre hvor dårlig daten var fordi vi måtte betale? 

Hvis vi går to år tilbake i tid. Der jeg hadde vært på date med en gutt som var på tur til å finne fram lommeboken sin for å spandere middagen. Så hadde jeg tilbydd meg å betale regningen bare for å være "hyggelig" å han hadde sagt "okei" så tror jeg nok at jeg hadde blitt sjokkert. Men hvorfor det egentlig? Hvorfor skal jeg først tilby meg å betale for å så reagere på at han sier ja? Hvorfor er det sånn at gutten alltid skal betale? Vi lever ikke i gamledager lengre å jenter har inntekt på lik linje med gutter. Jeg skjønner hvorfor det var sånn før i tiden.Da forsørget mannen familien sin. Men i de fleste tilfeller så er det ikke sånn lengre, så hvorfor skal gutten spandere middagen? 

Selvfølgelig er det hyggelig å bli invitert med på date å få middagen spandert, men burde ikke det gå begge veier? Hva med å ha hver sin gang? Jeg syntes i alle fall det høres mest rettferdig ut. Jeg hadde aldri godtatt at jeg skulle betale middagen hver eneste gang jeg og Gabriel hadde vært ute å spist. Så hvorfor skal jeg forvente noe av Gabriel som jeg selv aldri hadde godtatt? Men samtidig så tror jeg guttene føler presset for å alltid måtte betale, og det syntes jeg er feil. Gabriel har mange ganger bare betalt for han syntes det er flaut at jeg betaler, haha. Men det er jo fortsatt helt feil, for det burde ikke være flaut. Jeg synes at det burde være like normalt at en jente spanderer som en gutt. 

I tidligere forhold har jeg vært helt motsatt. Jeg har vært i et forhold tidligere der gutten betale nesten alt. Er ikke det feil? Jeg så det ikke da, men jeg ser det nå. Nå syntes jeg det er fint å få betale av og til, for det er jo koselig å spandere. Jeg syntes selv det er veldig hyggelig å bli invitert med ut på en middag som noen andre betaler. Så hvorfor skal ikke jeg ønske å gi det tilbake? Jeg syntes det er synd hvis gutter virkelig føler presset for å betale hver eneste gang. Er man ute å spiser 2-3 ganger i måneden blir det jo kjempe dyrt. Så kanskje vi jenter må senke kravene våre litt å faktisk være den som inviterer gutten ut på middag for å spandere. Hva tenker dere?

Hjelp flyktninger ut i jobb






Har dere hørt om Mojob ? Det er en app der hvem som helst kan registere jobber, enten du er privatperson eller bedrift. Det er alltid små jobber man kan tilby, som å vaske en bil, fikse noe som er ødelagt eller jobbe på et arragement.Dette er for å hjelpe flytkningene som kommer til Norge ut i jobb, og gjøre det lettere for dem å møte nye mennesker å sosialisere seg. I går var jeg på " Give a job " på Clarion hotell her i Trondheim. Det er mojob som står bak arragementet, og dette arragementet var en konkrekt handling i forhold til flyktningkrisen. Planen bak arragementet var å sette fokus på flyktningenes kompetanse og erfaring og koble dem til arbeidslivet.






Når jeg fikk spørsmål om å stille opp på arragementet takket jeg selvfølgelig ja, da dette er noe jeg engasjerer meg for. Alt jeg kan si er at jeg hadde en strålende kveld i går, det var utrolig hyggelig. Det var en time der vi skulle mingle litt å bli kjent, jeg kunne sikkert vært litt mer aktiv på denne delen. Men tro det eller ei, uansett hvor utadvendt jeg kan være syntes jeg store arragementer kan være litt skummelt haha. Men når vi skulle sette oss å spise middag og høre på alle innslagene satt vi på bord med noen syriske flyktninger. De begynte med engang å snakke til oss, og var utrolig utadvendt. De hadde bare vært i Norge i 1-2 år, og snakket allerede kjempe godt norsk. Han ene hadde vært på norskkurs for han ville lære seg språket bedre, i tillegg til at han gikk på skole, i tillegg til at han jobbet hver eneste kveld. Så hadde vi en annen en som studerte til å bli lege, og han var sikkert på min alder. Etter samtalen tenkte jeg " dette må jeg skrive på bloggen", for det er utrolig viktig å få fram at det er så mye positivt også. Som jeg har sagt før så syntes jeg media er litt for gode til å dra fram det negative hele tiden, om de som ikke er fornøyde, de som ikke orker, de som ikke vil. Men nesten ALDRI ser man de som faktisk vil, de som orker å de som er fornøyde. Vi er heldige som får så mange ressurssterke mennesker hit!

 

 

hits