5 thoughts on “INSTAGRAM STYRER DAGEN / JEG MÅTTE HANDLE PÅ GUCCI”
Legger merke til at du starter de fleste videoene med å kommentere utseende ditt i stede for rett på sak. Mener det som konstruktiv kritikk at det kanskje senker kvaliteten på innholdet i videoen, at det påenmåte er litt unødvendig?
Så en video du hadde postet for en uke siden hvor du sier at du ikke har det bra. Jeg kjenner meg igjen i deg og at du ikke har nok styrke til å leve uten at presset påvirker livskvaliteten din. Om du har det som meg så er du «sliten av livet», misunner de som ser ut til å nyte opplevelser og ikke minst virker til å være happy med seg selv. Du tenker at «hadde jeg bare vært litt mer sånn, justert litt her og der og bare vært litt mer attraktiv, så hadde jeg ikke trengt å bruke energien min på å være misfornøyd og lei.»
Selv har jeg kommet frem til at jeg har en haug med diagnoser, som depresjon (selvfølgelig), angst, OCD, bipolar, dysmorforfobi and the list goes on. Jeg bruker timesvis foran speilet for å sjekke om ansiktet er symmetrisk, hvordan jeg ser ut fra forskjellige vinkler og om jeg kanskje burde gjennomføre den neseoperasjonen eller om det holder om jeg tar Restylane i leppene.. det går utover søvnen min (grunnen til at jeg er våken nå kl 05:27), det går utover forholdet mitt til familien og kjæresten, og butikkjobben er en stor belastning i seg selv, fordi den tar av energien som jeg føler at jeg ikke har.
Jeg føler meg konstant stresset, sliten og utilstrekkelig, enda jeg har KUN en deltidsjobb å møte opp til. Jeg har verdens beste kjæreste, men han slår jeg opp med omtrent daglig, sånn i tilfelle jeg skulle bli såret en gang… man vet jo aldri…! Og siden jeg er så sinnsykt overfladisk, så tenker jeg til stadighet at han kanskje ikke er fin nok eller bra nok. Det finnes alltid bedre. Det tenker jeg om alt. Ingen er bra nok i mine øyne. Ikke meg. Ikke han. Ikke hun. Kanskje han. Kim Kardashian er bra. Hun ville jeg vært. Så sammenligner jeg meg med andre, og måler i tillegg alle andre mennesker. Ingen er bra nok når man holder på slik.
Speiler meg. Sminker meg. Tvangshandlinger. Legger ut bilder for å imponere. Later som jeg er perfekt og har det bra. Men på innsiden er jeg sjalu, bitter, sint, lei meg, selvmedlidende, ansvarsfraskrivende… jeg vil ikke si svak, for jeg kjenner at jeg har styrke om jeg leter lenge nok, i de ekte verdiene mine. Men til tider kjenner jeg meg så hjelpesløs og svak at jeg bryter ut i gråt hvor som helst, om det så er på kontoret til sjefen. Så svak at jeg googler selvmord og beste måte å dø.
Det er kun 1 teknikk som har hjulpet meg. Det er først å fremst å vite at jeg ikke er full av diagnoser, men at jeg er et offer for mediepåvirkning. Jeg blir tross alt pushet hver dag, «se sånn ut, se sånn ut.» Ikke bare av andres bilder, men av mine egne bilder hvor jeg er fullsminket og liksom er på mitt beste. Om vi alltid har en slags standard for oss selv som må toppes, altså sminke oss før vi forlater døren hver dag, så er det klart at man blir gal! Hallo! Ingen ser ut som glamourmodeller hver dag, ikke engang modellene selv.
Så, til det som virkelig hjalp meg: jeg begynte å studere bildene fra jeg var barn. Jeg var så naturlig, og jeg var så glad. Se på bilder av deg selv som barn. Ville du sittet og lett etter feil på den jenta du ser på bildene? Ser hun ikke perfekt ut akkurat sånn som hun er? Sammenlign bildene med den du er i dag, usminket, så vil du se at ingenting har forandret seg. Du er akkurat den samme. Eneste forskjellen er at den gangen var du glad, nå er du deprimert. Og det beviser at det er kun tankene det er noe galt med – fordi du har blitt utsatt for beinhard mediepåvirkning. Aner du hvor farlig det er? Jeg har sagt unnskyld til jenta på bildene, og blir nesten litt rørt når jeg tenker på at «hun er meg, og jeg vil aldri skade henne eller utsette henne for noe dumt igjen.»
Legger merke til at du starter de fleste videoene med å kommentere utseende ditt i stede for rett på sak. Mener det som konstruktiv kritikk at det kanskje senker kvaliteten på innholdet i videoen, at det påenmåte er litt unødvendig?
Du er så negativ i de fleste videoene
Så en video du hadde postet for en uke siden hvor du sier at du ikke har det bra. Jeg kjenner meg igjen i deg og at du ikke har nok styrke til å leve uten at presset påvirker livskvaliteten din. Om du har det som meg så er du «sliten av livet», misunner de som ser ut til å nyte opplevelser og ikke minst virker til å være happy med seg selv. Du tenker at «hadde jeg bare vært litt mer sånn, justert litt her og der og bare vært litt mer attraktiv, så hadde jeg ikke trengt å bruke energien min på å være misfornøyd og lei.»
Selv har jeg kommet frem til at jeg har en haug med diagnoser, som depresjon (selvfølgelig), angst, OCD, bipolar, dysmorforfobi and the list goes on. Jeg bruker timesvis foran speilet for å sjekke om ansiktet er symmetrisk, hvordan jeg ser ut fra forskjellige vinkler og om jeg kanskje burde gjennomføre den neseoperasjonen eller om det holder om jeg tar Restylane i leppene.. det går utover søvnen min (grunnen til at jeg er våken nå kl 05:27), det går utover forholdet mitt til familien og kjæresten, og butikkjobben er en stor belastning i seg selv, fordi den tar av energien som jeg føler at jeg ikke har.
Jeg føler meg konstant stresset, sliten og utilstrekkelig, enda jeg har KUN en deltidsjobb å møte opp til. Jeg har verdens beste kjæreste, men han slår jeg opp med omtrent daglig, sånn i tilfelle jeg skulle bli såret en gang… man vet jo aldri…! Og siden jeg er så sinnsykt overfladisk, så tenker jeg til stadighet at han kanskje ikke er fin nok eller bra nok. Det finnes alltid bedre. Det tenker jeg om alt. Ingen er bra nok i mine øyne. Ikke meg. Ikke han. Ikke hun. Kanskje han. Kim Kardashian er bra. Hun ville jeg vært. Så sammenligner jeg meg med andre, og måler i tillegg alle andre mennesker. Ingen er bra nok når man holder på slik.
Speiler meg. Sminker meg. Tvangshandlinger. Legger ut bilder for å imponere. Later som jeg er perfekt og har det bra. Men på innsiden er jeg sjalu, bitter, sint, lei meg, selvmedlidende, ansvarsfraskrivende… jeg vil ikke si svak, for jeg kjenner at jeg har styrke om jeg leter lenge nok, i de ekte verdiene mine. Men til tider kjenner jeg meg så hjelpesløs og svak at jeg bryter ut i gråt hvor som helst, om det så er på kontoret til sjefen. Så svak at jeg googler selvmord og beste måte å dø.
Det er kun 1 teknikk som har hjulpet meg. Det er først å fremst å vite at jeg ikke er full av diagnoser, men at jeg er et offer for mediepåvirkning. Jeg blir tross alt pushet hver dag, «se sånn ut, se sånn ut.» Ikke bare av andres bilder, men av mine egne bilder hvor jeg er fullsminket og liksom er på mitt beste. Om vi alltid har en slags standard for oss selv som må toppes, altså sminke oss før vi forlater døren hver dag, så er det klart at man blir gal! Hallo! Ingen ser ut som glamourmodeller hver dag, ikke engang modellene selv.
Så, til det som virkelig hjalp meg: jeg begynte å studere bildene fra jeg var barn. Jeg var så naturlig, og jeg var så glad. Se på bilder av deg selv som barn. Ville du sittet og lett etter feil på den jenta du ser på bildene? Ser hun ikke perfekt ut akkurat sånn som hun er? Sammenlign bildene med den du er i dag, usminket, så vil du se at ingenting har forandret seg. Du er akkurat den samme. Eneste forskjellen er at den gangen var du glad, nå er du deprimert. Og det beviser at det er kun tankene det er noe galt med – fordi du har blitt utsatt for beinhard mediepåvirkning. Aner du hvor farlig det er? Jeg har sagt unnskyld til jenta på bildene, og blir nesten litt rørt når jeg tenker på at «hun er meg, og jeg vil aldri skade henne eller utsette henne for noe dumt igjen.»
Pleier du å dra på 22 juli markeringene på Utøya, og skal du dra i år?
Du er så pen!