Jeg tenkte jeg skulle vise dere noen bilder fra snapchat, da det er det eneste stedet jeg har vært aktiv siden jeg kom til Tønsberg. Selv om denne bloggen betyr utrolig mye for meg, har det vært skikkelig godt å ha en pause. Det er ingen hemmelighet at det tar mye tid å blogge, så de siste ukene har jeg valgt å bruke den tiden på venner og familie istedenfor. Jeg har i alle fall koset meg på slottsfjell, vært med venner, solet meg, festet, festet og festet enda mer haha.
Nåå skal jeg bruke resten av kvelden på Kardashians og pizza, såå vi snakkes ♥
Nå har jeg akkurat kommet inn døren etter lunsj og shopping med noen venninner. Det er ikke så alt for ofte man ser hverandre lengre, så det er utrolig hyggelig de gangene man har tid. Disse jentene ble jeg kjent med første året på videregående, for hele 6 år siden. Det er nesten litt skremmende å se hvor fort tiden går. 6 år senere bor vi på 3 forskjellige steder, en av oss har barn og vi har plutselig blitt “voksen”. Det er vel uansett sånn det skal være, jeg kan jo ikke akkurat forvente å være på samme sted i livet som da jeg var 16 år gammel. Eller.. noen er vel det enda. Jeg er heldigvis ikke det, haha.
Nå skal jeg komme meg en tur på trening, før jeg skal ut…. igjen. Jeg syntes det er utrolig kleint å innrømme hvor mye jeg faktisk drikker, men det er KUN om sommeren. Det er viktig å nyte livet mens jeg kan, ikke sant?
Jeg må nesten le litt av meg selv, for denne sommeren ble alt annet enn hva jeg hadde planlagt. Jeg hadde tenkt å jobbe masse, spare penger, kun være hjemme og virkelig satse på treningen. Jeg er nå hjemme i Tønsberg, her jeg har vært siden 12 juli. Jeg har brukt alt for mye penger, trent alt for lite og spart mindre enn planlagt.
Da jeg klarte å skade ryggen min og ikke kunne jobbe fikk jeg spørsmål om å komme hjem til Tønsberg, noe jeg selvfølgelig ikke takket nei til. I tillegg var jeg så heldig å få billett til slottsfjell, noe jeg heller ikke kunne takke nei til. Jeg kan vel si det sånn at budsjettet sprakk første dagen på slottsfjell, og jeg mistet vel litt kontroll etter det også. Det er de siste ukene jeg har kjent hvor deilig det er å bare .. leve. Det er ikke mange dager til hverdagen er et faktum, så jeg får vel nyte de siste dagene i Tønsberg.
I skrivende stund sitter jeg ute på verandaen til Julie og nyter en Pepsi max. I kveld ble det brus istedenfor alkohol til en forandring, noe jeg bare har godt av haha. Det er litt morsomt, for om vinteren hater jeg å drikke, men om sommeren er det helt motsatt. Som dere sikkert har forstått 😉
I dag har jeg kun slappet av og tatt livet helt med ro. Det har absolutt ikke skjedd noe som helst. Rastløse meg klarte selvfølgelig ikke å bare være hjemme, derfor dro jeg på tacokveld til Julie. Jeg vet ikke hvorfor jeg hater så sterkt å være alene, jeg syntes bare det er super kjipt. Jeg trives virkelig ikke i eget selskap, derfor må jeg ut for å møte andre mennesker. Målet for 2016 skal være å klare å være alene 2-3 dager uten å bli deprimert, haha. Nå må jeg nesten være litt sosial, så vi snakkes imorgen ♥
Nå ligger jeg helt død i sengen etter alt for mange dager med alkohol. Jeg har virkelig hatt det utrolig morsomt i det siste, noe jeg virkelig har trengt. Nå skal jeg la levra mi få hvile seg litt, så skal jeg få tatt opp treningen igjen. Det er de siste ukene jeg virkelig har fått kjent hva det gjør med kroppen å spise dårlig, sove lite og drikke mye alkohol. Uansett har jeg hatt det utrolig morsomt de siste ukene, og det er det som betyr noe. Ryggen min begynner endelig å bli bra igjen, så da er det vel bare å være glad og fornøyd.
Nå skal jeg se et par episoder av Orange is the new black, så må jeg syke meg opp til å komme meg ut av sengen. Det eneste som frister er å ligge i sengen å sove, men jeg har ikke tid. Livet ass ://
Jeg tror ikke det finnes noe bedre enn Tønsberg og sommer, det er virkelig helt fantastisk. Tønsberg er nesten som en ny by om sommeren, det er så utrolig mange mennesker her. Jeg elsker å bli kjent med nye mennesker, så for meg er det helt perfekt. Nå skal jeg en tur på brygga igjen, hehe. Om dere ser meg på luksusfellen så er det for at jeg har brukt opp alle pengene mine på mat. Jeg og Julie skal selvfølgelig ut i dag også, så vi snakkes imorgen ♥
I går skulle jeg egentlig befinne meg på Utøya, men vet dere hva? Jeg klarte ikke. Jeg er lei av å alltid skal være så sterk. Hvorfor prøver jeg å presse meg selv til å gjøre noe jeg ikke er klar for? Hvorfor skal jeg prøve å være så jævlig sterk hele tiden? Jeg er bare så lei.. Lei av å aldri tillate meg selv å være svak noen dager. Jeg fant ut i går at jeg ikke er klar for å dra tilbake til Utøya. Jeg må slutte å sammenligne med med andre, for vi er forskjellige. Det er bare så vanskelig å akseptere noen ganger.
Istedenfor å dra på Utøya, valgte jeg å dra dit jeg alltid drar på dager jeg trenger å være litt lei meg. Dager der jeg ikke klarer å være så sterk som jeg selv forventer at jeg skal være. Dager der jeg bare trenger å være meg selv litt. Det er så deilig å komme seg vekk fra alt, trekke pusten å føle at jeg lever. Se utover havet, se alle menneskene, se hvor vakker verden faktisk kan være. Jeg var ikke på Utøya i går, men jeg var på Verdens Ende. Jeg gjorde akkurat det jeg ville gjort på Utøya, bare på et annet sted.
Senere på kvelden dro jeg på en øy. En øy du må kjøre båt for å komme deg til, akkurat som på Utøya. Jeg var ikke sterk nok til å dra på Utøya, men jeg var sterk nok til å overnatte på en øy igjen. Det eneste jeg ønsket var å være glad, være med andre mennesker og ha det gøy. Jeg drakk alkohol på en dag jeg vanligvis ville grått på. Jeg lo, jeg smilte og jeg var… lykkelig. Jeg gjorde noe jeg aldri ville trodd jeg kom til å klare, men jeg klarte det. Jeg er så jævlig stolt over meg selv, og det føles sykt bra. I går hadde jeg en annerledes 22 Juli. Første gang på 5 år har jeg følt noe annet enn sorg, i går følte jeg både sorg og lykke. Det var deilig det.
Med litt for høy promille står jeg å hører på Sondre Justad under slottsfjell. Han snakket om å tro på drømmene sine og jobbe for dem, så sa han noe som “en dag, bare en dag”. Jeg vet ikke hvorfor, men det traff meg virkelig. Sondre snakket om den gangen han var publikum, og bestemte seg for at en dag skulle det være han som stod på scenen. Se hvor han er nå, noen år senere. En dag, ikke sant?
Det er nå fredag… Fredag 22 juli. For 5 år siden på akkurat dette tidspunktet levde enda 77 mennesker som nå er.. borte. Vi var uvitende og lykkelige, og hvor er vi nå?
Jeg er ikke der jeg var for 5 år siden, for jeg har kommet meg videre i livet. Jeg har blitt tøffere, livet har begynt å gi mening igjen og jeg kan endelig føle lykke igjen. Likevel kan jeg også føle meg svak og ulykkelig, men det viktigste er at jeg aldri har gitt opp. Jeg kan møte motbakker som kan være alt for tøff å håndtere enkelte dager, men jeg har alltid kommet meg opp til slutt. Jeg og Sondre har to helt forskjellige historier, vi har også to helt forskjellige mål. Vi har likevel en viktig ting til felles, og det er at vi aldri gir opp.
22 juli var en opplevelse jeg gjerne skulle vært foruten, men likevel lærte det meg noe veldig viktig. Det lærte meg å følge drømmene mine, og gjøre akkurat det jeg vil. Det lærte meg at jeg skal overse alle menneskene som tviler på meg, det lærte meg å aldri gi opp. For det var nøyaktig dette jeg angret på mens jeg ventet på å dø. Jeg angret på alle tingene jeg ikke gjorde, alle mulighetene jeg ikke tok. Jeg var så redd for hva andre skulle mene om meg. Vi lever forhåpentligvis bare en gang, og hvorfor skal vi da sløse den ene sjansen vi har fått på å ikke gjøre det vi ønsker? Hvorfor skal vi være ulykkelige når vi kan være lykkelige?
Jeg var heldig, for jeg fikk en ny sjanse. Jeg fikk en sjanse 77 andre mennesker aldri fikk. Det føles helt jævlig og ikke minst urettferdig, men det er denne urettferdigheten som får meg til å aldri ville gi opp. Jeg må aldri gi opp og jeg må kjempe for de som ikke fikk samme mulighet som meg. Det er bare tilfeldighet at jeg lever, en tilfeldighet jeg aldri vil ta forgitt. Det har vært dager der jeg har hatt lyst til å gi opp, de dagene kroppen ikke orker mer. Det har vært dager der sengen har vært min eneste utvei, og 5 år senere møter jeg enda sånne dager. Selv om jeg ofte har dager som er helt jævlig, så gir jeg ikke opp. Aldri
Noen timer senere spiller Karpe Diem på slottsfjell. Med enda høyere promille og tekstene til Karpe Diem skjønte jeg at tårene kom til å komme. Takk Karpe Diem for at dere får fram følelser, følelser jeg trenger å kjenne på. Karpe Diem sang påfugl, en sang som virkelig ikke kunne truffet meg bedre. Jeg tror også den traff Victoria, en venninne jeg gjemte meg sammen med. Jeg fikk en snap av Victoria under konserten ” Jeg elsker deg“. Victoria var en gang det tryggeste jeg hadde, for vi har en så spesiell historie sammen som jeg aldri vil få i et annet vennskap. Jeg og Victoria har ikke så mye kontakt lengre, og jeg tror vi av og til glemmer hvor heldige vi er som faktisk har hverandre. Jeg tror vi glemmer det øyeblikket vi løpte mot hverandre mens tårene trillet, vi var endelig trygge.
Er det derimot noe jeg aldri kommer til å glemme, så er det meldingen jeg sendte til mamma. ” Jeg vet ikke om jeg kommer til å overleve dette, men husk at jeg elsker deg” Jeg vil heller aldri glemme alle menneskene som støttet meg. Jeg vil aldri glemme redselen eller dødsangsten. Jeg vil ikke glemme lyden av skuddene. Jeg vil ikke glemme Sundvollen hotell, stedet vi skulle finne ut om vennene våre var i livet eller ikke. Sist men ikke minst, så vil jeg aldri aldri aldri glemme samholdet.
En dag, bare en dag skal jeg ha tatt tilbake livet mitt 100%. En dag, bare en dag skal alle drømmene mine være oppfylt.
♥ Hvil i fred, dere vil aldri bli glemt. Hvil i fred kjære Sondre, vi vil alltid savne deg ♥
Er det en sang som minner meg om livet som 15 år gammel, så er det denne. Jeg fikk tilsendt denne av eksen min, jeg tror det var hans måte å få meg tilbake på, romantisk eller hva? haha. Han hadde akkurat vært utro mot meg, og jeg var helt knust. Han hadde sagt at han elsket meg, og vi hadde sagt at vi skulle være sammen for alltid. Hva skjedde?
Nå kan jeg ikke skjønne hvordan jeg kunne tro at jeg skulle være sammen med en gutt for alltid, som jeg møtte når jeg var 15 år gammel. Livet hadde akkurat startet, vi hadde så mye å lære enda. Jeg var ikke klar for å ha en jeg skulle være sammen med for alltid, og det var vel tydelig at han heller ikke var. Han var heller ikke den eneste kjæresten jeg hadde hatt, for det hadde vært en del før han også. Nå som jeg er 21 år kan jeg ikke skjønne hva jeg stresset sånn med. Hvorfor ville en jente på 15 år finne en hun skulle være sammen med for alltid? Livet hadde akkurat startet.
Skulle jeg gitt et tips til 15 år gamle Sofie, så ville jeg bedt henne å bruke mer tid på venninner og mindre tid på gutter. Jeg ville tatt alle mulighetene jeg kom over og jeg ville brukt flere år på å bare være et barn. Jeg savner å være et barn, for herregud så mye moro du kan finne på. Det var også så deilig å ikke ha noen bekymringer, alt var bare så.. greit. Min største bekymring var en venninne krangel, eller hvordan topp jeg skulle ha på meg på festen jeg skulle på. Nå er bekymringene veldig annerledes, selv om jeg også liker livet som “voksen”. Men er det en ting jeg virkelig skulle ønske jeg kunne få tilbake, så er det ungdomstiden min. Bare en gang til.. det hadde vært perfekt!
