Det er ikke meg du tar med hjem til svigermor og far. Det er ikke meg du planlegger en fremtid med. Det er ikke meg du vil stifte en familie med. Det er ikke meg du kjøper en leilighet sammen med. Det er sånne som meg du burde holde deg unna.
“Du kan ikke elske noen før du har lært å elske deg selv” Vondt, men sant. Jeg elsker ikke meg selv. Hvordan kan jeg egentlig elske meg selv etter alt? Jeg elsker ikke angsten min, nervene mine, tankene mine eller redselen min. Jeg elsker ikke fortiden min, Utøya, pappas død eller rastløsheten min. Jeg hater det. Jeg virkelig hater det.
Så hvordan kan jeg egentlig forvente at noen andre skal elske det? Hvordan skal et annet menneske elske det jeg hater mest? Hvordan skal noen kunne elske temperamentet mitt som kommer uforventet? Hvordan skal noen kunne elske det at jeg er sliten hver eneste dag? Hvordan skal noen kunne elske en som daglig sliter med angst og stress? Jeg er vanskelig å elske og jeg er vanskelig å forstå. Det er vanskelig å forstå seg på angst og traumer om en ikke har opplevd det selv. Det er også vanskelig å være med en som ikke forstår.
“Morten kommer til å gjøre det slutt med meg” sa jeg til Andrea her om dagen. For hvem kan elske en som ikke elsker seg selv?
Jeg føler meg så.. naken