DE GANGENE DU KJENNER EKSTRA PÅ DET

Her om dagen sto jeg å pakket ut av noen esker, og det var da jeg kom over et bilde jeg har av pappa. Jeg ble både glad og lei meg på en og samme tid. Glad for at jeg vet at han ville vært stolt over meg, og lei meg for at jeg ikke får dele denne opplevelsen med han. Da pappa døde var jeg helt sikker på at resten av livet mitt kom til å bli et helvete, for jeg var sikker på at jeg aldri kom til å klare å komme meg gjennom et så stort tap. Sorgen og smerten jeg gikk rundt med da var umulig å bære, og jeg kunne ikke forstå hvordan jeg noen gang skulle klare å føle meg normal igjen. 

Jeg tok heldigvis feil, for livet mitt ble ikke et helvete. Jeg lærte meg å leve med det litt etter litt, og jeg fikk det bare bedre og bedre. Jeg savner og tenker på pappa litt hver eneste dag, men det er øyeblikk som dette som får meg til å virkelig kjenne på sorgen over at han er borte. Det er vondt at han ikke får være en del av alt som skjer i livet mitt, spesielt med tanke på at han alltid fortalte meg at uansett hva jeg valgte å gjøre, så kom jeg til å gjøre det stort. Han hadde troen på meg, og jeg hater at han har gått glipp av alt som har skjedd de siste årene, og alt som vil skje fremover. 

Jeg hadde aldri trodd at det å kjøpe en bolig ville trigge alle disse følelsene, men det er vel kanskje for at det er noe stort som man deler med foreldrene sine. Jeg har heldigvis verdens beste mamma som har vært både mamma og pappa på en og samme tid, men det er jo selvfølgelig ingen som kan erstatte plassen hans. Savnet vil nok alltid være der, så jeg må bare finne den beste måten å håndtere det på. Så er vel kanskje det viktigste at jeg faktisk godtar når det skjer, og at jeg får utløpt for følelsene mine.