Selv om jeg elsker å blogge, er det veldig vanskelig å være kreativ hele tiden. Noen ganger har jeg mange ideer, men så kommer jeg inn i dårlige perioder som nå. Jeg har lyst til å skrive om mer enn hverdagen min og dagens outfit, jeg klarer bare ikke å komme på noe som helst å skrive om akkurat nå. Det føles nesten ut som hjernen min har sluttet å fungere, for jeg klarer ikke å tenke. Så om det er noe dere lesere savner på bloggen, er det bare å si ifra. Jeg setter veldig pris på ideer og tanker, det er bare moro ♥

Resten av kvelden skal jeg bruke til å slappe av sammen med Martine Lunde og Martine. Både jeg og Martine har selvfølgelig blitt syk. Kanskje ikke så rart når vi har festet hele helgen. Nå kjenner jeg virkelig at jeg er klar for å komme meg tilbake til mine normale rutiner. Jeg er lei av å sove døgnet rundt, spise hamburger til frokost, drikke hver eneste helg og ikke trene. Nå skal jeg bare bli frisk igjen så skal jeg få tilbake livet mitt, haha. 

Jeg må bare beklage for at at jeg ikke har fått svart på spørsmålsrunden enda, men jeg lover at svarene kommer i løpet av kvelden eller morgendagen. Jeg og Martine har bestemt oss for å svare på denne spørsmålsrunden sammen, da vi tenkte at det kan være morsommere for dere å se på. Spørsmålsrunden avsluttes 20.00 i kveld. Så dere har enda litt under to timer der dere kan spørre oss spørsmål, SÅ FYR LØS ♥ Spørsmålsrunden finner du HER

Det har vært mye fokus og spørsmål rundt Utøya etter at det kom frem i introen min at jeg befant meg der 22.07.2011. Jeg kan forstå at dere er nysgjerrige, for det hadde nok jeg også vært om jeg ikke hadde vært der selv. Jeg har derfor bestemt meg for å fortelle historien min på nytt.

Det høres kanskje rart ut, men det er mye rundt denne dagen som er helt borte. Jeg tror nok jeg har fortrengt mye, men det er egentlig helt ok. Det er mange detaljer jeg ikke har behov for å huske, da det ikke gir meg noe som helst. Jeg leste gjennom avhøret mitt for noen år siden, og det var nesten som å lese en annen person sin historie. Jeg hadde aldri trodd jeg kom til å glemme noe som helst av den dagen, men heldigvis har jeg gjort det. Jeg skal likevel prøve å fortelle historien min så godt jeg kan. 

Det var ikke lenge etter vi hadde hørt om tragedien i Oslo da første skuddet ble avfyrt på Utøya. Skudd høres veldig annerledes ut i virkeligheten enn hva det gjør på film, så jeg klarte ikke å forstå hva det var for noe. Jeg var likevel redd for at det var en bombe, og da jeg fikk beskjed om å løpe inn i skolestua som er et lite “hus” nektet jeg. Var de lydene vi hørte bomber var det dummeste vi kunne gjøre å gjemme oss inne i et bygg, for da var det større sannsynlighet for å dø. Heldigvis hadde jeg Victoria ved min side som dro meg inn i skolestua, selv om jeg kjempet imot. Jeg husker alle løp rundt meg å barrikaderte vinduer med madrasser, stoler og bord. Jeg derimot sto bare på gulvet å gråt uten å røre meg.

Plutselig lå jeg under en sofa sammen med to venner, hvordan jeg kom meg under sofaen husker jeg ikke. Er det noe jeg husker derimot, så er det redselen av å ikke vite hva som skjer. Jeg vet ikke hvor lenge vi lå under sofaen før Breivik tok i dørhåndtaket. Da han kjente at døren var låst begynte han å skyte inn i glassvinduet på døren. Plutselig tok adrenalinet over kroppen å jeg begynte å løpe i den retningen Breivik skøyt for å komme meg inn på et rom å gjemme meg der istedenfor. Etter at han hadde fyrt av 3-4 skudd ble det helt stille og han forsvant. 

Jeg vet ikke hvor mange timer vi satt inne i skolestua, men det føltes som en evighet. Meldinger tikket inn på telefonen hele tiden, og likevel er det kun en av de jeg husker og den var fra mamma. Jeg husker hvor jævla vondt det var å vente på å dø mens stakkars mamma satt hjelpesløs i Tromsø. Jeg husker hvor vondt det var å vite at jeg aldri skulle få se henne igjen. Det var så urettferdig. Skuddene fortsatte utenfor vinduet, hvor er hjelpen? Vi hørte et slutt et helikopter, endelig var vi reddet. Hjelpen kom aldri og det viste seg å være et helikopter som fløy over for å lage nyheter. Etter mange timer med tårer, redsel og lyder av skudd var det plutselig noen som ropte “POLITI” før døren ble slått opp. Jeg husker at jeg tenkte “LØP NÅ”. Jeg var lei av å være redd og var egentlig bare klar for å dø. Vi hadde allerede hørt at det var en politimann som skøyt og drepte vennene våre, og nå var de kommet for å ta oss. Da jeg kom ut av rommet fikk jeg beskjed om å legge med ned med hendene over hodet. Nå skjer det

Ingenting skjedde, utenom politimenn som forsikret seg om at det ikke var noen terrorister i skolestua. Jeg så plutselig Victoria som satt i rommet ovenfor meg å gråt. Vi hadde klart å løpe på hvert vårt rom i det han begynte å skyte. Jeg husker enda hvor godt det var å klemme henne igjen. Vi hadde overlevd. Etterhvert som politiet fikk samlet oss så vi hvor mange som hadde gjemt seg i dette bygget, 47 stykker. Vi var så mange at brannalarmen gikk flere ganger på grunn av at det ble for varmt, det sier vel sitt. Etterhvert fikk vi lov til å ringe de vi ønsket å ringe. Jeg kan enda huske følelsen da jeg ringte mamma for å fortelle at jeg ikke lengre var i fare, og at alt kom til å bli bra. Jeg håper og tror at jeg aldri må ta en sånn telefon igjen. Det var både jævlig vondt og godt på samme tid.

Etter mye venting skulle vi få komme oss på en båt som skulle frakte oss vekk fra øya. Politiet ga oss streng beskjed om å holde hendene opp mens vi gikk, ellers kunne vi bli skutt. Akkurat da tenkte jeg politiet kunne håndtert det mye bedre, og ikke skremt oss mer enn nødvendig. Senere har jeg forstått at de gjorde dette for vår sikkerhet. Synet som møtte oss da vi kom ut av skolestua var absolutt ikke hyggelig. Det var blod og døde mennesker innpakket i hvite laken overalt. Aldri hadde jeg forestilt meg at jeg skulle være vitne til noe forferdelig i en alder av 16. 

Vi var en av de siste gruppene som ble fraktet til Sundvollen Hotell, og det var kanskje noe av det verste med hele opplevelsen. Det å løpe rundt for å finne ut hvem som hadde overlevd og ikke var helt jævlig. Jeg husker følelsen av urettferdig og sinne. Hvorfor skulle jeg få en ny sjanse og ikke dem? Jeg husker enda da vi fikk beskjed om at siste buss var på vei. Jeg husker enda den enorme smerten når Sondre ikke kom ut av den bussen. Selv om jeg forbinder Sundvollen med mest vondt, kommer jeg aldri til å glemme samholdet vi som var der hadde. Klemmene vi ga hverandre, tingene vi sa og gleden av å se hverandre igjen.

Jeg har fått spørsmål om jeg syntes det er kjipt i helgene når Paradise ikke sendes på TV, og svaret er helt klart nei. Jeg syntes selvfølgelig det er kjempe gøy å følge med på Paradise Hotel nå som jeg er med selv, men herregud så godt det er de dagene det ikke sendes på TV.  Jeg vet ikke hvorfor, men jeg stresser utrolig mye før hver episode. Det er umulig å huske alt man har sagt å gjort der inne, noe jeg synes er litt ubehagelig, haha. De klipper jo faktisk en hel dag ned til 45 minutter, så ting kan jo oppleves og oppfattes veldig annerledes på TV enn hva det var for oss. 

Jeg regner med at dette kommer til å bli lettere når jeg er mer vant til mitt “nye” liv. Det har jo faktisk ikke vært mer enn 8 episoder, så det er vel kanskje ikke så rart at jeg føler det som jeg gjør. Jeg er dessverre veldig opptatt av hva andre tenker og mener, noe man egentlig ikke kan gjøre når man har tatt valget om å være en offentlig person. Jeg må likevel si at jeg er positivt overrasket, for jeg hadde aldri trodd at jeg kom til å få så mange hyggelige tilbakemeldinger som det jeg har fått. Det er så utrolig hyggelig at dere tar dere tid til å skrive til meg, det betyr veldig mye. Jeg tror ikke dere kan forstår hvor utrolig mye jeg setter pris på det. Jeg gruet meg faktisk veldig til å dra ut på byen da det begynte å sendes på TV, for jeg vet selv hvordan enkelte mennesker kan oppføre seg med litt alkohol i blodet. Heldigvis har jeg kun møtt på hyggelige mennesker, noe som gjør kvelden så veldig mye bedre ♥

Sofieeec på snapchat

1. Byvandring med Andrea ♥ 2. Påfyll av vipper hos Giovaneklinikken ♥ 3. På vei til trening ♥ 4. Photoshoot med Andre og Morten

1. Fra torsdagen da jeg og Martine var ute ♥ 2. Bilde fra gårsdagens vors ♥ 3. Dette bilde beskriver humøret til Andrea perfekt ♥ Vorset i går. 


Genser – H&M //  Bukse – Bikbok

Hva syntes dere om genseren min? Helt ærlig så har jeg et hat/elsk forhold til den. Jeg var veldig usikker når jeg kjøpte den, for det ene øyeblikket følte jeg at den var kjempe fin så var den plutselig utrolig stygg. Genseren er jo fin i seg selv, men fargen er litt spesiell syntes jeg. Fargen minner meg om sennep, og jeg hadde aldri trodd jeg kom til å gå rundt med en genser som ser ut som sennep flasken til Idun. 

Jeg tenkte bare jeg skulle minne dere på spørsmålsrunden som dere kan finne her. Spørsmålsrunden avsluttes imorgen, og jeg håper på å ha svarene ferdig i løpet av morgendagen. 

Nå sitter jeg hjemme hos Andrea, og vi skal snart begynne å fikse oss for å dra ut i kveld. Jeg er egentlig syk så hvorfor jeg i det hele tatt tenker på å dra ut forstår jeg ikke. Jeg føler nesten jeg må drikke for å være sosial, for hele gjengen drar jo ut hver eneste helg. Jeg skal vel ikke si noe, for jeg er jo med på det selv. 

Her ser dere frokosten min forresten, haha. Jeg har spist utrolig lite siden jeg kom hjem fra Mexico, noe som absolutt ikke er bra. Derfor prøver jeg å spise “store” måltider når jeg først spiser. Det er utrolig viktig med næring, derfor prøver jeg å spise mest mulig mat når matlysten endelig er tilstedet. Jeg har aldri opplevd å miste matlysten før, så jeg vet faktisk ikke helt hva jeg skal gjøre for å få den tilbake. Jeg er utrolig glad i mat egentlig, så for meg er dette helt unaturlig. Om noen av dere har noen tips til hva man kan gjøre for å få matlysten tilbake, ROP UT!! Jeg tar i mot alle tips jeg kan få ♥

Siden det er fredag og endelig helg tenkte jeg å kjøre i gang med spørsmålsrunde. Denne gangen skal jeg lage videoblogg der jeg svarer på det dere spør meg om. Jeg skal prøve å ha svarene ute på bloggen innen søndag, så dere kan spørre frem til da. Enjoy ♥

I går var jeg ute sammen med Martine og Amalie, noe som selvfølgelig var veldig moro. Vi dro på Horgans som var helt ok. Hadde det ikke vært for de jeg var sammen med tror jeg nok ikke de ville vært like gøy. Jeg skal ærlig innrømme at jeg fikk litt fylleangst når jeg så mystoryen min idag. Det var noe annet å legge ut  kleine snaps når det kun var vennene mine som fulgte meg, haha. Jeg skal være så ærlig å si at det var et par snaps jeg slettet med engang jeg våknet idag, så beklager til dere som måtte være vitne til noen alt for kleine snaps.

Nå må jeg komme meg på trening før jeg skal til Stine for å overnatte der. Jeg gleder meg virkelig til å få leiligheten min nå, for herregud så lei jeg er av å bo hos andre. Jeg har klær og ting hos sikkert 20 forskjellige personer, haha. Det er heldigvis bare litt over 2 uker igjen, det skal jeg vel holde ut.


Badedrakt – Bikbok / Bukse – Carlings / Hårstrikk – H&M ;-)))

Heei og hade! Nå er vi på vei ut døren for vi skal på vors. Vi er selvfølgelig alt for forsinket da vi måtte spise, ordne oss og blogge. Bildene sier vel sitt, det er ikke akkurat vanskelig å se at vi har dårlig tid. Så dårlig tid at jeg ikke rekker å skrive mer, vi snakkes imorgen♥