Da var vi kommet tilbake til Norge igjen. Vil si det er både godt og vondt. Jeg savner Santorini allerede, og kan nesten ikke vente med å komme meg tilbake dit. Santorini kommer til å bli et fast reisemål har jeg funnet ut, og jeg tror nok jeg må ta meg turen dit minst en gang i året. Selv om jeg savner varmen, maten, drinkene, stranden og ferie, så er det likevel godt å komme tilbake til hverdagen. Jeg syntes rutiner er godt å ha, og jeg kan fort bli lei av slaske livet også. Det var også skikkelig godt å dra på butikken å handle inn akkurat det jeg ville ha også. Reisen til Norge ble en lang dag og natt. Flyet vårt gikk 4 på natten, og vi sjekket ut av hotellet klokken 8 på morgenen samme dagen. Vi tok fergen fra Paros 11.45, og var i Santorini i 3 tiden. Vi leide oss bil og kjørte rundt øya, og kosa oss skikkelig. Rundt 10 tiden dro vi på resturanten der vi har blitt godt kjent med de som jobber der, og spiste middag/kvelds før vi dro til flyplassen. Jeg har ikke sjans til å sove på flyet, så når vi ankom Trondheim klokken 9 dagen etter, var jeg ganske utslitt. Så dagen min har gått til å sove og trene. Det var UTROLIG godt å trene igjen, herregud som jeg har savnet det. Så nå som motivasjonen er tilbake er alt perfekt. Nå skal jeg legge meg i sengen å se litt Mistresses før jeg tar kvelden. Imorgen er det nemlig tilbake til hverdagen, og jobb! 

Hei alle sammen♥

Da sitter vi i hotellsengen å har akkurat spist vår siste frokost her i Paros. Her om dagen fant vi et bakeri rett ved hotellet vårt, og de har så utrolig mye godt der. Det er helt ferske baguetter, ny presset juice, fruktsalat osv. Siden det ikke er frokost på hotellet har vi spist her ofte. Båten tilbake til Santorini går 11.45, så vi har enda litt tid til å se på mistresses. For dere som ikke har sett den serien enda, må virkelig se den. Det er produsentene av gossip girl som har laget serien, så dere kan jo skjønne hva dere har i vente. Det er en utrolig bra serie, og jeg har blitt helt hekta. Det har vært dager jeg ikke ville på stranda for jeg ville være på hotellet å se på serien, haha. Jeg skulle egentlig skrevet mer her, men jeg rekker ikke for jeg må se en til episode før vi må begynne å dra til båten, hehe ups

Hei alle sammen ♥

Igår kan jeg endelig si at jeg fikk et bedre inntrykk av Paros. Som den babyen jeg er gråt jeg to kvelder på rad for at jeg var så misfornøyd med at jeg hadde brukt så mye penger på å tilbringe en uke på denne øya, haha. Jeg hadde gruet meg så lenge til å dra hit, for Santorini var helt fantastisk, så jeg visste at det kom til å bli en “nedtur” å bytte øy. Så jeg hatet allerede stedet med engang jeg hadde tatt mine første steg ut av hotellet, alt var bare dritt her. Haha herregud så barnslig jeg kan være noen ganger. MEN, bare så det er sagt så er det her faktisk verdens kjedeligste øy. Men igår kjørte vi til en by som het Noussa, og det var det utorlig fint. Det var litt mer likt Santorini, og  det var MYE mer liv der. Det er utrolig rart egentlig, for jeg er ganske sikker på at Parika, som er her vi bor er sentrum? kan være jeg tar helt feil. Men der var det shopping, de hadde mange resturanter, og de hadde absolutt alt man trengte. Men fram til hva innlegget egentlig skulle handle om, så var vi på båttur igår. Vi bestemte oss for at vi måtte gjøre noe på 1års dagen vår. Vi tenkte egentlig først massasje, men det stedet vi hadde planlagt var stengt, og da var det ikke så mye utvalg. Så derfor ble det en båttur for å se på solnedgangen. Det var UTROLIG fint, og kjempe billig. Det koster bare 26 euro for to personer, da var drikke og litt snacks inkludert i prisen. Så visst noen av dere skal til Paros i nærmeste framtid, burde virkelig gjøre det. 


Haha, ser ut som jeg er 12 år på dette bilde. Er det noe jeg ikke er, så er det fotogen. Dere aner ikke hvor mange bilder jeg tar før jeg er fornøyd.

Hei alle sammen ♥

Idag har vi ikke gjort så spesielt mye, vi har vært på stranden en tur, spist litt å kjørt rundt i området for å bli kjent. Ikke så mye mer å gjøre her vettu, hehee neida skal slutte med negativiteten min. Kommer sikkert til å passe mer inn her om 5 år når jeg har barn og familie. Jeg vet ikke hva det er som gjør det, om det er mer salt i vannet her enn i Santorini, men jeg har blitt så sykt brent. Jeg har gjort akkurat det samme som det jeg gjorde i Santorini. Smurt meg inn ofte, og har alltid brukt samme solfaktor. Jeg er så sykt rød at dere aner ikke. Det svir på armene mine, og jeg ligner på en tomat. Det er sykt irriterende at det skulle bli sånn her de siste dagene. Jeg håper VIRKELIG det er bedre imorgen. Smurt meg inn med masse aftersun. Nå skal vi snart ut å spise middag/kveldsmat. Så skal vi planlegge morgendagen, for imorgen har vi vært sammen i 1år. Da må vi gjøre noe mer enn å bare være på stranden å dra ut å spise. Visst noen har noen forslag, spytt ut.  

Hei alle sammen ♥

Da var dag 2 i Paros snart over. Vet ikke helt hva jeg skal si om stedet så langt. Det er ikke så bra som det jeg så for meg, og det er vel et mer familiested. Det er veldig rolig og kjedelig her, haha. Det eneste man kan gjøre er å være på stranden og spise. Vi leide oss scooter for å kjøre litt rundt, og hittil var det ikke så mye som imponerte meg. Nå føler jeg meg sykt negativ, og jeg er faktisk veldig negativ angående dette stedet. Er så utrolig teit av meg, men jeg kan faktisk ikke noe for det. Vi burde vel heller vært i Paros før vi dro til Santorini. For det er jo ingen hemmelighet at Santorini har mer å by på, og er en mye finere by. Itillegg fikk vi et litt kjipt hotell her i Paros, som så absolutt ikke stemte med bildene som ble lagt ut. Så når vi hadde det fine hotellet i Santorini så ble det en liten nedtur. Men en ting Paros har som er bedre enn Santorini så er det sannstrendene, for de er utrolig fine her. Nå skal vi ut å prøve en meksikansk resturant som vi har fått anbefalt her, så jeg er veldig spent på maten der. 

De 3 siste årene har jeg vært utrolig god til å pynte på sannheten, kanskje litt for god. Jeg har aldri helt klart å fortelle noen hvordan jeg føler meg, og hvordan det føltes da. Det har tatt meg tid å komme hit jeg er idag, og det har tatt tid å skjønne det jeg har skjønt. Det tok meg faktisk 3 år etter Utøya å skjønne at jeg faktisk trengte hjelp. Alle probleme og angsten som dukket opp, var i mitt hode normalt. Jeg trodde det var hverdagsproblemer som alle andre også hadde. Jeg har lenge gått rundt å trodd at jeg kom meg unna terroren på Utøya uten en skramme. Jeg har ikke helt klart å skjønne hvordan man kan oppleve traume, og fortsatt ha det så bra. Jeg har i 3 lange år følt at alt er perfekt. Så plutselig slo det meg en dag, at alle disse små tingene som plager meg, er der for en grunn. 

Jeg begynte ganske kjapt å føle meg utilpass etter Utøya. Jeg følte at det ikke var rom for å ha det vanskelig, jeg følte rett og slett for at det var liten forståelse for at jeg hadde det tungt. Derfor begynte det ganske kjapt etterpå at jeg latet som ingenting hadde skjedd, jeg var på Utøya men hva så? Det kan godt være jeg som var trangsynt, og egentlig ikke så alle menneskene som prøvde å forstå. Men jeg fikk ofte høre at folk var drittlei, de var drittlei av å høre om Utøya å ønsket at media skulle slutte å skrive om 22 juli. Det er typisk media å skrive masse om 22 juli, dagene før 22 juli. Så er det så og si stilt året rundt. Så vi får høre om ondskapen i mange dager i strekk, før det blir stille. Så ja, jeg kan skjønne hvorfor folk blir lei. Men vet dere hva? Jeg er lei jeg også, jeg er faktisk dritt lei av alt. Men forskjellen er at jeg kan ikke bare skru av tven så er det borte, jeg må møte virkeligheten om jeg vil eller ikke. Ja, det har gått 4år, og verden har gått videre, men jeg står fortsatt litt igjen. Jeg føler jeg står fast, jeg føler at jeg ikke kommer meg videre. Å vet dere hvorfor? jo, det er akkurat fordi jeg har gått å latt som ingenting i 3 år. Jeg har bygd opp et skjold, som jeg tror oppstod da pappa døde. Han døde for 6 år siden. Så jeg har faktisk gått med et skjold som holder ute alle vonde følelser, minner og sorg. Et skjold som klarer å dytte vekk alle probleme når de strømmer på, som oftest. Jeg har hatt dager der jeg ikke har klart å dytte det vekk. Dager det har kommet over meg uten noe forvarsel, dager som har vært helt grusomme. Men som oftest har jeg klart å komme meg igjennom det. Jeg har holdt igjen klumpen i halsen og magen, holdt igjen tårene å tatt fram smilet. For vet dere hva? Jeg er utrolig god på det. 

Jeg kan ha hatt en skikkelig dårlig dag, følt at senga har vært min eneste venn, tårene har kommet ukontrollert, og jeg var vært så langt nede at det føles ut som jeg har truffet bunnen. Likevel har jeg tørket tårene, og latet som ingenting. Jeg har dratt i bursdager, selskaper, jobb, skole osv fordi jeg ikke klarer å fortelle hvordan jeg egentlig har det. Jeg har faktisk blitt skremmende god på denne utrolige dårlige uvanen. En uvane som gjør at jeg aldri klarer å komme meg videre, på grunn av at probleme aldri får kommet frem i lyset. Jeg begynte hos psykolog rett etter Utøya, men da var jeg iallfall ikke klar til å snakke om det. Hver eneste time jeg hadde snakket vi kun om skole, for jeg nektet å fortelle noe. Jeg var ikke klar til å la noen komme innpå meg, på min mest sårbare side. Jeg var heller ikke klar for å møte det jeg kom til å møte, for jeg vet hvor tungt det kommer til å bli. Det har på en måte blitt lettere å skyve det vekk, enn å rydde opp i det. Er det en ting jeg har vært mye plaget med etter Utøya, så er det angst. En angst jeg ikke har skjønt at jeg har hatt, eller en angst jeg ikke ville skjønne at jeg hadde. Jeg har flydd siden jeg var en liten baby, fordi jeg hadde mamma i Tromsø og pappa i Tønsberg. Jeg har alltid likt å fly, og aldri hatt noen problemer med det. Jeg husker jeg og mamma skulle ta fly til Tromsø etter Utøya, flyet “falt” litt ned, og jeg fikk så panikk at jeg begynte å hylgrine. Det kom så utrolig uventet, og jeg fikk kjenne på dødsangsten jeg satt med på Utøya. Etter den flyturen har jeg vært skikkelig redd for å fly. Jeg er livredd når jeg sitter på flyet, og tror nesten alltid at det er min siste dag hver gang jeg går på et fly. Når vi landet her i Santorini kom uventet Turbolens, og jeg var rett på gråten å sa til kjæresten min at vi kom til å dø. 

Det å fly er bare en av få ting som skremmer meg. Jeg er egentlig ikke redd for å fly, men jeg er redd for å dø. Jeg er redd for alt jeg tror kan føre meg inn i døden. Den dødsangsten jeg hadde på Utøya var så forferdelig, og jeg er så redd for å måtte møte den igjen. Det er akkurat den angsten som gjør meg så redd. Jeg hater å være alene også, fordi jeg er helt sikker på at hver gang jeg er alene så kommer det noen for å drepe meg. Jeg låser alt av dører, har på lys, gråter litt, og skvetter til en hver lyd. Jeg føler meg utrolig dum som skriver dette, og det er utrolig flaut å innrømme det, men det er sannheten. Jeg sliter med mye jeg ikke orker å skrive her, men jeg vil bare få fram poenget. Jeg har i alle de år trodd selv at jeg har hatt en konkurranse mot Breivik. Jeg ville vise han og alle hvor bra jeg har det, hvor langt jeg har kommet meg på disse årene. Det tok meg litt tid før jeg endelig klarte å skjønne at jeg har ingen konkurranse mot han. Jeg orker ikke lengre å late som at det Breivik gjorde mot Norge den dagen, ikke har påvirket meg på noen som helst måte. For sannheten er at det han gjorde har ødelagt så mye for meg. Det tok meg 100 skritt tilbake, og dro meg virkelig ned i gjørma. Breivik skal nå begynne å studere, jo gratulerer med det. Jeg måtte utesette skoleåret mitt et år på grunn av deg, og nå skal du få lov til å få en utdannelse. Jeg håper virkelig du gjør det bedre enn det jeg klarte. Men jeg er endelig ferdig med videregående, og jeg er utrolig stolt over meg selv Det har vært 4 jævlige år, men jeg har kommet meg igjennom det. Å vet dere hva? det er faktisk en stor seier, for jeg klarte å komme meg gjennom skolen istedenfor å gi opp.

Jeg får ofte høre ” HÆ, har du vært på utøya?? det kunne jeg aldri trodd”. Jeg har ofte fått høre at man ikke kan merke på meg at jeg har vært gjennom det jeg har vært gjennom. Men hvordan er egentlig en person som har gått gjennom en traume? er det egentlig noe fasit på det? Jeg har aldri vært den som viser til alt og alle at jeg har det vondt. Jeg later rett og slett som ingenting, og jeg unngår som oftest å snakke om det. For et år siden hadde jeg aldri klart å skrevet dette. Jeg har alltid vært så redd for hva folk skal mene og tenke om meg. Men nå bryr jeg meg ikke litt engang, jeg gir faen rett og slett. Jeg gidder ikke å pynte på ting mer, bare på grunn av at folk skal ha et bedre inntrykk av meg. Men bare så det er sagt så har jeg det faktisk bra, selvom jeg går rundt med alt dette. Jeg er så heldig at jeg har verdens beste mamma jeg kan komme til uansett, jeg har en kjæreste som får meg i godt humør uansett, og jeg har mange gode venner. Så har jeg en fantastisk familie, i tillegg til mine to bestevenninner som er der for meg uansett. Så jeg har det ikke bare kjipt, jeg har fått til utrolig masse på disse 4 årene. Jeg har tilogmed flyttet for meg selv til en helt annen by, noe som jeg selv aldri trodde jeg kom til å klare eller tørre. Selvom grunnen til at jeg flyttet til en annen by var for å komme meg vekk fra “Utøya stempelet”, og starte et nytt liv. Som egentlig var en sykt teit måte å rømme fra problemene mine på, så er det faktisk en av de beste avgjørelsene jeg har tatt. Så Breivik, du har ødelagt utrolig masse for meg, du har satt en stopper for mye i livet mitt, du har gjort sånn at jeg plages med angst, du har tatt fra meg en jeg og veldig mange andre brydde oss veldig om. Du tok 77 menneskeliv, 77 uskyldige liv. Du har snudd livet til 77 familier på hodet, du tok fra 77 mennesker retten til å leve. Du har gjort store ødeleggelser, og mye av problemene kommer kanskje til å være her for alltid. Men jeg skal gjøre mitt beste for at jeg skal klare å ha det så bra som overhode mulig. Jeg skal stå oppreist å få til alt jeg vil få til, jeg skal gjøre det for de 77 menneskene som ikke fikk den sjansen jeg fikk. Jeg vet de ville prøvd sitt beste, og jeg skal prøve mitt beste for dem. Jeg har sluttet å konkurrere mot deg, og den dagen jeg sluttet med det fikk jeg det mye bedre. Du skal sitte på cella for resten av livet. Jeg skal gå i det fri, jeg kan reise verden rundt å oppleve alt det fine den har å by på. Jeg kan gjøre noe med utdannelsen jeg tar, jeg kan få meg familie og barn. Det er så uendelig mange ting jeg kan gjøre,som ikke du kan gjøre. Selvom du tok fra oss mye, så tok du også fra deg selv din egen frihet. 

Mine tanker går til alle vi mistet 22.07, dere kommer aldri til å bli glemt. Mine tanker går også til familiene som mistet det kjæreste de hadde, og vennene som mangler en i vennegjengen sin. 

Hei alle sammen

 

Tenkte jeg skulle komme med en liten anbefaling til dere som tenker å reise Santorini, og til dere som ikke har tenkt på det enda burde virkelig gjøre det. Visst man googler Santorini kommer det kun opp bilder fra Fira og Oia. Det er de to byene her i Santorini der man har den sykt fine utsikten, og ser solnedgangen absolutt alle snakker om. Søker man på feks Kamari her vi bor, ser det ikke veldig imponerende ut. Men bilder lyver, fordi Kamari er helt fantastisk fint, og her har man alt man trenger. Vi var veldig usikker på hvor vi skulle bo når vi var her. Først booket vi oss på et kjempe fint hotell i Fira, men ombestemte oss. Jeg er utrolig glad for at vi ombestemte oss, for Fira er en utrolig fin by å oppleve, og man MÅ oppleve den mens man er her. Men det eneste Fira har er utsikten og masse butikker. Når jeg reiser til syden er det ikke for å traske rundt i byen for å se på butikker. Jeg vil veldig gjerne ha strandlivet også, da det er veldig viktig for meg. Skal du på stranden når du bor i Fira må man enten busse eller ta taxi. Her i Kamari har vi stranden rett utenfor hotellet, og det er en kjempe lang og fin strand. Etter at vi valgte å ikke bo i Fira valgte vi et sted som het Perissa på grunn av den kjente stranden Black beach. Vi var så smart å bestille hotellet før vi hadde lest på omtalene, og av 100 omtaler var det ingen som hadde skrevet noe positivt om hotellet. Noe som selvfølgelig gjorde til at jeg absolutt ikke ville sove der. Når vi skulle bytte hotell fant vi ingen til grei pris i Perissa, så da fant vi et hotell som så ganske fint ut her i Kamari, og valgte å bestille det. Vi har vært i Fira, Oia, Perissa og Kamari, og det er så absolutt Kamari som får min sekser. Oia og Fira har bylivet for de som liker det, mens Perissa og Kamari har strandlivet. Selvom stranden i Perissa er mye finere enn her i Kamari så er selve plassen så mye finere. Her i Kamari er det utrolig fint, og det er endel butikker. Det er MASSE gode resturanter med god mat. De har absolutt alt man trenger her. Vil man ut av byen så er det ingen problem å få leid seg bil eller scooter, for det er utrolig mange bilutleie her. Det tar heller ikke lang tid å kjøre til stedene rundt. Tar ca 10 min til black beach, 20 min til Fira og 40 til Oia. Så mulighetene er store. Så til alle dere som liker strandlivet bedre enn bylivet er Kamari perfekt. Da vil jeg også anbefale hotellet vi ligger på, for det er helt supert. Det er kjempe fint, virker som det er helt nyopppusset. Personalet er kjempe hyggelige og hjelpsomme, og maten og rengjøringen her er kjempe bra. I tilegg ligger det rett ved stranden, så det er bare å gå ut av hotellet så står man på stranden.

Hei alle sammen ♥

Siden gårsdagens planer gikk i vasken på grunn av dårlig tid fikk vi gjennomført dem idag. Idag leide vi oss scooter, som heldigvis gikk MYE fortere enn firhjulingen vi leide igår. Den gikk så sakte at vi ble kjørt forbi av alt og alle, og kom oss så vidt opp i oppoverbakkene. Så idag gikk turen først til black beach igjen, da vi begge syntes den stranda er mye bedre enn den stranda vi har her i Kamari. Stranda på Kamari er veldig fin, det er bare utrolig mye steiner her, noe som er litt kjipt. Deretter kom vi oss inn til byen Fira, og alt jeg kan si er herregud for en flott by. Jeg har faktisk aldri sett noe så vakkert før i hele mitt liv. Byen er så spesiell, og den har verdens fineste utsikt. Etter at vi hadde vært i Fira dro vi videre tl Oia for å se solnedgangen. Vi fikk oss bord på en utrolig flott resturant, der man hadde usikt rett mot solnedgangen. Vi hadde fått beskjed at sola kom til å gå ned klokken halv 8, men solen var ikke nede før halv 9. Når vi skulle gå derfra var det seriøst STAPPFULT med mennesker, og vi sto i kø kjempe lenge. Derfor fikk vi det skikkelig travelt når vi skulle levere scooteren tilbake til klokken 10, helt på andre siden av øya. Men vi rakk det heldigvis. Nå er jeg kjempe sliten etter en lang dag i solen, så nå skal jeg faktisk legge meg, og forhåpentligvis få litt søvn. Jeg er utrolig dårlig til å sove i syden, og derfor blir jeg faktisk mer sliten av å være her enn å få hvilt ut som de fleste gjør. 


Dette er bare en liten del av alle de som hadde møtt opp for å se solnedgangen

Her var en liten del av køen vi måtte igjennom for å komme oss til parkeringen.


The black beach er en utrolig lang strand, og det er sikkert 100 forskjellige plasser å velge mellom. Idag prøvde vi et nytt sted, og der var det utrolig fint. Vi fikk også med en madrass? som vi kunne ligge på. Sykt digg

Hei alle sammen 

Dagene her i Santorini går så utrolig fort, skulle virkelig ønske de gikk mye saktere. Vi har det så utrolig fint her, og jeg har så utrolig lyst å være her resten av sommeren. Det er så utrolig idyllisk her, og det er faktisk utrolig masse å gjøre på denne lille øya. Idag leide vi oss firhjuling for å kjøre litt rundt å se. Først hadde vi planer om å dra å prøve en ny strand, The black beach deretter dra en tur til Fira for å se i butikker for å så dra til Oia å se solnedgangen. Det eneste vi rakk var å dra på stranden, haha. Vi kjørte oss skikkelig vill, og det tok sin tid før vi kom oss dit vi egenltig skulle. Vi måtte sikkert spørre 10 stykker før vi endelig klarte å finne fram. Vi startet også med å kjøre en skikkelig omvei, da vi trodde vi kunne kjøre over det ene fjellet som var her, for da hadde turen kanskje tatt 10 minutter, men det kunne vi jo selvfølgelig ikke. Men vi fikk oss en skikkelig fin tur oppå fjellet. Vi hadde den utsikten utover Santorini. Så jeg er glad vi tok den omveien da vi fikk oss en skikkelig opplevelse. Imorgen skal vi leie oss scooter å kjøre inn til byen, så da får vi forhåpentligvis med oss solnedgangen. 

Begynte å skrive dette innlegget i 6 tiden. Klarte ENDELIG å laste opp bildene. 

 

 

Hei alle sammen ♥

Jeg tror vi var veldig slitne etter gårsdagens litt slitsomme natt. Idag skulle vi stå opp 8, gå cardio, spise frokost, leie oss bil å kjøre rundt på øya. Istedenfor våknet vi klokken 11, rakk ikke frokost eller noe av det vi skulle. Hehee ups. Så vi måtte utsette dagens planer til imorgen. Derfor dro vi heller rett på stranda, før vi dro å spiste lunsj på en resturant som lå rett ved der vi solte oss. Det er sikkert 100 resturanter bortover stranden, så det er utrolig mye å velge i. Grekerne her er også veldig frampå, noe som gjør at samvittigheten min slår til, og jeg føler at jeg må spise på resturanten demmes. Jeg turte ikke å si nei til en istad, og måtte derfor snike oss bortover stranden sånn at han ikke skulle se oss. Haha, det er hyggelig å være med meg på tur som dere ser.

Kjøpte meg denne bikien her på Kamari. Trodde ikke de skulle ha noe shopping her, men det er faktisk endel. De har mange “ordentlige” butikker også. Koster bare 19 euro, så det var ikke så dyrt.