Noen ganger ønsker jeg at man bare kunne spole over dager, spole over de dagene man føler selv man ikke klarer å møte. Idag har en jeg en av disse dagene. 3 juli er en helt grusom dato for meg, og jeg hater den datoen over alt på jord. Det er en dato som vekker vonde følelser i meg, en dato som får meg til å huske hvor urettferdig livet kan være noen ganger. 3 juli 2009, for 6 år siden mistet jeg en jeg egentlig skulle hatt i mange år til. Jeg mistet en av de viktigste personene jeg har, en som skulle passe på meg i mange år til, en som skulle beskytte meg fra slemme gutter, en som skulle stille opp uansett. Jeg mistet min pappa. 

Siden jeg fikk den grusomme beskjeden for hele 6 år siden, har jeg fått høre ” ting blir bedre med tiden” og at “livet går videre”. Ja, ting har blitt bedre med tiden, og ja livet mitt har gått videre. Livet mitt forsatte å gå videre den dagen pappa døde, selv om det ikke føltes sånn der å da. Livet går videre om man vil eller ikke. Livet stopper ikke opp uansett hvor vondt man har det. Men selv om livet mitt har gått videre, så vil det aldri bli det samme igjen. Jeg har lært meg å leve uten en av de viktigste i livet mitt, men savnet vil alltid være der. Savnet etter pappa er tyngre enn noen kan tenke seg, og det er kun de som har vært i samme situasjon som noen gang vil forstå. Jeg husker jeg møtte ei som sa at pappaen hennes hadde dødd for 6 år siden, og det som slo meg var ” herregud det var lenge siden”. Jeg kommer til å ha det bra når det har gått 6 lange år. Men er virkelig 6 år så lenge? Nei, det er faktisk ikke det. Jeg skulle egentlig ha vært på jobb idag, men jeg skjønte til slutt at jeg måtte slutte å kjempe mot meg selv, jeg måtte skjønne at denne dagen ble for tung for å stå hele dagen på jobb. Jeg var helt sikker på at jeg skulle klare det denne gangen, for det har faktisk gått hele 6 år. Jeg føler at jeg ikke har rettigheter til å sørge over det mer, og jeg kan vel skjønne hvorfor mange mener at det ikke var en god nok grunn til å ikke komme meg på jobb. Jeg vet selv at jeg ikke kan ta meg fri resten av livet på grunn av denne spesielle datoen, men denne gangen ble det for tungt. Jeg har klart det andre ganger, men idag var rett og slett ikke dagen for å dra. Jeg måtte ta halen mellom bena, og gå å forklare sjefen min hvordan jeg hadde det. Den verste følelsen i verden, er når jeg føler at jeg ikke får til noe jeg har bestemt meg for. Jeg har lenge tenkt på denne dagen, og jeg har lenge visst om denne vakten, men jeg klarte det bare ikke. Tapet av pappa er tungt, og det har faktisk blitt tyngre med årene. Jeg tror at hjernen og kroppen min har begynt å skjønne at han faktisk aldri kommer igjen. De siste 6 årene har jeg nektet å tro at han har vært død. Jeg har ikke klart tanken på det, for det er en grusom tanke. Døden er et grusomt ord, jeg hater alt som har med døden å gjøre. Jeg hater det for døden tar liv, og når vi mister et liv så er det borte. Det er faktisk borte for alltid

Jeg skal faktisk savne denne fantastiske mannen for alltid. Jeg skal aldri få se han igjen, jeg skal aldri mer få kjenne på klemmene hans, jeg skal aldri mer få høre stemmen hans, jeg skal aldri få være med han igjen. Det er tungt å skrive de setningene her, for det får meg til å skjønne at han kommer faktisk aldri tilbake. Pappa er død, og det er ingenting jeg kan gjøre med det. Jeg har så lenge håpet at han bare har vært på ferie, at han rett og slett trengte en ferie fra livet, og måtte reise bort. Det er så vondt å gi slipp på dette, for det er en av mine største drømmer. Uansett hvor urealistisk det måtte være. Jeg har skjønt at jeg får ikke noe godt av å ikke møte sannheten. Det er bare det at sannheten er så tung, den er så utrolig vanskelig å måtte ta innpå seg. Jeg skulle gjort alt i hele verden for å hatt pappaen min her, jeg hadde ofret alt. Jeg skulle ønske jeg kunne gi deg en ny sjanse, en ny sjanse til å leve. Jeg skulle ønske jeg kunne gi deg en sjanse til å ta del i livene til barna dine, og dine fremtidige barnebarn. Jeg savner deg så utrolig mye, og savnet har bare blitt sterkere med årene. For hvert år som går, er det et år unna sist jeg så deg. Det er så sykt å tenke på at det er 6 år siden jeg så deg for siste gang, 6 lange år siden jeg fikk min siste klem fra deg. Jeg vet at livet må gå videre, livet må gå videre uten deg. Det er utrolig tungt, og jeg har ikke lyst å innse det. Jeg vil ta deg med på reisen, jeg har så utrolig lyst at du skal få ta del i livet til alle oss rundt deg. Men sånn ble det dessverre ikke, og det er ikke noe jeg kan gjøre med det. Jeg vil bare at du skal vite, at du ER verdens beste pappa. Jeg elsker deg av hele mitt hjertet, og savner deg utrolig mye.