Rett etter pappa døde skrev en venninne til meg “jeg vet hvordan du har det, for jeg mistet hunden min for noen dager siden“. Jeg husker enda at jeg tenkte “fuck you“, for hvordan kunne hun sammenligne det å miste en far med en hund? Samme dagen ringte bestevenninnen min. Hun hadde fått høre fra fetteren min at pappa var død, men hun trodde det var en dårlig spøk. “Det er ikke sant at pappaen din er død?”, “jo det er han“. Det var noen sekunder med stillhet før hun sa at hun måtte løpe og la på. Jeg husker enda hvor sint, skuffet og lei meg jeg var og hvor alene jeg følte meg i sorgen. Er dette liksom vennene mine?
Noen erfaringer og år senere klarte jeg faktisk å forstå hvorfor de oppførte seg slik som de gjorde. Har du aldri mistet en foreldre før så kan du faktisk ikke forstå hvordan det føles. Du kan selvfølgelig tenke deg til det, men det vil aldri være slik som du så for deg. Nå som jeg selv har fått en hund som jeg bryr meg uendelig mye om, så kan jeg forstå at hun følte at sorgen over hunden sin var den samme sorgen som jeg kjente på. Det kan selvfølgelig ikke sammenlignes å miste Celine og pappa, men så tenker jeg at sorg er sorg om det gir mening?
Selv om jeg vet hvordan det er å miste en av foreldrene sine, så vet jeg aldri hva jeg skal si til noen som går gjennom akkurat det samme som jeg gjorde. Så hvordan kunne jeg forvente at en 14-år gammel jente skulle vite hva hun skulle si til meg, når snart 24 år gamle Sofie fortsatt ikke vet hva hun skal si? Er det noe jeg har lært de siste årene som jeg selv synes har vært veldig viktig, så er det å forstå andre. Forstå hvorfor de gjør som de gjør og sier det tingene de sier.
Det at du har hatt det vondt er ikke en unnskyldning for at du oppfører deg sånn som du gjør, men det kan være en forklaring. Jeg tror kanskje vi alle har opplevd å dømme et menneske helt frem til vi lærer oss å kjenne, så føler vi plutselig en forståelse istedenfor sinne eller irritasjon. Jeg tror vi alle (inkludert meg selv) må bli flinkere til å se mennesket bak handlingene før vi dømmer eller peker finger. Det er helt ok å være uenig, men kan man være uenig men likevel forstå?
Jeg har virkelig fått erfare den siste tiden at forståelse har vært viktig for meg. Jeg føler jeg ser både mennesker og verden på en litt annen måte, og jeg har også klart å gi slipp på mye av sinnet jeg har hatt inni meg. Det å forstå andre og ikke bare se meg selv og min situasjon er kanskje noe av det viktigste jeg har lært meg.