Akkurat dette med porno er et gjentagende spørsmål i kommentarfeltet mitt, “hva hadde jeg gjort om Morten så på porno?” For noen år siden ble jeg kjempe såra og lei meg når dette med porno ble tatt opp. Var ikke jeg bra nok? Hvorfor tenner han på andre jenter? Heldigvis tok jeg en realitysjekk med meg selv, og forsto at dette ikke var noe jeg kunne reagere på. Jeg har lest masse teite forum i ettertid, der h*n har klikket for at kjæresten ser på porno. Noen kaller det for utroskap, og andre går så langt å sier at de ville gjort det slutt. 

Hvordan noen kan se på dette som utroskap forstår jeg ikke. Kjønnsorganet hans er ikke i kontakt med noen andre sitt, det er ikke en kjemi og heller ikke et kyss. Det er porno, som utrolig mange gutter og jenter ser på. Det eneste jeg synes er viktig når det kommer til porno er å vite at dette ikke er virkeligheten. Det er sikkert noen som har sex på denne måten, men det er langt fra normalen. Jeg har hørt om alt for mange som skulle lære seg triks fra pornofilmer, det kan jeg love deg at du ikke vil. 

Om Morten ser på porno eller ikke, vet jeg ikke. Jeg kommer heller ikke til å spørre han, for det har jeg null interesse for. Litt privatliv skal gutten få lov til å ha, uten at jeg skal måtte blande meg inn i absolutt alt. Ser han på porno er det helt greit for min del, og det er ikke noe jeg kommer til å ta meg nær av. Det er viktig å huske at h*n er sammen med deg av en grunn. Han kommer til å finne seg en ny kjæreste kun for at han ser på porno. Noen har bare behov for litt ekstra når de skal gjøre sitt, og spør du meg må det være lov. Jeg synes man skaper unødvendig krangling og drama om man velger å skape problemer ut av at partneren ser på porno. H*n vil mest sannsynlig se på porno uansett, bare at nå er det bak din rygg. Det er selvfølgelig min mening, og du må for all del mene hva du vil. Om du synes det er ubehagelig ville jeg snakket med kjæresten din om det, så skal dere se at det meste vil løse seg. 

Jeg vil veldig gjerne vite hva DU synes om at kjæresten ser på porno. Feel free for åpen diskusjon i kommentarfeltet mitt, dette er bare moro 😀

Nå har Morten og jeg akkurat kommet hjem fra et veldig god middag på Delicatessen. “Akkurat” er kanskje ikke helt sant, men jeg regner med at dere forstår. Vi har bestemt oss for å begynne å teste litt nye restauranter, og denne anbefales virkelig. Morten fortalte meg at han ikke likte tapas, og hadde nesten ikke lyst å være med. Hvordan kan man egentlig si at man ikke liker tapas? Det er så utrolig mye å velge i, ALLE liker tapas, haha. Jeg tror han bare var vrang, for han synes maten der var veldig god, hehe 😉 Jeg får daglig spørsmål om hva jeg savner med mitt gamle liv, og om jeg kunne tenkt meg å gå tilbake til å være den jeg var før PH. Jeg tenkte derfor at jeg skulle lage en liten liste til dere om hva jeg savner, soo enjoy. 

♥ Jeg savner å ha en 8 timers jobb. Det å kunne komme hjem fra jobb og ha fri, og ikke måtte tenke på jobben før dagen etterpå. Det å kunne slenge seg på sofaen, se masse serier og gjøre akkurat det man vil. Misforstå meg rett, for jeg har veldig mye frihet nå også. Forskjellen nå er bare at jeg er på jobb 24/7, 364 dager i året. De gangene jeg ligger på sofaen for å slappe av har jeg alltid bloggen foran meg, for det er alltid noe jeg må gjøre. Enten må man skrive innlegg, svare på mail, booke avtaler, redigere bilder og videoer. Jeg kunne likevel aldri byttet ut bloggen med noe som helst, men noen ganger savner jeg å være på en “normal” jobb. Jeg savner det sosiale, og jeg savner den følelsen av å hjelpe andre. 

♥ Jeg savner å kunne snakke om hva jeg vil når jeg sitter på restauranter eller steder der masse mennesker befinner seg. Jeg må alltid tenke over hva jeg sier når jeg er i det offentlige rom, for plutselig er det en eller annen som vet hvem jeg er. Jeg har brent meg på dette før, og det er kanskje derfor jeg er ekstra forsiktig. Jeg vet ikke om dere husker da Instagram-passordet mitt ble overhørt? Heldigvis fant jeg ut hvem det var, og jeg fikk en unnskyldning på mail. Det er utrolig ekkelt å tenke på at noen faktisk var innom min Instagram, og mest sannsynlig leste private samtaler. De kunne faktisk ha slettet Instagramen min også, hva hadde jeg gjort da?

♥ Jeg savner det å kunne gjøre feil. Det er merkelig det der, hvor stor forskjellen på et vanlig menneske i gata og en offentlig person er. Jeg vet at alle mennesker gjør feil, på lik linje med meg. Jeg har gjort masse feil, og kommer mest sannsynlig til å fortsette å gjøre feil. Det er menneskelig å ikke være perfekt, men denne rettigheten fraskriver du deg tydeligvis om du er en offentlig person. Jeg blir seriøst pirket på ALT jeg gjør, det er utrolig irriterende, haha. 

♥ Jeg savner å kunne våkne opp med normal fylleangst. Nå som folk vet hvem jeg er, er det ikke spesielt kult å gå på en skikkelig fyllesmell. Om jeg blir skikkelig drita er jeg utrolig usjarmerende, dramaqueen og noen ganger veldig nærtagen. Jeg hater meg selv de gangene jeg drikker alt for mye, og det at folk plutselig da skal se slike sider av meg er skremmende. Det som kanskje irriterer meg mest når det kommer til alkohol og fest er at mennesker har lov til å være frekk mot meg, men om jeg står opp for meg selv så får jeg alltid høre hvor dritt jeg oppfører meg dagen etter. Lolz

♥ Jeg savner at ikke alle forventer noe av meg hele tiden. Som jeg skrev litt om i går så føler jeg at noen av vennene mine har lagt veldig mye ansvar og forventninger på meg etter at jeg dro på PH. Jeg tror nok noen setter litt høyere krav til meg enn hva de vanligvis ville gjort.  Avlyste jeg en avtale før var det ingen som brydde seg, men nå er det plutselig verdens undergang. Det forventes liksom at jeg skal gi så mye, for at mitt liv har endret seg. Jeg synes det er veldig synd, for det var absolutt ikke sånn jeg hadde trodd eller håpet ting skulle bli. 

♥ Jeg savner privatlivet mitt. Det er veldig uvant at plutselig alle skal vite alt som skjer i livet mitt, og det er på både godt og vondt. Jeg opplever ofte at lesere blir sur for at jeg ikke gir dere svar på alt dere lurer på, men det er for at jeg prøver å bevare noe av privatlivet mitt. Hadde det ikke vært for det syke presset rundt forholdet til Morten og meg hadde jeg ALDRI gått ut med det så tidlig. Jeg følte meg ikke klar i det hele tatt for å dele at vi var mer enn bare venner, men jeg ble så stresset av at alle ble så sur på meg. Jeg har heldigvis blitt litt tøffere nå, men det har absolutt ikke bare vært enkelt. 

♥  Jeg savner å ikke være redd for å google navnet mitt. Jeg har seriøst tatt avstand fra alle plattformer der man kan være anonym og slenge dritt. Som dere vet er jeg ikke Jodel sin største fan, og det er en app jeg aldri kommer til å bruke. Sist jeg sjekket den ble jeg kvalm over alt som sto der inne, og jeg er så ekstremt i mot slike plattformer. Alle vi som blir hengt ut der må også husker at det bare er en gjeng med spesielle mennesker som dessverre ikke har det så bra med seg selv. Det må også være kjedelig å bruke fritiden sin på å snakke om andres liv :-((( I feel sorry for u. Skulle gjerne likt å møtt dere, for å sett hvilke type mennesker det faktisk er som gjemmer seg bak telefonen sin. 

I dag skal jeg egentlig reise til Trondheim, men jeg klarer ikke å bestemme meg. En del av meg vil sette meg på flyet og en annen del vil være igjen. Jeg har lært fra tidligere at det ikke hjelper å rømme fra problemene, det hjelper bare akkurat der og da. Det er mange som har trodd at Morten har vært problemet, og at vi er i en dårlig periode. Det er forståelig at dere tror det, for Morten spurte meg faktisk om jeg ikke ønsket å være sammen med han mer. Hadde jeg tenkt å slå opp? 

Han hadde merket i flere dager at et eller annet var galt. Han hadde helt rett, for noe er galt. Det er selvfølgelig ikke Morten det er noe galt med, selv om det kanskje føltes annerledes for han. Jeg gikk fra å gråte til å begynne å le i det han spurte meg, for jeg fikk sjokk over at han i det hele tatt følte det sånn. Det var akkurat denne samtalen som fikk meg til å bli usikker på om jeg skulle reise eller ikke. Er det ikke på tide at jeg åpner meg opp for kjæresten min? Skal jeg fortsette å stenge han ute sånn at han tror det er noe galt med forholdet vårt? 

Jeg er inni en dårlig periode i livet mitt, og dårlige perioder vil jeg alltid ha. Jeg har min fortid, og når andre faktorer spiller inn kan det bli veldig tøft. Livet mitt er en jævla berg og dalbane, noe det har vært de siste 8 årene. Det har heldigvis blitt bedre, og forrige gang jeg hadde en dårlig periode var jeg i Mexico. Ingen kjente meg igjen, og jeg kjente ikke meg selv igjen heller. Det er akkurat sånn det er nå. Min egen kjæreste kjenner meg ikke igjen på grunn av sider han aldri har fått lov å seDet er kanskje derfor jeg ikke burde sette meg på flyet i kveld. Likevel er det et eller annet som får meg til å ville dra. Jeg vil vekk.

Skal jeg dele et liv sammen med Morten må han også få lov til å se mine negative sider. Det er bare så forbanna vanskelig å vise at man ikke har det bra, og jeg er livredd for å ikke være bra nok. Det er ofte jeg tenker ” hvem vil være sammen med en psyko bitch?” Her om dagen kom jeg gråtende hjem fra trening. Slang fra meg alt jeg hadde i hendene, stengte døren og la meg i sengen for å hylgråte. Morten skjønte selvfølgelig ingenting, for jeg hadde skjult i flere dager at jeg ikke har det bra. Jeg fikk til slutt nok og klarte ikke å kjempe mot følelsene mine mer. Jeg ville bare ikke, for jeg føler meg alltid så dum. Hvem vil egentlig elske noen som sliter så mye?

Tankene tar noen gang overhånd, og jeg vet at Morten elsker meg like mye. Det er ikke lenge siden vi svarte på et spørsmål om hvordan det er å være sammen med en som har vært gjennom noe traumatisk, og Morten ga et veldig fint svar. Det er bare vanskelig å minne seg selv på at man er bra nok når det stormer som verst. Det kan nok være skremmende å se fra utsiden, men jeg vet han alltid vil være der. Jeg ble tatt godt vare på i går av både Morten og Martine. For å ikke snakke om alle meldingene jeg fikk. Jeg har virkelig verdens beste venner, og ikke minst lesere. Tusen takk <3

Jeg har fått masse meldinger om at dere har sett Morten på tinder. Morten lastet ned tinder igjen på grunn av at jeg skulle se en samtale mellom oss der. Det tok ikke mer enn to minutter før bestevenninnen min sendte meg screenshot av Morten sin tinderprofil, haha. Lykke til Morten om du noen gang planlegger å være utro. Hehe neida, alt er bra mellom oss <3 no worries

♥ Jeg savner Celine. Hun dro til Trondheim for bare 2 dager siden, likevel savner jeg hun allerede. Vi sees heldigvis igjen nå, det gleder jeg meg til <3

♥ Jeg savner å reise, takk gud for at det bare er 3 uker igjen. Plutselig ble turen til Bali mye mer spennende, jeg gleder meg så til å fortelle dere. 

♥ Jeg savner mamma. Selv om mamma er det menneske som kan irritere meg mest i denne verden, så er jeg utrolig avhengig av henne

♥ Jeg savner en helt spesiell person. Herregud som jeg skulle ønske at du var her.. 

♥ Jeg savner Trondheim. Selv om jeg var utrolig lei den tiden jeg bodde der, så lengter jeg virkelig tilbake. Jeg kunne nok ikke tenkt meg å flytte dit, men jeg elsker å være der. Jeg har jo tross alt store deler av livet mitt der. 

♥ Jeg savner godteri. Wuhuuu, hele 24 timer uten!!

♥ Jeg savner å være glad. Heldigvis går det alltid oppover når man møter bunnen, så jeg vet selv at alt vil ordne seg <3 Det er bare så merkelig å plutselig være en så “dyster” person. Jeg er som regel alltid godt humør, og har ekstremt mye energi. 

♥ Jeg savner fred. Selv om det aldri har eksistert, så savner jeg den tiden det føltes ut som fred. Denne utviklingen skremmer meg. 

♥ Jeg savner Mexico, TRO DET ELLER EI. Dette kommer fra ei som hatet alt som hadde med PH å gjøre. Jeg var nok bare sliten og lei, noe som kanskje ikke er så rart. Nå når jeg ser tilbake har jeg utrolig mange fine minner <3 

♥ Jeg savner Tromsø og Bodø. Jeg kunne vel egentlig skrevet “Nord-Norge” hehe. Det er alltid så koselig å komme hjem til Morten, han har så utrolig flotte foreldre. Jeg savner også familie og venner i Tromsø, det er nesten et år siden jeg så de sist. 

Hva savner du ? 


FACEBOOK HER OG HER / INSTAGRAM SOFIEENILSEN / SNAPCHAT SOFIEEEC 

Hadde du mange følgere på Instagram før du var med på PH? 
Jeg hadde litt over 3000, husker ikke nøyaktig hvor mange 🙂

Hvilket liv likte du best? Før eller etter PH?
Godt spørsmål. Jeg vil nok si at jeg liker det livet jeg har nå best. Akkurat dette med bloggen og det å ha de mulighetene jeg har nå er noe jeg har ønsket meg så lenge jeg kan huske. Likevel er det et par ting med mitt gamle liv som jeg savner. Jeg tenkte å skrive et innlegg om dette, om det er noe dere synes er interessant? 

Snakket du noen gang med Breivik?
Jeg vet ikke om du mener om jeg vitnet mot han eller utvekslet ord under skytingen? Svaret er uansett nei, jeg snakket aldri med han, og glad er jeg for det 🙂 

Hvilken jobb hadde du før bloggen?
Jeg jobbet i noe som heter alarmtjeneste i Trondheim. Det er på en måte hjemmetjeneste, bare at det er på natten. Det er faktisk den beste jobben jeg har hatt, utenom bloggen. Jeg savner den ofte, og ikke minst folkene. Hadde jeg skulle gått tilbake til en “normal” jobb hadde det helt klart vært denne jobben. Så utrolig givende og ikke minst hyggelig jobb. 

Har du gått på idrett?
Jeg gikk på fotball i mange år, og jeg var faktisk veldig flink! Så har jeg også drevet med ridning 🙂 

Hva har du merket har forandret seg mest etter PH?
Jeg føler ikke at så mye har forandret seg fra før jeg reiste til Mexico og etter. Forskjellen er at jeg har fått meg en kjæreste og masse nye venner. Så har jeg selvfølgelig en veldig opptatt hverdag også! Utenom det vil jeg si at alt er som før. 

Hvilket språk tok du på ungdomsskolen?
Jeg prøvde meg på spansk, men synes det var utrolig kjedelig. Jeg hoppet derfor over til engelsk, veeldig spennende. 

Var du kjent på en eller annen måte før PH?
Jeg var ikke kjent, men noen visste hvem jeg var på grunn av Utøya. Det ble også litt fokus rundt meg da jeg begynte med bikini fitness, men kjent var jeg absolutt ikke. 

Hvilken linje gikk du på VGS?
Jeg gikk helse og sosialfag, også allmenn påbygg.

Blogget du før?
Jeg har blogget siden jeg var 16. Min første blogg slettet jeg, herregud som jeg angrer 🙁

Hadde du gode karakterer på ungdomsskolen? 
Både ja og nei. Jeg vil kanskje si at jeg hadde helt normale karakter, om jeg kan kalle det for det? Jeg fikk alt fra 2-5

Hvor gammel var du første gang du var full?
Jeg var bare 15 år første gang jeg ble full. Jeg klarte faktisk å falle i masse glasskår, og en av guttene på festet måtte presse ut glassbitene fra albuen min. Jeg har enda arr, haha. 

Hva drømte du om å bli før du ble med på PH?
Blogger eller makeup artist. Før hadde jeg en stor drøm om å bli politi, men det var ikke noe jeg ønsket etter 22.juli. Jeg vet at det hadde blitt alt for tøft for meg å skulle jobbe med noe sånt, med den fortiden jeg har.. 

Hva tjente du før PH?
Spørs hvor mye jeg jobbet. Jeg har alltid elsket å reise som dere kanskje vet, og tok meg derfor mye fri. Alt fra 15-28.000kr i måneden. 

Hadde du kjæreste før PH?
Ja, vi gjorde det slutt sommeren 2016. 

Har du møtt Morten før PH?
Nei, han var helt ukjent for meg.  

Har jeg fortsatt kontakt med vennene jeg hadde før PH?
Ja, det har jeg. Jeg har likevel merket holdninger hos enkelte som at “vi har ikke kontakt, for du har ikke tid til meg etter PH”. Det er dessverre alt for lett å skylde på PH, noe som irriterer meg utrolig mye. Det forventes bare at jeg er den som skal ta kontakt, og da blir jeg sett på som en dårlig venn som ikke har vært der på grunn av at jeg ikke har tatt kontakt. Vanskelig å forklare, men et vennskap må gå begge veier, og ikke bare den ene. Jeg har uansett kontakt med de fleste, og de som står meg aller nærmest sier at de ikke har merket noe forskjell på meg. Det er godt å høre 🙂 Mine gamle venner betyr like mye som mine nye <3

Har du noen gang hatt selvmordstanker? 
Ja, det har jeg hatt. Jeg tenkte også å skrive et innlegg om dette, om det er noe dere vil vite mer om?

Var du forelsket før PH?
Jeg var forelsket før jeg reiste ned til Mexico, men livet og kjærligheten kan være veldig komplisert noen ganger. Ting endret seg jo også veldig under oppholdet på Paradise. 

Når jeg skriver dette innlegget føler jeg meg svak. Jeg har nettopp gjort det jeg bestemte meg for å ikke gjøre, og det er å stikke av fra problemene mine. I dag når jeg våknet følte jeg at jeg måtte reise til Trondheim og det måtte skje NÅ, jeg klarer rett og slett ikke å vente helt til lørdag når jeg egentlig skal reise. Så det jeg gjør nå er å pakke kofferten og ta med meg problemene mine til en annen by. Det vil føles bedre der, tror jeg. 

Jeg var veldig usikker på om jeg skulle dele dette innlegget med dere, for jeg er livredd for å ha en negativ blogg. Likevel synes jeg det er viktig å vise dere begge sider også, og ikke bare det perfekte liv mange av dere tror jeg lever. Jeg vet ikke hvorfor jeg tror og håper at livet i Trondheim skal bli så mye bedre, det bare føles sånn. Det er et eller annet med Oslo som får meg til å ikke ville være her, kanskje for mange minner? 

Flybilletten er uansett bestilt til i morgen, og der har jeg faktisk jobb som venter på meg. Jeg tror jeg har godt av litt jobb nå, og kanskje få tankene over på noe helt annet. Denne jobben kunne egentlig ha ventet et par dager, men jeg valgte å ta den nå. Jeg tror jeg trenger det. 

Her om dagen fant jeg faktisk noe jeg fikk helt sjokk av å se. Er det noe jeg husker fra barndommen min så var det at jeg alltid fikk høre at jeg hadde arvet pappas kroppsbygning. Lange ben og en rumpe som går i ett med ryggen. Dette var aldri noe jeg tok meg nær av som barn, og heller ikke noe som påvirket meg i ungdomsårene. Som dere kanskje vet så var det puppene jeg slet med, men på den tiden så var det store puppene som var i fokus. Fokus på store pupper har vært så lenge jeg kan huske, men ikke rumpe. 

Jeg skulle lage et innlegg med gamle bilder til dere, og det var da jeg kom over bilder av rumpa mi. Jeg har alltid følt at jeg har hatt liten rumpe, men jeg hadde faktisk glemt hvor ikke-eksisterende rumpe jeg hadde. Det er ikke vits å begynne med at jeg skaper press og er slem for at jeg sier at jeg hadde liten rumpe. Det er som å kjefte på meg for å kalle en banan for en banan. Jeg lo litt når jeg så på bilde av rumpa mi, for den var nesten litt søt. Det er også da jeg innså hvor mye trening faktisk hjelper, for både kropp og sjel. Treningen hjalp meg mye mer enn hva lommeboken gjorde i det jeg valgte å ta silikon. Etter jeg fikk pupper fant jeg noe nytt å klage på, mens treningen bare har gitt meg noe positivt. 

Som dere ser så er det helt klart en forskjell, og jeg synes selv jeg har vært flink. Fokuset har aldri vært å få en stor rumpe, men heller en sunn kropp. Jeg lurer virkelig på hvordan 14 år gamle Sofie hadde taklet å ha denne rumpa i dagens samfunn. Jeg synes det er syk utvikling fra da jeg var ungdom, som ikke er mange år siden. Ingen av de rundt meg var opptatte av perfekte bryn, highlighter og moteklær. Dette var den tiden vi gikk i akkurat det vi ville, sminket oss som vi selv ønsket og bryn var bare bryn. Det eksisterte heller ikke noe press på den å ha den perfekte rumpe. Nå eksisterer det, og jeg skal være så ærlig å si at jeg på 22 år kjenner på dette presset. Det har vært mye jeg har vært usikker på å legge ut på grunn av kommentarer jeg kanskje kommer til å få, og mange ganger har de kommet også. Jeg har ofte fått høre at jeg har liten rumpe. Jeg har heldigvis lært meg å håndtere kommentarer om utseendet mitt, og det påvirker meg derfor ikke. 

Det som påvirker meg derimot er hvordan det er å være ung i dagens samfunn. Jeg tenker faktisk ofte på det, og jeg får ofte kommentarer fra dere lesere om hvor vanskelig det kan være. Det er utrolig vondt for meg å lese, for jeg forstår virkelig at det kan være tøft. Mitt beste tips til deg er å være deg selv. Er det ikke litt kjedelig å være lik alle rundt deg? Du er unik, husk det. Gå i de klærne du selv ønsker, smink deg på din måte og ikke glemt å nyt livet. Jeg beundrer virkelig alle dere unge som må møte dette presset hver dag. Fyfaen, det kommer virkelig til å bli sterke mennesker ut av dere. 

Hilsen Sofie 14 år, som ga faen at rumpa hennes ikke så ut som Kim K sin. 

Fra å være en veldig åpen person som deler veldig mye på denne bloggen, så er det fortsatt mye jeg velger å holde for meg selv. Det har ofte skjedd at de gangene jeg har valgt å være åpen med dere så har jeg fått tilbakemeldinger om at jeg er så negativ og at jeg kun sier det for å få oppmerksomhet. Dere kan tenke dere selv hvordan det ville vært å åpne seg til et annet menneske, også skal det være tilbakemeldingen du får. Du er allerede langt nede, og ikke minst sårbar. Det er som å sparke noen som allerede ligger nede.

Den siste tiden har jeg ikke hatt det særlig bra. Jeg føler for å bare stikke av, og ikke komme tilbake på en stund. I går holdt jeg på å bestille meg flybilletter til Trondheim, for jeg følte at jeg MÅTTE vekk, og det måtte skje NÅ. Jeg har en uvane med å stikke av når ting blir vanskelig, og dette tilfellet var ingen unntak. Jeg har heldigvis lært meg sånn halvveis at det ikke hjelper å rømme fra problemene, og jeg klarte å overtale meg selv til å ikke bestille billetter. Hvorfor skal jeg alltid rømme fra ting? På hvilken måte vil det hjelpe meg? 

Nå sitter jeg her i leiligheten min i Oslo, og egentlig bare føler meg helt lost. Jeg kom nettopp gråtende hjem fra trening, som man ikke kan kalle for en treningsøkt engang. Jeg følte meg som en taper som kom meg på trening for å så forlate 5 minutter senere. Hodet og kroppen klarte ikke å være med og alt jeg ville var å gråte. Det er akkurat det jeg skal gjøre resten av dagen, alene i sengen min. Døgnrytmen min har vært helt grusom de siste månedene, og det hjelper ikke akkurat på psyken. Jeg legger meg ikke før 03.00, og føler meg som en zombie når jeg til slutt klarer å presse meg opp av sengen klokken 11.00. Det føles ut som at jeg ikke eksisterer, jeg bare er her. Fyfaen som jeg elsker livet mitt, men noen ganger suger det også. Det er vanskelig å skulle være på topp uten å være på topp. Akkurat nå er livet veldig tøft, og jeg føler meg så alene.

Dette ble nok et veldig rotete innlegg for dere, og ingen av dere vil nok forstå hva som egentlig er problemet. Jeg skal være så ærlig med dere å si at jeg absolutt ikke har det bra, og det har sine årsaker. Kanskje jeg forteller senere, kanskje ikke. Akkurat nå er bare alt rotete, og det sliter meg ut. 

Vi møttes for 7 måneder siden på et hotell rett ved Gardermoen natten før vi skulle reise til Mexico. Ingen av oss hadde trodd at vi skulle være bestevenner og samboere bare noen måneder senere. Vi hadde ikke kjent hverandre lenge før vi flyttet sammen, så begge var vel forberedt på at hverandre kunne ha noen negative sider vi kanskje ikke hadde sett inne på hotellet. Tenk om Andrea er litt bitchy eller super kontrollerende? Hva om hun skal bestemme absolutt ALT hjemme? Jeg var så utrolig spent på å finne ut hvordan det var å bo med Andrea, så jeg tenkte nå at jeg skulle dele sannheten med dere.

Jeg merker nesten ikke at jeg bor sammen med Andrea, for hun sitter alltid inne på rommet. Vi er faktisk veldig forskjellig på dette punktet, for jeg sitter aldri på rommet. Jeg har ikke fått det så hjemmekoselig der enda, noe Andrea virkelig har fått. Med mindre vi spiser middag sammen eller ser på en film, så befinner jeg meg i stua og Andrea er på soverommet. 

Hun er veldig tålmodig når det kommer til Morten. Hva er det man alltid hører om i kollektiver? De man bor sammen med klager over at kjæresten alltid er der. Andrea har ALDRI klaget på at Morten er her hver eneste dag, og det synes jeg er utrolig fint av henne. Morten og jeg har måtte si til Andrea såå mange ganger at hun bare må si ifra om hun blir lei, og da har hun nesten blitt irritert for at vi tror at hun er lei av at han alltid er her. Som dere sikkert forstår så er Andrea den perfekte å bo sammen med om man har kjæreste.

Begge er veldig ryddige av seg, så det er alltid ryddig i leiligheten vår. Det som er veldig morsomt også, er at vi nesten alltid har hver sine oppgaver. Andrea vasker mye klær, mens jeg tar mye ut av oppvaskmaskinen. Jeg vasker stua og kjøkkenet, og Andrea tar badet. Dette er ikke noe vi har bestemt, det har bare blitt sånn. 

Jeg kan ikke snakke for Andrea, men jeg har aldri irritert meg over henne. Som sagt, så er vi veldig like og ingen av oss gjør derfor noe som irriterer den andre. Vi rydder alltid opp etter oss og vi er flinke på å respektere hverandre. DET LIKER JEG. Det har alltid vært krangling om rot i de andre kollektivene jeg har bodd i, noe jeg er utrolig glad for at jeg slipper i dette. Jeg er alt for ryddefreak til å kunne bo med noen som ikke er like ryddig som meg.

Vi går veldig godt overens med vennene til hverandre, og det er kanskje det jeg liker best. Det er jo nesten som å være i et forhold når man er samboere, og det er derfor viktig at vi liker menneskene vi omgås mye med. Sist Julie (som er min beste venninne) var på besøk, sov hun kun inne hos Andrea. De går kjempe godt overens, og Julie føler like mye at hun er på besøk hos Andrea som meg. 

Begge er bloggere, noe som gjør jobben vår så utrolig mye morsommere. Vi pleier ofte å sitte i stuen og se på film, mens vi hjelper hverandre med innlegg. Vi har også dager vi drar ut å tar bilder på. Det er utrolig hyggelig å bo sammen med noen som deler de samme interessene som deg, for da vil man gjerne gjøre de samme tingene. Det er mange av vennene mine jeg ikke kan be om hjelp til å ta bilder for eksempel, for de er helt udugelige til å ta bilder, hehe. Vi vet nøyaktig hvordan bilder hverandre vil ha, og da blir det alltid bra.

Selv om vi har flyttet sammen, er vi veldig flink til å bevare vennskapet. Jeg føler det er lett å bare være samboere når man først får seg en leilighet sammen, og at man glemmer å finne på ting. Man ser hverandre hjemme hver dag uansett, så hvorfor invitere samboeren med på middag? Andrea og jeg gjør fortsatt masse sammen, selv om vi ser hverandre hver eneste dag. Det liker jeg ♥