I går bladde jeg gjennom bildene mine, og det var da kom jeg over disse. Andrea og jeg tok disse bildene for bare noen uker siden, likevel føler jeg at jeg ser så annerledes ut. Det er utrolig hva litt hårfarge og vippeextensions kan gjøre med utseendet, er det ikke? Tenk hvor annerledes jeg kommer til å se ut med helt blondt hår, herreugd som jeg gleder meg. Jeg skal likevel gjøre dette langsomt, slik at håret mitt ikke ødelegges. Kanskje jeg ikke er blond før sommeren? Hvem vet. Når jeg ser disse bildene savner jeg Andrea, og kjenner at jeg gleder meg litt til å komme hjem. Det er ikke bare Andrea, men også Martine og Morten som venter på meg hjemme. Det skal bli SÅ godt.
Det er bare tre dager til jeg reiser, så de siste dagene skal virkelig nytes. Resten av kvelden skal jeg bare blogge, svare på mail og kommentarene deres. I morgen er det duket for senkveld, godteri og taco. På lørdag har vi tenkt til å ha en jentekveld der vi skal ut å spise middag for å senere dra ut på Søstrene Karlsen (eller Grene som Martine skrev) haha. Ha en fin kveld alle sammen <3
I går ble jeg sittende oppe lenge, bare for å distrahere tankene litt. Selv om jeg var veldig usikker på om jeg skulle dele dette innlegget, er jeg glad jeg gjorde det. Jeg følte meg plutselig så lykkelig og ikke minst lettet. Det hjalp virkelig å skrive ned akkurat det jeg følte. Det hjalp også å gråte, for selv om det var veldig vondt så var det samtidig så godt. Jeg gikk plutselig fra å hate livet, til å dra å shoppe julegaver sammen med Julie. Etter det dro jeg til en av mine nærmeste venninner for å fikse neglene mine. Dere som bor i Trondheim må virkelig booke time, hun er så flink. Du finner henne HER. (annonse)
På vei hjem fra Zelia brukte jeg 33 minutter, på en kjøretur som kanskje tar 10. Jeg kjørte alle mulige omveier for å høre på høy musikk og tenke. Jeg brukte 33 minutter på en tur som tar 10 minutter. Jeg har forresten fått meg et par favorittdeppesanger; Chris Brown – Superhuman, Lady Gaga – Million Reasons og Burhan G – Mest ondt. Jeg anbefaler virkelig å finne de på Spotify om du også har en skikkelig drittdag. Du kan finne deppelistene mine HER og HER (denne er veldig gammel, men så koselig)
I dag bestemte jeg meg for å sove lenge, rett og slett for å ta litt vare på meg selv. Nå er planen å spise en god frokost, dra på trening for å så dra til Orkanger senere i kveld. Jeg skal besøke min ekstrafamilie her i Trondheim, noe jeg gleder meg veldig til. De har tatt så godt vare på meg i alle år, så dette er virkelig hjem for meg. For dere som lurer så er Orkanger en halvtime unna Trondheim. Et sted jeg aldri kunne bodd, men det er likevel veldig hyggelig å være der.
Altså, er det bare jeg som får slike merker på rumpa av å ta sol? Jeg kjenner ingen andre som får det, og jeg forstår ikke hvorfor det skjer 🙁
Hva gjør man når man ikke klarer å uttrykke følelsene sine? Prøver å ringe mamma, men som vanlig så gikk det ikke. Det er så mye jeg vil si, men jeg klarer ikke. Det er som om ordene bare stopper opp, og uansett hvor hardt jeg prøver så får jeg ikke til å si hva det er. Det eneste som hjelper er å skrive, men skal jeg virkelig dele dette med dere? Hva skal jeg dele egentlig? For helt ærlig så vet jeg faktisk ikke hva problemet er. Alt jeg vet er at jeg er ulykkelig og forvirret.
“Du har vært rastløs helt siden Utøya, Sofie” Faen som jeg hater 22.juli. Faen som jeg hater å høre at Utøya er problemet, for det er et problem jeg aldri føler jeg klarer å gjøre noe med. Hva faen skal jeg si da? “Hei, jeg har angst, depresjoner, er redd for alt i verden og plages enda med blod og døde mennesker”? Jeg kunne godt å ha sagt det, men det er det som ligger bak jeg ikke klarer å snakke om. Hva gjør angsten med deg? Hva er du redd for? Hvorfor tror du at du er deprimert? Hva gjør deg deprimert? Hva skremmer deg? Det vrenger seg i hele kroppen bare ved å skrive disse ordene.
For vet du hva? Det er så jævlig mye som gir meg angst. Det er mye som gjør meg deprimert. Det er enda mer som gjør meg redd. Men akkurat hva det er, nei det kommer jeg nok aldri til å si. Hvordan skal jeg klare å åpne meg om det som er mest vondt? Jeg har prøvd så mange ganger, men det virker som om at dette er noe kroppen vil holde for seg selv. Jeg håper og tror at man en dag kan bli frisk av å bare bearbeide i stillheten. Jeg håper det.
Hvorfor er det sånn at alt dette blir så forsterket akkurat nå? Det har selvfølgelig noe med denne dumme mørketiden å gjøre. Jeg vet jeg ikke er alene, og jeg synes oppriktig synd på alle dere som sliter med det samme. Jeg var mye sykemeldt i disse månedene da jeg jobbet. Det er kanskje ikke lov å si, for gud forby de menneskene som sykemelder seg. Stakkars oss skattebetalere. Jeg er evig takknemlig for at dette er jobben min nå, for jeg vet hvor tøft det er å komme med sykemeldingen på jobb. For å ikke tenke på alle som snakker om deg dagen etterpå.
Dette var meg i det jeg begynte å skrive dette innlegget. Jeg tror ikke dere vet hvor mye jeg gråt. Jeg har holdt så mye inni meg de siste ukene, og alt bare kom ut nå når jeg begynte å skrive. Jeg er bare føler meg så utrolig lost, noe som er utrolig vondt og frustrerende. Jeg er plutselig havnet i en situasjon der jeg har vanskeligheter med å vite hvor jeg ønsker å bo, og helt ærlig hadde jeg aldri trodd jeg kom til å være i denne situasjonen så tidlig. Det er vanskelig for Morten ikke ønsker å flytte, noe jeg forstår så godt. Jeg vil ikke at han skal føle seg like ensom som jeg ofte gjør i Oslo. Jeg vet helt ærlig ikke hva jeg skulle gjort uten Andrea, Martine og Morten. TENK hvordan Oslo-livet ville vært da. Jeg har mye å finne ut av, og mange valg jeg må ta. Til syvende å sist så er det meg selv jeg må tenke på, men Morten og jeg må selvfølgelig komme til enighet. Jeg har uansett verdens beste jobb, noe som gjør at det å bo i forskjellige byer ikke er et problem, bare se på Martine og Aleks.
Dette er meg akkurat NÅ. Vet dere hva som fikk tårene til å slutte å trille og smilet på plass? DERE. Jeg har åpen Snapchat (sofieeec), og for å distrahere meg selv litt fra alle tankene som kom mens jeg skrev dette innlegget, åpnet jeg snaps fra dere. Herregud så mange flotte mennesker jeg har som følger meg, dere helt fantastiske. Jeg trodde helt ærlig ikke at noe skulle gjøre denne dagen bedre, men dere reddet meg. Jeg fikk høre alt fra at jeg var så pen, fin uten vipper, forbilde og at jeg hang dorullen den riktige veien. Dorull kommentaren fikk meg til å begynne å le så mye at jeg ikke klarte å være lei meg mer. Takk dere. Jeg vet helt ærlig ikke hva jeg skulle gjort uten så mange fantastiske mennesker ♥ PS, dette er det siste deppeinnlegget på en stund. Måtte bare få det ut.
For mange år siden jeg fikk en kommentar på nesen min. ” Så stor og rund nese du har, HAHA”. Jeg hadde aldri tenkt over nesen min før jeg fikk denne kommentaren, men så kunne jeg plutselig se hva personen mente. Aldri før hadde jeg fått en kommentar som jeg oppfattet som negativ på utseendet mitt, og jeg taklet ikke dette veldig bra. Det var faktisk en periode det var så ille at jeg vurderte å operere nesen istedenfor puppene, men jeg fant til slutt ut at puppene var et større problem.
Heldigvis ble jeg eldre og prioriteringene annerledes. Jeg forsto at nesen min kanskje ikke var så stor og stygg som det jeg selv trodde, og at det kanskje mer var usikkerheten min som plaget meg. Selv om usikkerheten nesten er borte, skal det dessverre ikke så mye til før jeg faller tilbake igjen. Her om dagen fikk jeg en kommentar om hvor stor og stygg nesa mi var. Før jeg visste ordet av det ble jeg plutselig sittende å studere bildene i dette innlegget, og følte for å slette alle bildene. Jeg fikk panikk, og var livredd for at alle andre også skulle se hvor stor nese jeg hadde.
Jeg hadde en lang kamp mot meg selv, der jeg til slutt klarte å fortelle meg at det ikke var meg det var noe galt med, men denne personen. Det hjalp også veldig med en telefonsamtale med Morten, der han fikk meg til å føle meg veldig mye bedre. Dere kan tenke dere selv om dere har noe dere er misfornøyd med, så kommer det et fremmed menneske å kommenterer akkurat den tingen du er usikker på. Vondt? JA. Tro det eller ei, jeg har følelser jeg også.
Jeg har aldri forstått meg på bloggere og operasjoner, men etter at jeg daglig får kommentarer på utseendet mitt kan jeg forstå. Faen så jævlig slemme folk kan være, det er helt sykt. Hvem har oppdratt dere? Hvor og når gikk det galt? Tenk om noen skulle fortalt DEG hvor stygg og jævlig du var hver eneste dag, hadde ikke også DU følt på det? Jeg tror faktisk helt ærlig at jeg skal slutte å godkjenne kommentarer som dette, for jeg ønsker ikke at dere skal få ta plass på min blogg. Jeg ønsker ikke at dere skal få meg til å føle meg så dårlig at jeg vurderer å slette innlegget for så ringe kjæresten min gråtende. Jeg orker ikke at jeg noen sinne skal føle på at jeg må endre utseendet mitt på grunn av enkelte mennesker. Jeg er bra nok akkurat som jeg er, og det er DU også. TAKK FOR MEG.
Måtte bare legge til dette bildet igjen, siden disse bildene av meg provoserte dere så grusomt mye <3 Jeg ble faktisk så fornøyd at jeg vurderte å ta dette som profilbilde 🙂
Body og jakke – Bikbok / Bukse – Shein / Veske – YSL
Vippextensions! Jeg må bare takke for ALLE fine kommentarene jeg fikk etter gårsdagens innlegg. Jeg tror ikke dere vet selv hvor utrolig mye det varmer å få så mange positive kommentarer når man virkelig misliker noe ved seg selv. Jeg følte meg automatisk mye bedre, og hadde plutselig en liten photoshoot i speilet. Så TUSEN TAKK for at dere bidrar til at jeg føler meg bra, det betyr mer enn dere tror♥
Håret mitt er forresten ikke så bustete. Dette er resultatet av vått hår ute i vinden, haha. Jeg vet ikke med de andre byene i Norge, men i Trondheim er det virkelig kaldt nå. Martine og jeg gråt nesten når vi var ute å tok disse bildene, SÅ kaldt var det faktisk, haha. I dag reiser Martine hjem igjen, noe som selvfølgelig er veldig trist. Jeg skal enda være her en liten uke til, og kommer til å kjede meg ganske mye uten Martine. Alle andre jobber og går på skole, så hva jeg skal finne på får tiden vise. Jeg skal trene masse, og ta litt sol i alle fall. Så får jeg nok jobbet mer med bloggen her enn hva jeg gjør i Oslo, og det er jo ikke annet enn positivt.
I går begynte jeg å tenke på noe som fikk meg ganske irritert og frustrert. Jeg begynte å tenke på hvor fucka kjærlighet og forelskelse kan være. Jeg har møtt så mange tilfeller (inkludert meg selv( der alt handler om være hardt too get. Ikke faen at man skal vise at man er mer interessert enn den andre. Det er viktig å ikke være den som tekster først. Det er viktig å flørte litt med andre foran h*n for å vise at du kan få andre også og det er viktig å være utilgjengelig. Hvorfor? For det er tydeligvis sexy å være hardt too get, det gjør til at han vil ha deg mer.
Selvfølgelig er det tiltrekkende å møte en du faktisk må jobbe litt for å få, men hvor hardt må man egentlig jobbe? Er det virkelig sånn at du skal måtte kjempe så hardt for å få en du virkelig liker? Hvorfor er det sånn at det har blitt usexy og lite tiltrekkende å vise interesse? Hvorfor er det en evig kamp om å være den som er den uinteresserte? Om du tenker deg om, hvor mange ganger har ikke venninnene dine bedt deg om å ikke tekste han først? Jeg kan love deg at kompisene hans har fortalt han akkurat det samme. Den perioden Morten og jeg ikke var sammen, husker jeg hvor opphengt jeg var i å flørte med andre gutter foran han. Jeg gikk til og med så langt at jeg klina med en jeg ikke ville kline med, bare for at han skulle se. Den eneste oppmerksomheten jeg ønsket var hans, men jeg valgte heller å ta en annen gutt sin oppmerksomhet. Hvorfor? For jeg skulle vise at jeg klarte meg uten han. Hvorfor kunne jeg bare ikke vært ærlig, og oppsøkt den oppmerksomheten jeg egentlig ville ha?
Det var en annen gang jeg fikk en til å reise hjem fra nach, for jeg visste at det var en jente der som var kjempe interessert i han. Jeg gikk fra å være totalt uinteressert, til å plutselig ligge gråtende i sengen. Vi hadde blitt enige om at vi skulle ha kontakt, men være singel. Jeg tror vi begge på dette tidspunktet visste at om noen gjorde noe med noen andre, så ville det være helt jævlig. Jeg fikk jo kjenne det på kroppen den kvelden, for jeg gikk plutselig fra å være kjempehard til å virkelig vise hva jeg følte. Jeg var så forelska og glad i han, men likevel skulle vi late som at forholdet vårt ikke betydde noe mer enn et par ligg i ny og ne. Hvorfor kunne vi ikke bare si hva vi egentlig følte? Hvorfor var det så forbanna vanskelig å være en person som viser følelser?
Hvorfor gjør vi kjærlighet så forbanna vanskelig, og ikke minst fucka? Tenk hvor mye lettere alt hadde vært om vi bare kunne vært ærlig. Ja, du savner eksen. Kanskje savner han deg også? kanskje ikke. Du får i alle fall svaret ditt om du faktisk tør å åpne deg. Hva om det faktisk forandrer alt? En ting er sikkert, det vil nok være lettere å gå videre om du faktisk vet. Kanskje det til og med vil være lettere å se han på byen med en annen jente, så lenge du vet. Kanskje han savner deg også, kanskje ting faktisk kan ordne seg. Tenk så mange forhold som kunne fått en ny sjanse, om man bare hadde turt å være ærlig.
Kjærlighet og forelskelse er jo så vakkert, så hvorfor skal vi gjøre det til noe det egentlig ikke er? Hvorfor kan det ikke være sexy å faktisk vise at man er interessert? Hvorfor kan vi ikke bare nyte, føle og uttrykke? Hvorfor kan vi ikke bare se hva som skjer? Vil han ikke ha deg for at du viser interesse, så kommer han aldri til å ville ha deg uansett. For helt ærlig, hvem vil ikke ha oppmerksomhet fra en man liker?
Selvfølgelig skal man måtte kjempe litt, for det er en fin måte å vise at man faktisk vil. Det er en måte å få den andre til å føle seg verdsatt og spesiell. Hva med å bytte ut “ikke tekst han først” til å invitere på kino? Hva med å faktisk vise at man er interessert, men samtidig en man må jobbe for? Man kan være mystisk og interessant uten å være uinteressant, om det gir mening.
Denne dagen trodde jeg helt ærlig ikke skulle komme. Alle som kjenner meg vet hvor utrolig avhengig jeg er av vippextensions, og det er noe som har fått meg til å føle meg bra. Det høres jo utrolig overfladisk ut, noe det absolutt er. Hvem finner lykke i lengre øyenvipper? Jeg. I flere måneder har jeg sagt at jeg skal slutte for en periode, men jeg har på en måte aldri klart. Jeg har alltid hatt en unnskyldning for å bare fylle på en gang til. Denne gangen bestemte jeg meg for å bare gjøre det, og resultatet fikk meg til å begynne å gråte. Jeg gråt faktisk mens Zelia fjernet vippene mine, altså før jeg i det hele tatt hadde sett meg selv. Det ble ikke bedre da jeg så meg selv i speilet, og plutselig følte meg veldig mandig. Er det en ting jeg ikke orker, så er det sure kommentarer for at jeg sier disse tingene om meg selv. Jeg har komplekser med mitt utseendet som alle andre, og vil selvfølgelig føle meg veldig annerledes uten lange fyldige vipper.
Her har dere altså meg uten vipper. Er det ikke uvant? haha. Når jeg ser disse bildene av meg selv, så ser jeg jo at det faktisk ikke er så ille. Man har dessverre en uvane med å være litt for hard mot seg selv, og kanskje egentlig ikke se hvor bra man faktisk er. Jeg er dessverre alt for dårlig til å se de fine tingene med meg selv, og meg uten vipper er faktisk ikke så ille. Det er litt morsomt å se hvor mye jeg endret meg fra teksten over her, er det ikke? Alt jeg trengte var å laste opp et par bilder, også følte jeg meg bedre allerede. Liker jeg det ikke er det jo bare å sette på vipper igjen, så verdens undergang er det absolutt ikke. Hva synes du om meg uten vipper?
Endelig er det min tur til å dele litt av hverdagen til Sofie og meg fra mitt synspunkt. Grunnen til at dere ikke hat sett meg så mye på bloggen er fordi vi har bestemt oss for å ikke dele alt med verden. Så her kommer en liten sniktitt. Dette har vært vår lille hemmelighet som vi endelig får lov til dele. Dette har jeg ventet lenge på! Helt siden sist innlegg har jeg brukt tiden min på å lære så mye om poteter som mulig.
Vi har snakket mye, og har kanskje tenkt på å flytte til vestlandet. På vestlandet skal vi (hovedsakelig jeg) dyrke poteter. Jeg har tatt opp forbrukslån, og investert i en rekke utstyr som traktor, potetrive, potetkoker og gjødsel. Leste på nettet at Tom Cruise var på vestlandet for å spille inn en film, så jeg sendte han en melding på Facebook, der jeg spurte om han ville ta turen inn om å se på hvilke poteter vi skulle dyrke. Tom kom innom, og vi kom kjapt fram til at det var mandelpoteter vi skulle plante i jorden. Så det var en liten oppdatering på hva som skjer.
Hvis dere har noe spørsmål ang dette, bare legg igjen en liten hilsen i kommentarfeltet. Hvis dere syntes jeg er for lite på bloggen må dere si ifra. Kan alltid ta meg fri fra alt dette styre for å hilse på dere flere ganger. Alt dere trenger å gjøre er å si i fra vettu. Fortvil ikke, bruk stemmen.
Etter 8 måneder vil jeg tro dere vet ganske mye om meg allerede? Jeg er jo veldig åpen, noe jeg også ønsker å være. Jeg vil at dere skal bli kjent med meg på både godt og vondt. Selv om jeg har vært ganske åpen med dere er det selvfølgelig ting jeg ikke forteller om meg selv på bloggen, rett og slett for at noe er veldig pinlig å dele. Jeg skal prøve å fortelle dere litt og litt, så skal vi se hvor langt jeg klarer å gå, haha.
♥ Jeg har sagt til dere før hvor vanskelig jeg har for å innrømme at jeg har feil, men jeg har aldri fortalt dere hvor vanskelig det faktisk er. Jeg kommer ikke på noen konkrete eksempler, men jeg skal prøve å forklare sånn at dere kanskje forstår hvor ekstrem jeg er. La oss si at jeg spiste opp osten til Andrea, og hun konfronterer meg med dette. Da kan jeg nekte for at jeg spiste osten hennes, løpe på butikken, kjøpe en ny og kaste halvparten av osten slik at den så ut som den gjorde før jeg spiste opp. Alt dette styret gjør jeg istedenfor å si “jeg spiste osten din”. Hadde jeg tatt osten til Andrea hadde jeg selvfølgelig innrømt det, men dette var det beste eksemplet jeg kom på, haha.
♥ Jeg sliter faktisk veldig med kroppen min etter at jeg gikk på den ekstreme dietten da jeg drev med bikinifitness. Psyken min taklet ikke så bra dette med dietter, kaloritelling og faktisk se hvor tynn man kan bli. Jeg kan ofte føle meg feit, selv om jeg ikke vet at jeg er det. Problemet er bare at jeg kan sammenligne meg med den kroppen jeg hadde da, noe som er helt feil. Det var en konkurransekropp, og ikke en helårskropp. Jeg var utrolig tynn en periode, og på dårlige dager kan jeg finne på å sammenligne meg med denne personen. Jeg føler det er så tabubelagt å være blogger å innrømme at man sliter med ting som dette, for da er man automatisk et usunt forbilde. Men jeg er faktisk bare et menneske jeg også, og kan slite med utseendet på lik linje som alle andre. Innerst inne vet jeg at det ikke er noe unormalt med kroppen min, men enkelte dager kan det være vanskelig å fortelle seg selv dette.
♥ Jeg tror helt ærlig og oppriktig at jeg har problemer med alkohol, noe som skremmer meg. Jeg klarer ikke å stoppe når jeg først begynner å drikke, noe som ofte gjør meg veldig full. Når jeg først har blitt full så vil jeg bare ha mer og mer, istedenfor å ta meg et glass vann eller å faktisk roe ned, som jeg burde gjøre. Det som også skjer når jeg får alt for mye alkohol er at personligheten min endrer seg veldig. Jeg kan for eksempel bli veldig sint og dramaqueen. Det som også er veldig vondt er at angsten min alltid kommer frem. Jeg går rundt å enten er redd for å bli drept, føle at noen rundt meg skal bli drept eller så får jeg skikkelig sosial angst. Det har skjedd flere ganger at jeg har måtte forlate utestedet på grunn av alt for mye mennesker. Selvfølgelig sliter jeg med angst til vanlig, men jeg vil ikke si at noen av disse sidene er så sterke når jeg er edru. Jeg er ikke spesielt sur eller dramaqueen av meg, men med litt alkohol i blodet så er jeg plutselig et helt annet menneske. Jeg har mange ganger prøvd å gjøre noe med dette, men med engang jeg får litt for mye promille i blodet driter jeg på en måte i det. Noen som har noen gode tips??
♥ Jeg er ekstremt usikker når det kommer til sex. Jeg hater å vise meg naken blant annet, og føler ofte at sex er skummelt. Det er ikke det at sex er skummelt, men alt rundt det er veldig skummelt. Jeg er utrolig usikker, og føler på en måte at jeg blir så ekstremt sårbar. Det tar veldig lang tid før jeg klarer å slippe meg løs, slappe av og faktisk føle at dette er OK.
♥ Jeg har aldri dratt til Gynekolog før, noe som har mye med punktet over å gjøre. Jeg liker ikke at noen ser meg nedentil, og i alle fall ikke en ukjent person. Jeg tuller ikke når jeg sier at jeg har angst for å gå til Gynekolog, og har avbestilt hver eneste time jeg har fått. Det er viktig å sjekke seg, men likevel klarer jeg ikke å gjøre det. Tanken på at noen skulle sett underlivet mitt gjør meg kvalm og redd.
♥ Jeg er ganske sikker på at jeg har hatt tanoreksia. For dere som ikke vet hva dette er, så er det at man er avhengig av å ta sol. Da jeg var 16 år gammel tok jeg sol seriøst hver eneste dag i flere måneder. Alle rundt meg fortalte meg hvor alt for brun jeg hadde blitt, mens jeg følte meg skikkelig blek. Jeg måtte til slutt få solforbud for at det var så ille, og ble faktisk nektet å ta sol. Jeg kan enda huske hvor sint og frustrert jeg var.
Som jeg lovet så skulle begge videoene fra Paris komme ut på bloggen i løpet av helgen. Denne videoen er mer enn vlogg, så her får dere se mer av hva vi gjorde i Paris. Dere får også være vitne til den syke klagingen min over Paris, hehe. Jeg måtte faktisk klippe bort mye av videoen, for jeg hørte selv hvor slitsom og utakknemlig jeg var. Jeg mener fortsatt at Paris er den verste byen jeg har vært i, men jeg hadde virkelig ikke tenkt å klage så mye, hehe.
TRYKK PÅ BILDET FOR Å KOMME TIL VIDEOEN <3 Husk å følge meg HER og Morten HER for å være den første som ser videoene vi legger ut.
