Er det feil å gråte?

Jeg har fått med meg at det er en del som reagerer på at vi gråter så mye i denne sesongen, og at vi overreagerer alt for mye når noen ryker. Jeg kan forstå at det er vanskelig å skjønne hvorfor vi føler det som vi gjør for dere som ikke har vært der selv, og det er akkurat derfor jeg har lyst til å forklare dere hvordan det egentlig er.

Det dere ikke ser er at vi som er der fra start befinner oss i Mexico i nesten en uke før innspillingen starter. Vi blir fratatt mobilen vår, og vi får ingen mulighet til å kommunisere med noen andre enn de som befinner seg på hotellet og crewet som jobber med oss. Vi har ingen kontakt med venner og familie, så de eneste vi har er hverandre. Så for oss som er inne på hotellet er vi venner og familie for hverandre, for en verden utenfor Paradise eksisterer ikke. Jeg har nevnt det før, men det sterke samholdet oss deltakere i mellom kommer ikke frem på TV. Allianser eller ikke, vi var alle utrolig gode venner. Selv om Aleks var i en annen allianse enn meg var jeg utrolig glad i han, og det var utrolig kjipt når han plutselig sjekket ut. 

I gårsdagens episode var det også alkohol innblandet. Vi var på fest og ingen av oss visste at noen skulle bli myrdet for å så måtte sjekke ut av Paradise hotel. Vi fikk helt sjokk når vi fikk brevet, og det var helt jævlig å løpe fra rom til rom for å finne ut hvem som måtte sjekke ut. Det ble utrolig mye følelser den kvelden, noe jeg egentlig bare synes er fint. Jeg skjønner ikke hvorfor det skal være negativt å gråte? Er det egentlig ikke bare fint at vi viser følelser ovenfor hverandre? Jeg er evig takknemlig for at jeg var med i akkurat denne sesongen, for jeg møtte en gjeng der alle tok vare på hverandre. Jeg vil også si at reaksjonene i gårsdagens episode viser hvor utrolig mye vi faktisk bryr oss, og spør du meg er det bare positivt og ikke minst veldig fint.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Så ja, det var ” bare ” 17 dager vi fikk sammen med Aleks før han røk ut av Paradise Hotel, men inne på hotellet er 17 dager veldig lenge. Når noen ryker ut av Paradise Hotel får man ikke snakket sammen før man er hjemme i Norge, med mindre personen sjekker inn igjen. Så noen ganger føles det nesten ut som personene som ryker dør, da vi får ikke vite noe som helst. Vi får ikke høre hvordan det går, vi får ikke snakket sammen og vi vet ikke om personen befinner seg i Norge eller Mexico. Vi vet absolutt ingenting, og det kan til tider være ganske tungt. Vi er også en veldig liten gjeng som er inne på hotellet, og derfor merkes det ekstra godt når noen forsvinner. Alt vi gjør inne på hotellet gjør vi sammen som en gruppe, og selvfølgelig merker vi det godt når en vi er vant til å gjøre alle disse tingene med plutselig ikke er der. Spør du meg er dette tidenes sesong, og det er akkurat for at vi er så flinke til å vise følelsene våre. Jeg synes ikke det skal bli sett ned på at noen gråter, for til syvende og sist er vi alle bare mennesker. Det å vise følelser er menneskelig, og hva er vel egentlig mer ekte enn akkurat det?