TAKK MAMMA.

Flytter vi ikke nå holder jeg ikke ut mer. Jeg klarer ikke å bo i Tromsø et år til, kanskje ikke en måned engang. Jeg klarer ikke dette mer. Dette miljøet og det konstante presset om å passe inn. Jeg valgte vennene mine helt frivillig, problemet var bare at jeg burde holdt meg unna noen av de. Når man kommer inn i varmen hos de kule blir man nesten besatt. Jeg ville bare være som de. Hvorfor jeg ville være med de kan jeg ikke forstå, for de var jo ikke snille. Jeg fikk kjeft og en kald skulder for at jeg myset med øynene mine. Jeg har alltid sett dårlig, men kunne ikke begynne med briller på grunn av kommentarene jeg kom til å få. “Du stirrer stygt” fikk jeg beskjed om, så jeg kunne reise til helvete. Jeg prøvde å forklare at jeg hadde dårlig syn, men det var bare en dårlig unnskyldning i følge henne. 

Hvorfor jeg hadde et så ekstremt behov for å bli godtatt av slemme mennesker kan jeg ikke forstå, men det er dessverre det ungdomstiden handler om. Det er så viktig å bli godtatt. Får man ikke aksepten man ønsker er livet tøft. Jeg ble til et menneske jeg ikke kjente igjen, og det var forbanna tøft. Jeg var omringet av venner som ikke var venner. Jeg ble aldri mobbet, men utestengt av de kule. Denne utestengelsen gjorde meg desperat, så jeg begynte å oppføre meg annerledes. Jeg måtte være enda kulere, og mange av de jeg gikk i klasse med var derfor ikke kul nok. De synes gutter og kyssing er ekkelt, og ingen av de kule “vennene” mine vil like noen av de. Ironisk nok er det de som ikke var “kul nok” jeg enda er venn med, faen for noen fantastiske mennesker. Beklager for at jeg ikke godtok dere på dette tidspunktet.

Jeg klarte ikke presset mer. Jeg var konstant lei meg. Jeg var ulykkelig. Jeg klarte nesten ikke å møte opp på skolen mer, og var alltid syk. Jeg ville ikke møte noen, alt jeg ville var å dø. Jeg skrev derfor et brev til mamma. “Flytter vi ikke nå holder jeg ikke ut mer“. Jeg husker ikke nøyaktig hva jeg skrev, men jeg gråt. Det var så vondt. Det var vondt å ønske og dø. Det var vondt å føle seg alene. Det var vondt å føle at mamma var den eneste jeg hadde. Jeg hadde nesten ingen ordentlige venner, for de jeg hadde valgt selv var ikke venner. Det var så viktig å bli akseptert, at jeg mistet alt rundt meg. Til og med lysten til å leve. Jeg visste at jeg trengte en forandring, og mamma reddet meg. For en fantastisk mamma jeg har. Hun pakket leiligheten og ble med til Tønsberg. Hun hadde ingen grunn til å flytte, utenom en desperat tenåringsdatter. Jeg tror ikke alle ville gjort det mamma gjorde. Det var kanskje ikke det beste for henne, men det var det beste for meg. Jeg kom meg på bena igjen, fikk nye venner og livsgnisten tilbake. Takk mamma. Du reddet meg. 

Jeg får ofte meldinger fra dere når det kommer til det å ha det vanskelig. Livet er vanskelig, og det kommer til å være vanskelig. Jeg kan dessverre ikke skjerme dere fra vanskelige tider, men jeg kan prøve å hjelpe dere. Ikke bruk tiden din på mennesker som ikke er snill mot deg, eller som får deg til å være en annen. Jeg kan love deg at problemene du kjenner på nå ikke vil eksistere om noen år. Bruk tiden på mennesker som vil deg godt. Ikke føl behovet for å henge med de kule, de er kanskje ikke så kul som tror. Du er mer enn bra nok. Gjør meg en tjeneste å fortell deg selv dette, hver eneste dag. 

Håper dette bildet på en eller annen måte kan hjelpe deg. For 9 år siden hadde jeg aldri trodd jeg kom til å smile sånn her igjen <3