Jeg skulle ikke bli forelsket. Jeg nektet. Jeg prøvde å nekte. Kanskje kroppen min visste at dette ikke var bra. Kanskje kroppen min prøvde å stoppe meg fra å få kjærlighetssorg. Kanskje kroppen visste at du og meg, det går ikke. Ikke nå.
Jeg spør meg selv ofte. Prøvde vi hardt nok? Hvorfor ga vi opp? “Jeg klarer ikke mer”. Klarte jeg egentlig mer? Det er så vondt. Jeg trodde virkelig ikke man kunne kjenne at hjerte har det vondt, men det kan man faktisk. For hvert slag, gjør det vondere og vondere. Du er enda min, men ikke min. Hvorfor utsetter vi oss for denne smerten med å fortsatt ha kontakt? Hvorfor er det så vanskelig å gi slipp?
Hvorfor er det sånn at man noen ganger ikke klarer å få det til å fungere? Er man for ung? Tar livet forskjellige retninger? Er det samfunnet som har endret seg? Har det blitt sånn at det er enklere å gi opp istedenfor å kjempe for det? Er det Tinder, Instagram, Snapchat og Facebook som har ødelagt? Hvem skal vi skylde på? Hvorfor går det ikke, når man er så forbanna forelska. Hvorfor går det ikke når du elsker en høyere enn noe annet. Hvorfor? Kan ikke vi få det til å fungere så finnes det ingen for alltid. Du var min for alltid. For alltid eksisterer faen meg ikke.
Dette innlegget er som dere sikkert forstår gammelt. Nøyaktig litt under et år siden. Det har vært i arkivet en god stund, uten noen tanker om å publisere. Dette skrev jeg i sengen, en regnfull søndag. Jeg kan enda huske dagen og hva jeg hadde på meg. Jeg var så lei meg. Hele kroppen gjorde vondt. Det er lenge siden jeg har kjent en så intens smerte. Det føltes rett og slett som at livet aldri ville bli bra igjen. Hjertet mitt var knust.
Det er mange som spør meg om kjærlighetssorg, og det er akkurat derfor jeg ønsket å dele dette innlegget. Jeg ville vise dere at jeg også har vært langt nede. Jeg ville vise dere at det er okei å ha det vondt. Det er normalt, og noen ganger må man kjenne på de vonde følelsene. La det komme ut. Så vil jeg sende deg en klem, og si at alt ordner seg til slutt. For det gjør det <3
<3 <3
<3
❤❤
Nydlig innlegg! Du er mitt største forbilde. Du er vakker på alle mulige måter, hatere er bare sjalue å du er verdens fineste og er helt sinnsykt perfekt som du er!! Stå på❤️ Hilsen din største fan.
Akkurat sånn eg har det no, ca iafal. Du e flink å skrive❤️ Men Kordan kom du egentlig over det? Liksom ka gjorde du før å møste følelsan før denna personen? Slit mye med å komme meg vidre sjøl…
Vici: Gjorde ingenting for å miste følelsene. Jeg godtok situasjonen som sånn den var, og tok tiden til hjelp. Lykke til <3
Maria: ååh <3 <3
Etter innlegget å dømme virker du sjukt forelska. Om du skal være helt ærlig, er egentlig Morten den rette? Ikke det inntrykket jeg får.
Anonym: Sånn som ting er nå, så er Morten den rette 🙂 Jeg har likevel lært meg at man aldri kan vite, man må bare ta en dag av gangen. Hadde jeg ikke sett for meg en fremtid med han ville jeg ikke vært sammen med han heller.
Av å lese dette varmet rett og slett hjertet mitt! Du skrev den smerten jeg hadde for en stund siden, du klarte å skrive en smerte jeg ikke klarte å forklare til andre! Du er bare helt utrolig med ord! Du er virkelig en som får dagen min til å bli lysere av å lese bloggen din dagelig! Skulle så gjerne ønske at du var der når jeg var i denne situasjonen! <33
Elise: Ååh <3
er akkurat sånn jeg føler nå.. jeg håper at jeg snart kan føle meg bedre, for det er den verste smerten jeg har opplevd noen gang. unner ingen å ha hjertesorg. takk for at du postet innlegget<3
A: Masse lykke til <3 <3 det ordner seg!