Helt ærlig.
Jeg har det vondt.
Det er så mye dere ikke vet, så mye dere ikke ser. Jeg skulle så gjerne ønske jeg klarte å si noe, men jeg klarer ikke. Jeg føler for å skrike, men det er et eller annet som holder meg igjen. Noen ganger føles det ut som om jeg begynner å bli gal. Hvor lenge klarer egentlig et menneske å holde så mye inni seg, før det sprekker? Jeg har hatt mine sammenbrudd, men de har bare vart i noen timer eller et par dager. Jeg har aldri fått en skikkelig breakdown, men jeg føler den nærmer seg.
Det er mange år siden jeg har følt at det hadde vært OK å dø. Kanskje jeg har sagt det i sinne eller frustrasjon, men følelsen har aldri vært der. Jeg var så forbanna heldig å få livet i gave hele to ganger, så hvor kommer denne utakknemligheten fra? Hvorfor klarer jeg ikke å sette pris på alt det gode i livet? Hvorfor våkner jeg opp noen ganger å føler at jeg bare kunne sovnet inn? Har jeg virkelig latt dette gå så langt? Er det mørketiden som er tøffere denne gangen? Er det vinterdepresjonen som er mer brutalt enn vanlig?
Jeg sover nesten ikke, og sovetablettene frister mer enn vanlig. Jeg var helt avhengig av disse før, og er derfor livredd for å komme tilbake dit igjen. Jeg sover derfor på dagen. Hva skjer så? Jeg føler meg som et udugelig menneske som ikke klarer å komme meg opp før klokken 12.00, når jeg egentlig burde ha kommet meg opp klokken 09.00. Jeg er konstant trøtt, redd og lei meg. Hvorfor jeg er plaget med alt dette akkurat nå har jeg ingen svar på, det bare skjer. Det bare er der på en måte.
Hadde det ikke vært for bloggen så hadde jeg ikke hatt en eneste grunn til å stå opp av sengen. Aldri hadde jeg trodd at denne bloggen skulle være det som fikk meg opp om dagen. Likevel er jeg evig takknemlig for at jeg har noe som får meg til å ønske å stå opp. Noe som gir meg motivasjon. Noe som gir meg glede, men også sinne og frustrasjon. Jeg tror og vet at alt vil ordne seg til slutt. Jeg må bare holde ut litt til. Ta vare på meg selv og kroppen min, så skal vi se at alt blir bra til slutt.. ♥
Tenkte jeg skulle slenge med et bilde fra en fin dag. Jeg var lykkelig og hadde alle grunner for å være lykkelig. Jeg har jo egentlig alle grunner for å være lykkelig, jeg må bare minne meg selv på det. Det er litt rart det der. Hvordan kan man ha så mye, men likevel føle seg så tom og ensom. Hva er det som mangler i en verden der man har alt? En pappa? Et liv uten terror? Kjærlighet? Hvem vet..
Kanskje det er lurt å snakke med en psykolog?:)
Kjære Sofie! Det går helt fint å ha noen dårlige dager, eller perioder.
Jeg har selv slitt med depresjon, så ille at jeg ville ta livet av meg og jeg selvskader.
Nå er selvskadingen lagt bak meg, men jeg får dager, uker, månender hvor jeg ikke klarer noen ting.
Jeg har aldri opplevd terror, men samtidig hsr jeg opplevd mye av det samme som deg.
Det er bra at du ser positivt på bloggingen, da har du noe du kan gjøre.
Men husk: det er lov å ha dårlige perioder uten at man skal være udugelig.
Ønsker deg en fin førjulstid 😊jeg ligger selv i sengen nå nyoperert.
(Jeg vet ikke helt hvor jeg ville med denne kommentaren, men ville at du skulle føle deg bedre.)
<333
<3 <3 <3
Du er nok ikke alene om å føle på akuratt det.. sliter selv med mye angst og depresjon, sistenevnte mest på vinteren. Jeg har lagt meg noen leveregler som hjelper mye på! Hver morgen før jeg reiser meg opp fra sengen, går jeg inn på notater på mobilen min for å minne meg selv på listen om alt jeg er takknemlig for, det samme før jeg legger meg. Jeg tvinger meg selv i seng kl 22. Noen ganger sovner jeg kl 23, andre ganger 03, men uansett drar jeg meg i seng kl 22. Jeg har også vekkerklokke på kl09, og MÅ våkne da. Lørdag-søndag lar jeg meg legge meg når jeg ønsker, og står opp når jeg vil. Dette over en lengre periode har gjort at jeg endelig har fått en rytme, jeg passer på å gjøre nok på dagen slik at jeg blir sliten når natten kommer, og jeg tillater meg selv aldri å sove på dagen. Jeg vil anbefale deg melatonin framfor slipnoct etc. Melatonin har vi naturlig i kroppen, og den gjør oss bare litt trøttere. Jeg droppet slipnoct og startet på melatonin i 2015, og tar det søndag-fredag. Dette er ikke farlig, og heller ikke avhengighetsskapende så lenge du dropper det i helgene og på ferier. Jeg tar også sedix før jeg legger meg. Dette er en urte som stopper tankekjøret til en viss grad. Jeg håper du prøver dette, fordi dette har virkelig gjort mye positivt med min hverdag. Stå på Sofie! Jeg heier på deg <3
Det ordner seg. Det gjør alltid det❤️
Det er veldig vondt å være deprimert. Hadde det slik som deg for noen år tilbake. Jeg har ikke noe oppskrift på hva som hjalp meg, det ble bare bedre med tiden.. Og det er jeg sikker på at det vil bli for deg å <3 omkring deg med mennesker som gjør deg glad, og som forstår deg. Vær med hunden din, kanskje få enda en? Å være med dyr gir masse glede!
Jeg forstår godt hva du mener. Har hatt det slik selv. Det første jeg tenker når jeg leser innlegget ditt, er at du har helt feil fokus. Du sitter der med dårlig samvittighet for at du føler deg nedfor, fordi du har så mye å være takknemlig for. SLUTT å tenke på alt du har å være takknemlig for. Sett deg isteden ned og tenk på alt som er galt. Alt som gjør deg trist og emosjonelt sliten. For det er der problemet ligger. Når du finner ut hva som er årsaken til disse følelsene, vet du også hva du må ta tak i for å få det bedre.
Og ja, noen ganger kan det være vanskelig. Kanskje er det et menneske som er skyld i at du føler det sånn. Noen du er glad i, og som betyr mye for deg, og som du vet du kommer til å angre om du gir slipp på. Jeg har vært der selv. Jeg har flere familiemedlemmer og venner jeg har måttet ‘dumpe’ fordi de fikk meg til å føle meg dårlig, enda så glad jeg var i dem. Men i det lange løp er det bedre.
Syns helt ærlig synd på venninnene dine, kjæresten din og moren din som må lese at du noen ganger føler for å dø…
Meg igjen:)
Til alle dere som kommer til å si at man ikke kan være ulykkelig om man tjener mye penger, har kjæreste, mye muligheter osv. Cmon guys, vi er alle mennesker. Pengene dine definerer ikke selvbildet og livskvaliteten din.
Helt ærlig, jeg føler med deg. Har hatt det sånn skikkelig lenge og føler meg helt verdiløs. Det er liksom sånn du vil ikke dø, for du har faen meg all grunn til å leve. Men samtidig hadde alt bare vært mye lettere hvis du kunne satt tiden litt på pause, slik at man kunne finne ut av sånne ting:*/
herreguuud, som æ digge dæ! Du e seriøst et fantastisk menneske <3 stå på, du klare detta! Les bloggen din hver dag, å du inspirere mæ, å motivere mæ hver dag som går!
I love you, keep up the good work <3
å trust me, du e ikke aleina om å føle det sånn som du gjør.
Kjære Sofie<3
Jeg syntes det er bra du skriver om dette, at du fjerner bloggfilteret for det er så viktig å snakke om hvordan man har det på en eller annen måte. Du fortjener å ha det bra, både fysisk og pskyisk. Kanskje det ikke blir bedre med årene, den smerten du opplever. Men for hver dag klarer du å leve bedre med det. Jeg håper du vet hvor fantastisk sterk og vakker du er, til tross for dine dårlige dager. Jeg heier på deg, og vet du kan gjøre alt du bestemmer deg for<3
😓
For å være ærlig, så blir jeg irritert av at man sier man har alle grunner for å være lykkelig og lurer dermed på hvorfor man ikke er så lykkelig. En kan ha alt, men likevel ikke være lykkelig. Først og fremst handler dette om våres indre, sinnet vårs og mentaliteten. Dette kan selvsagt endres på, men i flere tilfeller er det faen ikke lett. Ja, vi er heldig som får gratis sykehus opphold og mat på bordet til enhver tid, men det er dette som er våres liv. Hvis vi skal begynne på noen måter å sammenligne våres liv med andres, da får vi det ikke akkurat noe særlig bedre. Vi føler oss kanskje for heldig, men samtidig har vi muligheten til å kjøpe en plate sjokolade eller nye sokker når vi vil. Vi har det vi virkelig trenger utenpå, men innsiden trenger ikke være helt lik utsiden. Det er på tide å begynne å godta at man kan ha det vondt, uansett hvor mye eller lite man har.