“HAR HØRT AT DET ER SKYTEEPISODE PÅ UTØYA, ER IKKE DU DER NÅ?”

“Hvordan har du det nå som juli begynner å nærme seg?” 

Første meldingen jeg fikk på Facebook rett etter at skytingen hadde startet. Dette var før alle skjønte alvoret, før dere visste hva som foregikk. “Skudd avfyrt på Utøya”. 

Når jeg har det vondt sånn som nå så pleier jeg å gå gjennom det. Bare for å kjenne litt på det, for jeg vet det er viktig. Jeg har ikke siden klart å kjenne ordentlig på det igjen, for smertene har vært for sterke. Virkeligheten er for brutal, den er rett og slett for jævlig. Det hjelper derfor å kjenne på det litt, før jeg “skyver” det unna igjen. Jeg kan fortsatt kjenne det, men det beskytter meg på en måte. 

Jeg vet ikke om jeg noen gang vil være klar for å kjenne ordentlig på det, selv om jeg kanskje burde. Alt jeg vet er at juli måned er en tung måned for mange av oss her i Norge. Jeg håper derfor at vi kan vise hverandre litt respekt, selv om det er “mange” år siden det skjedde. For det kan aldri bli mange nok år for oss som var det. Det er ikke slik at vi bare kan legge det bak oss. Spesielt ikke for de familiene som mistet det kjæreste de har. Det vil aldri bli mange nok år, så la oss være medmennesker for de som kjenner ekstra på det. 

Det vil alltid være noen som mener at livet må gå videre, jeg må slutte å sutre nå. Sannheten er at bildet dere ser over her er noen av meldingene jeg sendte til mamma under skytingen. 

Sannheten er at vi var livredde for å miste hverandre, noe mange av oss også gjorde. 

Sannheten er at jeg i en alder av 16-år måtte informere venner og bekjente at jeg var i livet.

Sannheten er at sommeren er en tøff måned for meg og for veldig mange andre her i Norge. Jeg har det vondt, det skal jeg ikke nekte for. Det har aldri vært lett å gå langs den veien som en gang føltes uendelig. Jeg møter av og til motstand på veien, som kan gjøre vondt. Sommeren er en stor motbakke som ofte gjør dagene mine tøffe, og jeg vet at jeg ikke er alene. Så vær snill mot hverandre og vis forståelse. Ikke bare nå, men hver dag. Du vet aldri hvilken kamp mennesket ved siden av deg kjemper.