22.07

De 3 siste årene har jeg vært utrolig god til å pynte på sannheten, kanskje litt for god. Jeg har aldri helt klart å fortelle noen hvordan jeg føler meg, og hvordan det føltes da. Det har tatt meg tid å komme hit jeg er idag, og det har tatt tid å skjønne det jeg har skjønt. Det tok meg faktisk 3 år etter Utøya å skjønne at jeg faktisk trengte hjelp. Alle probleme og angsten som dukket opp, var i mitt hode normalt. Jeg trodde det var hverdagsproblemer som alle andre også hadde. Jeg har lenge gått rundt å trodd at jeg kom meg unna terroren på Utøya uten en skramme. Jeg har ikke helt klart å skjønne hvordan man kan oppleve traume, og fortsatt ha det så bra. Jeg har i 3 lange år følt at alt er perfekt. Så plutselig slo det meg en dag, at alle disse små tingene som plager meg, er der for en grunn. 

Jeg begynte ganske kjapt å føle meg utilpass etter Utøya. Jeg følte at det ikke var rom for å ha det vanskelig, jeg følte rett og slett for at det var liten forståelse for at jeg hadde det tungt. Derfor begynte det ganske kjapt etterpå at jeg latet som ingenting hadde skjedd, jeg var på Utøya men hva så? Det kan godt være jeg som var trangsynt, og egentlig ikke så alle menneskene som prøvde å forstå. Men jeg fikk ofte høre at folk var drittlei, de var drittlei av å høre om Utøya å ønsket at media skulle slutte å skrive om 22 juli. Det er typisk media å skrive masse om 22 juli, dagene før 22 juli. Så er det så og si stilt året rundt. Så vi får høre om ondskapen i mange dager i strekk, før det blir stille. Så ja, jeg kan skjønne hvorfor folk blir lei. Men vet dere hva? Jeg er lei jeg også, jeg er faktisk dritt lei av alt. Men forskjellen er at jeg kan ikke bare skru av tven så er det borte, jeg må møte virkeligheten om jeg vil eller ikke. Ja, det har gått 4år, og verden har gått videre, men jeg står fortsatt litt igjen. Jeg føler jeg står fast, jeg føler at jeg ikke kommer meg videre. Å vet dere hvorfor? jo, det er akkurat fordi jeg har gått å latt som ingenting i 3 år. Jeg har bygd opp et skjold, som jeg tror oppstod da pappa døde. Han døde for 6 år siden. Så jeg har faktisk gått med et skjold som holder ute alle vonde følelser, minner og sorg. Et skjold som klarer å dytte vekk alle probleme når de strømmer på, som oftest. Jeg har hatt dager der jeg ikke har klart å dytte det vekk. Dager det har kommet over meg uten noe forvarsel, dager som har vært helt grusomme. Men som oftest har jeg klart å komme meg igjennom det. Jeg har holdt igjen klumpen i halsen og magen, holdt igjen tårene å tatt fram smilet. For vet dere hva? Jeg er utrolig god på det. 

Jeg kan ha hatt en skikkelig dårlig dag, følt at senga har vært min eneste venn, tårene har kommet ukontrollert, og jeg var vært så langt nede at det føles ut som jeg har truffet bunnen. Likevel har jeg tørket tårene, og latet som ingenting. Jeg har dratt i bursdager, selskaper, jobb, skole osv fordi jeg ikke klarer å fortelle hvordan jeg egentlig har det. Jeg har faktisk blitt skremmende god på denne utrolige dårlige uvanen. En uvane som gjør at jeg aldri klarer å komme meg videre, på grunn av at probleme aldri får kommet frem i lyset. Jeg begynte hos psykolog rett etter Utøya, men da var jeg iallfall ikke klar til å snakke om det. Hver eneste time jeg hadde snakket vi kun om skole, for jeg nektet å fortelle noe. Jeg var ikke klar til å la noen komme innpå meg, på min mest sårbare side. Jeg var heller ikke klar for å møte det jeg kom til å møte, for jeg vet hvor tungt det kommer til å bli. Det har på en måte blitt lettere å skyve det vekk, enn å rydde opp i det. Er det en ting jeg har vært mye plaget med etter Utøya, så er det angst. En angst jeg ikke har skjønt at jeg har hatt, eller en angst jeg ikke ville skjønne at jeg hadde. Jeg har flydd siden jeg var en liten baby, fordi jeg hadde mamma i Tromsø og pappa i Tønsberg. Jeg har alltid likt å fly, og aldri hatt noen problemer med det. Jeg husker jeg og mamma skulle ta fly til Tromsø etter Utøya, flyet “falt” litt ned, og jeg fikk så panikk at jeg begynte å hylgrine. Det kom så utrolig uventet, og jeg fikk kjenne på dødsangsten jeg satt med på Utøya. Etter den flyturen har jeg vært skikkelig redd for å fly. Jeg er livredd når jeg sitter på flyet, og tror nesten alltid at det er min siste dag hver gang jeg går på et fly. Når vi landet her i Santorini kom uventet Turbolens, og jeg var rett på gråten å sa til kjæresten min at vi kom til å dø. 

Det å fly er bare en av få ting som skremmer meg. Jeg er egentlig ikke redd for å fly, men jeg er redd for å dø. Jeg er redd for alt jeg tror kan føre meg inn i døden. Den dødsangsten jeg hadde på Utøya var så forferdelig, og jeg er så redd for å måtte møte den igjen. Det er akkurat den angsten som gjør meg så redd. Jeg hater å være alene også, fordi jeg er helt sikker på at hver gang jeg er alene så kommer det noen for å drepe meg. Jeg låser alt av dører, har på lys, gråter litt, og skvetter til en hver lyd. Jeg føler meg utrolig dum som skriver dette, og det er utrolig flaut å innrømme det, men det er sannheten. Jeg sliter med mye jeg ikke orker å skrive her, men jeg vil bare få fram poenget. Jeg har i alle de år trodd selv at jeg har hatt en konkurranse mot Breivik. Jeg ville vise han og alle hvor bra jeg har det, hvor langt jeg har kommet meg på disse årene. Det tok meg litt tid før jeg endelig klarte å skjønne at jeg har ingen konkurranse mot han. Jeg orker ikke lengre å late som at det Breivik gjorde mot Norge den dagen, ikke har påvirket meg på noen som helst måte. For sannheten er at det han gjorde har ødelagt så mye for meg. Det tok meg 100 skritt tilbake, og dro meg virkelig ned i gjørma. Breivik skal nå begynne å studere, jo gratulerer med det. Jeg måtte utesette skoleåret mitt et år på grunn av deg, og nå skal du få lov til å få en utdannelse. Jeg håper virkelig du gjør det bedre enn det jeg klarte. Men jeg er endelig ferdig med videregående, og jeg er utrolig stolt over meg selv Det har vært 4 jævlige år, men jeg har kommet meg igjennom det. Å vet dere hva? det er faktisk en stor seier, for jeg klarte å komme meg gjennom skolen istedenfor å gi opp.

Jeg får ofte høre ” HÆ, har du vært på utøya?? det kunne jeg aldri trodd”. Jeg har ofte fått høre at man ikke kan merke på meg at jeg har vært gjennom det jeg har vært gjennom. Men hvordan er egentlig en person som har gått gjennom en traume? er det egentlig noe fasit på det? Jeg har aldri vært den som viser til alt og alle at jeg har det vondt. Jeg later rett og slett som ingenting, og jeg unngår som oftest å snakke om det. For et år siden hadde jeg aldri klart å skrevet dette. Jeg har alltid vært så redd for hva folk skal mene og tenke om meg. Men nå bryr jeg meg ikke litt engang, jeg gir faen rett og slett. Jeg gidder ikke å pynte på ting mer, bare på grunn av at folk skal ha et bedre inntrykk av meg. Men bare så det er sagt så har jeg det faktisk bra, selvom jeg går rundt med alt dette. Jeg er så heldig at jeg har verdens beste mamma jeg kan komme til uansett, jeg har en kjæreste som får meg i godt humør uansett, og jeg har mange gode venner. Så har jeg en fantastisk familie, i tillegg til mine to bestevenninner som er der for meg uansett. Så jeg har det ikke bare kjipt, jeg har fått til utrolig masse på disse 4 årene. Jeg har tilogmed flyttet for meg selv til en helt annen by, noe som jeg selv aldri trodde jeg kom til å klare eller tørre. Selvom grunnen til at jeg flyttet til en annen by var for å komme meg vekk fra “Utøya stempelet”, og starte et nytt liv. Som egentlig var en sykt teit måte å rømme fra problemene mine på, så er det faktisk en av de beste avgjørelsene jeg har tatt. Så Breivik, du har ødelagt utrolig masse for meg, du har satt en stopper for mye i livet mitt, du har gjort sånn at jeg plages med angst, du har tatt fra meg en jeg og veldig mange andre brydde oss veldig om. Du tok 77 menneskeliv, 77 uskyldige liv. Du har snudd livet til 77 familier på hodet, du tok fra 77 mennesker retten til å leve. Du har gjort store ødeleggelser, og mye av problemene kommer kanskje til å være her for alltid. Men jeg skal gjøre mitt beste for at jeg skal klare å ha det så bra som overhode mulig. Jeg skal stå oppreist å få til alt jeg vil få til, jeg skal gjøre det for de 77 menneskene som ikke fikk den sjansen jeg fikk. Jeg vet de ville prøvd sitt beste, og jeg skal prøve mitt beste for dem. Jeg har sluttet å konkurrere mot deg, og den dagen jeg sluttet med det fikk jeg det mye bedre. Du skal sitte på cella for resten av livet. Jeg skal gå i det fri, jeg kan reise verden rundt å oppleve alt det fine den har å by på. Jeg kan gjøre noe med utdannelsen jeg tar, jeg kan få meg familie og barn. Det er så uendelig mange ting jeg kan gjøre,som ikke du kan gjøre. Selvom du tok fra oss mye, så tok du også fra deg selv din egen frihet. 

Mine tanker går til alle vi mistet 22.07, dere kommer aldri til å bli glemt. Mine tanker går også til familiene som mistet det kjæreste de hadde, og vennene som mangler en i vennegjengen sin. 

3 kommentarer
    1. Utrolig tøft gjort av deg å skrive dette, Sofie! Du har ingen grunn til å føle deg dum, for du har all rett til å ha det vondt og til å slite med det du gjør pga det du har opplevd. Det er kun du som vet hvordan du selv føler deg. Lenge siden jeg har sett deg nå, men jeg vet at du er en fantastisk jente med et stort hjerte som kan komme veldig langt. Jeg heier på deg!! 🙂

    2. Oi. Dette var et innlegg som virkelig gjorde inntrykk. Jeg vet ikke helt hvordan jeg kom over dette innlegget i egentlig, men jeg er glad jeg gjorde det. Dette var så nakent at det gjorde vondt – at du forteller hvorfor og hvordan flyskrekken oppsto. Det er så vondt å vite om det du har vært igjennom, du fortjener bedre. Men jeg vet at du klarer deg. Det viser du gang på gang, du er så forbanna inspirerende Sofie. Du er mitt største forbilde, du er vakker, sterk og utrolig reflektert. Jeg digger deg og jeg heier på deg, så så mye. <3

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg