La oss bruke offerrollen

Jeg burde egentlig vite bedre. Jeg burde ha lært etter noen år at man skal holde seg unna kommentarfeltet. Noen ganger klarer jeg ikke å holde meg unna. Noen ganger må jeg gå inn å lese hva andre mennesker skriver. Nesten hver gang jeg har bestemt meg for å ikke lese angrer jeg like mye hver eneste gang. Følelsen jeg sitter med nå er grunnen til at jeg alltid prøver å holde meg vekk. 

Jeg er stemplet som et terroroffer. Dette er et stempel jeg helt sikkert vil ha for resten av livet. Uansett hvor mye jeg hater å ha det hengende over meg så er det sannheten. En sannhet jeg må akseptere. Jeg jobber hver eneste dag for å få livet mitt tilbake dit det engang var. Av og til lurer jeg på om jeg noen gang vil føle meg normal igjen. Føle meg som den jenta jeg var før 22 juli. 

Alle som har opplevd noe traumatisk vet hvor hardt det er. Men de som ikke har opplevd noe traumatisk tror jeg aldri vil kunne forstå. Jeg kunne heller aldri forstått hvor hardt det er før jeg ble tvunget i situasjonen selv. Jeg forventer heller ikke at hver enkelt skal forstå. Men jeg syntes vi skal være medmennesker å akseptere at ikke alle er like. Terroroffer eller ikke. Det er ikke kun vi som var på Utøya som er redd for raketter. Det kan være barn, eldre, overlevende fra andre verdenskrig, nye borgere, dyr og naboen. 

Det er vel mange som vil vri det til at jeg mener at man ikke skal få feire nyttårsaften. Selvfølgelig skal man det. Jeg tar på meg paljettkolen å feirer et nytt år jeg også, akkurat som deg. Forskjellen er at jeg kanskje har et annet forhold til raketter enn hva du har. Jeg så deg som mente vi overdrev. Du mener at raketter ikke har noe med Utøya å gjøre. Du har kanskje rett. Men du skal huske en ting. Når du sender opp rakettene å beundrer lyset på himmelen så tenker du kanskje ikke over smellene. Men det vil jeg og mange andre gjøre. Jeg kan skjønne at du som kun har sett på film ikke skjønner sammenhengen med raketter og skudd. Men jeg kan fortelle deg en ting, lyden er ganske lik. Lyden du hører på film er så langt i fra hvordan et skudd høres ut i virkeligheten. Det var en grunn til at jeg først trodde det var bomber da de første skuddene ble avfyrt. Selv om jeg vet at det er raketter som lager lyden, så vil det likevel være ubehagelig. Det vil være ubehagelig på grunn av at den lyden minner meg om en veldig vond dag. 

Jeg er lei av at hver eneste gang noe med Utøya blir tatt opp så blir vi beskyldt for å bruke offerrollen. La meg spørre deg om en ting. Tror du virkelig det er en rolle vi vil ha? Tror du noen mennesker uavhengig av Utøya vil være et offer for noe? Tror du det er sånn at vi sitter hjemme å venter på en anlending til å bruke offerollen? Om jeg kunne skulle jeg gjerne blitt kvitt den for alltid. Jeg er lei av at mennesker som har det vanskelig alltid skal bli beskyldt for søke oppmersomhet og sympati når man snakker åpent om problemene sine. Kan man heller ikke støtte de som faktisk tør? De som sier det mange andre tenker. De som bruker stemmen sin på å hjelpe andre i samme situasjon. 

Selv om jeg ikke er like redd raketter som jeg kanskje var for 3 år siden. Da jeg satt inne på et rom å holdt bestevenninnen min i hånden mens vi hadde på vært vårt headsett. Mens resten av festen var ute å skøyt opp raketter å koset seg. Den kvelden fikk vi høre at noen hadde gått rundt å sagt at vi overdrev. Den kvelden jeg bestemte meg for å aldri vise til noen at jeg var redd for raketter. Den kvelden jeg var utrolig lei meg for at noen hadde sånne meninger. 

Kanskje det gjorde meg sterkere. Kanskje det gjorde sånn at jeg klarte å gå ut å se på rakettene i fjor.Selv om jeg syntes det var ubehagelig så turte jeg. Det var et stort skritt i riktig retning for min del. Jeg har bestemt meg for at jeg skal tørre det samme i år. Selv om jeg har bestemt meg for å tørre så er det ikke alle som har kommet dit. Du trenger ikke å ta hensyn for min skyld, for jeg skal klare meg. Men ta hensyn til de som fortsatt er livredd. Det trenger ikke å bare være en som var på Utøya. Det kan være de som har rømt fra krig og terror. Det kan være hunden i gata eller den lille gutten som hopper i fanget til pappa når det begynner å smelle. 

La de som er redd være forberedt på at det kommer. Det er ingen som skal hindre deg i å feire nyttårsaften. Jeg skal selv ut å feire at vi går inn i et nytt år sånn som alle andre. Men la oss ta hensyn til de som trenger det. La oss vise at vi bryr oss om de rundt oss. Du klarer å gjøre noe så enkelt som vente fram til klokken 18.00 med å skyte opp rakettene.

Jeg vil avslutte med å si noe til deg som ikke skjønte hva raketter har med Utøya å gjøre. Jeg vil bare fortelle deg at jeg nå ikke får ikke sove på grunn av at det er storm ute. Jeg ble livredd for storm etter Utøya. Jeg skulle ønske jeg kunne gi deg en forklaring på hva det har med Utøya å gjøre, men jeg har ingen. Storm har absolutt ingenting med Utøya å gjøre. Likevel minner det meg om Utøya. Likevel skremmer stormen meg skikkelig. Det gjorde det ikke før 4 år siden, men det gjør det nå. Jeg er redd mange ting jeg ikke kan forklare, men det er sånn livet mitt har blitt. Jeg vil også at du skal vite at jeg jobber hver dag for at det skal bli bedre. 

6 kommentarer
    1. Dette var vondt å lese… Jeg kan ikke forstå at folk ikke klarer å sette seg selv i andres situasjoner for å prøve å forstå litt? Det er så frustrerende at det er slik… Veldig bra skrevet av deg. Jeg håper du får en fine nyttår kjære deg.. <3

    2. Dessverre er det folk der ute som kun tenker på seg selv, fulle og skal liksom sende opp 6 timer før det faktisk er nyttår. Tenker det er mange småbarnsforeldre også, men jeg har aldri sendt opp før 12. Selv min bror med små barn.. De sover da bare lengre dagen etter 😉 En dag i året, gjør vel det ingenting. Men i en by som Oslo, så blir det så mye folk, og da blir det mye bråk ;s Håper det går bra med deg, og at det kanskje vil bli en forståelse en dag i fremtiden ;s Godt nyttår til deg 🙂

    3. Dette var veldig sterkt å lese. Jeg har veldig empati for deg og så mye som jeg kan prøve å forstå det (selv om jeg ikke var der selv,) forstår jeg at du kjemper en hard kamp. Jeg syns du virker en fantastisk stå på-vilje. Du gjør ditt beste for å leve normalt, selv om det kan være mye tøft en må gjennomgå uten at andre faktisk er klar over hva du tenker på. Dette innlegget skal du virkelig ha masse skryt for. Dette er virkelig modig av deg! Stå på videre, gode deg!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg