Jeg godtar

” Jeg er så jævlig lei av å være så sliten” 

Jeg kan sove 2 timer, 12 timer eller 7,5 time. Jeg kan ligge en hel dag på sofaen, jeg kan slappe av samtidig som jeg gjør noe, eller jeg kan gjøre noe en hel dag. Det spiller ingen rolle. Jeg vil uansett være like sliten. Jeg kan ikke huske sist jeg våknet å følte meg uthvilt. Jeg har rett og slett glemt hvordan det føles. Utenom de få minuttene i løpet av dagen jeg får et energi-kick som tar meg tilbake til den personen jeg engang var. Jeg er en ung jente “fanget” i en gammel kropp. Hvordan har jeg latt det gå så langt? 

Jeg er her jeg er i dag for at jeg ikke har ønsket å godta. Godta at livet mitt ble som det ble. Hvorfor skulle jeg godta at livet mitt ble snudd opp ned? Ikke faen. Hvorfor skulle jeg godta at en mann som ikke engang vet hvem jeg er gjør hverdagen min så vanskelig? Ikke faen. Jeg har heldigvis lært at det er viktig å godta. Det er viktig å godta for å komme seg videre, ellers vil jeg aldri klare å ta tak i problemet. Ja, jeg mistet pappaen min. Ja, jeg ble utsatt for terror i en alder av 16 år. JA, jeg sliter både med PSTD, angst og depresjoner 7 år senere. HVA SÅ? Skal disse diagnosene og problemene noen gang forsvinne må jeg godta at de er der. 

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Jeg har alltid hatt en unnskyldning for alt. Jeg er trøtt for at jeg sov for lite eller for mye. Jeg er sliten for at treningen i dag var for tung. Jeg er redd for at det er en naturlig reaksjon. Jeg føler meg konstant ulykkelig for det er normalt. Det er ikke lenge siden jeg var hos legen for å sjekke ALT. Jeg var helt sikker på at det var et eller annet som var galt med meg. Hva med lavt stoffskifte, glutenallergi eller B12 mangel? Jeg fikk prøvene tilbake og alt var helt perfekt. Jeg tror de fleste hadde blitt lykkelig, men jeg ble det motsatte. Det var som å få slengt i tryne “Sofie, du må begynne å jobbe med deg selv” Hvorfor kunne det ikke vært noe så enkelt som B12 mangel? Det hadde vært et par sprøytestikk istedenfor mange timer hos psykolog. 

Det er en sannhet bak det å ikke kunne hjelpe andre før de er villige til å hjelpe seg selv. Jeg er her jeg er i dag for at jeg har hverken vært villig eller klar for å hjelpe meg selv. Det hjelper ikke hvor mange ganger jeg har fått fortalt at jeg må gå til psykolog, jobbe mindre og snakke om problemene mine. Jeg har rett og slett ikke vært klar. Du kan ikke be noen slutte å røyke før de virkelig ønsker det selv, for de vil aldri slutte å røyke med mindre det er noe de virkelig vil. Sånn er det med absolutt alt. Narkotika, overvekt, usunne forhold og psykiske problemer. Vi vil så gjerne hjelpe, men det er ikke alltid det går. Av og til er det å forstå det eneste man kan gjøre. 

Ja, livet har gitt meg mange prøvelser på mine 21 år. Jeg syntes livet rett og slett har vært jævlig urettferdig. Så urettferdig at jeg noen gang skulle ønske at jeg ikke var født. Jeg har ofte tenkt ” er det sånn her livet mitt skal være så lenge jeg lever kan jeg like gjerne bare dø”. Men vet dere hva? Jeg velger selv å ha det sånn hver eneste dag. Det som har skjedd har skjedd. Jeg kan ikke endre det uansett hvor mye jeg måtte ønske. Jeg kan likevel endre på noe annet, og det er måten jeg velger å håndtere situasjonen på. Jeg kan enten fortsette å late som ingenting har skjedd. Nekte å gå til psykolog, så kan jeg heller være ulykkelig og sliten for resten av livet. ELLER så kan jeg være takknemlig for alt dette har lært meg å begynne å ta tak i problemene her og nå. Jeg velger alternativ 2. 

For sannheten er at jeg hadde aldri vært den personen jeg er om ikke jeg hadde opplevd alt jeg har opplevd. Jeg ville ikke vært så sterk, så reflektert, så omsorgsfull og så selvstendig hadde livet mitt vært perfekt. Jeg vet at alle disse egenskapene kommer til få meg akkurat dit jeg vil i livet. En gang skal min jobb være å hjelpe andre. Tenk så mange erfaringer jeg kan bygge den jobben på. 

Akkurat nå føler jeg meg lykkelig. Jeg er lykkelig for at jeg endelig er klar for å godta hva som har skjedd. Jeg godtar at jeg mistet pappa, jeg godtar at jeg opplevde terror og jeg godtar at jeg mistet noen jeg var glad i 22.07. Selv om jeg godtar det vil det ikke si at jeg ikke er sint eller lei meg. Det vil si at jeg endelig er klar for å ta tak i livet mitt. Opplevelsene mine kommer alltid til å være med meg, men jeg er klar for at de ikke skal styre hverdagen min mer. Jeg er endelig klar for å ta kontroll over livet mitt igjen.