Jeg følte for å dø

Jeg husker ikke nøyaktig hvor mange måneder etter 22 juli jeg satt på bussen på vei inn til Oslo, men det var et par måneder senere. Jeg var på vei til advokaten min der jeg skulle få lese gjennom avhørene til oss overlevende, og jeg skulle snart få vite hva som hadde skjedd med Sondre. Jeg ble satt på et rom alene med en pc foran meg. Hva skulle jeg gjøre nå? Det var et søkefelt øverst til høyre, og jeg visste at jeg var noen få tastetrykk unna av å få vite nøyaktig hva som hadde skjedd med han. Ikke bare skulle jeg få vite hva som hadde skjedd med han, jeg skulle også få vite hva som hadde skjedd med de andre. Det var også mye jeg hadde glemt fra den dagen, så jeg var livredd for hva jeg kunne bli påmint. 

Jeg hadde aldri trodd jeg kunne glemme noe fra den dagen, men jeg tror kroppen og hodet valgte å stenge mye ute. Det var mye følelser og inntrykk, og jeg tror ikke kroppen klarte å håndtere alt. Jeg klarte til slutt å skrive inn navnet hans i søkefeltet, og plutselig dukket det opp masse tekst der hver setning med ordet ” Sondre” i var understreket med gul. Jeg følte meg som en robot der jeg satt, jeg leste alt av detaljer jeg bare kunne finne. Jeg prøvde å finne ut hva, når og hvorfor. Jeg analyserte samtidig som jeg bannet og gråt. Alt gikk på autopilot til det plutselig ikke var mer å lese. Det føltes ut som hjertet mitt stoppet og kroppen falt sammen, det var plutselig ingenting som ga mening mer. 

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg satt på bussen tilbake til Tønsberg. Jeg prøvde å fokusere på alle menneskene rundt meg, for om jeg mister fokus vil jeg knekke sammen. Jeg gikk fra å tenke på den blå strikkagenseren hun til høyre hadde på seg til hvor mange skudd som ble avfyrt. Jeg tenkte på at det snart var jul, til jeg plutselig husket beskrivelsen av blod overalt. Hvorfor kunne jeg ikke bare ha normale problemer som de andre 16-åringene jeg kjente? Hvorfor var mine problemer angst, depresjoner og traumer? Hvorfor kunne ikke bussen være fremme snart? Jeg klarer snart ikke å late som ingenting er galt mer, for akkurat nå er alt galt. De siste minuttene på bussen føltes som en evighet, og jeg husker at jeg ikke kunne gå fort nok fra busstoppen og hjem til meg. Tårene rant, det var umulig å holde de inne mer. Jeg hadde lyst til å skrike, men jeg ville ikke at noen skulle tro jeg var gal. Kanskje det var det jeg var, gal? 

Jeg husker mamma sa noe til meg i det jeg kom inn døren, men jeg klarte ikke å tyde hva hun sa. Det føltes ut som at bena mine skulle svikte under meg, jeg måtte legge meg NÅ. Jeg klarte å komme meg inn på rommet før jeg falt ned i sengen. Jeg lå i fosterstilling å gråt, og gråt og gråt. Var det virkelig sånn her livet skulle være? Skal jeg ligge i sengen min å gråte over venner som er drept, når jeg selv overlevde. Skal jeg noen sinne klare å leve med denne urettferdigheten jeg føler? Hvor lenge skal jeg fortsette å være redd? Når skal angsten gi seg? Det føltes ut som jeg la meg ned for å dø, for det kjentes ut som at kroppen ikke orket mer. Jeg var så langt nede at jeg skulle ønske jeg kunne dø, samtidig som jeg følte at jeg måtte være takknemlig for at jeg enda var i livet. Det var bare så jævlig vondt, og jeg visste ikke om jeg kom til å klare å ha det sånn her mer. Lengselen, savnet og urettferdigheten. Det var så vondt.