Her om dagen fikk jeg en kommentar om at jeg har virket så negativ i det siste, og at jeg må begynne å sette mer pris på hva jeg har. Denne personen har helt rett, det skal jeg ikke nekte for. Jeg har vært kjempe negativ i det siste, jeg trodde ikke bare det var så synlig. Denne måneden suger, og jeg har ingen problem med å være ærlig om det. 

Dere vil nok forstå mer når jeg legger ut videoen om 22.juli, for der forklarer jeg det veldig utdypende. Juli er en vond måned for meg. Jeg sitter her mange år senere uten en pappa og traumer etter terror. Dette skjedde samme måned med to år og noen ukers mellomrom. Jeg rakk ikke å komme meg over det første sjokket før et nytt skjedde, og det har gjort noe med meg som person. Så ja, jeg er negativ. Det er bare viktig at dere forstår at jeg har perioder der jeg kan være lei meg, sur, skuffet og sliten. Jeg har ikke tenkt å legge skjul på disse periodene eller følelsene, for dette er dagboken min. Jeg synes det er viktig å vise at livet ikke er så jævla perfekt hele tiden, for det er det ikke. Vi alle går gjennom gode og dårlige perioder, sånn er livet. Det er bare å lære seg å leve med det, for det kommer til å være sånn for resten av livet.

Jeg har vært i dårlig humør de to siste ukene, og det tror jeg nok menneskene rundt meg merker. Jeg prøver virkelig så godt jeg kan å være så godt humør som overhodet mulig, men det er ikke alltid det går. Det er heldigvis bare noen uker igjen av juli, og da vil alt være mye bedre. Selv om jeg kanskje er litt negativ for tiden, så må dere vite at jeg virkelig setter pris på alt jeg har. Jeg er frisk, jeg har en fin familie, gode venner, en fantastisk kjæreste og dere. Dere aner ikke hvor takknemlig jeg er for hver og en av dere, dere har gitt meg en mulighet jeg har drømt om så lenge. En mulighet som gjør at jeg våkner med et smil om munnen hver eneste dag. Tusen takk for alle fine kommentarene jeg fikk i går, og tusen takk for at dere alltid støtter meg <3 Dere er fantastiske. Love you guys

Jeg har lenge lovet dere å fortelle min historie fra 22.juli. Jeg bestemte meg for å ta det på video, da det oftere er lettere å snakke enn å skrive. I dag spilte jeg inn videoen, og det var mye verre enn hva jeg hadde forventet. Dette er følelser jeg har gjemt og fortrengt og følelser jeg ikke har kjent på, på veldig lenge. Dette kommer nok til å være noe av det mest personlige jeg kommer til å dele på denne bloggen. Dette er ting jeg ikke har snakket med noen om, så det at jeg plutselig skal dele det med så mange skremmer meg. Etter å spilt inn videoen ble jeg sittende med en rar følelse, det var både lettelse og sorg. Jeg tror jeg trengte å kjenne på følelsen jeg har stengt inne så lenge, men det var samtidig vondt. Det var som å få et slag i ansiktet, og en kraftig påminnelse på hva jeg faktisk har vært gjennom. Akkurat nå orker jeg ikke å se videoen, men jeg skal redigere den til dere med engang jeg klarer. Jeg skal prøve å få den ut denne uken <3


When life gives you a hundred reasons to cry show life that you have a thousand reasons to smile <3

JEG HATER Å VISE MEG NAKEN
Som jeg har fortalt dere før så har jeg slitt veldig med mitt syn på egen kropp, og jeg tror nok dette er grunnen til dette. Man skulle trodd dette ble bedre når man er med en man virkelig stoler på, men det hjelper ikke. Neste mål er helt klart jobbe mer med meg selv. 

JEG SLITER MED Å MØTE BLIKK
Dette er faktisk noe jeg har slitt med hele livet, og jeg har ingen anelse hvorfor. Jeg hater å se andre inn i øynene, det er faktisk noe av det verste jeg vet. Alt føles så mye mer seriøst da, det liker jeg ikke

JEG SNAKKER TIL MEG SELV NÅR JEG ER ALENE
Jeg har ofte lange samtaler med meg selv når jeg er alene, og det er ofte da jeg bestemmer meg for ting. Det er ingen andre enn meg selv som kan overbevise meg så godt som det jeg kan.

JEG ER OVERBEVIST OM ET LIV ETTER DØDEN
Jeg tror 100% på spøkelser. Spøkelser er vel kanskje feil ord å bruke, men jeg tror at det finnes noe mer mellom himmel og jord. Mange vil sikkert synes jeg er teit nå, men jeg har opplevd ting man absolutt ikke kan forklare. Jeg tror også på at om du dør mens du har mye uoppgjort, så klarer du ikke å gå videre. Om dere skjønner hva jeg mener?

JEG ER KONSTANT REDD FOR Å BLI SÅRA
Dette punktet er så irriterende, dere aner ikke. Jeg tror nok dette har noe med fortiden min å gjøre, og det vil nok mest sannsynlig bli bedre når jeg får jobbet med det som plager meg. Men ja, jeg går faktisk rundt å er redd for å bli såra. Jeg har derfor veldig vanskelig for å slippe mennesker innpå meg, i tilfelle de kommer til å såre meg. Helt latterlig og utrolig irriterende. 

Det er vel ingen hemmelighet at jeg har fått slengt mye dritt etter meg de siste månedene. Jeg har vært veldig mislikt og dømt etter et TV-program, noe som ikke alltid har vært lett. Det som har hjulpet meg gjennom dette er alle fantastiske menneskene jeg har hatt i livet mitt, de som kjenner meg og vet hvem jeg er. Det er uansett bare kommentarer fra mennesker jeg ikke kjenner, som mest sannsynlig ikke er gammel nok til å forstå. Det er kanskje derfor det har gått overraskende bra. Jeg er stolt over meg selv på måten jeg har valgt å håndtere dette på. Det hjelper ikke å håndtere hat med hat, det hjelper heller ikke å rakke ned på andre mennesker i håp om å føle seg bedre. 

Det er kanskje derfor jeg reagerer på hvordan offentlige og kjente personer oppfører seg på nett. Det er urovekkende å se hva enkelte får seg til å si om andre mennesker, der absolutt ALLE kan se det. Jeg har selv opplevd å funnet ting om meg selv på nett, der jeg blir snakket ned om. Dette fant jeg faktisk nå nettopp, og det er vel det som er inspirasjonen til dette blogginnlegget. Jeg har ikke orket å ta meg nær av dette, for det er egentlig bare komisk. Vi er voksne og vi er forbilder, vi burde vite bedre enn å rakke ned på andre der alle kan se det. Hva skjedde med å være voksen nok til å snakke om det som plager deg? Kanskje løse opp i problemer? Denne bransjen gjør deg gal, og noen går alt for langt for å oppnå klikk og oppmerksomhet. Nå snakker jeg ikke bare om mine opplevelser, men også hva jeg har lest om andre. 

Vær så snill å husk at vi er forbilder, og at vi har mange som ser opp til oss. Det er ikke et bra forbilde å krangle eller snakke ned om andre over nettet, for hvilke signaler sender vi da? Denne bloggen kommer aldri til å være et sted der jeg snakker nedverdige om noen, for det gir meg absolutt ingenting. Jeg vil heller at mennesker skal tro jeg er en dritt, enn å kritisere andre for å løfte meg selv. Netthets er aldri greit, om du er en offentlig person eller ikke. Det er viktig at vi slår ned på dette og ikke godtar at andre blir hetset på nett. Jeg vil ikke være en av de som bruker bloggen til å slenge dritt, og jeg håper du også vil være en av de. La oss heller vise kjærlighet og ta vare på hverandre <3 Det er nok hat i denne verden, ikke la oss dyrke det enda mer. 


Akkurat nå befinner jeg meg i leiligheten til Andrea og meg hjemme i Oslo. Jeg skulle egentlig ha vært et helt annet sted nå, men jeg orket virkelig ikke 6 timer i bil. Planen var å reise til Trondheim i dag, men jeg valgte å bli hjemme istedenfor. Jeg har masse jobb å gjøre, og jeg har et par videoblogger som skal redigeres og spille inn, så det beste var å holde seg hjemme. Kevin kommer også imorgen, så Andrea og jeg tenkte å lage en videoblogg der vi sminker Morten og Kevin. Hva tenker dere? Hadde ikke det vært moro? 

Nå skal jeg nyte de siste dagene i Oslo, siden jeg er ikke hjemme igjen før August. Jeg drar direkte fra Trondheim til Bodø der vi igjen skal besøke foreldrene til Morten og være med på Opptur. Etter det reiser Morten, Martine, Aleksander og jeg til Portugal for å lære oss å surfe, det gleder jeg meg til. Så er egentlig planen å være hjemme i Tønsberg hele august, siden jeg har lyst å være med familie og venner. Jeg fikk nesten ikke møtt noen de få dagene vi var i Tønsberg, noe som er ganske kjipt egentlig. Jeg har derfor satt av tid til å være sammen med de i hele august. Det gleder jeg meg til <3 Det er viktig å ta vare på de menneskene du har rundt deg, det har virkelig livet latt meg erfare. 

FACEBOOK. HER / INSTAGRAM. SOFIEENILSEN / SNAPCHAT. SOFIEEC



Morten var syk stakkars, haha. Det er grunnen til bekledningen 😉


Nuggetsene er vegtar, kunne dere gjettet det?




Her ser dere litt av det jeg drev på med i går, grillvors hos Julie. For meg var det kun grilling og Pepsi Max for jeg hadde ikke tenkt meg ut. Som dere kanskje forsto på mitt forrige innlegg så er jeg lei, noe jeg var i går også. Jeg gikk faktisk å la meg klokken 18.00, men det endte med at jeg ble presset ut av vennene mine 🙁 ikke snilt.. De tok ikke et nei for et nei, om jeg kan si det sånn. Det var siste kveld, så de hadde selvfølgelig rett. Jeg hadde bare ikke lyst i det hele tatt, men det ble en veldig morsom kveld.

Nå skal jeg hive meg rundt for å pakke, rydde og redigere videobloggen til Kevin og meg. Denne har dere ventet på lenge, så nå er det virkelig på tide <3 Jeg har hatt ferie den siste uken, noe jeg har trengt. Det har dere sikkert merket på bloggingen min, så nå skal jeg virkelig skjerpe meg. 

Akkurat nå kjenner jeg at jeg er lei. Det er virkelig på tide å gjøre noen endringer i livet, og jeg er klar. Vi har drukket alt for mye siden januar, og jeg begynner endelig å kjenne at det er nok. Denne livsstilen er virkelig ikke noe for meg, det har jeg funnet ut. De neste ukene nå skal jeg spise sunt, sove nok og begynne å trene igjen. Herregud som jeg savner å trene. Hehe nok klaging nå, jeg var bare skikkelig lei i det jeg våknet i dag. 

Slottsfjell er uansett over for denne gang, noe jeg er glad for. Jeg tror nok Slottsfjell må endre et par ting om de skal fortsette å ha festival, ellers tror jeg folk vil slutte å kjøpe billetter. Neste år skal jeg prøve Stavern istedenfor, siden Andrea har maset så mye hehe. Jeg nektet faktisk å være med i år, noe jeg angrer litt på. Nå skal jeg begynne å pakke, for i dag skal jeg reise et sted. Jeg forteller dere om dette senere. SNAKKES <3

Det er bare litt under to måneder siden Paradise sluttet å gå på TV, likevel virker det så fjernt. Noen ganger føles det som en drøm, og at menneskene rundt meg ikke er ekte. Dere vet at jeg egentlig hadde tenkt å trekke meg dagen før vi skulle reise til Mexico? Det føltes plutselig helt feil å skulle reise ned, men jeg klarte å overbevise meg selv. Jeg skjønte at jeg kom til å angre mer om jeg ikke dro, enn om jeg prøvde. Jeg skjønte jeg trengte å gjøre noe nytt, for jeg var ikke fornøyd med livet mitt som det var på dette tidspunktet. Det var likevel noen endringer jeg var livredd for. Jeg hadde på en måte hat/elsk forhold til livet mitt. Er det ikke merkelig? 

Nå sitter jeg er 5 måneder senere, og lever et ganske annerledes liv. Jeg har flyttet til Oslo, blogging er jobben min og jeg har kjæreste. Roomien min og kjæresten min hadde jeg aldri hatt om det ikke hadde vært for Paradise Hotel, er det ikke rart? I alle sesonger er det bare et fåtall jeg har kjent meg igjen i, så det at jeg skulle møte så mange fine mennesker hadde jeg aldri trodd. Dere kan tro jeg ble lettet når det var Andrea jeg møtte på hotellrommet i Oslo, da hadde jeg i det minste en venn, haha. Det å takke ja til å være med på Paradise Hotel er skummelt. Du vet aldri om du kommer til å gå overens med de andre deltakerne. Det må også suge å reise hele veien ned til Mexico for å så måtte reise hjem etter noen dager. Det var faktisk min største frykt. 

Du takker ja til noe som er skummelt, sånn er det bare. Det er en stor utfordring å være med på noe sånt, og jeg kan garantere at du vil lære mye om deg selv. Det er virkelig merkelig å se seg selv fra utsiden, og det har vært noen ganger jeg har vært oppriktig flau over egen oppførsel. Det har ikke vært så lett når så mange mennesker skal dømme deg ut i fra et TV-program som er klipt og limt. Selv om det har vært mange tøffe dager, så angrer jeg ikke. Jeg kan ikke angre når jeg har fått det livet jeg har fått. Takket være Paradise har jeg fått til bloggen, endelig flyttet til Oslo, fått meg verdens beste kjæreste og så mange gode venner <3 Det er bare viktig å vite at det ikke er alle som vil sitte igjen med denne følelsen.

Det er ingen hemmelighet at vi bloggere og generelt mennesker med en stemme har et enormt ansvar. Jeg føler på dette ansvaret hver eneste dag, for jeg vet at jeg har yngre mennesker som følger meg. Det er noen der ute som ser opp til meg, og jeg vet selv hvor lett man kan påvirkes. Jeg husker selv den perioden jeg ønsket Restylane for mange av bloggerne jeg leste hadde det. Jeg var 18 år gammel og lot meg likevel påvirke. Det skjer i alle aldre, men det gjør oppriktig vondt når veldig unge jenter ønsker å endre på utseendet. 

Jeg som blogger har et ansvar. Hva andre velger å gjøre med kroppen sin er ikke min sak, men for meg er det viktig at vi ikke normaliserer operasjoner og kosmetiske inngrep. Vi som bloggere har et ansvar, men det har også DU som leser dette innlegget. Du som velger å legge igjen kommentarer på godt og vondt. Det er nemlig sånn at vi er to om å skape dette presset. Etter at jeg ble en offentlig person selv, har jeg opplevd hvor stygge mennesker kan være. Jeg har opplevd å føle meg feit og stygg på grunn av kommentarer jeg har fått. Jeg har stått å studert meg selv i speilet etter at jeg fikk gjentatte kommentarer på nesen min. Kommentarer jeg valgte å ikke godkjenne, for jeg ville ikke gi disse menneskene oppmerksomheten min. Selv om jeg gjør det nå.

Senest i går fikk jeg en kommentar om at jeg er feit. Så kom det en kommentar om at man ser større ut om man bruker klær som er for små. Selv om jeg har valgt å være en offentlig person helt selv, så er jeg også bare et menneske. Jeg har følelser jeg også og jeg kan være usikker på meg selv. Det er aldri kult å få negative kommentarer om utseendet sitt, og skjer dette gjentatte ganger kan man begynne å tro på det selv. Det er akkurat derfor jeg mener at vi er to om å skape presset, og det er derfor vi ALLE må ta ansvar. Det er ikke bare mitt ansvar, det er ditt også. Du kan gjerne tenke at jeg har stor nese, liten rumpe eller er feit, men hold kjeften om det. Hva godt får du egentlig ut av å rakke ned på andres utseende? 


Dette er bildene jeg fikk kommentarer på at jeg er feit og bruker for små klær. Skjønner dere hvor sykt det egentlig er? 

Jeg tar ansvar ved å ikke blogge om operasjoner eller kosmetiske inngrep. Jeg svarer ikke på spørsmål om silikon eller skriver om min operasjon. Alt dere lurer på om silikon finner dere på google, og det kommer aldri til å være et tema på denne bloggen. Jeg tar derfor ansvar, og jeg vet selv at jeg har et større ansvar enn deg som leser. Jeg vet at jeg kan nå ut til veldig mange, og jeg vet også at mange unge jenter ser opp til meg. Det er et stort og noen ganger et skummelt ansvar å ha, men jeg prøver så godt jeg kan. Det må DU også. Tenk deg om to ganger før du velger å rakke ned på andres utseendet. Blogger eller ikke, det er aldri kult å høre at man er stygg eller feit.