Det er bare to dager til jeg reiser hjem i dag, og jeg kjenner ikke akkurat at jeg gleder meg. Det skal selvfølgelig bli godt å komme hjem til Morten og Celine igjen, men som vanlig så føler jeg meg virkelig ikke klar for å reise herfra. Jeg har hatt det så utrolig bra denne reisen, noe jeg virkelig trengte etter en veldig tøff vinter.
Jeg brukte store deler av vinteren på å være sint over at enkelte ting hadde skjedd meg meg, men nå som jeg har fått det på avstand så er jeg veldig glad for at det skjedde. Er det en ting jeg virkelig har lært så er det at det alltid kommer noe godt ut av det som har vært vondt, og at du vokser ekstremt mye som menneskene på nedturene. Jeg er jo veldig dårlig til å snakke om hvordan jeg har det, så jeg går gjerne å bygger opp ting over tid slik at alt kommer ut på en gang. Alle som kjenner meg godt vet at det er sånn jeg fungerer, men så fikk jeg virkelig erfare hvor viktig det er å faktisk snakke med noen om det som er vondt.
I fjor sommer så skjedde det noe på privaten som var veldig veldig tøft for meg. Jeg blir kvalm av å bare skrive dette, for det er kanskje en av de vanskeligste valgene jeg har tatt. Jeg latet som at det ikke var noe stress til menneskene rundt meg, men sannheten var at jeg gråt nesten hver kveld i flere uker. Jeg hadde det helt jævlig, og jeg jobbet så hardt for at det skulle forsvinne. Jeg klarte å glemme det litt, men det kom alltid tilbake. Jeg klarte heldigvis å åpne meg opp til slutt, og det å ha noen å snakke med var virkelig redningen.
Det hjalp heller ikke med alt fokuset som var rundt 22.juli, for det dro meg virkelig tilbake i tid. Det var plutselig over alt, til og med her i Los Angeles. De hadde store plakater som reklamerte for den nye filmen som skulle komme, så det jeg hadde prøvd å løpe fra i mange år tok meg plutselig igjen. Jeg har aldri snakket ordentlig med noen om det som skjedde der og hvordan jeg har hatt det i ettertid, så det å plutselig få kastet det over seg 7 år senere var veldig tøft. Jeg traff virkelig bunnen, og det var skikkelig skremmende.
Selv om det var helt jævlig der og da, så er jeg likevel så takknemlig for at det skjedde. Mange vil nok tenke at jeg er rar som var takknemlig for noe sånt, men dere aner ikke hvor mye jeg lærte på denne nedturen. Jeg forsto endelig at jeg faktisk trengte hjelp, og at jeg ikke bare kunne late som at enkelte hendelser aldri hadde skjedd. Jeg forsto endelig alvoret, og tok tak i det som plaget meg.
Jeg kan derfor med hånden på hjerte si at jeg har det SÅ bra nå. Jeg har vokst så mye som person det siste året, og jeg er lykkeligere enn noen gang. Jeg begynner endelig å føle meg som Sofie igjen, noe som er så utrolig deilig. Jeg har virkelig hatt verdens beste ferie her i LA sammen med jentene, så jeg har ingenting å klage på. Jeg er bare så lykkelig og takknemlig for alt jeg har i livet mitt ♥
Veldig godt å høre at du har det bra nå❤️Får veldig vondt inni meg når jeg hører at noen har det vondt. Synes du er veldig sterk som har kommet deg igjennom alt dette❤️
Mista nettopp farfaren min og det føles som en smærte som aldri går bort..men man må bare holde mote oppe, ting blir bedre til slutt❤️
Så utrolig trist å lese.. Jeg sender deg en stoor klem <3 <3 Ta tiden til hjelp, så kan jeg fortelle at det vil bli bedre etterhvert! I promise <3