Skal jeg være helt ærlig med dere så synes jeg det er ganske flaut å skrive dette innlegget i en alder av snart 24 år. Da jeg var liten var jeg veldig plaget med angst rundt søvn. Jeg delte rom med mamma til jeg ble tenåring, delvis for at vi ikke hadde nok soverom til at jeg fikk mitt eget men også for at jeg var livredd for å sove alene. Jeg var også redd for å være den siste som sovnet, så mamma måtte alltid holde seg våken til jeg hadde sovnet. De gangen hun ikke klarte det så ble jeg så redd at jeg vekte henne, slik at hun ikke skulle sove før meg.
Det tok mange år før jeg klarte å sove borte, jeg tror kanskje jeg var 12 eller 13 år gammel. De få gangene jeg prøvde å utfordre meg selv så endte det alltid opp med at jeg måtte bli hentet midt på natten, eller at jeg tisset ut senga til venninnene mine for at jeg var så redd for å sove borte. Heldigvis forsvant angsten med årene, men den kom delvis tilbake etter Utøya. Det tok nesten et år før jeg klarte å sove alene igjen, for frykten for å ikke ha noen i umiddelbar nærhet var for stor.
Den siste tiden har det begynt å komme delvis tilbake, og jeg får ikke sove med mindre jeg har lys og serie på i bakgrunnen. Jeg våkner opp flere ganger i løpet av natten på grunn av at jeg kaldsvetter og for at hjertet pumper skikkelig fort. Denne gangen er det likevel annerledes, for jeg sover jo ikke alene, men jeg er likevel redd for å legge meg? Jeg gruet meg så mye til å legge meg i går at jeg endte opp med å sove på sofaen. Jeg vet ikke hvorfor sofaen føles tryggere, men jeg føler meg bare mer komfortabel her.
Jeg synes helt ærlig det er skikkelig ubehagelig å dele med dere, men jeg hadde kanskje håpet at noen av dere hadde noen god tips mot “lakenskrekk”? Jeg vet allerede at jeg må begynne å sove i sengen igjen, for jeg gjør det jo bare verre med å unngå det jeg synes er ubehagelig.
Herrregud, det er akk samme til meg! Ahhh jeg trodde jeg var den eneste!! Først så delte jeg rom med søsteren min fordi vi ikke hadde nok rom. Nå deler vi ikke rom lenger fordi det er flaut. Jeg har alltid greid helt siden 2. Klasse og sove over til noen andre siden da er jeg ikke alene. Men med en gang jeg Er alene på rommet mitt og slokker lyset før jeg skal legge meg, får jeg heeeelt angst. Hver natt må mamma ligge inne hos meg til jeg har sovnet og hun må holde seg våken helt til jeg har sovnet fordi jeg ikke tørr å være våken alene! Assa ååå, kjempe glad for at du lagde dette innlegget! Nå vet jeg at jeg ikke er alene!🤩
Du er ikke alene om dette Sofie. Jeg har selv slitt med dette og vet hvor vanskelig, og skamfullt det kan være. Jeg vil at du skal vite at dette innlegge fikk meg til å føle meg mindre alene om dette problemet.
Skal tenke masse på deg og håper virkelig at nattesøvnen forbedrer seg❤️
Hadde samme problem før jeg å, men fikk sove medesiner for å hjelpe meg inn i en rytme som gjorde at jeg var mye roligere å sov natten gjennom. Å det har funket veldig bra for meg 🙂
Det er morsomt hvor mange likheter jeg har med deg altså 😅 jeg delte også rom med mor frem til tenårene. Når hun endelig fikk pusset opp kjelleren snek jeg meg ned og sov med henne til jeg flyttet hjemmefra. Jeg har hatt perioder med sovemedisin, fordi jeg etterhvert begynte å få “tvangstanker” ved leggetid. Til slutt måtte jeg finne mine egne kreative løsninger. Jeg har hørt på søvnhypnose som hjalp noe, men jeg liker best en form for meditasjon hvor jeg legger meg i en god stilling, puster dypt og kjenner etter hver kroppsdel. Jeg begynner med tærne og kjenner pulsen også beveger jeg meg oppover. Da er jeg rolig, men får fortsatt ikke sove. Så for å null stille tankene mine teller jeg fra 100 til 0, teller jeg feil så bare fortsetter jeg, ofte teller jeg litt oppover også nedover igjen. Poenget er at jeg ikke skal ha noen tanker i hodet. Som regel sovner jeg etter et par hundre 👏 hvis søvnhypnose kunne vært noe for deg anbefaler jeg lydfilene til Kristian hall 😊
Jeg sliter med problemer med å overnatte andre steder. Jeg begynner å hylgråte og får utrolig vondt i magen så jeg ofte kaster opp. Jeg må lære at på dette punktet vil jeg ikke tøye grensene, fordi det kun blir dårlige opplevelser av det
Du er ikke alene om dette…
Jeg hadde det akkurat sånn! Da jeg var liten og frem til ihvertfall 13, kanskje opptil 15, var jeg livredd for å sove alene! Husker at jeg lå på rommet mitt, hørte klokken tikke, så skygger i taket og hørte en og annen bil kjøre forbi. Var ikke trøtt, bare redd. Redd for ensomheten. Det var helt forferdelig. Tanken på at alle sov, at bare jeg var våken. At jeg skulle ligge der en evighet, til en ny dag. Jeg vet ikke akkurat hva jeg var redd for, ensomheten i seg selv eller gjenferd eller hva.. men jeg grudde meg hele dagen til å skulle ligge der om natten. Alene. Og når det gjaldt overnattinger så hadde jeg fullstendig panikk i det tannpussen var unnagjort og lysene skulle slukkes. Jeg lå der på hytta til venninna mi og hørte toget suse forbi utenfor, ellers var det helt stille.. og jeg gråt under dyna og følte at mamma var alt for langt borte.
Nå som jeg er 21 er jeg så opptatt med mobilen at jeg ikke tenker så mye over angsten. Natten er liksom ikke ensbetydende med å sove lenger. Nå kan jeg sove når som helst på døgnet og er alltid opptatt med noe, f eks se serier osv. Men jeg har fortsatt mye angst, spesielt om natten, og jeg savner alltid å ha noen å ligge inntil. Jeg sover mye bedre sammen med gutter, og ender ofte opp med å stikke av om natten og sove hos gutter.. jeg kommer aldri til å legge meg kl 11 med mobilen avslått og tenke at «ja nå må jeg sove.» Det skremmer meg!!
Detter er du ikke alene om altså! Jeg sov et halvt år på sofaen fordi jeg hadde ‘lakenskrekk’. Hadde så angst for å legge meg i sengen fordi jeg følte et press på at jeg måtte sovne og lå deretter og irriterte meg over å ikke få sove og var helt ødelagt i både kropp og hode på grunn av lite søvn. La meg på sofaen og hadde på tv hele natten fordi her slappet jeg mer av og kunne sovne om jeg ble trøtt, og jeg var ikke nødt til å legge meg og skape forventninger til meg selv om å måtte klare å sovne. Jeg har gått på mye forskjellige medisiner for dette, men det som til slutt hjalp var å ikke legge meg før jeg kjenner jeg er skikkelig trøtt og å bare prøve å slappe av og ikke stresse med at jeg måtte sovne. Får du ikke sove etter en halvtime står du opp, ser litt på tv, spiser eller noe annet og prøver å gå og legge deg på nytt. Holdt på sånn her en god periode før det gikk greit og nå sover jeg i sengen hver natt og sliter sjeldent med innsovning. Før kunne jeg ligge våken hele natten uten å få sove, fikk da ikke sove før det ble lyst og jeg ikke lenger måtte stresse med å prøve å få noen timer søvn, og da sov jeg jo gjerne til langt ut på kvelden og dette er så ødeleggende for psyken og man føler virkelig at man ikke får til noe. Ikke noe så enkelt som søvn klarer man å mestre en gang. Det skal sies at jeg fremdeles må ha på serie på natten når jeg legger meg, dette har jeg rett og slett ikke orket å ta tak i å gjøre noe med enda da jeg for første gang på flere år har en jevn døgnrytme og greie søvnrutiner, men antar at det også kan jobbes bort. Vet at dette problemet tapper deg for energi da man skuffer seg selv, men det eneste som fungerer er å få til å slappe av. Noe som også kan ha litt å si er om Morten sovner fort? Vet jeg syns det var ekstra ille fordi kjæresten min alltid sovnet så lett og det gjorde det bare enda mer frustrerende for meg å ligge og kjenne at han sov og jeg ikke fikk det til, enda jeg var så sliten. Trikset der var at jeg gjerne la meg en halvtime i forveien så jeg fikk roet helt ned og slappet av i kroppen så jeg var klar for å sovne når han la seg.
Håper noe av dette kan hjelpe litt, også håper jeg du blir kvitt lakenskrekken fort.