Er det verdt det?

For dere som ikke vet hvem jeg er så er jeg en jente på snart 20 år som er bosatt i Trondheim. Jeg bestemte meg for å prøve ut Bikini fitness for rundt 6 måneder siden, og hoppet rett på min første diett mot mitt mål. Jeg har lenge vært motivert å gitt 100% for å virkelig gi alt jeg har for dette. Jeg har dratt på trening på dager jeg egentlig burde ha holdt meg hjemme, jeg har vært ute å gått cardio uansett vær, jeg har spist etter en matplan hver dag i 6 måneder. Jeg har gitt opp mitt sosiale liv med venner og kjæreste, jeg har virkelig satset alt jeg har. 

Det kjipeste med alt dett er at de to siste ukene har jeg følt et stort behov for å bare gi opp alt. Jeg har følt et behov for å stappe i meg alt som heter mat og godteri. Jeg har følt at all jobben og innsatsen jeg har lagt i dette ikke har vært verdt det. Jeg skal være så ærlig å si at jeg er 6 uker unna målstreken, og tanken på å gi opp alt er skremmende nær. Det at det bare er snart 5 uker igjen, bare litt over en måned til min første konkurranse gir meg ingen motivasjon. Jeg har alltid vært en jente som har gitt alt når jeg må, jeg gir nesten aldri opp, og fullfører det jeg har bestemt meg for å fullføre. Men kan man noen gang komme til et punkt der kroppen bare sier helt stopp? Selv om du prøver å kjempe imot, og bare vil fortsette å gi alt du har så er det noe som holder deg igjen. Det er akkurat sånn jeg føler det nå. Det er enda en del av meg som fortsatt vil gi alt, jeg vil komme meg i mål. Men så har jeg tankene mine som forteller meg at det er ikke verdt det, jeg har ofret nok nå, kroppen må få hvile. Mens kroppens sier ifra med å være konstant sliten, føler meg dårlig form, er helt utmattet å egentlig bare sur med ingen energi. Hva gjør man egentlig da? Alle rundt meg prøver å motivere meg på sin beste måte, og tusen takk til alle dere som prøver å hjelpe til så godt dere bare kan. Jeg skjønner godt hvorfor dere ikke skjønner hvorfor jeg vil gi opp nå, og takk for at dere presser meg! men så har jeg mine nærmeste som møter meg nesten hver dag, som jeg deler alle mine tanker med, som har sett sider av meg som ingen andre har sett. Mine nærmeste som virkelig har kommet innpå meg under denne reisen. De har delte meninger om hva jeg skal gjøre. Jeg har fått høre det der om at jeg må bare fortsette, men når de har fått sett og hørt hvordan jeg har det har de også vært i tvil. Jeg har alltid vært personen som har klart å hente masse motivasjon bare ved å se på bilder, videoer og lest tekster. Jeg hadde virkelig trodd at det å se framgangs bildene mine ville få meg til å ville forsette å gi 100%, men det gjør det ikke lengre. 

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Dette er det jeg har klart på 6 måneder, og jeg kan ikke si annet enn at jeg er utrolig stolt over hva jeg har fått til. Den tunge veien har så absolutt vært verdt det i det lange løpet. Men igjen, kunne jeg oppnådd denne kroppen uten å måtte stille i bikini fitness. Grunnen til at jeg valgte å stille i bikini fitness var for at dette var jenter som virkelig inspirerte meg, og jeg var utrolig imponert over hva de hadde fått til. For det er faktisk en jævlig hard jobb, og du må virkelig jobbe rævva av deg å gi alt du har. Å dette er faktisk ikke alle som klarer, så det er utrolig imponerende til de som faktisk greier det. Uansett plassering man får på en konkurranse, så er det en stor seier i seg selv det å bare komme seg i god nok form til å stille seg på en scene. Men de siste ukene når tankene og kroppen har tatt helt over motivasjonen min, da  har det kommet tanker som   ” er dette virkelig verdt det? ” Når jeg tenker tilbake på alt jeg har ofret for dette, blir jeg mildt sagt sjokket. Jeg føler seriøst at jeg ikke har noen venninner eller venner igjen. Jeg føler at jeg har valgt fitness over venner, og jeg er redd noen av vennene mine føler at jeg har valgt dem bort også. Men dette var jo aldri meningen. Jeg må jo også tilføye at det så absolutt ikke stemmer at jeg ikke har venner igjen, men jeg har nesten ikke sett dem de 6 siste månedene. De jeg har sett mest er mine to nærmeste venninner, ellers har jeg vært alt for dårlig til å møte de andre. Og hvorfor har det blitt sånn? Jo, rett og slett for at jeg ikke har viljestyrken til å møte opp på jentekvelder, restauranter, kinoer, og generelt sosiale sammenkomster for det er alt for mange fristelser der. I starten gikk det helt fint, for da var dette så nytt for meg, og det å bare spise dietten var enkelt. Men etter 6 måneder med bare diettmat så er det umulig å ikke bli lei, og ønske noe annet. Er det ikke sånt med alt her i verden? gjør du for mye av samme , vil du ønske noe nytt. Sånn er det for meg iallfall. Jeg er verdens mest rastløse person, jeg elsker å dra på spontanturer, jeg elsker å være med venner, jeg elsker å være sosial rett og slett. Jeg skal være så ærlig å innrømme at det siste halvåret har jeg vel vært alt annet enn sosial. Jeg har vært med mine to nærmeste venninner og kjæresten. Jeg har en sjelden gang møtt mine andre venninner, og dette er virkelig en sjelden gang.

Jeg føler egentlig at hele livet mitt har blitt satt på vent. Det er så utrolig mye jeg har måtte takke nei til, jeg har egentlig bare isolert meg hjemme. Her er det trygt for meg å være for her vet jeg at jeg klarer å holde dietten, her vet jeg at jeg kommer meg ut på cardio, her vet jeg at jeg kommer meg på trening uansett. Med engang jeg reiser bort kommer hele kroppen min i feriemodus, som er normalt hos oss mennesker. Hva forbinder vi med ferie egentlig? Jo, det å kose oss å slappe av skikkelig. Men uansett hvor jeg reiser bort, så må jeg ta med meg dietten og treningen min. Jeg kan ikke legge den igjen hjemme, for da ødelegger jeg for meg selv. Jeg har sluttet å reise bort, for jeg vet at med engang jeg reiser bort så forsvinner dietten. Det kan være jeg som har viljestyrke på 0, men det er sånn jeg er. Jeg var i Tromsø forrige helg å besøkte mamma, og dere kan jo gjette en gang hva som skjedde da? Jeg spiste masse godteri, spiste alt annet enn dietten å koste meg skikkelig masse. Jeg har ikke følt meg så lykkelig på lenge, og det er utrolig hva det å unne seg noe godt i blant kan gjøre med en. Men når jeg velger dette valget så ødelegger jeg for meg selv, jeg er nå 6 uker før en konkurranse, og langt ifra konkurranse form å sitter å stapper i meg sjokolade og is? Det er også dette kropppresset som følger  med denne fitnessen. Hver gang jeg har spist noe utenom dietten eller kost meg som alle normale mennesker gjør i helgen føler jeg meg helt jævlig. Jeg føler meg oppblåst og får verdens verste skyldfølelse. Jeg føler meg rett og slett dårlig, og at jeg taper mot meg selv når jeg bestemmer meg for å kose meg. Dette er jo egentlig helt sykt, for alle mennesker koser seg i helgene. Man skal kunne nyte livet, og det å kose seg med god mat og drikke er en stor del av det. Jeg spiser mindre enn utrolig mange, og trener mer enn utrolig mange, likevel sitter jeg igjen med denne følelsen? Jeg husker når jeg startet med dette så sa folk til meg ” ikke la det gå innpå deg nå” Jeg svarte et helt klart nei, selvfølgelig kom det jo ikke til å gjøre det. Jeg har aldri vært en person som har brydd meg ekstremt mye om hvordan kroppen min ser ut. Mitt hovedfokus har alltid vært å spise sunt, trene og nyte livet. Derfor var det en uvirkelig tanke at dette noen gang kom til å gå innpå meg, og endre syn på kropp. 

Men jeg skal faktisk være så ærlig med dere å si at det har det faktisk. Jeg har blitt så alt for opptatt av å bli tynn nok. Bli tynn nok til at musklene kommer fram, være den jenta som kan legge ut bilde på instagram å vise fram kroppen sin å være så stolt over den. Men for å få fram magemuskler for eksempel, så skal du være ganske så tynn. Disse kommer bare fram med x-antall lite fett på kroppen. Sist formsjekk hadde jeg 13,1 i fettprosent, og dette er under gjennomsnittet på en jentekropp. Likevel har jeg dager der jeg ser meg i selv i speilet å blir direkte uvel av det jeg ser. Jeg føler meg utrent, for mye fett, for liten rumpe, for små muskler, alt du kan finne på å pirke på. Jeg har mange ganger følt meg FEIT, og hvor sykt er ikke dette? Her står jeg med 13 % fett på kroppen, garantert mindre nå i og med at det er 2 uker siden forrige formsjekk å jeg kan føle meg feit? Vær så snill å ikke misforstå meg nå, for jeg vet godt at jeg IKKE er feit, men av og til tar tankene over. Og det er det som er så sykt skummelt med det hele. For jeg vil ikke ende opp med spiseforstyrrelser, eller det med at jeg aldri føler meg bra nok. Så til dere som var bekymret da jeg startet, jeg skjønner dere godt nå. Jeg som bare tenkte “herregud” når dere var bekymret over meg, jeg skal legge meg flat å si at dere har helt rett. Nå vil jeg ikke at dere skal tro at jeg har fått spiseforstyrrelser av dette, eller sliter med min kropp, for det gjør jeg så absolutt ikke. Men jeg har hatt dager som har vært skikkelig ille, og det for meg er skremmende. Iallfall når jeg aldri har brydd meg om dette før. Derfor vil jeg gjerne at alle som vurderer bikini fitness, tenk dere godt om før dere velger å stille. Jeg har bare dratt fram det negative nå, og det er så absolutt ikke bare negativt med dette. Jeg har mye positivt å fortelle også. Jeg har satt meg et mål jeg snart har klart å få til, og hva er ikke bedre enn mestringsfølelse? Jeg har møtt mennesker jeg aldri hadde møtt ellers, jeg har lært utrolig mye om kosthold og trening, jeg har tatt treningen min til et helt nytt nivå. Jeg har fått en kropp jeg aldri trodde jeg skulle klare å få. Så det er så absolutt mye positivt også, men alt har sine fordeler og ulemper, det er derfor viktig å være helt sikker når man velger noe sånt. Jeg visste ikke hva jeg bega meg utpå, og for meg var egentlig dette alt for tøft. Men jeg kommer nok ikke til å gi meg nå, ikke så nære målstreken. En annen ting som også er viktig ! les deg opp å finn mye ut om en eventuelt coach du har tenkt å velge ! for det har utrolig mye å si. Jeg er utrolig fornøyd med min coach, og kunne aldri tenkt meg noen andre. Han har virkelig motivert meg på en måte ingen andre kan, han hjelper meg med alt, og har gitt meg visdomsord når ting har vært tungt.  Han er mye av grunnen til at jeg ikke gir opp, for jeg vet han har troa på meg, og det hjelper utrolig mye på motivasjonen som nesten er borte. 

Følg meg gjerne på instagram for flere oppdateringer, sofiecnils1