Jeg er livredd

Jeg vet ikke hvordan jeg skal starte dette innlegget, for jeg syntes det er grusomt å skrive. Jeg har alltid vært åpen om ting i livet mitt, og jeg har ingen problemer med å dele personlige ting. Jeg kan dele alt for mye av og til, men når det kommer til det som plager meg mest så klarer jeg ikke. Jeg klarer ikke å finne et ord som kan forklare nøyaktig hvordan jeg føler meg, det eneste jeg vet er at jeg redd. Eller jeg er mer enn bare redd, jeg er livredd. Livredd er ordet jeg vil bruke, for det er det jeg er. 

Tiden etter 22 juli har jeg egentlig følt meg ganske tøff, og noen ganger har jeg følt at jeg ikke har hatt følelser. Jeg har følt at jeg har vært for lite lei meg, for lite redd, for lite sint. Men egentlig har det alltid vært den tøffe siden av meg som har tatt alle disse avgjørelsen. Jeg har vært så sta på at Breivik ikke skal få ødelegge livet mitt, så jeg er tøff istedenfor. Det å være tøff har hjulpet meg på mange måter, men det har samtidig dratt meg ned. Jeg begynte å jobbe ganske tidlig etter Utøya, rett og slett for at jeg ikke ville henge etter vennene mine. Det å begynne å jobbe ganske tidlig har gitt meg mye bra, men samtidig så har det gitt meg mye vondt. Spesielt de dagene jeg ikke kan komme på jobb for at jeg føler angsten tar overhånd, for at kroppen min ikke ville la meg sove, og for at jeg var utslitt uten grunn. Aner du hvor mislykket man føler seg da?

De siste ukene har jeg ikke klart å være tøff, for jeg har vært redd. Det er mange av dere som har lurt på hvordan jeg tenker og føler rundt terroren i Paris. Dessverre har ingen av kommentarene deres blitt godkjent eller svart, fordi jeg har følt at det er feil å fortelle hvor redd jeg er. Hvorfor skal jeg som er her hjemme i Norge ligge søvnløs mens tårene presser på, når det skjer i Paris? Hvorfor skal jeg snakke om meg og mine traumer, når det er noen andre sine barn og familier som gjennomgår det jeg gjorde for 4 år siden? Jeg har følt det siste året at jeg har vært på et sted i livet der jeg har hatt det bra. Jeg har sovet godt, jeg har klart å jobbe mye og jeg har vært lykkelig. Men så smeller det i Paris, og jeg føler jeg blir dratt tilbake 4 år i tid. Den natten det skjedde sov jeg i kanskje en time. Jeg lå å fulgte med på nyhetene trygt hjemme i senga mi mens tårene triller. For 4 år siden lå jeg akkurat helt likt, bare at da fulgte meg med på dødstallet av mine venner. Jeg har alltid lurt på hva som skulle ta meg tilbake til der jeg var for 4 år siden, og det som skulle presse meg tilbake i tid var terrorangrept i Paris. Jeg vil virkelig ikke at dette skal handle om meg, men jeg er redd. Jeg er ikke bare redd for at det skal skje i Norge, men jeg går med dødsangsten jeg hadde for 4 år siden. Jeg vet hvor skummelt og jævlig terror er, og jeg er livredd for at jeg må møte det igjen. Jeg føler meg ikke trygg noen steder lengre, og i natt lå jeg igjen søvnløs for jeg var redd

Det var ingenting spesielt som hadde skjedd den dagen, jeg var bare livredd uten grunn. Det var akkurat sånn jeg hadde det for fire år siden, da jeg plutselig ble redd uten å vite hvorfor. Hva skal jeg si til jobben? Alle forventer jo at jeg fire år senere skal ha kommet meg videre i livet, og jeg har på en måte forventet det selv. Jeg har ikke forventet at alt skal være som det engang var, men jeg hadde aldri forventet at jeg skulle bli tatt 4 år tilbake i tid. Så sta som jeg er har jeg bestemt meg for at dette ikke skulle få ødelegge for meg, men det er ikke alltid så lett. Jeg fikk skikkelig angst for noen dager siden, der jeg sa til bestevenninna mi at jeg ikke klarer å dra til Stockholm i desember, for hva gjør vi hvis det skjer mens vi er der? Jeg blir både sint og lei meg, for igjen ødelegger Breivik for meg. Har han ikke ødelagt nok, så skal han fortsette å ødelegge for meg,  4 år senere. Av og til føles det nesten ut som at han hjemsøker meg, og at jeg aldri kommer til å bli kvitt han. Jeg vet hvor latterlig det høres ut, tro meg.  Men jeg vet ikke hva jeg skal gjøre mer, jeg vet ikke hvordan jeg skal håndtere det som skjer rundt meg. Jeg fikk høre om ettervirkninger når jeg gikk til psykolog for 4 år siden, men jeg lærte aldri hvordan man skal håndtere dem. Jeg føler meg redd og hjelpesløs. Jeg ligger hver natt å venter på det, venter på den dagen det skal smelle i Norge igjen.Når og hvor skal det skje? Jeg er livredd, jeg er også livredd for å skrive dette innlegget. Jeg vet at noen vil mene at jeg ikke har grunn til å være redd lengre, og dere har kanskje rett. Men jeg kan ikke styre hodet og kroppen min. Jeg kan ikke noe for at jeg er redd

 

25 kommentarer
    1. Ingen kan sette seg inn i din situasjon. Ingen kan noen gang forstå hva du har opplevd og hvordan dette har påvirket deg. Ikke en gang andre som har opplevd terror, de kan forstå en del men ikke alt, for alle opplever forskjellig. Vi andre kan prøve å forestille oss det, vi kan ha tanker om hvor fælt det må være men ingen kan klandre deg for hvordan du kjente da, noen måneder senere eller nå, 4 år senere. Ikke vær redd for hva andre mener, tenk på deg selv og hva du trenger!

    2. Stå på, du virker som en sterk og flott person <3 Kan ikke tenke meg hvordan du har det, men må innrømme at jeg er veldig redd selv etter alt som skjer rundt omkring i verden for tiden.
      Klem!

    3. Er veldig redd selv for alt som skjer rundt om i verden, men det er på ingen nær grense at noen kan forstå det du opplevde den dagen. Ja, mange har opplevd terror og vold, som kan forstå akkurat det. Men dere alle hadde forskjellige opplevelser av den dagen og ingen kan sette seg inn i din situasjon. Du er så sterk, det er helt utrolig! Du er et menneske du også, det kommer og går med følelser. Noen sprekker først andre senere. Jeg tenker på deg <3 Mistet selv en venninne der ute.

    4. Jeg har aldri opplevd terror på den måten du har opplevd det, men jeg vet så godt hvordan du har det. Iallefall utifra det du skriver og som jeg kjenner meg så godt igjen i. Jeg vet så godt hvordan det er å ligge og være redd for noe som ikke er der, men som lever i hodet ditt, i musklene dine og i ånden din, det er forferdelig.
      Jeg syntes ikke at det er det minste rart at du ikke har kommet deg videre, det er din opplevelse og din til å bearbeide. Klarer du det ikke enda, så klarer du det ikke og har andre klart det, så er det kjempefint for dem, men ingen kan forvente mer av deg enn det du selv klarer og resultere i. Jeg kjenner deg ikke, men er kjempestolt av holdningene du bærer og deg selv. Stor klem fra beundrer <3

    5. For et tøft innlegg… Veldig leit å lese! Håper det blir bedre med tiden, hvis du ikke går til psykolog nå kan det jo kanskje være en idè og ta et par timer? 🙂
      Jeg er også redd for alt dette som skjer for tiden, og høye lyder som smell liker jeg veldig dårlig etter en opplevelse i Athen for to år siden. Vi gikk nedover en av hovedgatene og hørte 3-4 skudd rett i nærheten av oss.. plutselig stod midt i et skuddrama og totalt kaos. Jeg var SÅ redd da, selvom dette er på LANGT nær det du har opplevd. Vi ble beordret inn på en tilfeldig Starbucks av personalet som jobbet der, og der inne var vi til vi forstod mer av hva som foregikk og om en eventuell gjerningsmann hadde blitt tatt. Vi visste så lite, og var så UTROLIG redde. Denne “lille” opplevelsen har faktisk gjort meg fryktelig redd for smell og det som kan høres ut som skudd, og jeg kan derfor ikke forestille hvordan du har det da!!

    6. Stå på! Om du trenger noen å snakke med, så kan du kontakte meg på facebook: Sandra Kjus 🙂 Er veldig glad i å bli kjendt med nye folk! Håper du har noen rundt deg der også som kan støtte deg – ikke hold noe inne, det beste er å fortelle! Det har jeg funne ut av!
      Ha en fin kveld videre <3 Klem

    7. Så utrolig tøft og ærlig et innlegg! Det er ingen som kan fortelle at følelser man har er feil. Jeg skal innrømme at jeg blir redd av alt sånt som skjer selv, og jeg har ikke opplevd noe i nærheten av hva du har. Vil tro det er en helt normal reaksjon å bli dratt tilbake til selvopplevde situasjoner når man ser/hører om noe annet som har skjedd.
      Du virker til å være ei tøff jente! Stå på, og ikke la noen fortelle deg hvordan du skal oppleve ting, eller hva du skal føle 🙂

    8. Veldig bra skrevet! Kan føle redselen din. Jeg har Vært mye redd selv. Og den panikken under 22 juli. Kan ikke beskrives engang. Og verre var det under Paris. Lå selv våken og ikke så på noe annet enn nyhetene. På tiden under det som skjedde på utøya og Oslo. Så så jeg ikke på nyhetene en eneste gang. Selvom jeh hadde panikk, var redd og bare venter på mer dårlig nyheter. Det hadde jo nettopp skjedd I hjemlandet vårt.
      Samboer sier det at man må slutte å Være redd. Hvordan kan jeg slutte å Være redd for noe som kan skje?

    9. Eirin Simone: Tusen takk for fine ord <3 Uansett hva man har opplevd og ikke opplevd, så er traumer vanskelig å bære på. Det jeg har opplevd er ikke normalt her i Norge, men det har skjedd så mange andre steder i verden. Men selv om 22 juli var en stor greie, så er ingen vonde opplever mindre vondt enn andre ! Jeg håper du får det bedre etterhvert, trist å høre at du har det sånn!

    10. Celine: har prøvd, men er ikke helt min greie har jeg funnet ut!
      Jeg skjønner VELDIG godt at du var redd, for herregud så skummelt det må ha vært. Alle opplevelser der man frykter for livet sitt er grusomme, og det er ingen som er mindre vondt enn andre. Hadde jeg vært i Athen hadde jeg vært drit redd også, man føler seg jo så hjelpesløs! Jeg håper du får det bedre etterhvert 🙂 Lykke til!

    11. Hei, tøft skrevet. Jeg tror at med tiden vil ting bli lettere. Lang nok tid vell og merke. Men det å snakke om ting når det er vanskelig er en fin ting. Jeg kan ikke sette meg inn i din situasjon, men det er ytterst få tilfeldigheter som gjorde at jeg ikke var der selv det året. Jeg rr så heldig å ha bursdag den dagen. Og påska 2011 knakk jeg leggen på 2 steder og litt sånt, så jeg valgte å ikke dra fordi jeg nettopp hadde kastet krykkene omtrent og tenkte at med “all” gåinga det til tider kan være der så ble jeg hjemme.
      Tenker stadig på det i ettertid. Hva hadde skjedd om jeg dro dit? Jeg hadde problemer med å gå og jogge etter at krykkene var kastet. Hva kunne ha skjedd?
      Uansett så må du ta tiden tim hjelp. Distansere deg fra ting som er ubehagelig. Slutte å se på nyheter.
      Også håper jeg alt går bedre fremover og at får en fin helg og en forrykende jul og nyttårsfeiring 🙂

    12. Synes du er tøff som tørr å dele dette! Det viser hvor langt du har kommet og hvor sterk du er som deler det som skremmer det mest! Stor respekt til deg! Klem<3

    13. Oi.. Den følelsen av å være redd å ha angst kanke være god.. Men du virker som en sterk og en tøff jente! Ha en fin kveld videre, og en fin dag imorra! 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg