Det å glede andre

Hver gang jeg er ute å reiser føler jeg meg alltid så takknemlig for at jeg er født og oppvokst i Norge. Tenk så heldig jeg er som har hatt rett på gratis skole, rett på en utdanning, et hus å bo i, en familie, venner, mat på bordet og ikke minst en trygg oppvekst. Det som er synd at når jeg kommer hjem, forsvinner denne takknemligheten. Noen ganger er det mye lettere å fokusere på de negative tingene. Man skulle så gjerne bodd i et finere hus, kjørt en bedre bil, reist jorda rundt, kjøpt valentino skoene man så gjerne vil ha og ikke minst ha mer frihet og jobbe mindre. Men hvordan problemer er egentlig dette? Hva ville en som ikke har noen av de tingene jeg tar forgitt tenkt om han/hun hadde hørt de ubetydelige tingene jeg klager på. 

Jeg var forberdet på at jeg kom til å se endel fattigdom her i Riga. Men jeg føler at jeg aldri kan bli forberdet nok. Jeg skulle så gjerne ønske jeg kunne hjelpe alle rundt meg, men jeg skjønner jo selv at det ikke går. Men jeg prøver alltid å hjelpe så mye jeg kan. Jeg er helt sikker på om jeg hadde tatt alle pengene jeg har brukt på uteliggere og hjemløse dyr de siste årene kunne jeg lett kjøpt meg den Louis Vuitton veska jeg har ønsket meg så lenge. Men hva er egentlig en veske i forhold til det å glede andre ? Kanskje jeg også bidrar til en litt bedre dag midt oppi all elendigheten. Eller at en sulten mage endelig føler seg mett?

Vi er alt for flinke til å overse de som ikke har det greit. Det er lettere å gå forbi å late som ingenting enn å møte de triste blikkene. Jeg kjenner til den følelsen så godt selv, for jeg har gjort det alt for mange ganger. Jeg har tatt meg selv så mange ganger i å gjøre det, og det irriterer meg like mye hver gang. Jeg syntes noen ganger virkeligheten er for tøff, derfor skyver jeg den heller vekk. Det er ikke alltid jeg har penger å gi, for jeg er ikke rik selv. Men er det alltid penger man må gi for å glede andre? hva med et smil? Er det ikke ydmykende nok å måtte sette seg ned for å tigge penger til å overleve, så føles det nok ikke så mye bedre når 90% som går forbi overser deg. Jeg prøver alltid å tenke på hvordan jeg hadde ønsket å blitt behandlet om det hadde vært meg, og det er ikke sånn som jeg oppfører meg noen ganger. Jeg ville satt utrolig pris på et smil og en bekreftelse. En bekreftelse på at du faktisk blir sett. En bekreftelse om at du betyr akkurat like mye som alle andre. 

Før var jeg veldig dømmende og ønsket ikke å gi penger av den grunn som veldig mange andre tenker ” det går kun til dop” eller ” de er egentlig ikke fattig”. Men jeg har sluttet å tenke sånn, for vi vet faktisk ikke. Det vil alltid være noen som ikke er ærlige, men jeg tror nok de fleste sitter på gata sitter der av en grunn. Alle er forskjellige, noen bruker pengene til mat og andre bruker det til dop. Om du ikke ønkser å støtte dop så kan man i det minste kjøpe noe å drikke og spise på. Etter en bytur i Oslo fant jeg og ei venninne en mann liggende på gata med et kjempe tynt pledd som han brukte som en dyne, midt på vinteren. Så har du meg som våkner opp om morgenen å klager over at det er alt for kaldt på rommet mens jeg ligger godt pakket inn i dundynen min. Uansett hvor mye promille jeg hadde så klarte heldigivis ingen av oss å gå forbi uten å bry oss. Vi løp inn på Narvsen å kjøpte vann, kakao og en pølse. En ting er sikkert, jeg kommer aldri til å glemme gleden i øynene hans for at noen brydde seg om akkurat han.

I dag satt det en mann på gata med hunden sin. Han så så trist ut der han satt og igjen gikk alle bare rett forbi. Jeg vet mange har fordommer mot de som skaffer seg dyr uten å ha et hjem å gå til, og jeg føler på denne fordommen selv. Men vi må også huske at det hjelper ingenting å overse disse menneske for at det irriterer oss. Han rørte meg også veldig, for hunden hans hadde fått et teppe å ligge å mens han satt på den harde og skitne bakken selv. En ting er sikkert, uansett hvor urettferdig det er at denne hunden kanskje ikke har det som min og din hund, så har han i alle fall en eier som virkelig bryr seg. Jeg tror også du er veldig ensom gå gata, og alle mennesker trenger kjærlighet om det så er fra et annet menneske eller et dyr. Jeg prøver ikke å rettferdiggjøre, men jeg prøver å forstå andre sine følelser å ikke bare mine egne. Ikke bare gledet det mannen og hunden at jeg satt meg ned etter å ha gitt litt penger, men det gledet også meg. Det å glede andre gir meg en bedre følelse enn en veske noen sinne vil gi. Jeg tror vi må slutte å tenke ” det hjelper ikke om jeg gjør noe uansett”, for det er helt feil. Om alle bare gjør litt, vil det hjelpe mer enn hva vi tror. Det hjelper å få et smil, det hjelper å få bekreftelse og det hjelper å få penger for de som har råd til å gi dette. 

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg