En rastløs sjel

Jeg har ikke vært hjemme mer enn et par timer, og jeg er allerede rastløs. Jeg vet ikke helt hvor denne rastløsheten kommer fra og hvorfor den er så sterk. Jeg får ofte høre at jeg rømmer probleme mine, men jeg tror ikke det er sånn det er. Jeg har jo egentlig ingen problemer, det er bare mye jeg holder for meg selv. Og jeg kan vel ikke rømme fra meg selv, kan jeg? 

Jeg tror det er så enkelt som at jeg er en veldig rastløs person av natur, i tillegg til at jeg har kommet til et punkt i livet der jeg ønsker å gjøre noe annet enn det hverdagen har å by på. Jeg er bare 21 år, likevel har jeg allerede bodd i Tromsø, Tønsberg og Trondheim. Noen vil nok mene at jeg er gal, men jeg syntes egentlig at jeg er tøff. Jeg har virkelig lært så mye på bare det å flytte rundt. Jeg har virkelig måtte omstille meg, samtidig som jeg har måtte lære meg å takle situasjoner jeg ikke kjente til. 

Jeg har nå bodd i Trondheim i 3 år, og jeg er allerede klar for å flytte til Oslo. 3 år er så absoluttt ikke en lang periode, bare lang nok til at jeg lengter etter noe nytt. Jeg har ikke lyst å bo i Trondheim for resten av livet å lure på hvordan det hadde vært om jeg hadde flyttet til Oslo, så hvorfor skal jeg det? Hvorfor skal vi hindre å gjøre noe vi virkelig ønsker? Det gir ikke mening. Jeg tror det er veldig mange der ute som ikke er fornøyd med livet sitt, likevel gjør man ikke noe med det. Man er dritt lei jobben sin, forholdet fungerer ikke lengre og man henger med venner som egentlig ikke er venner, bare for at det er det vi er vandt til.

Man vet aldri når livet kan ta slutt, så hvorfor skal du gjøre ting som ikke gjør deg lykkelig? Jeg lever litt i en frykt for å ikke ha opplevd nok, for det var akkurat dette jeg følte veldig på under skytingen på Utøya. Jeg var veldig lei meg for alle tingene jeg trodde jeg ikke kom til å oppleve, og jeg kan love dere at den følelsen virkelig sugde. Jeg føler også veldig på et ansvar, et ansvar å leve for de som ikke fikk muligheten. Det er akkurat derfor  jeg velger å flytte på meg. Det er derfor jeg velger å bruke pengene mine på å reise. Det er derfor jeg har bestemt meg for å ta et år i Los Angeles. Det er også derfor jeg ikke stresser med å utdanne meg, for det er ikke det jeg ønsker enda.

Jeg er bare 21 år, likevel blir jeg fortalt hver eneste dag at jeg burde begynne å studere, jeg må kjøpe meg en leilighet, jeg må begynne å roe meg litt mer ned. Hvorfor ? Det er nå jeg har muligheten til å virkelig leve livet, så hvorfor ikke gjøre det? Det skal nok bli noe av meg også en dag, men om jeg finner ut av det når jeg er 21 år eller 26 har vel ikke så mye å si. Har det vel?

2 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg