En dag, bare en dag

Med litt for høy promille står jeg å hører på Sondre Justad under slottsfjell. Han snakket om å tro på drømmene sine og jobbe for dem, så sa han noe som “en dag, bare en dag”. Jeg vet ikke hvorfor, men det traff meg virkelig. Sondre snakket om den gangen han var publikum, og bestemte seg for at en dag skulle det være han som stod på scenen. Se hvor han er nå, noen år senere. En dag, ikke sant? 

Det er nå fredag… Fredag 22 juli. For 5 år siden på akkurat dette tidspunktet levde enda 77 mennesker som nå er.. borte. Vi var uvitende og lykkelige, og hvor er vi nå? 

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Jeg er ikke der jeg var for 5 år siden, for jeg har kommet meg videre i livet. Jeg har blitt tøffere, livet har begynt å gi mening igjen og jeg kan endelig føle lykke igjen. Likevel kan jeg også føle meg svak og ulykkelig, men det viktigste er at jeg aldri har gitt opp. Jeg kan møte motbakker som kan være alt for tøff å håndtere enkelte dager, men jeg har alltid kommet meg opp til slutt. Jeg og Sondre har to helt forskjellige historier, vi har også to helt forskjellige mål. Vi har likevel en viktig ting til felles, og det er at vi aldri gir opp. 

22 juli var en opplevelse jeg gjerne skulle vært foruten, men likevel lærte det meg noe veldig viktig. Det lærte meg å følge drømmene mine, og gjøre akkurat det jeg vil. Det lærte meg at jeg skal overse alle menneskene som tviler på meg, det lærte meg å aldri gi opp. For det var nøyaktig dette jeg angret på mens jeg ventet på å dø. Jeg angret på alle tingene jeg ikke gjorde, alle mulighetene jeg ikke tok. Jeg var så redd for hva andre skulle mene om meg. Vi lever forhåpentligvis bare en gang, og hvorfor skal vi da sløse den ene sjansen vi har fått på å ikke gjøre det vi ønsker? Hvorfor skal vi være ulykkelige når vi kan være lykkelige? 

Jeg var heldig, for jeg fikk en ny sjanse. Jeg fikk en sjanse 77 andre mennesker aldri fikk. Det føles helt jævlig og ikke minst urettferdig, men det er denne urettferdigheten som får meg til å aldri ville gi opp. Jeg må aldri gi opp og jeg må kjempe for de som ikke fikk samme mulighet som meg. Det er bare tilfeldighet at jeg lever, en tilfeldighet jeg aldri vil ta forgitt. Det har vært dager der jeg har hatt lyst til å gi opp, de dagene kroppen ikke orker mer. Det har vært dager der sengen har vært min eneste utvei, og 5 år senere møter jeg enda sånne dager. Selv om jeg ofte har dager som er helt jævlig, så gir jeg ikke opp. Aldri

Noen timer senere spiller Karpe Diem på slottsfjell. Med enda høyere promille og tekstene til Karpe Diem skjønte jeg at tårene kom til å komme. Takk Karpe Diem for at dere får fram følelser, følelser jeg trenger å kjenne på. Karpe Diem sang påfugl, en sang som virkelig ikke kunne truffet meg bedre. Jeg tror også den traff Victoria, en venninne jeg gjemte meg sammen med. Jeg fikk en snap av Victoria under konserten ” Jeg elsker deg“. Victoria var en gang det tryggeste jeg hadde, for vi har en så spesiell historie sammen som jeg aldri vil få i et annet vennskap. Jeg og Victoria har ikke så mye kontakt lengre, og jeg tror vi av og til glemmer hvor heldige vi er som faktisk har hverandre. Jeg tror vi glemmer det øyeblikket vi løpte mot hverandre mens tårene trillet, vi var endelig trygge. 

Er det derimot noe jeg aldri kommer til å glemme, så er det meldingen jeg sendte til mamma. ” Jeg vet ikke om jeg kommer til å overleve dette, men husk at jeg elsker deg” Jeg vil heller aldri glemme alle menneskene som støttet meg. Jeg vil aldri glemme redselen eller dødsangsten. Jeg vil ikke glemme lyden av skuddene. Jeg vil ikke glemme Sundvollen hotell, stedet vi skulle finne ut om vennene våre var i livet eller ikke. Sist men ikke minst, så vil jeg aldri aldri aldri glemme samholdet. 

En dag, bare en dag skal jeg ha tatt tilbake livet mitt 100%. En dag, bare en dag skal alle drømmene mine være oppfylt. 

♥ Hvil i fred, dere vil aldri bli glemt. Hvil i fred kjære Sondre, vi vil alltid savne deg ♥