” Tenk logisk nå, Sofie “

I går når jeg satt på flyet hadde jeg lyst å gråte. Jeg ble så jævlig stolt over meg selv at tårene presset på. Hadde det ikke vært for at jeg hadde to personer ved siden av meg ville jeg latt de komme. Det er ikke ofte jeg gråter av glede, men denne gangen hadde jeg virkelig fortjent å gråte så mye jeg bare kunne. 

Er det noe jeg har lært etter 22 juli, så er det at angst kan komme i mange former. Er det noe jeg virkelig ble redd for etter hendelsen så var det å fly. Jeg har aldri vært redd for å fly før, så det var utrolig tungt å plutselig skulle være livredd noe jeg innerst inne visste ikke var farlig. Jeg vet hvor lite sannsynlighet det er for at noe skjer og jeg vet at det er mye farligere å kjøre bil. Uansett hvor mange piloter jeg snakket med, hvor mye fakta jeg fikk kastet over meg og hvor mye jeg fløy ble det aldri bedre. Det var ikke flyet som var problemet, det var det å stole på to mennesker jeg ikke kjente. Jeg hadde ikke kontroll, de hadde. 

Jeg tror du kommer til et punkt i livet hvor du bare for nok. Du får nok av å være redd, lei deg, sint og hjelpesløs. Som jeg skrev i et innlegg for noen dager siden har jeg begynt å godta at jeg ikke er perfekt. Jeg har problemer og diagnoser som sikkert vil være her en god stund til, men det viktigste er at de ikke skal være her for alltid. Jeg har kommet til et punkt der jeg ønsker å jobbe med det som er vanskelig, blant annet det å fly. I går fløy jeg fra Oslo til Tromsø, og vet dere hva? Det er den beste flyturen jeg noen sinne har hatt. Jeg sjekket IKKE værmeldingen før jeg skulle reise som jeg alltid gjør. Jeg fikk sove natten før, noe jeg vanligvis ikke klarer. Jeg kaldsvettet ikke før jeg skulle gå på flyet. Jeg fortalte ikke flyvertinnene at jeg hadde flyskrekk. Jeg SOVNET til og med på flyet, noe jeg aldri gjør. Noe som ikke er så rart da jeg er livredd og alltid på vakt. 

Før jeg gikk på flyet sa jeg til meg selv ” Tenk logisk nå, Sofie”. Alle tanker om turbulens, risting, varierte lyder fra motoren og død forsvant helt. Jeg følte meg trygg, selv om to personer jeg ikke kjente hadde kontrollen. Mange vil sikkert ikke forstå hvorfor jeg er så stolt over meg selv for noe så “lite”, noe som er greit. Du som ikke forstår var heller ikke en av de som satt ved siden av meg på flyet når jeg gråt, hadde panikk og måtte få flyvertinne til å komme. Det å bare kunne lese et blad, sove litt og nyte utsikten var helt fantastisk. Jeg vet at flyskrekken ikke har forsvunnet helt, men jeg er på vei i riktig retning. For bare en måned siden kunne jeg aldri fortalt meg selv å tenke logisk, det hadde aldri hjulpet. Det var uansett for en måned siden, nå er jeg her. Det gjør meg lykkelig.