Jeg snakker to dialekter
Mamma er fra Tromsø og pappa er fra Tønsberg, derfor snakker jeg nord-norsk når jeg er i Tromsø og bokmål når jeg er i Tønsberg. Det er søring-dialekten som faller meg mest naturlig da det er den jeg bruker mest. Litt rart da Tromsø var mitt fødested og jeg har bodd der utrolig mange år. Likevel føler jeg meg mer fra Sør-Norge enn Tromsø. Mamma, du fødte meg i feil by!
Jeg har bodd 3 steder i Norge
Tromsø, Tønsberg, Trondheim og nå Tønsberg igjen.
Jeg blir fort irritert
Det skal dessverre ikke veldig mye til før jeg irriterer meg over andre mennesker. Jeg er heldigvis ikke langsint, så det går gjerne over etter noen minutter.
Jeg har et veldig stort hjerte
Denne er litt morsom, siden alle tror jeg er en skikkelig bitch før de blir kjent med meg. Jeg bryr meg veldig om mennesker og dyr og gjør gjerne alt for at alle skal ha det bra. Jeg blir også utrolig fort glad i andre. Jeg er ikke en person som trenger å ha kjent noen i mange måneder/år før jeg åpner meg og virkelig bryr meg om de. Jeg er helt sikker på at min framtidige jobb kommer til å være å hjelpe mennesker og dyr som ikke har det så alt for bra. At jeg har resting bitch face kan jeg dessverre ingenting for, det er heldigvis det indre som teller er det ikke? 😉
Jeg elsker å synge og danse
Dere kan tro jeg er sliten i stemmebåndet etter en biltur helt alene. Jeg synger også mye i bilen med andre om jeg er trygge på de rundt meg. Jeg har helt forferdelig sangstemme og kan virkelig ikke danse, derfor er dette noe jeg gjerne gjør etter et par glass innabords. Med litt promille tror jeg virkelig at jeg er verdens beste danser og danser som om jeg skulle vært med på ” Skal vi danse”. Sånn som nå spiller jeg musikk og synger mens jeg skriver dette innlegget, noe som sikkert fører til masse skrivefeil. I tillegg tar det dobbelt så langt tid å skrive da jeg er mer opptatt av å synge. Det irriterer meg hver eneste dag at jeg ikke har sangstemme, da jeg er helt sikker på at dette er noe jeg ville drevet med om jeg bare hadde kunnet 🙁
Jeg er redd for å elske
Dette høres kanskje litt rart ut etter at jeg nettopp skrev om hvor åpen jeg er mot andre mennesker, for det er jeg virkelig. Hos meg er det likevel en forskjell på å være åpen mot noen å få noen så nær at du faktisk elsker dem. Jeg vet ikke hva det er, men når jeg virkelig begynner å bry meg om noen er det denne veggen som alltid kommer opp. Jeg klarer ikke å slippe noen helt inn. Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg er nok rett og slett veldig redd for å bli såret? Dette gjelder ikke bare gutter, men også venninner. Utrolig irriterende egentlig. Dette er virkelig noe jeg MÅ jobbe med.