Nå skal jeg være brutalt ærlig. Jeg orker ikke lyve mer, ikke for dere og spesielt ikke for meg selv og mine nærmeste. Jeg tror at visst jeg noen sinne skal bli 100% frisk fra traumer, angst og depresjoner så må jeg være ærlig. Jeg er lei av å være 50% frisk, det funker ikke mer. Jeg er lei av at dagsformen min er som en berg og dal bane, det klarer jeg snart ikke mer. Jeg er lei av å legge meg uten å vite om jeg kommer til å klare å sove, og hvordan neste dag blir. Jeg er lei av å føle meg utslitt, redd og lei meg. Jeg er lei av at de enkleste ting virker som de tyngste oppgavene å fullføre. Jeg er lei, og jeg er syk. Der sa jeg det, endelig. Jeg vet ikke hvorfor dette er så jævlig vanskelig å innrømme, kanskje for at jeg ikke vil innse det selv. Kanskje for at jeg må godta at jeg har tatt feil. Kanskje for at jeg må åpne øynene mine å forstå at jeg faktisk trenger hjelp. Jeg har nå gått rundt i 9 år å ventet på at et mirakel skal skje. Hva faen er det jeg driver med?
Kanskje jeg bare er redd, redd for å bli dømt. Det er 9 år siden pappa døde og 7 år siden terroren på Utøya. Burde ikke livet gått videre? “Om du sliter, hvordan klarte du å være med på Paradise Hotel?” Vet dere hva? Jeg vet ikke. Kanskje jeg bare er god til å presse meg selv. Kanskje det er der jeg har gjort en feil. Jeg presser, presser og presser helt til det ikke er noe igjen. Helt til du møter veggen som treffer deg så jævlig hardt. Helt til du ligger våken nesten hver eneste natt på grunn av angst, og skylder på mørketiden slik at ingen skal bli mistenksomme eller begynne å stille spørsmål. Alt jeg vet er at om jeg noen sinne skal bli frisk, så må jeg være ærlig mot meg selv. Jeg må slutte å late som ingenting.
Alle har sine problemer, du er ikke unormal!❤️ Syns du takler det veldig bra , men du må kjenne på kroppen om hva du greier å ikke, det er helt ok å ta en pause når kroppen sier i fra! Du er kjempe sterk! Ta deg en pause når du trenger det, ingen er på topp hele tiden.
Mye kjærlighet til deg!!
du er sterk som deler <3 og er ærlig med oss
Jeg sliter veldig mye med det samme selv, og det har jeg gjort i flere år. Nå har jeg endelig vært tøff nok og innsett selv at jeg trenger hjelp, og jeg har skaffet hjelp hos psykolog. Tror det er noe du også burde gjøre, for det hjelper virkelig.
<3
BUHUUUU. GROW A PAIR!
Synes du er utrolig tøff som tørr å skrive dette på en så stor offentlig blogg. Jeg er ei 14 år gammel jente og har hatt depresjoner i over ett år. Det er noe dritt. Har ikke tørt å si i fra til noen. Du gir meg motivasjon til å si ifra, Takk❤️ Du er et kjempe bra forbilde for mange. Du sier hva du mener og tørr å si så mye personlig. Skulle vært flere av deg i denne verdenen. Er jo selvfølgelig ikke enig i alt du skriver og sier, men du er serr en av de tøffeste personen jeg vet om. Og et stort forbilde for mange. Stå på!❤️
Klem til deg <3
❤️
Tenker på deg,overlevde også terroren på Utøya <3 følger bloggen din, å synes du er modig og kjempe tøff.
hvis folk sier at du ikke er syk pga du klarte å være med på ph for eksempel, har ikke de noe peiling. DET ER DE LYKKELIGSTE OG GLADESTE MENNESKENE OG DE SOM LER MEST, SOM INNERST INNE HAR DET ALLER VONDEST
Je skal prøve mine nye blå sko nå snart
til du som skrev grow a pair, du aner virkelig ingenting om det du nå kommenterer. hadde likt å sett deg håndtere å hver natt bli tatt over av angst og depresjon, og vite at det finnes ingen vei ut av det før det velger å forlate deg. Høres sikkert klisje ut for deg som ikke har opplevd dette, men det er den vondeste psykiske smerten jeg føler på, og jeg må gå gjennom det nesten hver natt og i visse sosiale situasjoner slik som sofie. savner virkelig livet mitt før depresjonene.
så vær så snill å ikke vær så stygg om sånne ting, du aner virkelig ikke hva du snakker om.
Sofie, jeg syns du skal få deg en psykolog. For virker som du har lagt lokk på ting alt for lenge, og det kan man bare gjøre en viss stund til følelsene og probleme man prøve å undergrave kommer frem og slår deg hardere enn forrige gang.
Jeg syns også du skal søke deg opp på emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, og se om du kjenner deg igjen i noe av det…
styrke klem <3<3
Dere har det for bra. Reiser verden rundt mens andre aldri får muligheten. Hva depresjon
Det var skikkelig ærlig skrevet!! ❤️
Å innrømme et problem er første skritt på veien til å løse det.
Du kommer opplagt fra en skjør bakgrunn/oppvekst med liten selvtillit, har opplevd et stort tap i familien i en kritisk periode i livet, og deretter en episode som garantert ville medføre post traumatisk stress for selv hardbarkede politifolk – og du virker å ha forsøkt å legge lokk på disse tre tingene alt for lenge.
Finn en psykolog med erfaring fra området, gjerne gjennom støttegruppen for Utøya, så kan du begynne en rehabiliteringsprosess som vil ta lang tid, men som vil gjøre ting litt bedre for hver uke som går.
Hva deperisjon? Altså, du kan ikke sammenligne de to tingene der. Ja, Sofie har muligheten til å oppleve mye og kan reise, som mange ikke har muligheten til. Men man kan da slite og ha det vondt selvom? Man blir ikke lykkelig av disse tingene – kanskje det føles bra akkurat der og da, så går det over på ett blunk. Tenk deg om før du kommenterer noe slikt.
PS: Jeg er sykt stolt av deg❤️❤️
Kom deg til psykolog.. ting blir ikke nødvendigvis bedre med tiden😕 Selv vært der du er. Ja det er tøft å innrømme, og tøft å starte i «behandling», men tro du meg.. Du kommer MYE sterkere utav det ❤️
Jeg har selv hatt hendelser i livet som ga meg mye angst, traumer og våkne netter.. gikk 1år i behandling, og nå kjenner jeg ikke igjen meg selv, livet er veldig mye bedre 😄 All «smerte» i behandlingen var værd det!
Lykke til❤️
Du er så rå❤❤
Veldig fint at du åpner deg om dette, og du bør starte med å være åpen og snakke med de i rundt deg. Du har opplevd noen unormale hendelser som de fleste av oss heldigvis lever livet uten å oppleve, men det du kjenner på er ikke unormalt på noen måte. Jeg har selv slitt med angst og panikkangst i to år og dro til psykolog først nå for to måneder siden. Noe av det første psykologen min ba meg om, var å slutte å kalle med syk og å slutte å kalle angst en sykdom, for det er det virkelig ikke. Angst har alle i større og mindre (heldiggriser) grad og det er en grunn til at det trekket har forblitt i oss gjennom tusener av år med evolusjon. Angst er en helt lik funksjon for de aller, aller fleste arter – kjemp eller flykt og det er den samme responsen som skjer i kroppen hver eneste gang, for deg som har hatt angst i en del år så har du opplevd den på sitt verste og den kommer aldri til å endre seg å bli noe annet, som i at du klikker mentalt eller dør (noe jeg vet mange er redde for) og får man angst av en klar årsak – som å nesten bli påkjørt av en bil, så klarer man raskt å riste den av seg, men når den oppstår uten en grunn som er synlig for oss så reagerer vi med frykt for den. Men den usynlige grunnen er stress, enten indre eller ytre, f.eks. ved at du har en usunn indre dialog og snakker deg selv ned. Så det er der du bør starte, du må få opp selvtilliten din og endre den indre dialogen. F.eks. for hver gang du tenker katastrofetanker så må du følge opp med “ja, men skjer det, så kommer jeg til å klare å takle” Det føles teit, men du har ubevisst klart å få dine tanker til å bli negative og havne i en depresjon, hvorfor skal du ikke da med en bevissthet klare å endre det tilbake? Når du stresser bygger kroppen adrenalin, og når du stresser så mye som vi som utvikler en angstlidelse gjør så tenker kroppen “Hu her lever omtrent i en krigssone og er utrygg, her må vi sørge for at hun aldri er uten adrenalin”, jeg kan anbefale yoga og/eller meditasjon som en måte å vise kroppen at du er trygg og at du ikke trenger adrenalin, du kan ved å roe ned kroppen roe ned angsten. Og alt handler om hvordan du oppfatter angsten, som ved påkjørsel-eksempelet forsvinner den raskt, du må lære å riste den av deg på en lik måte som du ville gjort i den situasjonen.
Håper det var noen tips og at det ga deg mer håp 🙂
Er voksent, oppegående, tilfreds og fornøyd menneske ville aldri ha kommet med en slik kommentar. At den personen ikke velger å ta tak i sine issues, men velger å la humøret sitt gå utover et menneske som har kommet mye lenger enn han/hun selv, er bare trist. Men lov å håpe det blir bedre tider for denne personen også!
Eg pleie aldri å kommentere blogga, men eg måtte berre kommentere dette innlegget. (Lese bloggen din kvar dag – du gjere ein fantastisk jobb👌) Eit utruleg flott innlegg, og so ekstremt viktig! Både for deg sjølv, men og for alle andre.
Eg ha sjølv slitt med angst og delvis depresjon i 5 år. Eg bli so sint når eg lese kommentarane!!! Men ikkje lat dei gå innpå deg, fø dei ha ikkje peiling på korleis da e å vere psykisk sjuk.. ja, alt kan sjå ut so ein ha eit perfekt liv me mange gode og kjære menneske rundt seg, og ein ha ingenting å klaga på, men likavel kan ein føla seg so åleina, so trist og so ufattele redd… absolutt ingen kan setta seg inn i den situasjonen uten å ha vå i den sjøl!! Eg tok heldigvis endeleg skikkeleg tak i mine problem i haust, og ha da heilt fantastisk no!
Du e tøff Sofie! Frykt e ein av dei største innstinkta til oss menneske, og å stå imot den og takle den kvar dag e utrule sterkt. Da finst faktisk ingen so e sterkare enn dei som står i mot angsten kvar einaste dag, kvart einaste minutt! Stå på, du e allerede på god veg ved å innrømma ovanfor deg sjøl at du e sjuk! Eg heia på deg 💗
Hei, du er sterk og et stort forbilde for meg. Jeg har et spørsmål om PH… på en av episodene så jeg en mobil på nattbordet til Morten? Jeg trodde det ikke var lov til å ha mobilene med inn… tenkte du kunne svare på dette? Ps. Jeg skjønner ikke folk som hater på deg, du er den mest realistiske personen som noen gang har vert me på PH, og du har gått gjennom så mye, du fortjener masse love og ikke hate.
Jeg føler veldig med deg! Jeg er selv veldig syk og har utdannelse innen faget. Etter 10 år i terapi, med hjelp fra de fremste i landet, har jeg gått fra å kunne gå på jobb av og til, til de siste 6 år totalt sengeliggende. Kan ikke være mamma, kone, venn. Kan ikke spise et måltid m familien. Fikk vite denne uken at jeg trolig ikke blir bedre. Fordi at jeg er påført så store traumer fra jeg var født. Historien om meg finnes i en lærebok for studenter. Grov omsorgssvikt, seksuelt misbruk fra jeg var 5, se dyrene på gården bli plaget med kniv og hammer, en mor som hver dag fortalte at hun ikke ville ha meg. En grusom historie, og en innvendig smerte som er mye verre enn da jeg ble ødelagt nedentil som barn. Få vet det er meg og min historie, jeg har holdt alt skjult for alle. Jeg kan ikke fortelle mer da jeg er redd for at noen gjenkjenner meg. Hvorfor forteller jeg? Fordi jeg vil både som fagperson og pasient be deg søke hjelp fort! For meg ble det for sent, alle årene vi har prøvd å endre tankesettet, medikamentelle behandling osv. Vær så snill, få hjelp. Det er ikke for sent for deg, det blir begynnelsen på et bedre liv!! Ønsker deg alt godt!!🙏🏻
Du er helt sykt modig som tørr å dele slike ting på en blogg med mange lesere! Jeg derimot tørr ikke å dele noe for det ikke blir tatt seriøst. Sliter også med angst og jeg har en sykdom som et veldig alvorlig, men ingen tror på noe jeg sier. Så har holdt alt inni meg så lenge jeg kan huske
Kan du sjekke dm? Har skrevet en viktig melding til deg som kan kanskje få deg til å tenke deg om hav du legger ut om andre deltagere. «Osimanahm» er navnet mitt i tilfelle du har så mange:)
Jeg har vært i et ekstremt destruktivt forhold der jeg ble mishandlet psykisk og fysisk, det er 9 år siden jeg kom ut av dette forferdelige forholdet som varte hele 8 år. Han hadde full kontroll på meg og jeg var så redd han at jeg gjorde alt han sa. Han truet både med det ene å det andre..at han klarte lett å banke faren min og broren min. En dag i slutten av forholdet sto han over meg helt svart i øynene og neven knytta mot meg og han sa at visst jeg noen gang prøvde å gjøre det slutt med han så skulle han slå meg så mye i ansiktet at jeg fikk så stygge arr at ingen andre kom til å ville ha meg….. Jeg gikk heldigvis til psykolog som hjalp meg med hvordan jeg kunne beskytte meg selv for å ikke få høre at jeg var dum, som en 3åring, en hore etc etc….Fikk ikke ha kontakt med et eneste menneske, han prøvde å holde meg unna familien min også… Som å være i krigen og fengsel samtidig, unner virkelig ingen å havne utfor en PSYKOPAT. Hadde han en gang med til min psykolog, timen etter fortalte hun meg at han er en psykopat og jeg måtte komme meg vekk så fort som mulig – meen det tok ennå 6 år før jeg omsider kom meg vekk. Det er nå snart 9 år siden og jeg sliter med akkurat det samme som deg kjære fine Sofie <3 Det er så slitsomt å gå rundt å være redd. Min største frykt er mennesket. De kan ikke stoles på er min erfaring. jeg isolerer meg mye, liker best å være alene sammen med dyr. har hest som alltid er der for meg og har alltid vært der for meg også har jeg en pus <3 Dyr svikter aldri, de er gode. Noen mennesker er onde - monster rett å slett. Jeg har nettopp startet å gå til psykolog etter en lang pause (9år) og vi skal igang med traumebehandling etter hvert og da håper jeg jo selvfølgelig jeg kan bli mer "normal". Jeg har fått diagnosen kompleks PTSD etter at jeg var i det forholdet og bruker medisin for min PTSD, uten medisin fungerer jeg ikke i det hele tatt - og jeg har noe jeg tar på kveldene for søvn som jeg har brukt i 8 år nå. Søk hjelp selv om det er vondt å tungt. Ønsker deg alt godt <3
Kjempe flott skrevet og som du sier det har mye med at man presser seg selv til man møter veggen og det er viktig å være ærlig med seg selv.. sier av egen efaring
Har angst og depresjon selv. I hvilken GRAD har du det?? Mellom 1-2-3 altså.. Jeg har selv 3 på begge og derfor vært nære selvmord opp til flere ganger.
Har sjøl i VELDIG STERK GRAD. Jeg er såpass heldig at jeg har får verdens beste kjærest (mener jeg da) som også har vært gjennom depresjon, men ikke angst. Takk Gud for at jeg fikk ei ny spesiell venninne inn i livet mitt. Hun sliter med det samme som meg og i like sterk grad. Jeg har selv prøvd å ta selvmord når jeg ble dritlei.jeg har aldri gått til noe terapi eller noe, men fortalte kjæresten og venninna mi om det og de har begge valgt at de vil hjelpe meg og jeg vil hjelpe de. Hvis jeg ikke fr sove så prater jeg med en av de eller sover hos kjæresten min. Har alltid følt meg trygg i armene hans
Jeg, vet ikke hva jeg skal si… annet enn at jeg klarer ikke engang sette meg inn i situasjonen din om opplevelse av terror og miste faren din… jeg har mistet bestevenninne min og jeg sliter enda med det så jeg kan virkelig ikke forstå din indre smerte… og man kan slite selv om man lever livet , ferierer , er med på TV serier, det er fullt mulig !! Sofie du er bra , og sterk selv om du kanskje ikke alltid tror det selv <3
Hei, jeg syns du er sterk.. jeg sliter me AKK det samme ligger våken på nettene å er liv redd for exen min ska ta meg.. det er øve 3 år siden han truet meg min søster å min mor å hele familien min… jeg ble redd å anmeldte dette men politiet ga f… den dag i dag sliter jeg å gå ut dørene.. jeg har prøvd å gå til sykolog men lykkes aldr.. jeg er redd for å åpne meg 100% å da klarer jeg ikke å gå videre.. så d tipset til deg er at du må åpne deg å være klar for å åpne deg å snakke ond mange ganger før du ikke bryr deg om å snakke om det lengre.. jeg vet det er tungt men det er den eneste måten.. tro meg..
❤Klem❤
Du har endelig klart å innrømme det? Du skriver jo slikt innlegg hver måned. Forrige gang ville du dø fordi ikke klarte å stå opp kl. 09.00.
Vi er mange som sliter med det samme, så selv om du føler deg alene om det, så er du absolutt ikke det <3
Skulle nesten hatt en gruppe hvor vi delte tips og triks om hva som faktisk hjelper 🙂 Kanskje du kan ha noen innlegg på bloggen din om du finner noe som hjelper, så kan vi alle dele våre erfaringer? Uansett, takk for at du er åpen <3
❤️❤️