“Jeg skjønner ikke hvordan du klarte å komme deg over at faren din døde“, “hvordan klarer du å leve med det?” og “jeg hadde aldri klart å leve om en av mine foreldre hadde dødd“.
Hadde jeg fått vite for en del år tilbake at pappa kom til å dø, så hadde lagt meg ned å følt at livet mitt var over. Jeg hadde tenkt at jeg aldri kom til å taklet det, aldri.
Det jeg skal si nå høres kanskje veldig fjernt ut for mange, og kanskje litt slemt også. Men jeg klarer meg helt fint, selv om livet virket helt meningsløst og jævlig for 9 år siden, så ordnet det seg til slutt.
Jeg klarer å våkne opp uten å føle for å gråte, den vonde klumpen i magen har gitt seg, livet er ikke lengre meningsløst og jeg klarer å være lykkelig igjen.
Er det noe som likevel aldri har forsvunnet så er det savnet etter pappa. Jeg kjenner tårene presse på i det jeg skriver denne setningen, for jeg kan ikke sette ord på hvor mye jeg savner han. Jeg var i et bryllup for et år siden der pappa egentlig skulle vært den som fulgte bruden opp til alteret, men han var ikke der. Jeg savner han hver eneste jul, bursdag og høytid. Jeg vet jeg kommer til å savne han når det er min tur til å gifte meg og den dagen jeg skal føde hans barnebarn.
Jeg synes det er skikkelig kjipt og vondt at han har gått glipp av alt jeg har fått til i livet mitt. Han sa til meg allerede som barn at jeg hadde en slik personlighet at jeg kom til å oppnå akkurat det jeg ønsket, og han hadde rett.
Selv om jeg savner han litt hver eneste dag, så har livet likevel gått videre. Jeg har klart å godta at pappa aldri kommer tilbake, selv om jeg overbeviste meg selv i mange år at han hadde stukket av til en øde øy for å få en pause fra alt og alle. Jeg har godtatt at jeg aldri vil se han igjen.
Livet kan være urettferdig og livet kan være forbanna brutalt. Vi kan oppleve ting som gjør at vi føler at livet aldri vil bli det samme igjen, men så lærer vi å leve med det litt etter litt.
Jeg har mange ganger sagt til meg selv at jeg skal gi opp. Jeg har også fortalt meg selv at jeg ikke klarer mer. Likevel klarer jeg mer og mer for hver eneste dag som går. Selv om jeg har fortalt meg selv mange ganger at jeg skal gi opp, så har det aldri vært et alternativ. Livet blir nemlig ikke bedre av å gi opp, det blir bare verre.
Jeg har vært gjennom mye vondt og mye tøft på mine 23 år. Likevel er jeg her jeg er i dag, er lykkelig og kjempefornøyd med livet mitt. Jeg takker meg selv hver dag for at jeg aldri ga opp, selv om det føltes som den eneste utveien akkurat der og da.
Så er egentlig livet over når en foreldre eller en som står deg nær dør? Nei. Livet vil bli annerledes, det vil bli vanskeligere og du må kjempe hver eneste dag, men til slutt vil du klare å leve med det. Du må bare aldri gi opp.
Godt å lese, for jeg mistet faren min for 1 måned siden:( han var altfor ung men kreften tok han…. har vært deprimert siden
Wow! Pleier aldri å kommentere, men wow igjen!! Fikk tårer av dette, du er best Sofie!❤️
Pleier aldri kommentere på blogger, men det du skrev fortjener utrolig mye positiv oppmerksomhet! Du er utrolig sterk, og det du skriver her kan hjelpe andre med å innse hvor sterke de selv kan være<3
Du er et jævelig menneske som legger med lettkledde bilder i et innlegg om din døde far. Æsj din jævelig ekle menneske. Skal du alltid vise frem de stygge puppene dine?
Tårene triller !! Jeg har selv mistet en pappa for fire år siden å jeg kjenner det akkurat som deg Sofie 💙💙
Silje: Kjære deg <3 skulle virkelig gitt deg en god klem nå
Anonym: <333333333 det betyr utrolig mye å høre. Tusen takk
Anonym: <33333
Hs: Så utrolig vondt å lese. Kondolerer så mye til deg… <3 husk at en måned er ingen tid. Ta den tiden du trenger, vær med venner og familie. Gjør ting som får deg til å smile. Jeg sender deg en stor stor klem <3
Anonym: Dette må være den sykeste kommentaren jeg har fått på lenge. Hvordan kan du mene at et babybilde er for drøyt?
Du er så utrolig sterk og faren din ville vært skikkelig stolt over deg hvis han fortsatt hadde levd ❤️
Jeg må bare kommentere dette innleget her.
Fy faen, dette er det beste innleget jeg noen sinne har lest på bloggen din! Fikk helt syke tårer. For dette er så sant!
❤❤❤
Dette du skrev nå er så rørende Sofie! Du fortjener så mye positivitet, du er virkelig sterk Sofie!❤️Fortsett med det du driver med!<33
Endelig byr du på noe ekte! Det er slike innlegg du bør poste mer av, ting du virkelig bryr deg om. Derfor jeg liker bloggen til de som er over deg på topplista, fordi de poster mer personlige innlegg om ting de genuint bryr seg om. Du må legge fra deg 16 år gamle Sofie snart som bare skriver om sminke, klær og legger ut bilder av kroppen sin, det er vi lei av.
Åhh! Detta var serr det søteste jeg har sett!! ❤️❤️ Du er sterk og at du klarer å skrive det!
Så utrolig fint tekst. Jeg mistet moren min for 16 år siden, jeg er på din alder. Det gjør ennå litt vondt, og spesielt når jeg ble tenåring.. så savnet jeg den morsfiguren.
Jeg har lært at man klarer å leve uten, selvom jeg skulle ønske at hun var her.
Jeg har alltid irritert meg over når folk sier « hvordan klarer du å leve uten moren din? Jeg hadde ikke klart det»
Som regel så har man ikke noe valg, også blir man litt vant til det også. Men noen dager gjør det litt ekstra vondt, som bursdager og dødsdagen.
Sender deg en stor klem, Sofie ❤️
Du er sterk Sofie<3
Og det er sant. Det er helt jævlig der og da. Jeg mistet mamma for snart 10år siden. Jeg så henne veldig sjeldent, og den dagen jeg var på vei for å besøke henne fikk vi en tlf om at hun ikke orket å kjempe mer.. Og der kom tårene..
Det blir bedre<3 Men vil alltid være et litt sårt tema for meg.
Takk for dette innlegget Sofie<3
❤️❤️❤️ så rørende og fint innlegg. Reflektert ung dame:) så bra at du er stolt av deg selv, og at du vet at pappaen din hadde vært/ er det også! Stor klem!
Gråter av å lese dette😭 Du er sterk❤️
Fyfaaen du er så jævlig sterk. Med tanke på alt det du har godt igjennom er det bare helt sykt inponerende at du er der du er den dag idag. Dette var et skikkelig bra og rørende innlegg som jeg er sikker på at kommer til å hjelpe mange i en slik situasjon!
så utrolig rørende og vakkert å lese! fortsett med det du driver med – faren din ville vært utrolig stolt av deg/ og er nok utrolig stolt av deg❤️❤️
Har ikke selv mistet en forelder, men har mistet en kusine på 6 år, tanta mi og onkelen min. Bare det var forferdelig vondt, så jeg har full forståelse for dere som har mistet en forelder!❤️ Husk at det er MANGE andre der ute som bryr seg om dere og er kjempeglad i dere!💙 Gi aldri opp.
du er utrolig sterk sofie! beundrer deg
Det er akkuratsom jeg skulle beskrevet det selv. Mistet faren min for 3 år siden og kjenner at det fortsatt er sårt, men livet går videre og det går faktisk an å bli lykkelig igjen, heldigvis❤️
Dette traff meg rett i hjertet.<3 Takk for at du delte dette.
Er du enebarn? Om du har noen søsken, isåfall hvor mange?
Min farmor døde for ikke så lenge siden a slag jeg bare shit og vi er ikke aller bestevenn med vår tante men hun har kreft
Takk for at du skrev dette innlegget❤️ Jeg mistet selv pappaen min for 3 år siden, og alt det du skriver er så sant. Du klarer og få satt ord på følelser og ting, og selvom man har lyst til og gi opp, så lærer man seg og leve med det. Vi får heller ta med de gode minnene de lærte oss, og gjøre det pappaene våres ville vært stolt av. Stor klem til deg Sofie ❤️
Utrolig rørende og vakkert å lese!
Tror faren din har vært stolt av dæ. Vet Åssen det er å miste en foreldre, mista mamma i 2006 på selve bursdagen til bestevenninna mi😕
De første årene syns æ var tøff men kom mæ gjennom det ved å ha mine nære venner og familie.
Viktig å huske de gode minnene man har ilag❤️
Tonje: Sender masse klemmer til deg <3 <3 <3
Elise: Stor klem til deg også Elise <3 <3
Erle: <3 <3 <3 <3 klem til deg.
Tone: <3 <3 <3 <3 klem
Anonym: Uansett hvem man mister, så er det vondt!
Sender deg en stor klem <3 <3
Anonym: Takk for kommentarer din <3 og som jeg har sagt til de over og under her, jeg sender en stoor klem <3 <3
Vil bare fortelle deg at dette her et så sinnsykt bra skrevet. Jeg selv mistet mammaen min som 12åring å kjente meg veldig igjen i det du skrev. Har flere ganger fått de samme spørsmålene og ikke helt visst hva jeg skal svare. Men du setter ord på situasjonen og følelsene dine på en utrolig bra måte, og nå sitter jeg her og er rørt. Stor klem fra meg❤️
Så utrolig trist å lese, felte noen tårer når jeg leste dette. Faren din hadde blitt så stolt over den kvinnen du har blitt i dag ❤️ jeg vet ikke hvordan det er å miste en forelder, men jeg vet nesten. Mistet nesten mamma til kreften og det var den jævligeste tiden jeg har vært med på, heldigvis slo hun den. Har aldri vært så nær mamma som jeg er den dag i dag ❤️
Såå utrolig deilig å lese noen sånne innlegg iblant..❤️ Hadde det ikke vært for sånne som deg som deler personlige innlegg iblant hadde ikke jeg hatt det godt med meg selv!
Vil påstå jeg har opplevd utrolig mye pregendes,triste og sårbare ting gjennom mine 22år (og det bare fra 10års alderen til 19års alderen).. har selv mistet min pappa, mitt største forbilde.. jeg var bare 10 år da, eller rettere sagt klarte kreften å ta han dagen før bursdagen min. Etter det gikk alt bokstavelig talt til helvette da jeg mistet bare flere å flere nære venner av meg, fra jeg var 15 til jeg ble 19 mistet jeg 5 utrolig nære venner av meg, den siste var en av mine aller beste venner, føler ikke for å gå i detalj da noen av dem var grusom opplevelse! Uansett, poenget mitt her var egentlig bare at uten sånne som deg med slike type innlegg, så hadde hvertfall ikke jeg klart å komme meg videre da jeg er glad for at jeg ikke føler meg alene om å miste en forelder..😢😢
Hilsen ei som håper du fortsetter med inspierende innlegg som dette❤️
Skjønner virkelig hva du snakker om! Jeg mista faren min for snart 2 år siden å høsten blir derfor ekstra tung. Jeg skjønte virkelig ikke hvordan jeg skulle komme meg videre uten en pappa i livet. Jeg tok tak i meg selv å sa til meg selv «pappa vil ikke se meg sånn her» jeg vil heller prøve å gjøre pappa stolt! Jeg sa også til kjæresten min at jeg visste ikke om jeg ville gifte meg fordi jeg ikke hadde en pappa som kunne gi meg bort på bryllupsdagen. Jeg kan ikke slutte å leve av den grunn, det hadde ikke pappa ønsket! Så forstår virkelig hva du skriver, samtidig som en fortsatt liten oppvekker ❤️ Tusen takk!
Jeg vet hvordan du har det, mistet faren min for 2 år siden, og var lei meg de neste månedene. Nå respekterer jeg hvordan livet mitt er og har blitt og at bare du har venner og familie som støtter deg, kommer alt til å ordne seg til slutt<3
Nå begynte jeg å gråte!
Tusen takk Sofie, for at du setter ord på det som snakkes så lite om!❤️ Jeg har ikke mistet noen foreldre, men for 8 år siden mistet jeg min morfar. Han var min verden❤️ Savnet er fortsatt stort og det som skremmer meg enda mer er at bildet av han begynner å visne bort:/ Alt du skriver er sant og ekte! Digger deg❤️
Takk for at ville dele dette med oss <3
Vakkert skrevet! <3
Aldri før har eg kommentert eit blogginnlegg, men når eg las dette fekk eg tårer i augene og følte for å legge igjen ein kommentar. Du er så utruleg sterk Sofie!! Du har gått gjennom så mykje meir vondt i livet ditt, enn kva eg og mange andre har gjort, og eg blir så imponert over den stå på viljen og styrken du utrykker.
Dessverre er det mange som skriv negative kommentarar, og eg skjønar godt at det ikkje alltid er like lett å ignorere dei. MEN husk at du er nydelig, har ei smashing rumpe og ein heilt RÅ klesstil. Stå på vidare :*
Wow. Til du som klarte å slenge fra deg en kommentar om lettkledde bilder å ditt og datt. Jævla respektløse menneske. Fatter ikke at folk kan være så helt jævlig inkompetente idioter… Asså HALLO I LUKEN!? At det går an å oppføre seg sånn.. babybilder er bare søte å hun viser forholdet til sin far og snakker om hvordan hun savner han. Også klarer du faen meg å slenge ut en drittkommentar uansett? Trodde ikke det gikk an å bli mer sjokkert over menneskeheten men fyfaen du seiret.. jævla drittmenneske.
Sofie, jeg hyller deg seriøst for at du har skrevet om dette. Og at du åpner deg sånn! Du setter ord på følelser å viser at det er greit å ha det vondt men også greit å være lykkelig når du klarer det. At med tiden blir det lettere. Å jeg syns synd på deg som mistet din far, men du er sterk som takler og tørr å gi ut denne siden av deg å en så sterk sak ut på bloggen! All respekt
Har sjøl mista faren min for fem år siden av kreft.
Kan virkelig kjenne mæ igjen i at «det blir bedre» og at man ikke hele tiden kjenner på det å måtte tenke på sorgen.
Livet går videre, selvfølgelig savna man dem og man er lei sæ av og til men det er vell ingen som vil at de som sitt igjen skal slutte å leve!
Detta va et veldig fint innlegg og æ syns du heilt fantastisk som dela dette med bloggleseran dine ❤️❤️❤️
Vet ingen føler det likt! Men skjønner på en måte hvordan det har vært/ er for deg nå! For litt over 2 mnd siden valgte min mor å avslutte livet… hun var min aller beste venn å jeg føler at jeg aldri kommer til å bli den samme jenta som jeg var. Sender deg mange klemmer❤️
Jeg mistet faren min på søndag…og har bursdag om en mnd(blir 14)
❤️❤️
Så fint skrevet, Sofie! ❤️
Jeg mistet selv mammaen min for under en måned siden, og forstår ikke helt hvordan jeg skal klare å leve videre uten henne..
Alt det du skriver er så sant, kjenner meg så igjen. Du er tøff som går ut med en så tøff historie. All resepekt til deg, Sofie. Håper du klarer deg fint og mestrer sorgen. Vet at det selvfølgelig ikke er lett!
Har selv mistet min pappa når jeg var 3 år, og er selv 21 år idag. Har merket at det har vært urettferdig og ikke ha en pappa å dra til, når alle de andre i klassen var en uke hos hver forelder. Det å dra på graven knuser meg helt, det er så vondt men samtidig så urettferdig. Jeg husker ikke så mye av min pappa, uten om at jeg også skulle ønske at jeg kunne hatt to foreldre jeg også.
Dette var utrolig sterkt å lese. Du er sterk <3
Anonym: <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3 klem
Eline: Kondolerer så masse til deg <3 Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver her, for det er akkurat sånn man føler det når man mister noe av det viktigste man har..
Alt jeg kan si er at alt ordner seg til slutt, og du vil etterhvert kjenne at sorgen blir lettere å leve med. Ta den tiden du trenger, snakk med de rundt deg og gjør ting som gjør deg glad. Sender deg masse klemmer <3 PS; husk at det er lov til å sørge!
LMS: Kondolerer så masse til deg… <3 sender deg verdens største klem.
Annonym: <3 <3 <3 sender deg også masse masse klemmer.
Maria: <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3
Anonym: <3 <3 <3 <3
Ida Margrethe: <3 <3 <3 klem
Anonym: <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3
Charlotte: <3 <3 <3 <3 <3 <3 Utrolig trist å lese. Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare, annet enn at jeg håper at du har det bra. Klem <3
Martine: Takk for en utrolig fin kommentar Martine. Som jeg skrev over her så vet jeg aldri helt hva jeg skal svare på slike ting, selv om jeg har og er i samme situasjon.
Jeg vil uansett sende deg en stor klem <3 du er sterk!
Meg: <3 <3 <3 <3 klem!
Conny: <3 <3 <3 <3 <3 så utrolig godt å lese!
Mistet faren min for et halvt år siden til kreft.. pappa har sagt hele livet mitt: “verden er urettferdig”, han hadde så rett, savner han hver dag<3
Takk for at du deler dette!
Alle som har mistet er litt skadd på den ene eller den andre måten. Jeg hjemsøkes av min mors død fremdeles etter 26 år. Ikke vondt eller sorg lenger men bare et tomt rom som aldri lar seg fylle etter å ha blitt mamma selv et par ganger. Klart noen takler det bra men andre ikke. Jeg synes det er viktig å dele følelsene og få støtter fra alle som kan relatere seg til det.
Mistet faren min får 3 uker siden.. Takk for at du skriver dette innlegget! ❤️
Hei Sofie! Kjenner meg godt igjen. Mistet mamma for to år siden, da jeg var 14 år. Livet går videre, men det er en veldig stor sorg. Man trenger begge sine foreldre. ❤
Dette er så sant. For tre år siden mistet jeg broren min og pappaen min, med fem dagers mellomrom. Alle rundt meg spurte hvordan jeg orket, hvordan jeg klarte å stå oppreist, og at jeg var så sterk. Men faen da, jeg hadde jo ikke noe valg. Å gi opp var ikke, og er ikke et alternativ. Men noe jeg tror mange som sier sånt glemmer, eller ikke vet, er at man er i et sånt vacuum når det står på som verst at det ikke går helt opp for en, det gjorde hvertfall ikke det for meg. Det var nok kroppen min sin måte å beskytte meg på. Det var den verste tiden i livet mitt. Nå tre år senere gjør det fortsatt uendelig vondt, og jeg gråter ofte. Savnet er der hver eneste dag, og jeg gruer meg til bryllupsdagen min. Men jeg har det også bedre enn på veldig lenge. Det er ikke lov til å gi opp. Stor klem til deg <3
Hanna: <3 <3 <3 <3 klem!!
Marte: <3 <3 <3 <3 kondolerer så masse..