Twitter sier “En politimann skyter på Utøya“.
Hva faen skjer med verden? En politimann? Det som skulle redde oss er drapsmannen. Jeg gir opp.
49, 50, 51. Nei, nå kan jeg ikke telle skudd mer, jeg kommer til å bli gal. Går han ikke tom for skudd snart? Skal dette aldri ta slutt?
Twitter sier “ 2 politimenn skyter på Utøya akkurat nå“. 2 stykker? Vi er fucked. Jeg vet ikke hva som irriterer meg mest. At jeg kommer til å dø uansett, eller at sidemannen forbereder meg på døden ved å lese på twitter.
Skuddene stopper. Er det over? Nei, vent. Det starter igjen. Den lille følelsen av håp er nå borte. For en deilig følelse, hvorfor har jeg ikke satt pris på den før? Hvorfor måtte jeg kjenne på døden for å kunne sette pris på følelsen av noe bra? Bortskjemte drittunge.
“LEGG FRA DEG VÅPENET, OVERGI DEG“. Hva skjer nå? Det blir stille. Helt stille. Vi venter. Ingen sier noe. Jeg kan så vidt høre at sidemannen puster i et rom fylt av mennesker. Stillheten er lyden av ungdommer som er livredd for døden. “HYSJ” var det noen som skrek ut i det noen hostet. “Hysj, du dreper oss“
Plutselig hører jeg lyden av knust glass. “ER DET NOEN HER?”. Faen, politiet har funnet oss. Nå dør jeg. Jeg skal ikke være byttedyret som er presset inn i hjørnet mer. Jeg skal ikke sitte her å vente på å bli drept. Hva gjør jeg? LØP, IGJEN.
Jeg løper mot døden. Løper mine siste steg. Puster for alle siste gang. Føler for siste gang. Min siste følelse er redsel.
Jeg vil ikke sitte å vente på å dø, skal det skje så skal det skje med engang. Lommelykten kommer mot meg. “LEGG DEG NED, TA HENDA OVER HODET“. Jeg legger meg ned. Venter på skuddet. Nå dør jeg.