Er det rart av meg å si at jeg noen ganger føler at kjærlighet ikke er noe for meg? Jeg er god til mange ting i livet, men kjærlighet er ikke en av de. Jeg har ofte spurt meg selv, hvorfor gjør jeg det så vanskelig? Jeg har hørt at du ikke kan elske noen, før du elsker deg selv. Kanskje det stemmer?
Jeg elsker meg selv, bare ikke nok. Jeg er bare 23 år, men har allerede opplevd mer enn hva veldig mange andre opplever på et helt liv. Alt som har skjedd har blitt en del av meg på både godt og vondt. Jeg har blitt forbanna sterk, samtidig som jeg ikke klarer å slippe noen helt inn. Det er ikke bare snakk om en kjæreste, men også venner og familie. Jeg forteller aldri noen hvordan jeg virkelig har det på innsiden. De få gangene jeg åpner meg er her på bloggen. Det er så mye lettere å skrive enn å snakke. Det er også lettere å skrive til mennesker jeg ikke kjenner, for hva ukjente mener har ikke så mye å si. Hva mine nærmeste mener har absolutt alt å si. Jeg får ofte telefoner ” Jeg leste på bloggen din at du ikke har det så bra, hva skjer?”. Vet dere hva jeg svarer? “Vil ikke snakke om det”.
Jeg tror jeg er så redd for å bli såra igjen at jeg heller sårer meg selv, om det gir mening. Jeg får panikk med engang noen kommer for nært, for hva skjer om jeg mister han/hun? Det er derfor lettere å sette opp en mur, slik at jeg beskytter meg selv for at noen skal komme alt for nært. Jeg har lenge lurt på hvor lenge jeg skal holde på slik. Jeg har også lurt på hva jeg skal gjøre for å gjøre det bedre. Jeg har egentlig svaret, men jeg er ikke klar for å snakke med noen. Vil jeg egentlig noen gang bli klar for å snakke med noen? Velkommen til Sofie sitt liv, dette er meg i et nøtteskall. Jeg vet alle som kjenner meg godt vil bli frustrert av å lese dette, i feel you guys haha.
Sannheten er at jeg prøver å skyve mine nærmeste unna, absolutt alle. Jeg er utrolig heldig som har så mange fantastiske mennesker i livet mitt som virkelig forstår meg, ellers ville jeg nok vært venneløs den dag i dag. Jeg tror ikke man kan holde på å skyve folk unna gang på gang for å så forvente at de alltid skal bli, noe jeg også har innsett de siste årene. Jeg prøver virkelig å jobbe med dette, selv om jeg også har prøvd å skyve Morten unna alt for mange ganger. En ting er sikkert, han er tålmodig og ikke minst veldig søt med meg. Innerst inne vil jeg jo ikke at menneskene jeg har rundt meg skal forsvinne, jeg vil bare ikke tillate meg selv å bli såra. Jeg vet det ikke gir noe mening noe av det jeg sier, så jeg forstår om dere ikke forstår. Kjærlighet er bare så utrolig komplisert, for jeg gjør det komplisert.
Kjærlighet <3
Takk til alle de fantastiske menneskene jeg har i livet mitt som holder ut meg med, i love you <3 og ikke minst en stor takk til alle følgerne mine som klikker seg inn her hver eneste dag. Dere som ser følger livet mitt på Snapchat og Instagram (selv om jeg noen gang legger ut kleine snaps, hehe sorry.) Dere er best♥
👻 SOFIEEEC














































