Tenkte jeg skulle vise dere noe av det som betyr mest for meg, min kjære hund. Jeg har vært så heldig å hatt min lille Celine i over 4 år. Da stemoren min fikk valper fikk jeg velge en av valpene som jeg skulle få. Når jeg skulle ta valget var bare valpene rundt 2 uker gamle, så de så jo helt like ut. Da jeg ikke kjente noen av valpene, eller visste hvordan de kom til å se ut, tok jeg den som lå i midten. Jeg skal være så ærlig å si at hun var ikke den peneste valpen i kullet, og hun er ikke spesielt pen nå heller. Det første folk sier når de møter Celine er ” ÅÅH så stygg/søt hund du har” haha. Men jeg er så utrolig glad for at det ble akkurat Celine, for en mer fantastisk hund enn dette kommer jeg aldri til å få igjen. Dette er en hund med en personlighet som få har, og jeg har aldri noen sinne møtt noen dyr med en så sterk personlighet. Denne lille divaen kan ikke ligge på gulvet, hun MÅ ligge i sofaen oppå en pute eller et teppe. Hun oppfører seg som et barn, får hun vondt må hun alltid komme i fanget for å få trøst. Hun sover kanskje 20 timer i døgnet, resten av de 4 timene går til mat og leke. Hun ble kjempe sjalu når jeg fikk meg kjæreste, og gikk imellom oss når vi kysset. Som dere sikkert skjønner er denne skapningen noe for seg selv. Men jeg er så utrolig glad for at akkurat hun ble min hund. Det kjipe med å få dyr, er jo at man blir så utrolig knyttet til dem. Å som alle vet så er jo ikke dyrene her for alltid, men jeg håper og tror at Celine har mange mange år igjen. Jeg leste faktisk at chihuahuaer kunne bli 18 år!?. Om det er sant så er det heldigvis mange år igjen.
Jeg tror vi alle har gjort noe, gjør noe eller har sider som ikke så mange får se, eller som du velger å ikke vise. Jeg tenkte derfor at jeg skulle skrive om de tingene jeg tror ikke så alt for mange vet om meg.
1. Jeg liker ikke å se på tv, det er noe av det kjedligste jeg vet om. Jeg syntes nesten aldri det går noe bra på tv, og gidder derfor aldri å se på det heller.
2. Jeg begynte å se på serie for under et år siden, fordi jeg har trodd at serie var like kjedelig som tv. De eneste seriene jeg har sett i hele mitt liv er Gossip girl, misstresses og Orange is the new black. Jeg har ikke sett Orange is the new black ferdig enda engang, haha. Henger 100 serier bak alle andre, så har utrolig mye å ta igjen som dere skjønner.
3. Jeg tilgir så og si ALLTID. Jeg mener at livet er for kort til å gå rundt å bære nag ovenfor andre mennesker, og tilgir derfor veldig fort.
4. Jeg klarer ikke å være langsint. Bestemmer jeg meg for at denne gangen skal jeg virkelig være sur lenge, så varer det aldri mer enn en dag, om ikke noen timer bare. 5. Når jeg drikker har jeg lett for å tro/føle at enkelte jenter er skikkelig bitch, og at de stirrer utrolig stygt på alt og alle, haha
6. Jeg liker nesten ikke noe alkohol. Syntes hvitvin er greit, og noen typer rusbrus. Så jeg er ikke typen som drikker vin til maten eller ute på resturanter. Når vi var i syden drakk jeg kun pepsi max og iste til maten, haha.
7. Jeg har aldri vært personen som hooker på byen, tror jeg kan telle på en hånd hvor mange jeg har kysset ute på byen. Jeg syntes egentlig hele opplegget er litt kleint, haha.
8. Jeg suger med penger, og er helt elendig til å spare. Bestemmer meg hver måned for at jeg skal spare, men får det aldri til. Men denne gangen har jeg VIRKELIG bestemt meg, så vi får se hvordan det går.
9. Jeg blir veldig fort knyttet til mennesker, og blir veldig fort glad i andre. Jeg kan også bli veldig avhengig av mine nærmeste, og føler jeg må være med de ofte.
10. Jeg syntes romantikk kan være utrolig kleint. Er alltid koselig med roser og middag, men det kan ikke bli for mye av det gode. Da blir jeg skremt å trekker meg unna med engang, haha.
11. Etter å ha bodd i både Tromsø og Tønsberg, og ha familie på begge stedene snakker jeg både søring og nordlenning.
De 3 siste årene har jeg vært utrolig god til å pynte på sannheten, kanskje litt for god. Jeg har aldri helt klart å fortelle noen hvordan jeg føler meg, og hvordan det føltes da. Det har tatt meg tid å komme hit jeg er idag, og det har tatt tid å skjønne det jeg har skjønt. Det tok meg faktisk 3 år etter Utøya å skjønne at jeg faktisk trengte hjelp. Alle probleme og angsten som dukket opp, var i mitt hode normalt. Jeg trodde det var hverdagsproblemer som alle andre også hadde. Jeg har lenge gått rundt å trodd at jeg kom meg unna terroren på Utøya uten en skramme. Jeg har ikke helt klart å skjønne hvordan man kan oppleve traume, og fortsatt ha det så bra. Jeg har i 3 lange år følt at alt er perfekt. Så plutselig slo det meg en dag, at alle disse små tingene som plager meg, er der for en grunn.
Jeg begynte ganske kjapt å føle meg utilpass etter Utøya. Jeg følte at det ikke var rom for å ha det vanskelig, jeg følte rett og slett for at det var liten forståelse for at jeg hadde det tungt. Derfor begynte det ganske kjapt etterpå at jeg latet som ingenting hadde skjedd, jeg var på Utøya men hva så? Det kan godt være jeg som var trangsynt, og egentlig ikke så alle menneskene som prøvde å forstå. Men jeg fikk ofte høre at folk var drittlei, de var drittlei av å høre om Utøya å ønsket at media skulle slutte å skrive om 22 juli. Det er typisk media å skrive masse om 22 juli, dagene før 22 juli. Så er det så og si stilt året rundt. Så vi får høre om ondskapen i mange dager i strekk, før det blir stille. Så ja, jeg kan skjønne hvorfor folk blir lei. Men vet dere hva? Jeg er lei jeg også, jeg er faktisk dritt lei av alt. Men forskjellen er at jeg kan ikke bare skru av tven så er det borte, jeg må møte virkeligheten om jeg vil eller ikke. Ja, det har gått 4år, og verden har gått videre, men jeg står fortsatt litt igjen. Jeg føler jeg står fast, jeg føler at jeg ikke kommer meg videre. Å vet dere hvorfor? jo, det er akkurat fordi jeg har gått å latt som ingenting i 3 år. Jeg har bygd opp et skjold, som jeg tror oppstod da pappa døde. Han døde for 6 år siden. Så jeg har faktisk gått med et skjold som holder ute alle vonde følelser, minner og sorg. Et skjold som klarer å dytte vekk alle probleme når de strømmer på, som oftest. Jeg har hatt dager der jeg ikke har klart å dytte det vekk. Dager det har kommet over meg uten noe forvarsel, dager som har vært helt grusomme. Men som oftest har jeg klart å komme meg igjennom det. Jeg har holdt igjen klumpen i halsen og magen, holdt igjen tårene å tatt fram smilet. For vet dere hva? Jeg er utrolig god på det.
Jeg kan ha hatt en skikkelig dårlig dag, følt at senga har vært min eneste venn, tårene har kommet ukontrollert, og jeg var vært så langt nede at det føles ut som jeg har truffet bunnen. Likevel har jeg tørket tårene, og latet som ingenting. Jeg har dratt i bursdager, selskaper, jobb, skole osv fordi jeg ikke klarer å fortelle hvordan jeg egentlig har det. Jeg har faktisk blitt skremmende god på denne utrolige dårlige uvanen. En uvane som gjør at jeg aldri klarer å komme meg videre, på grunn av at probleme aldri får kommet frem i lyset. Jeg begynte hos psykolog rett etter Utøya, men da var jeg iallfall ikke klar til å snakke om det. Hver eneste time jeg hadde snakket vi kun om skole, for jeg nektet å fortelle noe. Jeg var ikke klar til å la noen komme innpå meg, på min mest sårbare side. Jeg var heller ikke klar for å møte det jeg kom til å møte, for jeg vet hvor tungt det kommer til å bli. Det har på en måte blitt lettere å skyve det vekk, enn å rydde opp i det. Er det en ting jeg har vært mye plaget med etter Utøya, så er det angst. En angst jeg ikke har skjønt at jeg har hatt, eller en angst jeg ikke ville skjønne at jeg hadde. Jeg har flydd siden jeg var en liten baby, fordi jeg hadde mamma i Tromsø og pappa i Tønsberg. Jeg har alltid likt å fly, og aldri hatt noen problemer med det. Jeg husker jeg og mamma skulle ta fly til Tromsø etter Utøya, flyet “falt” litt ned, og jeg fikk så panikk at jeg begynte å hylgrine. Det kom så utrolig uventet, og jeg fikk kjenne på dødsangsten jeg satt med på Utøya. Etter den flyturen har jeg vært skikkelig redd for å fly. Jeg er livredd når jeg sitter på flyet, og tror nesten alltid at det er min siste dag hver gang jeg går på et fly. Når vi landet her i Santorini kom uventet Turbolens, og jeg var rett på gråten å sa til kjæresten min at vi kom til å dø. Det å fly er bare en av få ting som skremmer meg. Jeg er egentlig ikke redd for å fly, men jeg er redd for å dø. Jeg er redd for alt jeg tror kan føre meg inn i døden. Den dødsangsten jeg hadde på Utøya var så forferdelig, og jeg er så redd for å måtte møte den igjen. Det er akkurat den angsten som gjør meg så redd. Jeg hater å være alene også, fordi jeg er helt sikker på at hver gang jeg er alene så kommer det noen for å drepe meg. Jeg låser alt av dører, har på lys, gråter litt, og skvetter til en hver lyd. Jeg føler meg utrolig dum som skriver dette, og det er utrolig flaut å innrømme det, men det er sannheten. Jeg sliter med mye jeg ikke orker å skrive her, men jeg vil bare få fram poenget. Jeg har i alle de år trodd selv at jeg har hatt en konkurranse mot Breivik. Jeg ville vise han og alle hvor bra jeg har det, hvor langt jeg har kommet meg på disse årene. Det tok meg litt tid før jeg endelig klarte å skjønne at jeg har ingen konkurranse mot han. Jeg orker ikke lengre å late som at det Breivik gjorde mot Norge den dagen, ikke har påvirket meg på noen som helst måte. For sannheten er at det han gjorde har ødelagt så mye for meg. Det tok meg 100 skritt tilbake, og dro meg virkelig ned i gjørma. Breivik skal nå begynne å studere, jo gratulerer med det. Jeg måtte utesette skoleåret mitt et år på grunn av deg, og nå skal du få lov til å få en utdannelse. Jeg håper virkelig du gjør det bedre enn det jeg klarte. Men jeg er endelig ferdig med videregående, og jeg er utrolig stolt over meg selv Det har vært 4 jævlige år, men jeg har kommet meg igjennom det. Å vet dere hva? det er faktisk en stor seier, for jeg klarte å komme meg gjennom skolen istedenfor å gi opp.
Jeg får ofte høre ” HÆ, har du vært på utøya?? det kunne jeg aldri trodd”. Jeg har ofte fått høre at man ikke kan merke på meg at jeg har vært gjennom det jeg har vært gjennom. Men hvordan er egentlig en person som har gått gjennom en traume? er det egentlig noe fasit på det? Jeg har aldri vært den som viser til alt og alle at jeg har det vondt. Jeg later rett og slett som ingenting, og jeg unngår som oftest å snakke om det. For et år siden hadde jeg aldri klart å skrevet dette. Jeg har alltid vært så redd for hva folk skal mene og tenke om meg. Men nå bryr jeg meg ikke litt engang, jeg gir faen rett og slett. Jeg gidder ikke å pynte på ting mer, bare på grunn av at folk skal ha et bedre inntrykk av meg. Men bare så det er sagt så har jeg det faktisk bra, selvom jeg går rundt med alt dette. Jeg er så heldig at jeg har verdens beste mamma jeg kan komme til uansett, jeg har en kjæreste som får meg i godt humør uansett, og jeg har mange gode venner. Så har jeg en fantastisk familie, i tillegg til mine to bestevenninner som er der for meg uansett. Så jeg har det ikke bare kjipt, jeg har fått til utrolig masse på disse 4 årene. Jeg har tilogmed flyttet for meg selv til en helt annen by, noe som jeg selv aldri trodde jeg kom til å klare eller tørre. Selvom grunnen til at jeg flyttet til en annen by var for å komme meg vekk fra “Utøya stempelet”, og starte et nytt liv. Som egentlig var en sykt teit måte å rømme fra problemene mine på, så er det faktisk en av de beste avgjørelsene jeg har tatt. Så Breivik, du har ødelagt utrolig masse for meg, du har satt en stopper for mye i livet mitt, du har gjort sånn at jeg plages med angst, du har tatt fra meg en jeg og veldig mange andre brydde oss veldig om. Du tok 77 menneskeliv, 77 uskyldige liv. Du har snudd livet til 77 familier på hodet, du tok fra 77 mennesker retten til å leve. Du har gjort store ødeleggelser, og mye av problemene kommer kanskje til å være her for alltid. Men jeg skal gjøre mitt beste for at jeg skal klare å ha det så bra som overhode mulig. Jeg skal stå oppreist å få til alt jeg vil få til, jeg skal gjøre det for de 77 menneskene som ikke fikk den sjansen jeg fikk. Jeg vet de ville prøvd sitt beste, og jeg skal prøve mitt beste for dem. Jeg har sluttet å konkurrere mot deg, og den dagen jeg sluttet med det fikk jeg det mye bedre. Du skal sitte på cella for resten av livet. Jeg skal gå i det fri, jeg kan reise verden rundt å oppleve alt det fine den har å by på. Jeg kan gjøre noe med utdannelsen jeg tar, jeg kan få meg familie og barn. Det er så uendelig mange ting jeg kan gjøre,som ikke du kan gjøre. Selvom du tok fra oss mye, så tok du også fra deg selv din egen frihet.
Mine tanker går til alle vi mistet 22.07, dere kommer aldri til å bli glemt. Mine tanker går også til familiene som mistet det kjæreste de hadde, og vennene som mangler en i vennegjengen sin.
Jeg håper og tror at de aller fleste menneskene her i verden har drømmer og mål som man prøver å oppnå. Helt siden jeg var liten har jeg alltid hatt drømmer og mål som jeg virkelig har jobbet for å få til. Det er faktisk så utrolig gøy å oppnå noe man virkelig har ønsket, den følelsen når man har klart det er utrolig. Så til dere som ikke har noe å jobbe mot, finn noe. Det må være noe dere ønsker å få til, eller ønsker å ha. Det kan være alt fra en liten ting, til en stor ting. Er det noe som jeg virkelig tror på, så er det ” vil du det nok, så får du det til” Jeg tror faktisk man kan få til ALT man ønsker, så lenge man vil det nok. Det må jo selvfølgelig være noe realistisk da. Jeg har funnet ut at vi mennesker har lett for å gi opp når vi møter motstand, eller at ting ikke alltid går som man vil med engang. Jeg er selv en av de, men jeg føler at jeg har blitt bedre med årene. Jeg har blitt flinkere til å jobbe mot det jeg vil. For øyeblikket har jeg tre mål og ønsker jeg har lyst å ha oppfylt innen et år.
1. Jeg vil ha spart nok penger til å ha egenkapital nok til å kjøpe min egen leilighet. Jeg er så utrolig lei av å leie noe, jeg vil ha mitt eget hjem.
2. Jeg har utrolig lyst å flytte til oslo å studere. Bare sånn at dere vet det, så har jeg allerede bodd i 3 forskjellige byer på mine 20 år. Jeg har bodd i Tromsø, Tønsberg, og nå bor jeg i Trondheim. Jeg angrer ikke på noen av stedene jeg har bodd, og jeg har møtt så utrolig mange mennesker. Jeg har ikke fått noe annet enn positive opplevelser av å flytte så mye rundt som det jeg har gjort. Oslo har vært en favorittby veldig lenge nå, og jeg vil få smaken av hovedstaden før jeg får barn og familie, og må begynne å slå meg litt mer til ro.
3. Jeg har så SYKT lyst på en pomeranian. Det er den søteste hunderasen jeg vet om. Jeg har hatt lyst på en sånn hund hele livet. Så jeg har bestemt meg at jeg skal kjøpe meg en til hund med engang jeg kjøper mitt eget, så får jeg leilighet om et år så får jeg meg hund også. Selv om jeg syntes det er sykt å bruke 25.000 på en hund, så er jeg 100% sikker på at det kommer til å bli verdt det. Vet ikke helt om det kan bli for mye med to hunder, men jeg har også vært helt bestemt på at jeg skal ha en til hund før min nåværende dør. Grunnen til dette er for at jeg vil at min nåværende skal lære den nye hunden min å være akkurat som henne. Haha, høres jo helt sykt ut. Men hunden jeg har nå har virkelig verdens beste personlighet, hun er one of a kind.
Alle disse målene er noe jeg har planlagt å gjennomføre om et år, så det blir spennende å se tilbake om et år for å se om jeg har klart det.
