Da jeg var liten så var jeg helt sikker på at man kom til å ha livet på stell i en alder av 20, for da var man så voksen. Jeg tror vel alle vi som har fylt 20 kan være enig om at man ikke er så voksen som man kanskje hadde sett for seg. Jeg trodde at man ville vite nøyaktig hva man ville, og at man aldri ville gjøre dumme ting igjen. Det er vel sånn det er å være voksen, er det ikke?
Jeg tror at uansett hvor gammel man blir, så vil man fortsatt ha mye å lære. Man vil dumme seg ut, tråkke feil og etterhvert innse at man kanskje tok feil på de tingene man trodde var rett. Jeg kjenner mange voksne som har gjort og som gjør feil, inkludert meg selv. Er det en ting som kanskje sjokkerte meg mest ved blogging er at det er de voksne som er de verste bak tastaturet, ikke barna. Likevel er det de voksne som lærer barn at de ikke skal baksnakke eller mobbe, når de selv sitter rundt middagsbordet å baksnakker naboen, læreren, politikere, bloggere, venninner og kjendiser.
Er det en ting jeg aldri hadde trodd jeg kom til å gjøre i “voksen” alder var å miste meg selv. Jeg hadde funnet ut hvem jeg ville være, hadde jeg ikke? Eller hadde jeg egentlig det? Jeg hadde vel kanskje tenkt på hvem jeg ville være, før jeg mistet meg selv til bloggen og offentligheten. Jeg vil tørre å påstå at jeg alltid har vært en ganske reflektert og fornuftig jente. Jeg har fått et litt annet syn på livet på grunn av min fortid, og jeg ble på en måte tvunget til å vokse opp tidligere enn hva jeg egentlig hadde trengt.
Likevel så mistet jeg mye av fornuften min til å oppmerksomhet og klikk. Ikke positiv oppmerksomhet vel å merke. Det var mange ganger fornuften min kom å tok meg, for jeg satt med klump i magen i det jeg skrev innlegget jeg snart skulle publisere. “skjerp deg Sofie, du kommer til å få masse klikk på dette”. Jeg dyttet derfor fornuften bort, og trykte publiser på innlegg som jeg aldri ville publisert den dag i dag. Bare for å få noen ekstra klikk og provoserte mennesker inn på bloggen min.
Jeg har mange ganger tenkt på hva familien og vennene mine måtte ha tenkt. Hvordan jeg kunne være en person utad, og en annen til de. Jeg har også lurt på hvorfor ingen sa noe til meg, kanskje for at de innerst inne visste at jeg var desperat og at jeg forhåpentligvis ville komme tilbake til meg selv igjen. Eller kanskje for at jeg alltid sa “det hjelper å provosere, det er det jeg har blitt fortalt”.
Selv om jeg hater å få tilbakeblikk på Snapchat der jeg ser hva jeg har delt tilbake i tid, så er jeg likevel glad for at det skjedde. Jeg lærte meg hvordan jeg ikke ville være som person, og jeg føler selv at jeg lærte mye på den reisen. Jeg oppførte meg en som liten drittunge, selv om alderen min sa noe helt annet. Jeg var ikke voksen da, og jeg klarer ikke å se på meg som voksen nå heller. Jeg har blitt eldre, litt klokere og litt mer reflektert, men jeg har enda ikke blitt så voksen som jeg trodde jeg kom til å være i en alder av 24 år. Jeg har enda mye å lære, og jeg kommer nok mest sannsynlig til å miste meg selv flere ganger på veien til å bli “voksen”. Hva enn nå det er.