DET JEG EN GANG ØNSKET

I går kjørte Morten og jeg forbi en “trygghetspatrulje-bil”, og for dere som ikke vet det så jobbet jeg der tidligere. Vi kjørte ikke bare forbi bilen, men også ei jeg jobbet sammen med for noen år tilbake. Det var nesten en litt rar og ikke minst skremmende følelse, for hvordan er det egentlig mulig at livet mitt har forandret seg så mye på bare noen år? Det brukte å være jeg som kjørte rundt for å hjelpe andre, men nå sitter jeg her å blogger for… min egen del? 

Jeg kjente skikkelig på savnet etter å bety noe for noen, og det å kunne gjøre hverdagen litt bedre for noen andre. Jeg har selvfølgelig følt på den følelsen etter at jeg fikk bloggen også, for jeg har fått ekstremt mange fine tilbakemeldinger fra dere. Jeg savner likevel å kunne bety noe uten å bli dømt for noe jeg sa for et par måneder tilbake, uten at noen har fått et inntrykk av meg uten å møte meg, eller dømmer meg før jeg har fått blitt kjent med de. Jeg savner noen ganger bare å være, uten å dele. Mye av det jeg sier nå gir sikkert ingen mening for mange av dere, men poenget mitt er vel bare at jeg elsker å kunne være der for andre uten at det er noen forventinger eller inntrykk om hvordan jeg er som person. 

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers til dame

Etter episoden på bloggerne da jeg besøkte pappa sin grav er første gang på lenge der jeg virkelig kjente at jeg hadde vært til hjelp for noen, og at jeg satt igjen med noe godt etter noe som hadde vært vondt. Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det uten at det skal høres feil ut, men jeg har alltid drømt om å ha en stemme for å kunne hjelpe andre. Jeg har mange erfaringer på både godt og vondt, og på den tiden der jeg virkelig hadde problemer med å finne meningen med livet etter alt som hadde skjedd, så fant jeg den i å hjelpe andre. Jeg bestemte meg for at om jeg en dag fikk en stor stemme så skulle jeg bruke den, men det var kanskje litt vanskeligere enn hva jeg hadde sett for meg. 

Jeg vet ikke om det er jeg som har snakket om det på feil måte, eller om jeg har gjort noe annet galt, men jeg føler på en måte at det nesten har kommet mer negativt enn positivt ut av det. Det var kommentarer om at jeg var enda en blogger med angst, problemene mine var for irriterende å høre på, det var mennesker som hadde det verre enn meg og det ble mye sammenligning. Angst, hverdag, problemer og ikke problemer ble sammenlignet. For det var tross alt noen der ute som hadde det verre enn meg, og det var derfor på tide at jeg begynte å skjerpe meg litt. 

Jeg skal ikke lyve å si at jeg ikke har blitt redd for å bruke stemmen min, og at det kanskje derfor har blitt enklere å blogge om overfladiske ting som sminke, outfit, reise, festing and you name it. Jeg elsker disse tingene også, men jeg er mye mer enn hva dere kanskje kan se og lese. Jeg er mye mer enn bare bloggen og mine andre sosiale medier. Jeg har mye å komme med, men jeg vet på en måte ikke helt hvordan jeg kan gjøre det på rett måte. Alt jeg vet er at følelsene jeg satt med etter alle tilbakemeldingene jeg fikk på episoden med pappa, er grunnen til at jeg ville være her jeg er i dag. 

Jeg tror jeg har funnet en måte slik at jeg kan dele litt mer fra forskjellige perspektiver og synsvinkler, og jeg kjenner at jeg er veldig spent på å dele det videre med dere. Jeg tror det vil komme ut allerede i neste uke, så jeg lover å holde dere oppdatert <3