Det er ikke så alt for lenge til det er et år siden jeg ble singel, og selv om et år ikke er så mye, så har jeg likevel lært mer om meg selv enn det jeg har gjort de siste tre årene. Det er utrolig morsomt å se hvor mye man vokser når man er alene, for man har ikke den tryggheten rundt seg som en kjæreste gir. Det er en person som er rundt deg hele tiden, som er med på å forme deg som menneske, og som du deler absolutt alt med. Selvfølgelig finner man trygghet hos venner og familie også, men for meg så var det annerledes. Jeg vil ikke sammenligne mine tidligere forhold med kjærester og vennskapene jeg har, for de vil uansett hvordan jeg vrir og vender på det være annerledes.
Jeg har alltid hatt kjærester eller hatt en eller annen gutt som jeg snakket daglig med, som ga meg bekreftelsen og tryggheten jeg alltid søkte etter. Jeg var derfor bestemt på at jeg virkelig skulle være alene denne gangen, så jeg bestemte meg for at jeg ikke fikk lov til å snakke eller flørte med noen gutter på to måneder. Grunnen til at jeg tok det valget, er for at jeg visste at det var lett å søke etter noen ny med engang jeg begynte å savne den tryggheten og nærheten jeg var vandt til å få. Det som var så fint å få oppleve vart at det ikke var så skummelt å være alene som jeg først hadde sett for meg, det var overraskende deilig. Jeg hadde aldri før kjent på en sånn frihet før, og det å kunne legge all sin tid og energi i seg selv fremfor et annet menneske er virkelig undervurdert. Jeg kunne gjøre nøyaktig de tinge jeg ønsket, uten å måtte tenke på noen andre enn meg selv. Jeg lærte meg å håndtere utfordringer, konflikter og kjipe ting helt alene, noe som gjorde meg enda sterkere. Jeg lærte meg å sove alene, spise alene og bare være helt alene. Jeg hatet tidligere å gjøre de tingene jeg nevnte over her, men nå har det blitt noe av det beste jeg vet.
Jeg har hatt så mye tid til å bare gjøre meg godt, og det å investere i seg selv er så forbanna viktig. Det som har vært morsomt å få erfare er at med engang jeg har hatt en lengre relasjon med noen, så har det ødelagt harmonien jeg har hatt når jeg kun har vært meg selv. Alle forventingene som kommer rundt å møte noen, og for å ikke glemme alle skuffelsene. Hvor mange har ikke gått rundt å ventet og ventet på at vedkommende skal ta kontakt? Invitere deg på middag? Overnatting? Hvor mange har ikke blitt skuffet når det ikke har skjedd? Hvor mye tid bruker man ikke på å analysere om personen liker deg eller ikke liker deg? Om du kanskje er for mye? eller om du burde gi litt mer? Alle tankene, forventingene og stresset som kommer rundt det å møte noen ny, har jeg fått erfare at jeg ikke er klar for. Det ødela virkelig alt jeg hadde bygd opp, det fikk meg til å ville jobbe mindre, overtenke, være lei meg and you name it. Viktigste av alt så tok det mye tid som jeg heller kunne brukt på meg selv, jobben og de rundt meg.
Jeg er likevel så takknemlig for at jeg har prøvd, for det er kun på den måten jeg finner ut hva jeg vil og ikke vil. Selvfølgelig kommer jeg til å møte andre, men jeg har bare innsett at jeg trenger denne tiden for meg selv. Jeg vil bygge mitt liv nå, også kan det komme noen senere når tiden er inne 
Synes det er fine grunner jeg <3