ER DET EGENTLIG SÅ RART?

Det siste året har vært en skikkelig berg og dalbane, men jeg kjenner at jeg er takknemlig for alt som har skjedd. Jeg er takknemlig for alle oppturene, men også nedturene. Jeg har lært så utrolig mye, og jeg føler at jeg endelig er på rett vei igjen. Det høres kanskje rart ut, men etter at vi kom hjem fra Mexico i 2017 så følte jeg at jeg mistet meg selv litt. Det kan også godt være at jeg aldri mistet meg selv, men at jeg plutselig ble utfordret til å finne ut hvem jeg egentlig er. Jeg har gått mange runder med meg selv, og det er mye jeg er stolt over, samtidig som det er mye jeg skulle ønske jeg aldri hadde sagt eller publisert.

Det er likevel alle disse små hendelsene eller lærdommene som gjør at vi utvikler oss, og jeg er veldig stolt over den personen jeg holder på vokse til å bli. Det er kanskje ikke lov til å si høyt, men jeg kjenner egentlig at jeg gir litt faen i det. Jeg synes bare det er så fascinerende å se hvor mye man kan endre seg på kort tid, og det gir jo plutselig mening på hvorfor man vokser fra hverandre i forhold. Da tenker jeg ikke bare på kjæresteforhold, men også vennskap. Jeg tenker bare tilbake selv på ungdomstiden min hvor mange gode venninner jeg hadde da. Vennskap jeg var helt sikker kom til å vare for alltid, men som etterhvert forsvant litt etter litt. Det var ikke noe dramatisk, vi bare gikk forskjellige veier og var plutselig veldig ulike. Det er jo ikke noe negativt å være ulik menneskene rundt deg, men man hadde plutselig ingenting til felles mer. Selv om det gir veldig mening, så er det rart å tenke på at mennesker som kanskje kjenner deg best av alle, en dag skal være nesten ukjent for deg.

Jeg føler også at i mine tidligere forhold så har man startet likt, også har det bare sakte men sikkert vokst til å være noe helt annet. Man har gått forskjellige veier uten å egentlig legge merke til det, også står man der en dag og er på to helt forskjellige steder i livet. Jeg tror nok også at det handler mye om alderen jeg befinner og befant meg i, for det er mye man skal finne ut av og lære om seg selv som ung. Jeg tror man aldri slutter å utvikle seg, men at det kanskje en dag vil være på en litt annerledes måte? Jeg vet ikke hvordan jeg skal forklare det, men det når man tenker over det så er det egentlig ikke så rart at man vokser fra hverandre? Jeg synes det er så fascinerende å se hvor mye jeg har endret meg på kort tid, og kjenner at jeg gleder meg skikkelig til å se hvor jeg vil være om noen år.