Det har gått overraskende bra å bare være hjemme den siste uken, men i går kjente jeg at det var litt…tungt? Jeg har også kjent litt ekstra på angsten, men det var vel egentlig noe jeg hadde forventet litt. Jeg har jo “overlevd” alle disse årene med å “rømme” fra den. Jeg har holdt meg opptatt, vært rundt mennesker og vært veldig opptatt av å ikke få for mye alenetid i frykt om at den skal ta kontroll. Nå har jeg ingen steder å løpe, “ingen” å være med og jeg kjenner at den sniker seg på litt etter litt. Jeg tror nok det er mange som kan kjenne seg igjen dette akkurat nå, og jeg skulle så gjerne ønske at jeg hadde noen gode tips og triks å komme med. Problemet er jo bare at jeg alltid bare har løpt, så jeg har ikke lært meg helt hvordan jeg skal håndtere det når det ikke hjelper å løpe fra mer.
Jeg føler meg egentlig bare litt hjelpesløs, men man må bare ta en dag av gangen <3 Det er også viktig å minne seg selv på at dette er for det beste, og jo fortere vi gjør drastiske tiltak, jo fortere vil vi kanskje få stoppet smitten. Det er kjedelig for oss alle, men det er virkelig så nødvendig. Jeg tror også det er viktig at vi er flinke til å leve igjen når vi kan, slik at vi får tatt litt vare på alle bedriftene som rammes av denne krisen. Det er viktigere enn noen gang å ta vare på hverandre, og jeg håper at vi alle kan bidra litt der vi kan. Selv har jeg sendt melding å sagt at jeg kan stille opp på min gamle jobben min om de får mangel på folk (selvfølgelig etter at jeg er ferdig med karantene), og det er mye vi kan gjøre for å hjelpe hverandre. Handle for naboen, kanskje lufte hunden om det er noen som er redde for å gå ut? sende en melding til noen som vi tror kanskje trenger det og bare være et medmenneske. Og til alle dere som fortsatt er på hytta, plis dra hjem. Slutt å bare tenk på deg selv, og hør på beskjedene som blir gitt.
Huff ikje bra… 😔❤